Be så skal du få...?

Som tidligere nevnt skulle jeg ut på skogstur sammen med et gjeng fra kirka i dag. For å komme dit turen skulle starte, må man litt utenfor byen. Jeg skulle få skyss dit av ei som heter Karen. På vei til der hun bor i byen, gikk jeg som så mange ganger før langs elva. Med ett så jeg mannen foran meg peke ut noe for kona si. Jeg fulgte retninga, og på den andre sida av elva lå denne karen!
Ser du Mikkel midt i bildet? Han lå der og koste seg i sola, og selv når folk stoppa og titta var han ikke affisert i det hele tatt. Han lot til å kose seg maksimalt der han lå i kjerret – godt synlig for omgivelsene, men langt nok unna til å føle seg trygg. Jeg har sett rev tidligere i Canterbury, bl.a. flere ganger rundt huset hvor jeg bodde frem til sommeren 2007, men jeg har aldri sett den liggende og så avslappet som dette.
Ashley og Matthew var kartsjefer. En er mattefyr, den andre er datafyr, begge er fantastisk hyggelige. Men de var ikke helt stødige på kart, så vi gikk bittelitt annerledes enn vi i utgangspunktet hadde tenkt, sånn i starten. Men de henta oss raskt inn igjen, og vakkert var det uansett. Det var i det hele tatt veldig godt å være ute og gå i naturen!
Noen steder gikk vi langs skogsveier, andre steder var det bare sti. Begge delene var til tider veldig gjørmete, så det ble skitne sko og støvler etterhvert. Jeg gikk ved siden av den opprinnelige stien noen steder, men der vokste det tornekratt og jeg fikk meg noen stikk etterhvert. Til slutt valgte jeg å holde meg mer på stien til tross for gjørma. Her krysser vi en liten bekk som man normalt bare kunne skrittet over, men det var tett av gjørme på begge sider og bare glatte trestammer til bro, så folk satte pris på litt 'backup' når de kryssa.
Lang, lang rekke... Her gikk stien litt nedover igjen. Det er mye flatt i landskapet rundt Canterbury, og Blean Woods hvor vi gikk er forsåvidt ikke noe unntak. Men det hender det går litt opp og litt ned, og vi har kanskje forsert tilsammen 50 høydemeter i dag, vil jeg tro. Her ser du (f.v.) Karen, Tom, Sarah, Kathryn, Shona (skjult, i rød jakke), Gordana (skjult, i organge jakke) og Jon.
Av alle steder – eller naturlig nok, til å være England? – endte stien vi gikk langs her. Vi kom frem rett bak det grønne huset, fulgte veien et stykke bortover og tok deretter en ny sti innover i skogen igjen.

Det som så skjedde skulle jeg gjerne hatt bilde av, men av naturlige årsaker har jeg ikke det. Du får nøye deg med fortellinga.

På vei innover i skogen igjen ble jeg gående sammen med Shona. Vi pratet om hvor fint det var å gå tur og sånn, og jeg sier at "hver gang jeg er ute og går som dette skulle jeg ønske at jeg hadde en hund, for det er så koselig å gå tur med hund!" Lite visste jeg... Et par minutter senere roper noen stopp, hvilket var ganske normalt hvis gruppa ble for spredt mellom de som gikk foran og de som gikk bakerst. Denne gangen ropte de imidlertid det fordi de oppdaget at vi hadde en ekstra hund med oss plutselig. En brunn hann-labrador hadde fulgt oss et stykke før det gikk opp for dem at den ikke tilhørte noen i vårt følge. Jeg klarte å få tak i den, og så at den hadde halsbånd med et merke som inneholdt en (menneske)navn og et telefonnummer. Mens jeg holdt hunden ringte jeg nummeret, men ingen svarte.

Etter litt sjekking fant vi ut at det ikke var noen i umiddelbar nærhet av oss som hunden kunne tenkes å til høre, og det var åpenbart at den ikke lette etter noen eier heller. Jeg har vært ute ei vinternatt før og funnet hund, så jeg skjønte at det beste ville være å ta den med oss og finne tak i eieren etterhvert. Ingen hadde et belte eller ei snor av noe slag de kunne unnvære, men jeg kom på at jeg hadde iPoden min med meg, og øreproppene er ødelagt (det er ikke lyd i den ene) og jeg har tenkt å skaffe meg nye. Så mens jeg fikk Karen til å holde hunden i halsbandet, tok jeg frem iPod-øretelefonene mine og knytta ledninga rundt halsbandet til hunden – med tre solide knuter, for å være på den sikre siden.

Deretter la vi ut på vandring igjen, jeg med et godt tak i min ende av ledninga til øretelfonene. Mindre enn ti minutter etter at jeg hadde sagt jeg gjerne ville ha hund, hadde jeg plutselig hund med meg på tur – i improvisert lenke, for å si det pent! Men han tok kommandoer helt fint, så det var stort sett greit å gå med ham. Underveis ringte jeg opp igjen til det nummeret som stod på halsbåndet hans og la igjen beskjed på telefonsvareren om hva som hadde skjedd. Et kvarters tid senere ringte telefonen min; det var eieren.

Hun fortalte at hun hadde vært ute og gått tur med begge hundene sine, og plutselig hadde denne bare stukket av. Nå var mannen ute i skogen og lette, mens hun var kommet hjem. Vi avtalte hvor vi skulle møtes, og ei lita stund senere ble hun og hunden gjenforent.

Jeg somla meg selvfølgelig aldri til å ta bilde av hunden, en nydelig brun labrador, men historien er like fullt sann! Det ble en lørdag litt utenom det vanlige. Og jeg storkoste meg.

Oppdatering: I høyre bildekant her kan du skimte meg (i rød jakke) og hunden Toby (brun) litt oppi bakken. Jeg har stjålet bildet fra min venn Matthew, som er avbilda lenger opp.

Morgenmagi

Det hender jeg gjerne skulle lagt ut bilder som dekker hele skjermen din. Dette er en av de gangene. Bildet under tok jeg i dag morges da jeg kom opp til campus. Det har vaert frost i natt, og frostdisen laa over byen og bare toppen av katedralen stakk opp for aa vise seg frem. Ufattelig vakkert syn!

Torsdagskveld og nesten helg

Noen dager er bare gode. Som denne. Det er ikke noe spesielt som har skjedd, og det er ikke noe spesielt noen har gjort. Det har bare vært en god dag. Jeg har fått gjort det jeg skulle og ville, og har simpelthen utnytta dagen godt. Og til slutt har det blitt kveld og jeg sitter ved dataen. Igjen.

Dette bildet tok jeg rett før klokka seks, utenfor huset mitt, retning vest. Da skulle jeg opp på campus på gjesteforelesning med en som heter Michael Howard. Han har vært leder for det konservative partiet i Storbritannia en periode og har også hatt ulike ministerposter i perioden fra midt på 1980-tallet til 1997. (Da vant Tony Blair og det britiske arbeiderpartiet Labour, og tory'ene/de konservative måtte gi fra seg regjeringsmakta.) Han var underholdende å høre på, det skal han ha, men det var et heller labert faglig utbytte av det han sa. Hvilket i og for seg ikke var noen overraskelse.

Det virker ofte som om gjesteforelesninger blir oppfattet som en slags pr-tur-event av den som holder forelesninga, selv om publikum og de som har invitert dem gjerne ser noe mer. Det har dog vært noen unntak også; blant annet var FN's nestkommanderende sjef for flyktningespørsmål her for et par år siden og holdt en gjesteforelsning som enkelte av oss enda snakker om. Han tok folk på alvor, svarte fornuftig og klarte å se en sak fra to sider, og han var ikke fremmed for å ta selvkritikk på egne eller FN/kontorets vegne. Dermed ble diskusjonen etter talen hans veldig givende.

I morgen, fredag, skal jeg undervise fire seminargrupper. Jeg starter kl 09 engelsk tid og er ferdig klokka 14. Det er intenst, men så langt liker jeg gruppene og tror det skal bli bra. Og etter det er det helg – hurra! Selv om jeg har ting på plakaten føles det likevel annerledes bare fordi jeg vet at det er helg. Og det er litt greit. Lørdag skal jeg blant annet ut på skogstur sammen med et gjeng fra kirka. Blir nok litt blogging av det også, skal du se.

Vår?

Jeg vet man ikke skal skryte, så jeg har ikke tenkt å annonsere noe som helst. Ville bare nevne i forbifarta at da jeg gikk til campus i dag morges oppdaga jeg at sneklokkene er i full blomstring i ei gate rett opp fra der jeg bor…

Oppdatering: Bildet under lagt ut fredag 30. januar. Morgenfrosset gress og hvite sneklokker.

Jubelbrus gjennom lufta

Weeheee! Jeg har hatt Skype veldig lenge på laptopen min, men har simpelthen ikke brukt det. Men etter nyttår har jeg kjøpt meg webkamera og headset, og i går nyinstallerte jeg Skype – da funka alt! Så nå er det nettsamtaler som gjelder og jeg er ikke lenger 'avhengig' av at hustelefonen her skal være ledig for at det skal bli billig prating med de hjemme...

Håpet er at min kjære bror & co også får seg samme greia, slik at det går an å snakke med ungene og se dem samtidig – det vil være stas for ei tante i utlendighet!

Det er stadig teknologisk fremgang her i huset :-)

Ikke akkurat våte drømmer

I dag skulle jeg møte ei venninne i byen, og helt som normalt gikk jeg den vanlige veien mot sentrum. Til jeg så dette synet:


Elva som renner forbi like i nabolaget har mer enn gått over sine bredder. Mitt lokale supermarked (Sainsburys) ligger ganske nært elva mellom meg og sentrum, og når elva går så stor som dette blir store deler av parkeringsplassen og gangveiene forbi oversvømmet.


Parkeringsplassen til Sainsburys, som ligger til venstre for hekken på dette bildet, rommer kanskje 200-300 biler eller noe – den er diger. Veien du ser, er utkjørselen fra den borterste delen av parkerinsgplassen. Mellom parkeringsplassen og elva går en gangvei som folk naturlig nok bruker flittig på vei til eller fra byen. Her er det satt opp benker med jevne mellomrom, og ofte ser man noen som tar unger med for å mate fuglene, eller lokale gutter og menn som fisker i elva. Det er kanskje 20-30 cm høydeforskjell på ulike steder av gangveien, og på de laveste punktene har vannet runnet fra elva og over til utfartsveien og parkeringsplasse og oversvømt et stort areal.


Elva går under den hvite brua du ser litt borti der. Nærmest elva er gangveien, som er ligger ganske høyt, og deretter kommer utkjøringsveien fra parkeringsplassen, og deretter selve parkeringsplassen, hvor jeg står. Selv om gangveien ligger litt høyt her, er likevel områdene innenfor oversvømt med vann som har kommet seg inn fra de lavereliggende delene. Det er utrolig mye vann i sving, og elva renner mange ganger fortere enn den normalt gjør.


Normal vannstand i elva ligger et sted mellom 40 og 80 centimeter, omtrent. Det varierer veldig raskt med hvor mye regn som har falt. Det rare er at i det siste har det riktignok regnet, men ikke så mye mer enn 'normalt' og likevel er elva langt over sine breddegrader. Det kan tyde på at det kanskje har regnet lenger 'opp' i elva. Jeg skriver opp i hermetegn, for i det flate landskapet jeg bor i er det vanskelig å kalle noe som helst for opp, egentlig. Det er mer bortover, for det meste. Uansett: Under denne brua er det normalt minst en meter klaring eller mer ned til vannet. Slik er det ikke nå om dagen.

Det var flom i fjor også, og jeg blogga om det da jeg kom tilbake fra utlandet. Men oversvømmelsen i år er større enn den var i fjor. Jeg ville heller valgt store mengder snø, om jeg fikk velge. Men det får jeg dessverre ikke. Heldigvis later det til at skadene ikke er så store, såvidt jeg vet. Det er da alltids noe. Under ser du forresten brua fra bildet over, tatt fra litt lenger bort paa veien. Det er tatt i mai 2008. Et litt annet syn, kan man trygt si.

Nei dæsken!

Jeg leser Aftenposten om han som er arrestert for drapet i Oslo nylig, de gjeng-greiene. Og hva ser man? Jo, Millehaugen – fyren som er arrestert – har tatt navnet til min familie! I Aftenposten står det så greit ”Millehaugen, som i november skiftet etternavn til Bergquist, var under åpen soning.”

Det er 257 personer i Norge som heter Bergquist (skrevet på den måten), i følge Statistisk Sentralbyrå . Vi stammer nesten alle fra samme familie for 3-4 generasjoner siden.

Man kan jo bare lure på hvorfor Millehaugen valgte akkurat det navnet.

18. januar 2009 (en dag på etterskudd)

Det var i utgangspunktet en helt vanlig søndag. Opp tidlig, gå hjemmefra kl 10 eller litt før, og start i kirka kl 10.30. Etter gudstjenesten: vandre et snaut kvarter inn til sentrum for å kjøpe mitt ukentlige smørbrød på Subway. Vanligvis tar jeg det med hjem og spiser det mens jeg leser en avis eller løser sudoku eller noe. Men denne lørdagen var annerledes.

Været var simpelthen strålende, og ikke så kaldt at det plaget meg. Så å dra hjem var utelukket. Jeg satte meg i stedet på bussen til Whitstable, nærmeste kystby, og gikk meg en tur langs havet. Det er bølgebrytere ca hver 20. meter, for bølgene kan bli ganske sterke her og erosjonen kunne eskalert voldsomt. Det du ser er Nordsjøen, og innover mot venstresida er etterhvert munningen til Themsen.

Jeg fant meg et sted i en solvegg, med bølgebryter bak ryggen, sola i fjeset og steinstrand under rompa. Der satt jeg, med ei fantastisk god bok (Lise Lindbæk: Brennende jord) og ubetalelig utsikt, salt havlukt i nesen og frisk luft i håret. Det var ubeskrivelig deilig! Og tida gikk, men ikke raskere enn at jeg godt hang med. Det var nesten et bittelite snev av vår i lufa. Tror jeg.

Jeg var langt fra den eneste som var ute. Folk med hunder, folk med barn, folk med partner eller foreldre eller venner eller venninner. Alle slags folk var ute og gikk denne dagen. Noen holdt seg på promenaden, andre gikk ned til vannet, og atter andre gjorde som meg og satte seg ned et sted. Det var litt som Hadselåsen en sen sommerkveld; du møter alltid noen – om enn litt færre folk enn i Whitstable, naturlig nok. Denne lille familien, med datter, foreldre og mormor, lot til å kose seg like mye som jeg gjorde.

Batteriene er på det nærmeste fulladet nå.

Hva skal man si?

Den dårlige nyheten: yndlingstebutikken min stenger dørene for godt! Å nei, nå blir det vanskeligere å få tak i flere teer som jeg er så glad i!

Den gode nyheten: yndlingstebutikken min stenger dørene for godt! Hurra! Nå kan jeg hamstre te til prisen av nesten ingenting og lagre opp for lange tider!

Noen som ønsker seg noe før de stenger?

Oppdatering: Det var temmelig utsolgt, for salget har vart et par uker. Men jeg fikk da noen bokser, og har overhodet ikke tenkt å beholde alle selv :)

Egenreklame

Jeg liker at lokalavisene har gallerier eller album på nettet hvor folk kan sende inn bilder. Mange bilder er fine, andre er mer ordinære men kommer med likevel. Det er vel egentlig bra.

Og da jeg en dag titta på Bladet Vesterålen sine bilder, tenkte jeg "Mine er jammen like fine!" Så da sendte jeg inn noen bilder fra den dagen jeg og mamma kjørte rundt øya og tok masse bilder – lørdag 3. januar tror jeg det var.

Resultatet ser du her, eller ved å klikke på bildet over (som også er i avisen). I skrivende stund er det 34 bilder der, og nummer 1-3 er fra meg. Stor stas.

Mandagskveld

- Anne, kom hit, jeg vil ta et bilde av meg og deg.
Anne kommer
Knips.
Fliring.
- Vi ser jo helt hjernedøde ut!
Nytt knips.
Neeeeei, det er jo ikke sånn vi ser ut. En gal og en med diger dobbelthake.

Jaja. Jo. Akkurat her og nå var det sånn vi så ut.

Og så artig har jeg stort sett hatt det siden jeg kom sørover. Stor stas. I morgen går flyet til England.

Streiferliv :-)

Jeg har ikke blogga på noen dager. Ikke fordi jeg ikke har hatt nettilgang, men fordi jeg har vært mye rundt på steder hvor jeg tidligere knapt noensinne har vært. For eksempel i Larvik, der har jeg bare vært noen svært få ganger tidligere.

Onsdag ettermiddag var jeg på besøk hos slekta; Berit og Petter. Det var selvfølgelig veldig hyggelig! Berit og jeg besøkte også tante Bjørg, som strengt tatt er mammas tante. Hun er på rehabiliteringsopphold i Stavern, så det var kort vei dit. Vi hadde en lang og veldig trivelig prat. I ei tilfeldig bisetning fortalte også tante Bjørg ting jeg ikke var klar om f.eks. om bestemor, og det var veldig interessant. Ingen store, revolusjonerende saker altså, men bare detaljer i et bilde som jeg tidligere bare har begrenset kjennskap til. Bestemor ble litt mer levende for meg igjen – noe som sikkert også skyldes at tante Bjørg er lik henne. Stor stas for oss begge tror jeg, den praten!

Nå er jeg i Oslo og blir her til tirsdagen, stort sett!

En perfekt vintersøndag

Det var den dagen jeg våkna etter en sammenhengende natts søvn uten å ha hosta meg våken. Det var dagen mamma kjente seg enda bedre og hadde klart å holde på middagen fra kvelden før. Det var den dagen været var klart og strålende helt fra jeg sto opp.

Pappa gikk på ski til Brennevinshaugen. Mamma og jeg kjørte rundt øya og stoppet hyppig for å ta bilder. Lyset var simpelthen fantastisk. Jeg beholder ca 40 av bildene jeg tok. Det er ikke verst.

Det var kort og godt DEN dagen.

Verdens aller beste

2008 har gått over i historien – et år som for mitt vedkommende har brakt både opp- og nedturer. Men da jeg satt i går ettermiddag og tenkte over hvordan året har vært, totalt sett, er det hverdagene som står frem som 'den store tingen'.

Jeg hadde nemlig veldig mange bra hverdager i 2008.

Og noe av det som har gjort hverdagene mine gode i 2008 har vært, foruten folk, enkelte tekniske dippedutter. Jeg er ikke så veldig duppedingsmenneske, men kanskje nettopp derfor har jeg verdsatt mine duppedingser veldig høyt i 2008. De har preget året fordi de har preget hverdagene.

Når jeg har vandret til og fra campus, eller når jeg har vært på reisefot, har jeg storkost meg med musikken på iPoden min. Jeg spiller sjelden en bestemt artist eller et bestemt album, som regel setter jeg bare på 'tilfeldig' og lar iPoden selv velge hva den vil spille. Det er forbausende ofte det blir gode spillelister av det. Jeg nynner og danser, synger og rapper, og noen ganger hvis det er folk rundt meg nøyer jeg meg med å smile veldig bredt og lykkelig når en låt jeg er glad i plutselig smyger seg inn i ørene mine. Veien er kort, for jeg har verdens beste ørepropper med god lyd i. Både iPoden og øreproppene har jeg fått av Torgeir.

Alle som kjenner meg vet at jeg er glad i Nord-Norge, og vet gjerne at jeg også lett kan ha hjemlengsel, uansett hvor i verden jeg befinner meg. Men i 2008 har jeg faktisk hatt mindre hjemlengsel enn på laaange tider, og det har vært en lettelse. En av grunnene er at jeg har begynt å høre på radio hjemmefra mens jeg er i England. Jeg bruker internett for å finne NRKs online radiosendinger, og kobler laptopen til høyttalere hvis jeg er hjemme, og da helst om morgenen. Så kan jeg høre pludring og lokalsnakk fra NRK Nordland og vite hvordan tingenes tilstand er der, mens jeg selv er i England og gjør meg klar for dagens dont og vandrer litt til og fra. Jeg føler meg ikke lenger så smertefullt langt hjemmefra. Det har blitt mulig fordi jeg jula 2007 fikk rette sorten høyttalere i julegave fra Torgeir.

En annen ting jeg har kost meg med er bilder. Som dere vet har jeg blitt stadig flinkere til å blogge med bilder og koser meg med alt fra spektakulære naturbilder til hverdagsdetaljer av hageblomster eller heggspinnlarver. Til tross for at bildene er digitale har jeg vennet meg til å få trykket papirbilder med jevne mellomrom, og når jeg bare nærmer meg slutten på doktorgraden skal den haugen som nå ligger kronologisk i ei skuffe få komme seg inn i album. Med et lite kompakt digitalkamera som passer fint i veska eller sogar jakkelommen har det blitt en vane å alltid ha det med meg uansett hvor jeg ferdes, noe jeg nå i ettertid er veldig glad for siden mye av hverdagslivet mitt nå er foreviget. Og kameraet? Det fikk jeg av Torgeir i september 2007, uten at det var verken bursdag eller jul. Han bare syns jeg burde ha et digitalt.

Du skjønner kanskje hva jeg prøver å si? Mye av grunnen til alt som har vært godt i livet mitt i 2008 skriver seg til ting som har vært mulig for meg fordi Torgeir 'rent teknisk' har satt meg i stand til det. Jeg har simpelthen verdens beste bror – ikke bare fordi han gir meg gaver jeg virkelig ønsker meg, men fordi han simpelthen lytter til meg når vi snakker sammen. Han er ikke så opptatt av hva han vil eller forventer å høre noe om, men legger merke til hva jeg faktisk sier. Når han sitter i bilen og skal kjøre et eller annet sted, hender det ofte han ringer meg bare for å prate, for underholdningas del. Vi sier ikke alltid så mye, og slett ikke fornuftig, men det blir som om vi tilbringer tid sammen gjennom forbindelsen som teknologien gir oss.

Tittelen 'Verdens beste' på dette innlegget spiller derfor ikke på året 2008, som det kanskje ville være nærliggende å tro. Det spiller på Torgeir. Jeg har verdens beste bror, jeg er fryktelig takknemlig for det, og dette er en måte å uttrykke det tydelig på. Jeg hadde unt alle å ha en like bra bror som det jeg har – men min får de ikke!

For ordens skyld: Både iPoden og høyttalerne var gave fra Torgeir OG familien hans, så de fortjener takk, de også. Jeg mener ikke å være utakknemlig. Men det er Torgeir som har spurt hva jeg har ønsket meg og deretter faktisk lyttet til hva jeg har sagt, og det er Torgeir som har bestyrt det hele så langt jeg kan forstå. Så dette er ikke til forkleinelse av damene hans, men til ære for ham selv. Bare for å ha sagt det.