Virkelighetens verden...

...er noen ganger bedre enn feberfantasier. Forsempel da jeg nettopp hadde skrevet forrige tekst med feberfantasier som ville gjort tilvaerelsen som syk litt bedre. Og hva skjedde saa? Virkeligheten kom opp med et tredje alternativ som var helt genialt; Anne ringte og vi prata i over en halvtime. Foelte meg mye friskere saa snart jeg hadde lagt paa roeret etterpaa! Anne, you made my day!!! (Med eller uten bilder! [til deg som lurer: JA, de bildene. De som alle prater om i Norge for tida...])

En Syk Monolog

Tirsdag. Kveld. Og Champions League på TV. Det er ikke det verste i verden. (Selv om Chelsea scora akkurat nå...) Jeg har holdt meg mest mulig hjemme og i seng de siste par dagene, for jeg har fått en influensa som er sterkere enn de som vanligvis går rundt. Jeg pleier bli fin igjen etter 2-3 dager, men ikke denne gangen. I morgen er det ei uke siden jeg begynte. Når sant skal sies er jeg ikke HELT utslått, men nesten. Jeg underviste mine fire timer mandag og har tenkt å gjøre den timen jeg har i morgen også, men jeg blir kjempesliten bare av å gå opp en etasje eller to med trapper... Og da hoster jeg. I dag gikk jeg til apoteket (vi har heldigvis ett på campus, rett vet huset mitt/vårt) og ba om hostemedisin, og han ga meg noe som jeg tror ville vært på resept i Norge. Det er en hostemedisin jeg må ta tre ganger daglig, den kan forårsake tretthet og svimmelhet, og jeg bør ikke kjøre bil når jeg tar den. Så den er ganske sterk. Jeg syns den virker, selv om jeg hoster litt går det ikke lenger rykninger nederst i lungene hver gang. Det er fremgang.

Feberfantasi #1: Hvis jeg var hjemme på Stokmarknes...
...ville jeg krøpet til sengs, eller til nød på sofæn med dyna. Mamma eller pappa ville tatt med Nemi og Pondus til meg, og Rocky hvis jeg var heldig, og så hadde det nok vanket en melkesjokolade eller noe, og lakrisbåter, og seigmenn. Bare for å gjøre meg glad, og for å få max ut av placeboeffekten. Jeg ville nok blitt friskt kjapt, og kost meg veldig i syketida.

Feberfantasi # 2: Hvis jeg bodde i Oslo...
...ville jeg gjerne fortsatt delt leilighet med Jeanette, for det var det beste bo-året mitt i Oslo. Hun ville garantert hatt medlidenhet med meg og sørget for tegneserier og lakrisbåter og sånn, men også laget en lasagne av en annen verden. Og hvis jeg sa at jeg egentlig ikke orker så mye mat pga manglende smaks- og luktesans, ville vi sikkert delt en kjøpepizza, sett noe søppel på tv som vi kunne kritisere og drukket te. Hun skulle fått lage gløgg med mye rødvin og ei kanelstang i, og jeg skulle drikke gløgg og kose meg selv om jeg var syk. Og jeg ville hatt selskap.

Sannheten er ikke så gal den heller. Jeg er hjemme, men i selskap med housemates. Vi har ikke gløgg, men jeg har (jippi, Barcelona scora igjen og leder over Chelski(!!) ei flaske med Jack, og te, og honning, og...det meste man trenger, egentlig. Jeg håper Abdallah (fra Libanon) kommer hjem snart, for tidligere i dag lovet han å lage meg en te som mora hans pleier lage til han når han er dårlig i halsen. Jeg prøver alt, for min del, kanskje med unntak av å røyke shisha. Men te hadde vært godt, når noen andre lager den til meg. Og kanskje jeg blir bedre i morgen.

Ute er det kaldt. Jeg var på en gjesteforelsning og filmfremvisning i ettermiddag, lansering av noe organisatorisk på fakultetet mitt som jeg ’måtte’ være på. Det er litt politikk i å vise ansiktet sitt på den typen ting, og så fikk jeg sympatipoeng for å dukke opp selv om jeg er syk. Og ingen ble fornærma da jeg gikk relativt tidlig – de ville unngå å bli smitta av meg... Det var rekordmildt for et par dager siden, men nå er det meldt kald (dvs ca 4-7 grader C) i dagene fremover. Jeg koser meg med min fine røde vinterjakke kjøpt i en butikk på Koch i Bodø for et par år siden, og har hjemmestrikka selbuvotter fra mamma (hatt dem siden jeg var 16!) og Ulvang-lue om jeg trenger det.

Men mest av alt vil jeg bare ha slutt på hosten og kondisen tilbake. Savner å trene om morgenen, men i min nåværende tilstand ville det være galskap. Dessverre. Men snart. Snart er jeg frisk. Hurra!

Statusrapport

Har: influensa, hoste, dårlig stemme, mye selvmedlidenhet.

Ønsker: Pondushefte, melkesjokolade, seigmenn/damer.

Formål: underholdning og nytte i både disse onde (= syke) og de kommende gode (= friske) dager:-)

Heim te jul...

Sku baere sei (fra laant pc) at nu skal ae heim te jul. Di aller fleste billettan e bestilt og betalt, og ruta noenlunde lagt. Ae e snufsat og foerrkjoela, men det har baere vart i halvanna dag og ae e sekkert bra i loepe av helga, saa ae klaga ikkje. Baere sei det:-)

Akkurat no...

(fritt etter inspirasjon fra en viss Aleksandersen)

Akkurat no…
E mora mi på Heathrow, og æ e nært, men likevel langt unna
Akkurat no
E ho og ræsn av gruppa som har vært i Abbottabad, Pakistan, på tur heim tell Stokmarknes
Akkurat no
Prøva ho å unngå å gå inn på en butikk og kjøp sæ ny Swarowski-figur
Akkurat no
Tænk sekkert han pappa på at det skal bli koselig å få ho heim
Akkurat no
Veit han også at di ikkje e på Evenes før i ett-tida i natt, så det blir seint
Akkurat no
Har ho koffertn full av julegava, inkludert tell mæ (ønska mæ gyldenfarga kashmirsjal)
Akkurat no
Sett æ og har kontortid og e tellgjengelig førr studentan mine
Akkurat no
Har æ gjort ferdig et mid-term evalueringsskjema di skal fyll ut neste uke
Akkurat no
Romla magen min førr æ e skrubbsultn og missa frokost i mårrest
Akkurat no
Ville sekker han Åge Aleksandersn hadd et refreng, men who cares?
Akkurat no
E det en halvtime tell æ kan gå og spis lunsj lamme ei som heite Claire, og kanskje fleire andre
Akkurat no
Fann æ ut at tekstn e lang nok, så æ slutta.

Tribute of the Day

Words become superfluous... It made my day:-)

Mandag ettermiddag...

Når man bare har lyst til å gå en lang tur utendørs for å klarne hodet etter mange inntrykk i helga og flere timer med undervisning en mandag, høljeregner det i Canterbury. Så derfor ville jeg – akkurat nå – heller vært her:

Uventa

Jeg fikk ei tekstmelding i dag. Der stod det at mannen til ei venninne av meg er diagnostisert med en alvorlig form for kreft, og at legene gir han daarlige odds for aa overleve. Han er paa min alder, hun litt yngre. De bor i Stavanger, har en liten soenn, nettopp flytta inn i nytt hus, gift for faa aar siden...

Det passer aldri aa faa kreft. Det er aldri rettferdig uansett hvem det rammer. Men jeg ble helt satt ut likevel. Saa lite man vet her i livet.

Kashmir, Pakistan, early this week: Is she a local or not?

This picture was made last weekend, in the Kashmir part of Pakistan, in a town called Abbottabad. And the woman is not a random local – she is my mother. A group from the church in my home town has gone to Abbottabad to visit a Christian church there that they are supporting after the earthquake a while ago. And as a deaconess my mother is one of the people to go. They are a group of about 15 people or so who are there for two weeks, the youngest ones are a group of 14-15 year olds who are to have their Church confirmation next spring. It must be an amazing experience; not just for the youth but for all of them – my mum included. And the local clothes quite become her, I think:-) The image is a part of a bigger one that appeared in our local (Norwegian) newspaper and my dad kindly scanned and emailed it to me yesterday. Good to know what mum is up to while she is away!

Now I just need to prepare some work for my Monday seminar groups and then I’ll take the weekend off, I think! Tonight I am going to a birthday party, tomorrow I am going to a potential new (Saturday) job and then meeting friends, Sunday is church pretty much all day because we are all having joint lunch after the regular service. I can hardly wait – it will be fun, I think, and nice to socialize a bit more with people there. I’m looking forward to it!

Stolt ska man vær!

Det e’kje nåkka skitplass æ e på:

The University of Kent is one of five universities shortlisted for the Times Higher Education Supplement (THES) ‘Institution of the Year’ 2006.

One down, one less to go...

I går skulle jeg holde presentasjon av forskningsprosjektet mitt for folk fra avdelinga, både doktorgradsstudenter og ansatte. Jeg var forholdsvis godt forberedt, og sammen med Åsa fra Sverige var jeg den første som skulle i ilden dette skoleåret. Og det gikk greit! Selv syns jeg presentasjonen gikk bra, og dokumentet som den var basert på er jeg også fornøyd med. Fikk flere tilbakemeldinger, mange nyttige – og noen av dem var uvant direkte til å komme fra engelske folk. Jeg syns det var veldig greit og følte i og for seg at kommentarene langt på vei bekreftet at prosjektet mitt har noe for seg og jeg vil være i stand til å gjennomføre det de neste tre årene. Og at det en gang i 2009 vil være verdt å gi meg en doktorgrad for.

Senere på dagen, og i en helt annen sammenheng, hadde jeg en samtale med en person som var min foreleser i fjor. Hun hadde ikke vært tilstede på presentasjonen min, men hadde snakket med to personer som hadde vært der. Hun navnga dem ikke, men jeg har en sterk formening om hvem det kan ha vært. Uansett: de hadde sagt til henne at de syns tilbakemeldingene hadde vært unødvendig harde mot meg, og at jeg virkelig hadde fått gjennomgå. Tenk det!

Det var ikke sånn jeg opplevde det, men de syns altså at folk var for tøffe mot meg og var vel implisitt redde for at jeg skulle være litt lei meg etterpå. Det var jeg overhodet ikke; jeg var faktisk både lettet og glad.

Jeg er nok ikke så skjør som de tror jeg er!

(Og nå trenger jeg ikke presentere noe mer før om 1-2 år. Da skal jeg presentere arbeidet jeg har gjort så langt for å oppgraderes formelt fra MPhil til PhD.)

Tidelibom...

...det er det gjør, tidelibom...

Allerede 17. oktober i år altså. Det er ganske tidlig, men den blir neppe liggende. Sjekk selv:



(Sånn så det ut tidligere i dag på webkamera hjemmefra.)

What you don't know...

...may still surprise you!

I was walking to town today and somewhere along the way I saw a guy at a distance who had a small pet cage (on wheels!) with him. I thought I'd peek in to see what he had, either a cat or a small dog would probably be a good guess. The cage was one of those two-coloured hard plastic medium sized ones with a barred opening in one end. And I figured that given the size on the guy's cage he probably had either two cats or possibly a small dog, like an American Cocker Spaniel or something.

When coming closer I looked towards the cage door/opening. And looked once again. I could hardly believe my eyes. The guy had a big lizzard in there! One of those you'd see at a zoo or somewhere in a tropical forest , a lizzard (gekko, I think) of about 60-80 cm or something, holding on to the rails with its 'hands', peeking out and having its tail curled inside the cage so that the tip of the tale also was at the opening.

And I asked myself: Why does that guy have a lizzard in a cage? Is it at all legal to have lizzards here? Where is he taking it? Why would anyone have a gekko in Canterbury?

I never approached him to ask about any of this. Nor did I see where he went. But believe me, I wonder.

Kommunikasjon i familien # 1

Tekstmelding fra Trondheim:
- Thea skriver navnet sitt uten hjelp :-)

Svar fra England:
- Oi! Det er tidlig:-) Lært hj elr i b.hagen?

Trondheim:
A mæ :-)

England:
Arsjti:-) Neste ord bi tante?

Trondheim:
Nei, røffhølsø.


Hvordan svarer man på noe sånt? Og hva ER røffhølsø? Er det noe i det hele tatt? Det lurer jeg litt på...

Home, sweet home...

When surfing the web I came across this amazingly beautiful image of the Børvasstindan mountain range near Bodø, northern Norway.
(Borrowed image from this guy, who I don’t know at all. But he may know one of my cousins since he lives in the same place, near these mountains...)

I was there in 2002, hiking for a week with my dad and a friend. I suddenly realise that four years is waaaay too long time to be away, so I am this very moment making plans to go there. It is hard to predict future plans when working on a PhD, but if all goes according to my current plan I will be in this area some time in August next year, I hope. This is what it looks like in the autumn, probably slightly earlier than now, and I have saved this image as my desktop background on my computer – so that I can see it every day...

Rather than causing homesickness it makes me dream, inspires me to do well so that I can allow myself time off late next summer in spite of all the things I have to do before then. Some times flat South-East England and Kent just isn’t enough, but I’ll get by:-)

Dagens hederspris

Dagens hederspris gaar til Jeanette! Tramtarataaaaaaahhhh! (trommevirvel osv).

Hun har nemlig skrevet meg en kjempelang mail som gjorde meg kjempeglad. Naar man vansmekter i utlendighet ;-) er det godt med lange oppdateringer fra folk man er glad i innimellom. Jeg mener ikke aa gi noen daarlig samvittighet mellom linjene, men bare fortelle at jeg smiler like mye som sola utenfor akkurat naa, bare fordi jeg fikk seks tettskrevne a4-sider pr epost fra Bergen. Yihaaaa!

Lenge leve Willoch!

På min lille surferunde kom jeg over Nettavisens artikkel som kommenterer et oppslag i Se & Hør om mulig skilsmisse for kongeparet for lenge siden. Og jeg bare ELSKER Kåre Willoch’s kommentar:

“Willoch opplyser at han ikke har lest oppslaget i tirsdagens utgave av bladet.
- Se og Hør leser jeg kun hos frisøren. Og der er jeg, som du sikkert kan forstå, ikke svært ofte.“

Det uttrykket sier langt mer enn ordene som står der.

Alle gode ting er tre:

Jeg har oppdaget noe jeg ikke visste om meg selv. Jeg har vært på et drapsåsted. Bare at jeg ikke visste det selv. I dag kom jeg nemlig over en artikkel på BBC om drapet på Arkan, en av de verste bandittene på Balkan under krigene der. Og der stod det så fint: ’He was gunned down in the lobby of Belgrade’s Intercontinental Hotel’. Og der var jeg i mai, på konferanse. Jeg bodde i 7. etg og hadde drømmeutsikt over store deler av byen, inkludert gamlebyen/sentrum, elvene Sava og Donau, og Kalemegdan-festningen. Og i lobbyen hvor vi tilbrakte mye tid før og etter og underveis i konferansen, hadde altså Arkan blitt drept. Jeg skjønner hvorfor det var relativt nyoppussa der! (Men det var kanskje ikke bare derfor...)

Alle gode ting er tre, sies det. Den andre tingen jeg oppdaget i dag handlet ikke om meg, men om mamma. Det var bilde av henne på et lokalt nyhetsnettsted. Hvis du følger linken til Vesterålen Online og ser på bildet, så er mamma den minste dama kledd i helt hvitt. Neste torsdag er hun på Heathrow i seks timer på vei fra Nord-Norge til Abbottabad i Pakistan. Men på grunn av hvordan alt er på flyplasser nå fant vi ut at det har lite for seg om jeg drar dit for å møtes. Dessuten har jeg læreakkrediteringsprogrammet mitt den dagen, og det kan jeg ikke være borte fra. Dessverre. Nært altså, men likevel uendelig fjernt...

Den tredje tingen var simpelthen at jeg oppdaget et politisk relevant faktum som var/er relatert til både Norge og potensielt landene jeg skal studere. Al-Jazeera skal lage program om samene og hvordan de nå lever i fred med sine tidligere undertrykkere (den norske staten). Noe av det jeg skal bruke tida mi på de neste årene er å finne ut hvordan man kan forandre tilstanden i land der en eller flere grupper av befolkningen føler seg undertrykt av staten. Så det var interessant å se at Al-Jazeera titter på Norge:-) Kanskje jeg ender opp med å inkludere Norge i oppgaven?

På utpust

Jeg puster ut om dagen. De første ukene er over og ting begynner å komme i gjenge, og det fungerer! Jeg hadde hørt alle mulige skrekkhistorier om hvor fælt det kunne/skulle være å undervise bachelorstudenter. Men nå har jeg hatt flere seminargrupper og det går bare godt! Studentene ser ut til å lære, de liker meg og jeg liker dem, de jobber og tar det seriøst, vi har en god tone mellom oss og... det funker simpelthen veldig bra!

Jeg var også litt spent på hvor stressende livet generelt skulle bli siden jeg både skal undervise, gjøre forskning, lese og ta kurs i undervisning* osv. Men nå har jeg funnet ut hvor mye av hver jeg har, hvor lang tid jeg bruker på ting og hvordan jeg vil legge opp uka mi. Og det går strålende! Noen dager kan bli veldig lange, men jeg slipper å løpe mellom, jeg har oversikta hele tida, leverer ting lenge før deadline (for første gang noensinne, tror jeg!) og er avslappet i hodet og tar fri i helgene. Så jeg har mye å holde styr på fortsatt, men jeg holder det helt greit og vekta er ikke mer enn jeg kan bære uten å overanstrenge meg.

Status: So far, so good. Very good, faktisk.
Derfor puster jeg godt ut om dagen.

* Siden jeg underviser seminargrupper, tar jeg et akkrediteringsprogram som gir meg formalisering av undervisningskunnskaper og –praksis. Hvis jeg velger aa fortsette med dette programmet (ATAP – Assistant Teacher Accreditation Programme) frem til neste jul, vil jeg da være offisielt og formelt akkreditert til å undevise på universitetsnivå i Storbritannia; og sikkert mange andre plasser. Det kan komme godt med!

Veiledning

Jeg trodde jeg hadde en god ide og møtte veilederen min for å snakke om den.

– Jeg syns dette er ganske bra, sa jeg.
– Njaah, sa han, men jeg syns det du opprinnelig hadde tenkt er bedre.
– Så det første er ok? spurte jeg.
– Nei, sa han. Det er ikke bare ok, det er bra. Veldig bra.

Da ble jeg glad. Det er ingen stor sak, egentlig. Men nok til å gjøre meg glad. Det skal ikke så mye til. Heldigvis.