The End

Noen ganger går ting fort. Andre ganger tar de bittelitt lenger tid, men virker å skje fort når de kommer frem i lyset. Dette er en sånn ting.

Jeg har forlatt England og befinner meg i Norge igjen. Jeg satser på å jobbe og skrive ferdig doktorgraden min her. Og siden jeg ikke er i England lenger er mine 'engelske eskapader' offisielt over, og derfor blir denne bloggen avslutta, tror jeg.

Det var hyggelig så lenge det varte - vi ses kanskje igjen om ikke lenge, one way or the other? Takk for følget :-D

(Innlegget er stengt for kommentarer.)

Naa har de landa!

Familien har landa, og tante Elisabeth sitter paa hotellet deres i London og venter paa at de skal komme seg fra flyplassen og hit. Hurra! Det er 18 grader og overskya, og noe sier meg at vi skal faa en kjempefin resten av dagen i dag, pluss at morgendagen sannsynligvis blir lik. Da reiser vi til Canterbury paa sen ettermiddag/kveld, tenker jeg. Johooo!

Mørketur!

I går kveld klokka halv åtte skulle jeg og noen andre unge damer fra kirka gå på en mørketur fra Reculver til Minnis Bay, på nordsida av kysten her. Reculver var for to tusen år siden et romersk fort ved navn Regulbium – høres nesten ut som noe fra en Asterix-serie, gjør det ikke? Uansett: på den tida lå 'min' del av England lavere i vannet enn det gjør i dag, og det som i dag er yttertuppen på landskapet her, var den gang skilt fra fastlandet og var ei egen øy som het Thanet. Derfor hadde romerne anlagt fortet Regulbium for å overvåken kanalen mellom øya og fastlandet, og for å sikre kontroll med innseilinga mot Themsen og London.

Slik ser innsida av kirka i Reculver ut på nært hold i dag. Det opprinnelige fortet og mesteparten av det romerske anlegget har blitt vasket ut i havet som følge av sterk erosjon, men helt på klippekanten finner man i dag ruiner og rester etter kirka som sto her. For et par hundre år siden bygde man opp igjen vestveggen til kirka og tårnene som hadde stått der. Originalene hadde ramlet sammen, men var et viktig seilingsmerke og ble derfor gjenoppbygd. Dette var også inngangspartiet til kirka. Innenfor veggen (der jeg står) ser man rester av den gamle muren, og en slags 'steinveier' innenfor muren markerer hvordan rominndelinga var, hvor veggene gikk osv. En del av søylene til østveggen, hvor alteret var plassert, står også den dag i dag. Og heldigvis har man iverksatt tiltak som legger begrensninger på erosjonen.

Vi skulle gå østover fra Reculver, og dette var lyset (uten blitz) da vi begynte å gå. Tida vi møttes på var ca ved solnedgang, og men selv om det var overskya hele tida, var det likevel helt fint lys å gå i. Her, som mange andre steder langs kysten i strøket, er det anlagt en promenade hvor man kan vandre på helt flatt og ukomplisert underlag. Det er ikke noe i veien for å heller gå på stranda nedenfor om man heller vil det, og på høyre side er det gresslette med sti deler av veien. Men vi valgte altså promenaden og hadde det fint der!

Noen av deltakerne på turen: (f.v.: Ellie, Katy, Claire, Lucy og Sarah)

Minnis Bay ligger kanskje sju-åtte kilometer øst for Reculver. Da vi kom frem var det forlengst blitt mørkt, men det var faktisk ikke så mørkt som dette bildet kan tyde på. Byene ligger på rekke og rad langs kysten her, pluss at det er noen småsteder som gjerne ligger litt 'innenfor' selve kyststripa men også er opplyst. Det gjør at det blir veldig skjømt, men ikke helt mørkt fordi lysene fra siviliasjonen blir så merkbart hele veien. Vi hadde med lommelykter og hodelykter, men trengte dem ikke da vi gikk tilbake heller. Det gikk fint å bare bruke øynene!

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Omsider topptur i Canterbury

Denne haugen befinner seg i Dane John Gardens i Canterbury, en park som ligger mellom busstasjonen og den ene togstasjonen. På baksiden i forhold til der bildet er tatt, går ringveien rundt byen. Og der går også den gamle bymuren. Haugen har vært der hele tida mens jeg har bodd her, dvs i alle mine fire år. Og jeg har aldri vært oppå den! Ikke spør meg hvorfor, det har simpelthen bare ikke blitt sånn. Når jeg er forbi her, skal jeg som regel til eller fra noe, eller jeg går sammen med noen og det faller meg ikke inn, eller…hva som helst, egentlig. Jeg har bare ikke kommet meg opp dit.

Men tirsdag kveld var jeg på picnic i parken sammen med et lass venner fra kirka. Og da sola akkurat var i ferd med å gå ned, tenkte jeg: "NÅ gjør jeg det!" Og som tenkt, så gjort. Jeg sa ikke et ord til noen da jeg forlot dem, men tok bare med meg kameraet og tilbakela de kanskje 100-150 metrene det tok å komme seg til toppen. Ingen fjellklatrerbragd, bare en kjapp avstikker uten noe om og men. Det kjennes godt å ha gjort det!

Som du ser, høydeforskjellen er ikke veldig stor. Men likevel: Jeg fikk med ett sett restene av solnedgangen før den forsvant i vest. Og heretter når jeg ser haugen og monumentet oppå, kan jeg si til meg selv: "Nå har jeg vært der!". Og det er alltids noe :-)