Slutt på eksiltilværelsen!

Da jeg dro ut på feltarbeid i fjor sommer var det ikke bare jeg som var i eksil. En av mine eiendeler havnet i eksil, ufrivillig, og først sist helg ble vi gjenforent.

Før jeg reiste fra England i juli i fjor hadde jeg nemlig kjøpt meg det som lokalt kalles 'veggalbum', dvs en slags beholder med plastmapper som man kan legge bilder i og henge på veggen sin, slik at man kan se på bildene uten å måtte bla i album. Dekorativt er det også. Og jeg tenkte at siden jeg skulle være borte et halvår ville det være fint å ha alle mine kjære i sikte, så jeg fant bilder jeg gjerne ville ha med meg dit jeg skulle.

Problemet var bare at den siste uka før jeg dro (utflytta fra gamlehuset men ikke reist fra England enda) tilbrakte jeg hos Bex. Og da jeg dro derfra til Serbia, glemte jeg veggalbumet. Mens jeg var borte, flytta etterhvert Bex fra Canterbury tilbake til London. Og hver eneste gang vi møttes siden da, glemte hun å ta det med – eller hun hadde det, men jeg glemte å spørre om det. En gang fikk jeg det, men så hadde hun større veske enn meg og skulle oppbevare det frem til jeg gikk til toget. Særlig. Det ble glemt igjen.

Men sist lørdag fikk jeg det tilbake med en gang vi møttes, nærmest før vi hadde hilst på hverandre, og vi visste bedre enn å la henne oppbevare det for meg. Jeg beholdt det selv. Veggalbumet fikk dele veske med julegavene til Thea og Thale hele kvelden, frem til jeg igjen var hjemme i Canterbury. Nå har jeg plukket ut et par-tre bilder derfra som jeg vil ha i 'dagboka'/agendaboka min for neste år. Resten er fortsatt i veggalbumet. Foreløpig, i alle fall.

Her ser du eksilbildene som jeg har unnvært i snart halvannet år. Øverst fra venstre, rad for rad ser du: solnedgang hjemme på Stokmarknes, detalj fra fjæra på Godøynes, Annette m/Tommy (stor) og Oliver (liten), jeg og Jennifer ved Rødvannet, Anne Elisabeth og jeg i Whitstable, hurtigruta på vei over Vestfjorden og Jennifer sovende på dekk, mamma og pappa på 'universitetsbakken' med utsikt mot Canterbury bysentrum, samme punkt som forrige bilde men dekket av snø, Torgeir, Thea og Thale i klær fra Ralph Lauren (!!!), og til sist Bjarte med Pia i fanget. Det hadde gjort seg med alle disse på veggen i Beograd og Tbilisi – men jeg hadde det jammen fint likevel :-)

Førjulslørdag i London

- Korsn e vere? spurte pappa i dag morges da vi snakka med hverandre. Jeg svarte at det er fint; sol fra skyfri himmel, og kaldt men klar luft og dermed veldig vakkert. Her er beviset.

Hvis du syns bildet er litt utydelig med noen rare striper på har du helt rett. Det ble nemlig tatt gjennm et togvindu ei lita stund etter at toget hadde gått fra Canterbury. Jeg dro til London i dag; dels for å få unna noen julegaver jeg måtte kjøpe spesifikke steder der, og dels for å møte ei venninne. Og dels for å bare gjøre noe annet enn alt jeg har drevet med i det siste. Forandring fryder, og denne gangen mer enn på lenge.

Vi skulle møtes på Trafalgar Square. Der ligger National Gallery. Og på det galleriet har de, i tillegg til den faste utstillinga, også en ving av bygget som alltid brukes til mer spesifikke, tematiske utstillinger. Der er jeg nesten alltid innom, ofte sammen med min franske venninne Agnés. Men nå er hun i Frankrike og fikk dessuten baby for ei uke siden, pluss at jeg hadde andre planer. Så det ble ikke utstilling denne lørdagen. Men temautstillinga de har nå handler om renessanseansikter 'Fra Van Eyck til Titian', og den har jeg veldig lyst til å se. Den varer til 18. januar, og forhåpentligvis får jeg den med meg før den tid. Uansett: det er alltid kunstnere i og rundt NG. Denne gangen var det en kvinnelig kunstner som hadde malt en kopi av et Botticelli-maleri med kritt på fortauet utenfor. Godt jobba, syns jeg!

Et av mine ærender innebar at jeg måtte innom Selfridges, et stort varemagasin på Oxford Street. Det var fryktelig fullt der, men jeg visste heldigvis akkurat hvor jeg skulle og hva jeg skulle ha der, så det var ikke så stressende. På vei inn til papiravdelinga, som ligger ganske langt inn i bygget på gatenivå, må man gå gjennom parfymeriene først. Det er uendelig mange av dem. Vanligvis strener jeg gjennom uten å ta imot noen av alle tilbudene de gjerne vil gi deg, men i dag gikk det litt roligere. Jeg tok imot et par gratisprøver på ting og tang, så nå har jeg øyekrem, ansiktskrem, en mini parfymeprøveflaske og et par ting til. Uten å betale. Det var i grunnen helt greit. Bildet over her viser forøvrig et av utstillingsvinduene de har. Det er nissen som tar t-banen (tuben) i stedet for å reise med reinsdyrene, og han har så masse med seg at han ikke får plass til alt. Det du ikke ser på bildet er at dørene er elektroniske og faktisk 'forsøker' å lukkes og deretter åpner seg igjen. Stor stas for turister – som meg!

Jeg hadde avtalt å møte min venninne Rebecca, eller Bex som vi kaller henne, i totida. Hun og kjæresten Oli blir samboere i morgen, når hun flytter inn til ham, men likevel tok de seg tid til å være lenge sammen med meg i byen. Stor stas! Bex og jeg ble kjent samme dag som jeg flytta til England for over tre år siden; vi var housemates det første stedet jeg bodde og har beholdt vennskapet siden. Hun jobber innenfor en litt spesialisert del av sosialt arbeid rett utafor bygrensa til London, mens Oli er datamann og veldig flink. Og sjenert.

På vei til å møte dem hadde jeg fått med meg at det i år er satt opp et tysk julemarked i en del av Hyde Park, og jeg foreslo at vi skulle legge veien dit. Det var de veldig med på. Jeg er veldig glad i den typen julemarked de har i tyskspråklige områder i Europa (Tyskland, Østerrike, Sveits), og her var det faktisk masse tyske produsenter og leverandører som hadde tatt turen over lilledammen. Mange av de som jobba i de ulike boden snakket tysk, eller engelsk med veldig tysk aksent, og jeg fikk veldig positiv respons når jeg umiddelbart slo om fra engelsk til flytende tysk. I tillegg til alle salgsbodene og karusellene osv var også trærne opplyst og juledekorasjoner i alle størrelser var satt opp her og der. Musikken var høy, men ikke påtrengende og det var simpelthen ei fantastisk stemning blant trærne i Hyde Park! Man kunne glemme at man var i London ei lita stund, med litt velvilje.

Det gjorde meg heller ingenting at Paulaner, mitt yndlingsøl som kommer fra München, var hovedleverandør av øl på markedet. De hadde glühwein (gløgg med alkohol), øl, 'spetzi' (fanta+cola+sprite) og andre ting som er typisk vanlige å få kjøpt i München. Dessuten hadde de både drikkeutsalg (med stådisker) og oppvarma cafeer, for ikke å snakke om en skikkelig biergarten. Og bayerske flagg, paulanerlogoer og ei 20 meter høy sklie som het "Der Münchener Rutsch". Jeg prøvde den ikke i dag, men kanskje neste gang? Mange av karusellene og andre underholdningssteder var merka med München og lot til å være de samme som brukes på oktoberfesten i München et par måneder før. Jeg kjente sogar igjen et hus hvor det er en labyrint av glass, hvor man kan stå uten og se folk inne i bygget som forsøker å finne veien gjennom labyrinten. Arti førr ungan!

I bodene kunne man kjøpe pølser og kjøttvarer, som her, eller ost, frukt, kaker, smykker, juggel, treskårne produkter, økologisk honning, syltetøy og masse andre saker. Det lå en duft av pølse- og krydderduft rundt denne boden og jeg hadde fryktelig lyst til å kjøpe meg ei pølse eller to. Men jeg var litt trøtt og hadde allerede nok å dra på, så jeg lot fornuften vinne og nøyde meg med å ta bilde av alle herlighetene. Og drømme litt.

Da vi kom mot enden av markedsområdet titta Oli seg forvirra rundt og sa "But... Is that the Eye?" Bex og jeg lo. Det er nemlig ikke London Eye de har flytta på, men derimot et pariserhjul som er satt opp for anledninga. Det er ikke like stort som the Eye, men større enn de fleste andre pariserhjul jeg har vært borti på tivoli osv. Fint belyst var det også. Men det kosta £7, som jeg syns var litt dyrt for bare en tur, og var dessuten lang kø, så vi lot det være med tanken og synet. Det var helt greit!

Til sist var det på tide å komme seg hjem. Vi gikk ned til Hyde Park Corner-stasjonen og planla å ta tuben dit vi skulle i hver vår retning. Men det var så stappfullt at jeg fant ut det var mer hensiktsmessig å gå opp igjen og heller ta bussen ned til Victoria stasjon. Så det gjorde jeg, og det gikk radig. Faktisk rakk jeg et tidligere tog enn jeg hadde trodd, hvilket var en positiv overraskelse. Bildet er fra rulletrappa ned til Piccadilly Line-linja på Hyde Park Corner-stasjonen.

Nå er jeg hjemme, har tysk hvetekringle (brezen) klar til spising mens jeg pakker inn de siste julegavene, bl.a. til et par småtroll i Trondhem som skal få noe rosa. Det er bare litt over to uker til jeg setter kursen mot Norge og gleder meg stort, selvfølgelig. Men før den tid koser jeg meg også veldig med førjulstida, julemusikk og forberedelser her i landet. Det er nemlig ikke så verst akkurat nå!

[Og grattis med julemessa, dere der hjemme. Kjemperesultat!]

Ikke lenge igjen...

Jeg kjoepte de foerste julegavene i sommer, i juli eller august. Jeg er ikke helt ferdig enda, det er noen som gjenstaar. Men i helga kom jeg over en pakke med 8 meter papir (fordelt paa fire ulike ruller), 8 sloeyfer og 4 ruller baand til den nette pris av £ 3.99. Det var ikke saa verst. Saa jeg har tatt advent litt paa forskudd; i helga har jeg pakket inn julegaver, hoert paa en jule-cd med en mann som synger som bestefar paa Deilig er Jorden og generelt kommet ajour med det jeg hadde i min besittelse saa langt. Det er bare en snau maaned igjen til jeg er hjemme. Det kjennes utrolig godt akkurat naa.

Ikke bare svart

Det er ikke alt som har vært sorg og elendighet i det siste. Et av lyspunktene er bibelgruppa mi. Onsdag for ei uke siden, dvs 5.november, var det Guy Fawkes Night her i England. Det er en dag til minne om et forsøk i 1605 på å styrte den engelske kongen og gjøre landet om til republikk. De som prøvde mislyktes, til tross for at de hadde lagret kjelleren under parlamentet full av dynamitt og var klare til å smelle hele huset i lufta, drepe kongen i forvirringa som oppsto og erklære England for å være republikk. Jeg har skrevet om det på engelsk for et par år siden. Dagen feires vanligvis med store arrangementer der det er tivoli og boder, fyrverkeri og et digert bål. I tillegg kommer private feiringer.

Bibelgruppa mi feira dagen sist onsdag. Vi møttes hjemme hos en av familiene, og møttes tidligere enn vanlig slik at barna kunne delta. God mat var det flust av, fyrverkeri og stjerneskudd likeså. Bålet droppa vi, siden vi var i hagen hos folk. Men bilder? Det tok jeg.

Fra venstre: Helen (med lille Kathryn på armen) som jeg har kjent siden januar 2006, Philippa (med den eldste av sine tre sønner på armen, vertinne for dagen), Kathryn (studentarbeider i kirka) og Ashley (bibelgruppeleder). Vi var ca 15 voksne og 6 barn denne kvelden, så dette er bare et lite utvalg!

Dette var en boks som stod på bakken og spruta en vulkan av fyrverkeri. Først var det en stor hvit søyle, deretter en intens sprut av hvite glimt og stjerner, som du ser her, og til slutt skjøt den ut gyldne stråler. Fantastisk vakker – men så er jeg en sucker for fyrverkeri da...

Lille Lisabeth var selvfølgelig takknemlig for stjerneskudd som ble utdelt til både voksne og barn... Smilet ble litt slitent da jeg prøvde å få rett vinkel, men pytt pytt. Har jeg ikke kule negler kanskje?

Hodet over vannet

Så har det gått ei uke siden jeg hadde den såkalte 'prøven' på universitetet, en formell prosess jeg må gjennom for å få bekrefta at det jeg driver med vil være verdt en doktorgrad på sikt. Og jeg besto ikke.

Det har vært ei vanskelig uke siden da. Jeg har vært langt need store deler av tida. Derfor har jeg ikke oppdatert noe her før nå.

Grunnen til at jeg ikke besto var enkelt sagt at arbeidet jeg leverte i forkant og presenterte på onsdag simpelthen ikke holdt god nok kvalitet. Det viste mye potensiale, men jeg har ikke klart å bringe det helt ut. Jeg har fått både muntlige og skriftlige tilbakemeldinger på det jeg har levert, og jeg har også fått flere gode forslag til veien fremover. Og selv om jeg ble ganske utslått av beskjeden var den instinktive ryggmargsfølelsen også en slags trass. "Jeg skal jammen vise dem!" tenkte jeg. Jeg har ikke kommet så langt bare for å gi meg nå, har jeg tenkt, men det har selvfølgelig vært flere praktiske vansker som har oppstått som følge av dette.

Jeg skal ikke underslå at jeg har vært langt nede. Det har svinget, selvfølgelig, men jeg har vært langt nede. Nå er jeg på vei oppover igjen, av flere grunner. Jeg har rett til et forsøk til, og en gang neste år (februar/mars, sannsynligvis) kan jeg igjen forsøke. Frem til da må jeg gjøre mye arbeid, selvfølgelig, både lese og skrive og tenke. Jeg kan bruke noe av det jeg har til nå, men det må foredles i langt større grad. Neste gang er siste sjanse. Den har jeg ikke tenkt å misse.

Jeg skal bli doktor. Så enkelt, og så vanskelig.

Fasit

Jeg haaper han leverer det han lover. Sikker er jeg ikke, men jeg haaper. Talen er uansett et mesterverk, det er det ingen tvil om.

Lykken er...

…en pakke i posten når du minst venter det! Etter at jeg var oppe hele natta mellom søndag og mandag for å få ferdig de to dokumentene jeg hadde deadline på, var jeg ganske skutt i går. Det ene dokumentet maila jeg fra meg i nitida om morgenen, det andre klokka ett omtrent. I morgen skal de presenteres, og jeg skal vurderes.

Men uansett. I går hadde jeg vært oppe hele natta siden søndag. Og jeg tenkte at det var neppe lurt å legge seg midt på dagen, så jeg holdt ut til kvelden og da ble jeg faktisk overtrøtt og trodde dermed at jeg ikke var trøtt i det hele tatt. Til slutt la jeg meg rundt midnatt.

Jeg sov 11 timer i strekk og har ingen minner om å ha vært våken i løpet av den tida. Overhodet.

Og i dag, når klokka var over 12 og jeg omsider hadde våknet og visste at jeg kunne slappe av og ikke tenke på alt som skulle gjøres, gikk jeg ned. På kjøkkenet lå det en stor, hvit bobleplastkonvolutt – med mitt navn på seg. Det var fra ei venninne, Kiti i Finland. Ut av det blå sendte hun meg to sjokolader, pluss ei cd. Jeg trodde det var bilder på den, men jeg tok feil. Der er et lass av små filmsnutter av henne, guttene og mannen hennes, fra det siste året. Klatring i skogen hjemme, bading fra hytta som ligger ved en av Finlands 60.000 sjøer, minigolf i syden...masse morsomt.

Ååh, det er deilig med tirsdag – med et vakum mellom to viktige dager. Og til natta får junaiten ny president, som skal innsettes formelt 20. januar. Jeg sitter neppe oppe hele natta denne gangen, som jeg gjorde sist, men det blir nok tilstrekkelig sent til at man har en indikasjon på hvem som vinner før jeg legger meg.

Med fingrene krysset for morgendagen.