Pangstart, kan man si!

…og vips hadde tida gått. Nå er vi godt inne i første uke og jeg har begynt å få oversikt over hva jeg skal gjøre denne terminen, og fremover forsåvidt. For å si det enkelt: det er utrolig mye! Jeg kan ikke helt se for meg hvordan jeg skal rekke over alt, men jeg er sikker på at det lar seg gjøre. Selv om det blir laaange dager. I tillegg til å undervise og drive forskning for mitt eget arbeidsprosjekt, må jeg også ta lærertreningskurs fordi jeg underviser og forskningskurs (med undervisning og innlevering!) fordi jeg forsker. Så det blir 4-5 ulike tidskrevende aktiviteter jeg trenger å holde styr på og forberede meg til. Og så kommer karaktersetting for alle studentene mine i tillegg. Jeg er fullt belagt med oppgaver hver dag, hver uke, hele året fremover. Og da har jeg ikke engang begynt å tenke på privatliv og aktiviteter relatert til f.eks. kirka...

Men: Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil 4,13).

Så derfor gruer jeg ikke. Jeg bekymrer meg ikke. Jeg tar en ting av gangen og er trygg på at det skal gå bra.

Høsttegn

Det er ikke godt å si hva som er det tydeligste høsttegnet for tida. Et tegn er at universitetet igjen er fullt av studenter som er klare til å starte på’n på mandag. I helga var det fullt av studenter med 1-2 foreldre og/eller søsken på slep som stod med kart i handa og forsøkte å finne fram på campus. Stadig ser man grupper som guides rundt på biblioteket, på gymmen og på campus forøvrig. Det er utvilsom et høsttegn.

Et annet høsttegn er kalenderen. Selv om været varierer mye hver eneste dag, er det som regel på et eller annet tidspunkt minst 15 grader i skyggen, og når sola skinner er det for varmt til å gå med noe annet enn en lett topp på seg. Men den intense heten som preget store deler av sommeren har gitt seg, og om natta er det så kaldt at jeg ikke lenger har vinduet mitt på vidt gap. Det holder å ha det sånn passe åpent.

Et tredje høsttegn er at det igjen er helt greit å lage seg en kopp varm te med honning om kvelden. Hele sommeren har det vært kalde, svalende drikker som har vært tingen. Men forleden kveld, på et tidspunkt jeg de siste månedene ikke har tenkt på som egentlig kveld, stod jeg på kjøkkenet og lurte på hva jeg skulle lage meg å drikke. Det slo meg plutselig at det var mørkt ute. Helt mørkt. Og når teboksen lyste mot meg så snart skapdøra var åpen, var valget enkelt. Det ble te. Og siden det var ’sesongens’ første kopp unnet jeg meg en stor skje honning også oppi den. (Jeg har senere gjentatt prosedyren flere ganger i ren glede!)

Det fjerde, og for meg viktigste, høsttegnet kom jeg over i dag. Da skyene lettet så jeg at fjellsida opp mot Hallartinden er kledd i høstgyldne farger. Jeg håper været hjemme blir tørrere enn de siste dagene, så jeg kan nyte synet lenge før løvet begynner å falle av trærne. Tanken på å gå opp på Storheia igjen og skue sørover, se øya mi kledd i gult og rødt og gulloransje og nyte den skarpe lufta...

Er det rart jeg sukker her jeg sitter?

Turtelduene

Det var tirsdag. Det var Paris om kvelden, på restaurant. - Vil du gifte deg med meg?, sa Paul. - Ja, sa Jennifer. Til slutt. Så nå går hun med ring på fingeren, en ring som han har etter bestemora si. De er enige om lang forlovelsestid frem mot bryllupet og har ikke satt noen dato, men det er ikke så viktig. Det er ingen av dem som vil ha noen andre enn den de har akkurat nå. Så det ser ut til at historien endte godt!

På'n igjen...

Nå er det nye skoleåret uoffisielt i gang, i alle fall for meg. Jeg møtte veilederen min i går og snakket om hva som er det neste (første?) skrittet jeg skal ta i arbeidet mitt; hva jeg skal begynne med og hva jeg skal tenke på når jeg leser osv. Det var ganske nyttig. Jeg ser mange ting jeg må gjøre og mye jeg må tenke på, og etter å ha snakket med ham vet jeg mer om hva jeg skal gripe fatt i først. Jeg har nok vært veldig heldig med veilederen min, for jeg har hørt flere skrekkhistorier fra venner som allerede er i gang med PhD-studier. Manglende engasjement, ingen veiledning, kunnskapsløshet... Det har vært mange ting. Men min veileder virker så langt å være veldig bra å ha, og jeg har stor tillit til ham. Han veiledet meg også da jeg skrev masteroppgaven min, og jeg har kjent ham helt siden jeg kom hit. Håper det fortsetter som det har begynt!

En annen grunn til at året føles å være i gang nå, er at jeg henta det nye studentbeviset mitt i dag. Det gamle utløp på tirsdag, men på biblioteket og andre steder har de vært veldig greie så i praksis har jeg brukt det fram til jeg henta det nye i dag. En morsom detalj for meg er at ansiktsbildet som er på kortet i virkeligheta er et utdrag av et bilde av meg og Thea. Jeg hadde ikke noe passfoto, så jeg bare klipte ut ansiktet mitt fra dette bildet og sendte inn – og nå er det på studentbeviset mitt. Morsomt. For da tenker jeg på Thea i nisselue hver gang jeg ser på kortet.

For tida holder jeg på å lese ’State Building’ av Fukuyama. Det handler ikke om en bygning, men om statsbygging. Det er noe av det jeg skal forske på de neste årene. Jeg har egentlig ei lang liste med bøker jeg skal lese, så det er bare å gå i gang...

Et mirakel i hverdagen

Jeg har ei venninne. Hun har ei datter. Dattera har flere sykdommer og lidelser som sammenlagt gjør at hun er langt mer sårbar enn andre barn.

Dattera fikk nylig ørebetennelse og det gikk så langt at sist uke diagnostiserte legen hennes at betennelsen hadde forplantet seg til beinvevet i øreregionen. Det betyr operasjon. Operasjon betyr anestesi/narkose. Anestesi betyr for denne ungen en kjempestor trussel fordi hjertet og resten av kroppen hennes er sårbare, og enhver operasjon vil være en stor påkjenning. Så det var ganske alvorlig.

Venninna mi er venn med en person som kjenner Gud. Denne personen var innom sist helg og ba for dattera, som skulle opereres sist mandag.

CRP er en medisinsk benevnelse som enkelt sagt måler infeksjonsnivået i kroppen. Normalt, dvs hos friske mennesker, bør CRP være svært lav, under 20 og helst 0. Venninna mi hadde fått beskjed om at de måtte forvente seg en CRP på opp mot 100 for dattera før operasjonen.

Da hun kom til sykehuset før operasjonen sa legen at det ikke ville bli noen operasjon. Fordi CRP'en var 0. - Jeg tror deg ikke, sa venninna mi. - Nei, sa legen, han hadde heller ikke trodd det. Med den infeksjonen hun hadde var det ikke medisinsk mulig at det bare kunne gå over. Men testene stemte. Dattera hadde ikke lenger infeksjon, øret hennes var fint - selv om det var en medisinsk umulighet.

- Elisabeth, sa venninna mi. - Dette er det bare Gud som kan gjøre. Det er et mirakel.

Jeg tror hun har helt rett.

Engelske Ekspedisjons-Eskapader

Eskapade 1:
Dagstur til Liavannet ved Trondheim. Thea og pappa koste seg i nyinnkjøpt gummibåt. Tante Elisabeth var vekselvis på land med resten av familien og vekselvis ute på svømmetur i vannet, rundt den lille øya som ligger midt uti der. Det var sol, det var sommer, det var sosialt og det var superkoselig. Og nå er det lenge til neste gang - dessverre. Det hjelper ikke at det er over 20 grader her i Canterbury når alt annet enn temperaturen mangler:-)

Eskapade 2:
Her er Charlotte og Isaac ved foten av ei trapp i Dover som leder opp til festningsanlegget med krigstunnellene, borg, slott og alt annet. Jeg tok med meg ungene på dagstur til Dover fordi de aldri har vært der, og fordi jeg tenkte de ville like det. Det stemte. Og det var ikke noe problem til å motivere dem til å gå opp trappene, det var bare å telle det. Vi kom til 87 trinn totalt, først 43 og så en avsats og så 44. Etter det var vi oppe ved billettboden og klare for en hel dag på anlegget. Det ble en lang dag, full av opplevelser og inntrykk. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Babybilde

Her er Annette og Tommy og ungene. Jeg vet ikke hvorfor de har barbert hodet til Tobias Sebastian, men han er altså like rødhåret som sin nyfødte bror, egentlig. Bildet har jeg lånt fra Nordlandssykehuset sine nettsider, og det har vært på trykk i Avisa Nordland også. Nu ska det bli liv i huset, tænker æ...

Overgangsvinduet

I går var den dagen min verden – i Canterbury – forandra seg. Eller kanskje det var den dagen forandringa ble mer synlig, hvis jeg skal være nøye. Hele året har jeg hatt venner fra ulike klasser jeg har tatt. Vi var ’alle’ samlet ut mars, som var slutten på vårterminen og siste undervisningsperiode. April var frimåned, i mai og juni var det eksamensperiode og de fleste var på plass igjen. Og i løpet av sommeren har folk i varierende grad vært tilstede, jobbet med masteroppgaven og sosialisert litt innimellom. De fleste på min utdanning hadde frist 25.august, men mange som tok andre utdanninger har hatt frister mellom 1. og 11. september. Sistnevnte dato – 11. september – var i går. Det var også fristen for å flytte ut for alle som har innkvartering på universitetsområdet.

Det betyr at etter i går er det ingen igjen her av de jeg har vært omgangsvenner med siste året. Noen har dratt tidligere, andre dro i går eller i dag morges. Det er helt rart. Vi har ikke hatt noen skikkelig avslutning, verken på skoleåret eller for klassene, så det har vært litt utflytende grenser for når året virkelig sluttet. Og resultatet er at det er veldig mange jeg ikke har sagt hadet til, mange jeg ikke har utveksla kontaktinfo med, mange jeg ikke aner hvor har dratt – hjem eller til nytt land og ny jobb. Og det føles litt tomt å ikke hå hatt en ordentlig form for avslutning.

De som er vennene mine, de nærmeste, har jeg selvfølgelig noenlunde kontakt med. I en overgangsfase er det gjerne litt tregt, men så tar det seg opp – for håpentligvis. Noen har dratt til sine hjemland, andre er noenlunde i nærheten, f.eks. London. Men det siste året har jeg knapt kunne bevege meg utendørs uten å møte noen jeg kjenner enten fra klassen eller fra der jeg har bodd. Nå er det bare uker til nye mennesker fyller campus, nye fjes på ’gamle’ steder. Det er rart å tenke på. Jeg skal dessuten praktisk talt ikke ta noen klasser selv, så jeg blir ikke lenger en del av et klassemiljø og det sosiale som utvikler seg fra de faglige møteplassene. Jeg skal bare undevise selv i høst, folk som er ca 18 år eller deromkring og tar første året av sin bachelorutdanning. Det er også noen samlinger hver uke og andre ting for doktorgradsstudenter, så jeg håper det blir litt sosialt ut av det. Og så har jeg selvfølgelig hele nettverket i kirka og relatert til folk i lokalmiljøt på den måten, så det er ikke synd på meg.

Men i går leverte jeg inn mine nøkler fra Tyler Court A. Tidligere var det et hus med nær 300 hybler hvor jeg kjente nærmere 100 mennesker og visste om enda fler. Nå blir det bare en stor, lang boks som er full av folk jeg ikke har noe forhold til og et hus jeg ikke lenger har tilknytning til. Det er utvilsomt en overgang.

Rapport de France

Oui - je suis en France... But we are going home today though. It has been a great time here, we have both tried to encourage the church here and been encouraged ourselves. On Saturday we went on an excursion to the Loire valley; had lunch by the river, visited castles, cheered on cyclists in a local race, ate ice cream at a château, went to a garden that has examples of all pink flowers in the world, allegedly, and ... lots more. Last night we went to a squat with Roma people in St Etienne and ministered to them. It has been quite inspiring, thought-provoking and in general a trip to remember. Pictures will come in a few days:-)

This afternoon we are returning to Canterbury via Stansted. Weird to leave, but good to get back to normal life, eventually!

(Btw: After having gotten used to switching between Norwegian and English computer keyboards it has been a challenge to type on a French one. Especially because z and y have changed place. That is whz this entrz is so short...)

Je vais a la France!

Yes, it is true - I am now off to France! A group from my church is going to St. Etienne, near Lyon, to encourage people involved in a New Frontiers church plant there. There are eight of us going from Canterbury, and EasyJet will take us from Stansted to Lyon, where we'll be picked up. I am excited and have hardly been to France before, so it is a bit of adventure - hopefully! I am returning on Monday and am not sure if I will be able to blog before that or not... See ya!

Og Annette: GRATULERER MASSE MED BABYEN! Stor og tung, og sikkert kjempevakker...
(For de uinnvidde: kusine og venninne Annette i Bodoe fikk soenn nr 2 i gaar ettermiddag. Han var 4.060 gram og 52 cm, og maalte 35,5 cm rundt hodet. En plugg som sin bror!)

Saturday night's cowboy star couple

This is what they looked like, the stars of the night and the party in our house last Saturday:

Paul and Jen doing some weird cowboy dance from Texas, I think. While the rest of the people had spent quite a while getting ready in their cowboy outfits, Jen got ready in about five minutes once she knew there was a party for her. Quite impressive! But then again; she is from Texas so perhaps it is second nature to her, unlike the rest of us...? It was a fun night! The cowboy made his cowgirl happy and the rest of the prairie people cheered:-)

Fasit - og mulig fremtid...

Overraskelsesefesten gikk helt som antatt - Jennifer ante ingenting helt til hun kom inn i stua og et tyvetalls mennesker stod der og ropte 'SURPRISE'!!! Hun ble kjempeglad og hylte og gråt og alt om hverandre. Kjempegøy. Alle hadde klart å holde tett og det ble en kjempefest. Selv var jeg egentlig på et kurs lørdag og søndag, så jeg tok avskjed fra festen i 23-tida for å gjøre hjemmearbeid før neste kursdag. Sovehjertet mitt står dessuten høyt i kurs etter at jeg overhodet ikke ble forstyrra av festen, som varte til de sene morgentimer...

Hva ringen angår, fikk hun ikke den på lørdag. Men jeg spurte kjæresten om når og hvor han har tenkt å gi den til henne. Og han svarte meg ærlig. Så om ikke lenge er det mye mulig at jeg har en tindrende glad venninne med hodet fullt av gifteplaner:-)

Vil du vite en hemmelighet?

Jeg har ei venninne som heter Jennifer. Hun hadde bursdag i går. Da trommet hun sammen et gjeng på 12 stykker, meg inkludert, som gikk på en indisk restaurant og spiste bursdagsmiddag. Etterpå fortsatte mange turen til the Dolphin, en pub i byen, hvor enda flere sluttet seg til selskapet. Og da Jenn og jeg var i byen i dag, sa hun at det var en av de fineste bursdagene hun kan huske å ha hatt - alle 'hennes' var der og hun var så glad for å feire blant venner.

Kjæresten hennes heter Paul og har bursdag i morgen. Paul er kokk på et hotell. Paul har sagt til Jennifer at han jobber hele dagen i morgen, men at de kanskje kan møtes på kvelden, om han ikke er for sliten. Jennifer er skuffa, men har selvfølgelig ikke noe annet valg enn å godta det.

Det Jennifer ikke vet, er at Paul i lang tid har forberedt en overraskelsesfest for henne - i vårt hus, dvs huset som både jeg og Jennifer bor i. Han har delt ut invitasjoner og gitt alle streng beskjed om å ikke røpe noe for henne. Han har tatt fri fra jobb og skal bruke hele dagen på å lage mat til grillfest om kvelden. Han har alliert seg med venninner av Jennifer, slik at de utpå dagen drar sammen med henne til en naboby 'for å se på et interessant museum'. Så snart de er ute, dukker han opp med mat og tilbehør og gode saker. Utpå kvelden dukker gjestene opp. Alle er bedt om å stille i cowboy-antrekk siden hun kommer fra Texas, og de fleste har tenkt å følge oppfordringen.

Når klokka drar seg over åtte, kommer hun og venninnene hjem. Jennifer tror at en av dem er invitert til oss for å spise middag med meg. (Jeg er på kurs og kommer hjem etter seks engang, og skal angivelig lage vegetarmiddag etterpå det...). Men når døra går opp og hun kommer inn i huset, er det fullt opp av studievenner og klassekamerater, kirkevenner og andre kjenninger - og sikkert venners venner også... Gaver, mat og musikk er noeye planlagt for å feire henne og dagen hennes. Og tenk, flere titalls personer er involvert på ulikt vis, men ingen har røpet noe og hun aner virkelig ingenting om hva som er i gjære! Er det rart jeg gleder meg til å se ansiktet hennes når hun skjønner hva som skjer?!

(Det verken hun eller noen andre vet, er dessuten at Paul har kjøpt ring til henne. Det vet bare jeg. Den var ikke blant gavene hun fikk fra ham i går på bursdagen hennes, så jeg antar hun får den i løpet av morgendagens fest. Jeg bare lurer på om hun får den som gave, eller om det følger noen velvalgte (spørrende) ord med...?!)