Hverdag og mandag

Når jeg ikke har blogget de siste dagene har det ikke vært fordi det ikke har skjedd noe. Tvert imot; det har vært ei ganske innholdsrik helg. Lørdag hadde jeg og Rebecca felles bursdagsfest hjemme hos meg, med mine venner og hennes venner og noen som er våre felles venner. Stor stas. Det var ikke så veldig mange mennesker der, av diverse årsaker, men de som var der hadde det bra og ble værende lenge. Jeg var ikke i seng før halv fire søndag morgen, eller halv fem hvis man regner med sommertida. Likevel var det ikke noe problem å stå opp søndag morgen for å dra til kirka. Heldigvis.

Men fredagen ble litt morsom på universitetet. Jeg hadde nemlig nevnt for mine fredagsgrupper med studenter (jeg har to grupper hver fredag) at det kom til å være bursdagen min mot slutten av terminen. Og så hadde jeg ikke tenkt over det mer. Men denne fredagen var det en student som skulle holde en presentasjon relatert til FN. Presentasjonen begynte riktig bra med seriøs forside og det hele. Men slide #2 var dette bildet av meg, tatt i Georgia, og så hadde han lagt på teksten ”Gratulerer med 21års-dagen, Elisabeth”. Bildet hadde han funnet i et album jeg har på facebook. De andre elevene i gruppa virka litt nervøse for hvordan jeg skulle reagere, siden bildet ikke er direkte flatterende, men jeg kunne selvfølgelig ikke annet enn le da jeg så det. Og da lo de også ganske godt! Man får seg noen overraskelser underveis, det er helt sikkert.

Dette er den siste uka i vårterminen. Fra og med fredag har studentene offisielt fire uker fri. I praksis betyr det at de flinke begynner å lese til eksamen, de mer slappe tar seg fire ferieuker, eller jobber, eller kanskje litt av begge. Fredag får jeg inn ca 80 essayer, et fra hver av studentene mine, og så har jeg to uker på meg til å sette karakter på alt. Jeg kan ikke si jeg ser frem til det, men det er en del av jobben som må gjøres, og det er greit nok.

Bare at det kanskje ikke blir så mye blogging av det. Vi får se.

Badedag

Man blir aldri for gammel til å oppleve noe nytt. Heldigvis.

I dag har jeg vært en del av nye opplevelser for to personer; meg selv og Seelay. Hun er ei studievenninne av meg som kommer fra Kabul og har vært i England siden 2005. Og av naturlige årsaker har hun aldri lært å svømme, ikke engang å bli fortrolig med vann som er utenfor dusjen og badekaret. Men etter i dag er det annerledes.

I et øyeblikk av sterk impuls-snakking tilbød jeg meg å ta henne med i bassenget en dag, for hun hadde så fryktelig lyst og turte ikke dra alene. Hun forklarte meg at hun ikke kan svømme, ei heller flyte, og at hun er litt redd i vann. Men hun hadde bestemt seg for å begynne med en hobby og hadde landet på at svømming er det rette. Jeg liker initiativet! Og vi dura inn i svømmehallen, som ligger veldig nært der jeg bor. Selv om min begeistring for offentlige svømmehaller er meget begrenset.

Som muslim er det ikke ukomplisert å være i en offentlig svømmehall. Seelay har heldekkende badedrakt, simpelthen en tynn våtdrakt i ’badedraktstoff’, så hun er dekket fra anklene og håndleddene til halsen. I tillegg bruker hun badehette, men det har også med hennes lange, tykke hår å gjøre. I svømmehallen er det dessuten individuelle båser man kan skifte i bak en lukket dør, før man legger sakene sine i låsbare skap utenfor. Og så kan man dusje med badetøy på. Det var i det hele tatt veldig godt tilrettelagt for bittelitt mer privatliv enn det jeg har tilgode å finne i Norge.

Da vi gikk uti vannet var hun tydelig nervøs, gikk ned ’trappa’ som leda ut i hovedbassenget, på grunna. Hun hadde aldri hatt hele ansiktet under vann, aldri hatt munnen under vann, aldri svømt uten flytesaker som holdt henne oppe, aldri slappet av og bare duppet i vannet. Hun hadde vært i basseng bare en eneste gang før. Mens jeg vokste opp med et lite basseng i timene på skolen og fredagsettermiddager i 25meters-bassenget på Melb, vokste hun opp under Taliban og med forbud mot å vise noen særlig mer enn ansiktet i offentligheten – og aldri så mye som et omriss av kropp hvis det var menn tilstede. Det er klart vi var forskjellige.

Da vi skulle opp av vannet to timer senere var det en ekstatisk afghaner som dro det ut i det lengste. Hun dykket under vann, klatra opp på kanten og hoppet uti, fløt på rygg uten å ta flytetak, svømte med armene og visste knapt hvordan hun skulle uttrykke sin glede. Tenk deg en overlykkelig fireåring. Tenk deg samme glede, uttrykt på samme måte, i en voksen dameperson. Og ikke bare det; gleden hennes hadde smittet over på alle som oppholdt seg nær oss i bassenget de to timene vi var der. Så da vi gikk opp var det en rekke bleke engelske kropper i ulike varianter som vinket hadetbra og smilte.

Det var dagens gode gjerning, men jammen gjorde det meg også godt.

Månen over Møysalen

Lysene på Times Square
er puslete i forhold
og Eiffeltårnet krymper
Petersplassen er bare
et stoppested
og den kinesiske mur
et hagegjerde
Karl Johan er en sti under
himmelen
og La Scala en oppbevaringsboks
Pyramidene er ikke mye
å skryte av
og Louvre en rammebutikk

Uansett hvor jeg befinner meg
i verden
skal jeg ta beina fatt
For å se månen over Møysalen
i natt.

Lars Saabye Christensen

Uventa - Unexpected

I dag var jeg en tur i byen. Rett utenfor en bokhandel så jeg en litt gammel, men vital mann sammen med et barn jeg antok var hans barnebarn, en gutt på kanskje 12-13 år eller deromkring. Det var et eller annet med bestefaren som virket kjent, men det tok meg et sekund å komme på hvorfor. På det sekundet hadde de gått inn i butikken. Jeg så bare baksida av mannen. Men da slo det meg. Det var selveste erkebiskopen av Canterbury – overhodet for den anglikanske kirka på verdensbasis. Midt i påska, midt i byen, midt i turiststrømmen, kunne han i mørke penbukser og med mørk blå frakk gå omkring som en vanlig mann uten at noen la merke til det. Nesten som Supermann.

Det var litt godt å se, egentlig.

Today I saw the Archbishop of Canterbury in town, in civilian clothes and with his grandson (presumably). I was quite amazed that no one seemed to recognize him, but also very happy somehow to see that he was allowed to be himself in an informal setting without any problems. At least as far as I could tell. I did not tell anyone either. Tomorrow he preaches in the Cathedral, but I will not be there. I will be in a new facility with my church for the very first time and I can hardly wait!

Langfredag

Jeg klager ikke – jeg setter stor pris på bypåska mi, ikke minst når været i byen er som i dag. Da er det genialt, særlig når man møter ei fransk venninne og koser seg glugg ihjel der man utforsker stadig nye sider av byen. Og noen gamle. Men når bilder som dette kommer inn via mms er det ikke fritt for at det sticker litt av hjemlengsel i hjertet. Ikke så mye at det gjør vondt, men nok til at det kjennes.


Bestemor, bestefar, Thale og Thea er på isfiske utpå Kanstadfjorden. Et sted i bakgrunnen (utenfor bildekanten?) ligger hytta vår. Eia var jeg der!

I do enjoy my city easter. However, when images like the one above come to my mobile via mms from home I must admit there's an itch of homesickness in my heart. The picture shows my parents and my nieces about to start ice-fishing on the fjord ice near our cottage. I wish I were there. Kind of.

Påske!

Søk:
Fra: London – All Airports
Til: EVE (Evenes, Norway)
Dato: 19 mars 2008
Retur: 24. mars 2008

Resultat:
Sorry, there were no flights available for your dates. Please try again, using alternative dates.

* * *




Det blir nok bypåske i år ja…

Oi.

Det er godt jeg ikke skal fly hit paa ei stund. Tror jeg.

Vår i Canterbury – Canterbury Spring

Det er vår i Canterbury, de fleste dagene i alle fall. I dag var jeg en tur i byen sammen med Jennifer, og da tenkte jeg at jeg liker denne byen min utrolig godt.
It is spring in Canterbury, most days anyway. Today I spent some time in the city with Jennifer, and it reminded me very much of why I love this city.

En av de tingene jeg liker her er elva. Elva Stour renner gjennom byen, og ikke nok med det: den deler seg og samles igjen opptil flere steder. Det gjør at uansett hvor du er i byen, er du ikke langt fra å se et av elveløpene eller sogar flere av dem.
One of the things I appreciate here is the river. The Stour runs through the city, and it some times splits and then comes back together into one. That’s why you are never far from a look at the river here.

Denne lille perlen ligger midt i byen, omtrent et kvartal fra hovedgata. Huset nærmest til høyre er kvekernes forsamlingshus, steinhuset på venstre bredd er et dominikansk munkekloster. Bildet er tatt mot nord.
This idyllic spot lies in the city centre, about a block away from the High Street. The nearest house on the right-hand riverbank is the assembly point of the Quakers, the stone building on the left-hand rivebank is the building of a Dominican monastry. The picture’s taken towards the north.

I Canterbury er det mulig å ta båtturer på elva. Flere steder er det ulike selskaper som tilbyr båtturer av ulike varighet i små båter, jeg vet om tre forskjellige tror jeg. Elva er ikke så veldig dyp, men de kommer seg frem mesteparten av tida. Og dette ser da ikke så verst ut?
In Canterbury there are three companies that from various places around town offer riverboat tours. The river is not very deep, but they find their way around. Some use the Italian gondolier style boats and push it along with a long stick, others use other means. This picture is from a company where the guide-guy is rowing the boat! It doesn’t look to bad on a sunny day, does it?

Livstegn

Det har vaert travle dager i det siste; bryllup og utdrikkingslag og undervisning og seminarer og presentasjon og veiledning og kurs og trening og venner og konferanseorganisering og i det hele tatt. Det har vaert lite tid til blogging og masse smaatterier som har skjedd. Nevnte jeg baby og begravaelse; ingen av dem mine men likevel? Og saa har jeg redusert mailboksen min (uni-mailen) fra over 400 mailer til under 150, saa jeg slipper aa faa en advarsel om kapasitetsgrenser hver gang jeg aapner den...

Men jeg har det fint altsaa! En av mine venner fra Georgia befinner seg plutselig i Kosovo. En kollega/kompis av en jeg moette paa pedagogikkurs er interessert i Abkhazia og vil gjerne moete meg og snakke om Abkhazia pluss se bildene mine; hans bakgrunn er sosialantropologi. Veilederen min har anbefalt meg som kontaktperson for en student som skal skrive bacheloroppgave om Georgia. Jeg har blitt invitert til aa vaere panelist paa en konferanse om/paa Balkan. Boka jeg redigerte i Serbia har omsider gatt i trykken. Og selv naar vaeret i England i foelge overskriftene er dramatisk og det blaaser saa man knapt klarer aa puste ut i motvind - selv da, paa de dagene, faar man glimt av ei utsikt som gjoer at man smiler og strekker seg litt ekstra siden dagen er saa bra likevel:-)

Det gjoer heller ingenting at Jennifer kommer til Canterbury i dag. Vi har vaert venner siden den foerste dagen jeg kom til England i september 2005, og hun dro permanent tilbake til USA i januar 2007. Siden da har hun vaert tilbake paa besoek akkurat naar jeg har vaert borte; etter sist juleferie missa vi hverandre med bare 4-5 timer paa Heathrow, for eksempel. Men naa kommer hun, jeg har fri - kjaeresten hennes har jobbhelg, saa vi kan kose oss i hverandres selskap noen dager. Det gjoer ingenting!

(Kanskje blir det blogging av det ogsaa til slutt?)

St. Sava og Elisabeth

Første gang jeg var i Beograd var jeg ikke inne i St. Sava-katedralen. (Serberne kaller den St.Sava-tempelet, men det er et utslag av misforstått/dårlig engelsk!) Jeg var utenfor og ble fortalt at den var stengt for oppussing og at det ikke var noe særlig å se inni den. Men det fantes unntak – det var ikke lenge siden den gamle statsministeren Zoran Djindjic hadde blitt drept av en snikskytter og begravet fra denne kirka.

Neste gang ble jeg og hele følget jeg var en del av skysset i busser med politieskorte til St. Sava. Denne gangen var den åpen, i alle fall for vår gruppe. Utvendig var den ferdig og hvit, innvendig ble vi møtt av grå betong overalt. Men der alteret etterhvert skal stå var det montert en slags midlertidig altervegg med ikonbilder, samt et par ’stasjoner’ rundt omkring i kirka.

Tredje gang jeg var i Beograd var da jeg kom dit for å være en stund i fjor. Da var det mer som hadde kommet på plass. Noen søyler var dekket av grønn marmor og hadde hvite gipsaktige dekorasjoner øverst, for eksempel. Og deler av et sidekapell var dekket og tydelig klargjort for nært forestående arbeid. Jeg var innom i ny og ne i løpet av min tid der og så arbeidet utvikle seg.

Nå sist jeg var der hadde de kommet mye lenger. Jeg gikk dit en torsdagskveld; den dagen det hadde vært stor demonstrasjon og mye folk, i timene etter at den amerikanske ambassaden hadde vært satt i brann som etterhvert hadde blitt slukket. I etterkant av en lang og innholdsrik dag er det godt med litt fred ovenfra, tenkte jeg.

I sideskipet var tavlemaleriene på det nærmeste ferdig, og også selve altertavla med sine ikoner var på plass. En av dem er St. Sava, som er en kjent serbisk helgen, den andre husker jeg ikke i farta. De tradisjonelle ’småalterene’ for andre helgener var på plass, med bilder og ramme og det hele. Det var et forbløffende fredfylt sted.

Bak der hovedalteret kommer var noen av maleridekorasjonene på plass. I tillegg var det hengt opp et ikonbilde av Jesus, og et av det siste måltidet med disiplene – nattverden. Jeg gleder meg til å se ikonbildene uten stillaser foran, og til å se hva som skal være på veggen bak de nå opphengte bildene.

Midt i rommet, under det høyeste punktet i den sentrale kuppelen omtrent(65 meter under taket, innvendig høyde), er det satt opp noe som lot til å fungere som et slags ’stoppested’. Det virka som om ingen gikk lenger frem/inn i katedralen enn dette alteret, ingen andre enn enkelte som åpenbart var turister. Det var en lang kø for å komme frem til dette helgenbildet.

Jeg observerte at i motsetning til de fleste ortodokse kirker i Georgia er det i Serbia ikke så strengt hva gjelder kvinner og tildekking av hår. Noen steder i Georgia var det ganske avslappet om dette, men jo mer ’hellig’ kirka var, jo mer konservativt og strengt var det. Her i Serbia later det til å være mer avslappet, i alle fall til hverdags.

Det jeg likte best denne gangen var rett innafor døra, til venstre. Opp mot vegget stod det nemlig et bilde laget som en mosaikk av bittesmå keramikkfliser på kanskje 1,5 x 1,5 centimeter. Bilder viser Jesus som kommer ned fra himmelen og snakker med de to mennene som gikk til Emmaus. Du finner historien i Lukas, kapittel 24, i Bibelen. Jeg tok bilde av hele bildet, så klart. En dag når det henger høyt på en vegg kan jeg peke på det og si: ”Jeg var her før det bildet ble hengt på plass, og jeg har faktisk tatt på det!”

Og så tok jeg dette bildet. Det er foten til Jesus. Akkurat nå har jeg det som skrivebordsbakgrunn på laptopen min. For når livet blir vanskelig og perspektivene krøller seg litt, er det greit å huske på at hvis jeg bare følger i sporene etter denne foten så godt jeg kan, vil alt annet falle på plass av seg selv. Det har jeg erfart.

Det er greit å huske på hva som er viktig noen ganger.

Bath - en engelsk perle

Jeg tilbrakte helga i Bath paa besoek hos Laura, ei venninne som jeg opprinnelig kjenner fra Canterbury. Vaeret var straalende og det er vanskelig aa forestille seg at helga kunne vaert bedre!
I spent the weekend visiting an old friend in Bath, Laura (who I know from when she lived in Canterbury) and the weekend could not have been better - weather included!


Bath Abbey, ei nydelig kirke. Jeg likte hvordan vinduene var blandet mellom glassmalerier og 'vanlige' vinduer som slapp inn lys; det ga en veldig god effekt. Det er visstnok 52 vinduer i kirka, et for hver uke i aaret. Og paa flere var faktisk damer fra bibelhistorien med som hovedmotiver - det var uvanlig.
Bath Abbey, a beautiful church. I really liked how it had a mix of stained-glass windows and 'regular' windows that let the daylight in; it gave a great effect once you were inside. Apparenty there are 52 windows in the church, and on many of the images women of the Bible were included as main motives, not as bi-persons. Fascinating.

Royal Crescent; et sted hvor ei lang rekke hus er bygd i en perfekt, stor halvsirkel med hage/park foran og fantastisk utsikt over byen.
Royal Crescent - a place where houses are built wall-to-wall in a perfect half circle. There is a garden and a park in front of it and the houses boast an amazing view over the city.


Pulteney-brua i Bath. Det er visstnok den eneste brua i Europa (utenom Venezia) hvor det er bygd hus oppaa!
Pulteney Bridge in Bath; allegedly the only bridge in Europe outside Venice where there are houses constructed on the bridge.