Sikkerhet - Security

Sikkerhet er i sannhet et relativt begrep. Jeg har i det siste filosofert litt over sikkerhet i form av metalldetektorer når man skal inn på områder som krever sikkerhetstiltak. For eksempel på flyplasser eller i offentlige/statlige bygninger.
Security is truly a relative notion. Lately I have reflected over security in the form of metal detectors one has to go through when entering areas that require security measures, for instance airports or in public/state buildings.

Når man reiser på flyplasser er det strenge sikkerhetstiltak, det vet alle. Da jeg dro tilbake til Serbia fra Sveits tidligere i sommer reiste jeg gjennom Tyskland, og det er den suverent mest rigide kontrollen jeg har vært gjennom. På vei til Sveits mellomlandet jeg i München, og det var greit. På vei tilbake var mellomlandinga i Düsseldorf. Det var IKKE greit. Der hadde jeg en mascara og en lipgloss i handbagasjen. Men i følge vaktene i metalldetektoren der har man bare lov til å ta med seg ett object med flytende væske pr person, inntil 100ml. Og siden både mascara og lipgloss regnes som flytende tvang de meg til å velge hvilken av dem jeg ville ta med meg – den andre konfiskerte de! [Jeg valgte selvfølgelig mascaræn.] Og da detektoren ga utslag på bøylene i bh’en min ble jeg i tillegg klappet litt på, men jeg slapp heldigvis å kle av meg fullstendig…
When you travel there are always tight security measures on airports. When I returned to Serbia from Switzerland earlier this summer I travelled through Germany. They had the most rigid control I have ever been subject to. Going to Switzerland I had a stop-over in Munich, and that was fine. On the way back I had a stop-over in Dusseldorf and that was NOT okay. I had a mascara and a lipgloss in my hand luggage, but since – according to the guards there – one person is only allowed one item of up to 100 ml liquid they had to confiscate one of them. Fortunately the allowed me to chose which of the two to keep, (!!) and I took the mascara. And when their detector beeped on my underwired bra I became subject to some patting and further control. Fortunately they did not requre that I undress!

Når man skal inn på Stortinget i Oslo må man nå gjennom metalldetektorer på Løvebakken. I tillegg til at man selv går gjennom en detektor blir det man måtte ha med seg bli gjennomlyst av en røntgenmaskin på samme måte som en flyplass. En gang jeg skulle levere noen brev der (så resepsjonen kunne fordele dem til de respektive representantene) ble jeg sogar bedt om å vente til brevene var gjennomlyst! Og hvis man har med seg noe som kan være farlig må man pent gi det fra seg – eller la være å gå inn.
When you are entering the Parliament in Oslo you have to go through metal detectors as well. Whatever you bring with you also has to go through an x-ray machine like the ones on airports. Once I was there to deliver some letters (so that the reception there could forward it to the MP’s) I was even asked to please wait until they had scanned the letters, in case there was someting ’dangerous’ in them! Even if I was not entering the building! If you bring something with you that might be considered dangerous you have to either give it up or not enter the building at all.

Sånn er det ikke her. Rett ved jobben min ligger f.eks. et postkontor i første etasje av et større bygg. Når man skal inn i bygget må man gjennom en metalldetektor. Men hvis den piper når du går gjennom spør de deg simpelthen hvor og hva du skal. Hvis du da, som jeg, sier at ’jeg skal bare inn på posten og sende noe’ vinker de deg videre uten å sjekke noe som helst. Der sitter to-tre mann men jeg har til dags dato aldri sett noen bli sjekket i det hele tatt. Maskinen piper i ett sett av folk som går inn og ut, og ingen bryr seg nevneverdig om hvorfor.
That is not what things are like down here. Next to my office, for instance, there is a post office on the ground floor in a larger building. When you enter the building you have to pass through a metal detector and there are 2-3 guards at this checkpoint. But if the detector beeps when you pass through they ask where you are going and what you are doing. If you, like I, say that you’re just going to the post office to send some letters, they let you go without checking any further. I have never seen anyone be checked more thoroughly there. Ever. The detector beeps all the time as people go in and out, but it seems like they could not care less.

Og i dag skulle jeg levere noen brev i parlamentet. Jeg gikk inn døra og gjennom den obligatoriske metalldetektoren. Det pep selvfølgelig; veska var full av nøkler og iPod og fuglene vet hva. Politimannen (!! Ikke ’bare en sikkerhetsvakt, som på Posten) innenfor så skummelt på meg. ”Jeg skal bare til resepsjonen og levere brev til noen representanter” sa jeg. Etter at han hadde titta på navnene på konvolutten slapp han meg gjennom og viste meg veien til resepsjonen. Så forsvant han. Hvis jeg hadde hatt en pistol i veska og lagt ut på vandring mot kontorer og møterom etter å ha levert fra meg brevene hadde ikke han hatt noen kontroll på det.
And today I was delivering some letters to the Parliament here in Belgrade. I went in through the door and through the mandatory metal detector. Of course it beeped; my bag was full of keys and iPod and who-knows-what. The policeman (not just a security guard, as at the post office!) inside looked suspiciously at me. ”I’m just delivering some letters to the reception for distribution” I said. After looking at the names on the envelopes he let me through and showed me the way to the reception before he left. If I had had a gun in my bag and gone looking for MP’s, meeting rooms or similar after delivering the letters he’d have no control over it.


Sikkerhet er ikke hva det gir seg ut for å være.
Apparently security is not what it looks like.

Hjemlengsel – Homesickness

Slik ser hun ut når hun har hjemlengsel om kvelden og snakker med pappa i telefonen. Det har heldigvis gått seg litt til siden da.

This is what she looks like when she’s homesick in the evening and talks to her dad on the phone. Fortunately things are a little better now than they were then.

En levende legende – A living legend

Dette er Alan Belton. Han er 68 aar. Han er fra USA. Paa sekstitallet var han en medarbeiderne til Martin Luther King jr, eller ‘Martin King’ som Alan kaller ham. Alan bor i Seattle og er med i ei kirke som har mye arbeid her paa Balkan, og sist soendag talte han i kirka mi. Ikke bare talte han, han sang ogsaa. Han var et helt gospelkor i seg selv og jeg toer ikke engang tenke paa hvordan han er naar han virkelig slaar seg loes:-) Han er fantastisk energisk for alderen og lever som han taler. Det har han vist mine venner over flere aar, og naa kjenner jeg ogsaa ham og ser det med egne oeyne. Soendag snakket han om hvordan Paulus sier at de som tilhoerer Jesus skal kjennes paa at de elsker hverandre med kjaerlighet som bare kan komme fra Gud. Det var et fyrverkeri av en tale! Er det rart man blir inspirert?

* * *

This is Alan Belton. He is African-American and 68 years old. In the 1960s he was one of the close companions of Martin Luther King jr, or ‘Martin King’ as Alan refers to him as. Alan lives in Seattle and is member of a church that has a big outreach in the Balkans. Last Sunday he spoke in my church here. In fact, not only did he talk, he also sang. He is pretty much a gospel choir in himself and I can’t even begin to imagine what it is like when the congregation is as vivid as himself! He is very energetic for his age and lives as he teaches. He has shown my friends that over years, and now I know him a bit too and can see for myself. On Sunday he was talking about how Paul writes that those who belong to Christ shall be recognized in that they love each other with a love that can only come from God. His sermon was a verbal firework! No wonder one gets inspired…

Mysterium - Mystery

Jeg har skrevet og lagt ut fire nye poster, det gjorde jeg i gaar. Men de kommer bare ikke frem paa bloggen min, selv om 'kontrollsida' mi forteller meg at de er publisert og offentlig tilgjengelig. Merkelige greier. Men jeg har det fint og naa baller det paa seg med intervjuer. Heldigvis. Det blir noen travle uker fremover.

I have written and published four new posts, two of which were English only. But for some reason they refuse to appear here, even though my dashboard/overview page tells me they're published and available to all. Weird stuff. Nevertheless, I am doing well and I have scheduled quite a few interviews in the days and weeks to come. That is great, even if it's busy. I like that my work goes well!

PS: Dette innlegget gjorde utslaget. Naa er plutselig alt der!
PS: This post did the trick. Now it's all there.

Det stemmer bare ikke – It’s just not right!

Rett rundt hjoernet for jobben min ligger denne puben. En irsk pub som ligner alle andre irske puber alle andre steder, kanskje unntatt i Irland? De selger Guinness og interioeret er brunt og i det hele tatt. Ekte irsk pub. Og dette er visstnok den foerste i Beograd. Likevel er det noe som jeg bare ikke faar til aa stemme. Kan du se hva det er?
This pub lies just around the corner from my office. It is an Irish pub like any other Irish pub around the world, possibly with the exception for in Ireland. They sell Guinness there, the interior consists of brown furniture and .. you name it, they’ve got it. Apparently this is the first Irish pub in Belgrade. Yet there is something that just does not make sense to me. Can you see what it is?

Her er svaret – Here’s the answer:

Du bare KAN IKKE kalle en irsk pub for ’Tre gulroetter’, som navnet sier. Det gaar bare ikke an! Det er helt feil som pubnavn i og for seg selv, og paa en irsk pub blir det enda verre. Det er simpelthen et navn som ikke paa noe vis staar til stedet og har ikke noen relevans, saa langt jeg kan forstaa. Hva tenkte de paa?
You just CANNOT name an Irish pub ’Three Carrots’! You can’t! It is illegal and wrong and a complete mistake, I am sure. To name a pub anything with carrot in the first place seems out of place, not to mention when it is an Irish pub. I don’t see any relevance either...what’s the point? What were they thinking when they named it? It goes beyond my comprehension.

Enda et parlament – Yet another parliament

Dette er det serbiske parlamentet. Saa lenge Jugoslavia fantes og helt frem til i fjor da statsunionen mellom Serbia og Montenegro ble opploest (etter folkeavstemninga i Montenegro) var det her Serbias folkevalgte forsamling moettes og fattet sine vedtak. Det jugoslaviske parlamentet, som hadde representanter fra alle medlemslandene, moettes et annet bygg (paa dette bildet i gammelt innlegg). I dette bygget var det bare serbiske politikere.

Men naa som baade Jugoslavia og statsunionen er opploest er det ikke lenger noen som trenger ’hovedparlamentet’, dvs bygget som foederasjonen/statsunionen tidligere hadde. Derfor bruker Serbias parlamentarikere baade dette bygget, som de har hatt fra gammelt av, og det andre. De daglige og kanskje kjedelige beslutningene fattes her, men naar noe stort og viktig er paa timeplanen (for eksempel den nye grunnloven som ble vedtatt i fjor hoest) bruker de det andre bygget. Det har mer prestisje.

* * *

This is the Serbian parliament. As long as Yugoslavia excisted and until last year, when the state union between Serbia and Montenegro was dissolved after a referendum in Montenegro, this was where the Serbian politicians met and made their decisions. The Yugoslav parliament, which consisted of MP’s from all the republics of the federation, met in another building that lies nearby. But now that both Yugoslavia and the later state union are dissolved there is technically no need for the federal republic’s parliamentary building, so the Serbian politicians use both this parliament and the former federal one. The more mundane decisions are made in the traditional Serbian parliament (big picture on top), whereas the former federal parliament is used for the more prestigious important decisions with significant symbol value, such as when adopting the new Constitution that came through last autumn.

Chess on the Kalemegdan (now in English!)

This is a common sight in Belgrade: chess players and a crowd watching the game. When I was in Belgrade for the first time in 2003 there was quite a lot of chess-playing going on too, and always men – mostly past their ‘prime’. The chess players would then sit on a park bench with the game board between them, and lots of viewers around. Other people who wanted to take a walk in the park and perhaps sit down therefore had nowhere to go; all benches were already occupied by someone who did not intend to move on for a long time.

Today, however, things are different. Four years later there are, firstly, a lot more benches around in the parks. Not just here on Kalemegdan but also in other parks around the city. And secondly and most cleverly: local park authorities have set up fixed chess boards with accompanying chairs! Now the players no longer occupy all the benches, and there are also a lot more benches now around than there used to be. The effect is great, especially here on Kalemegdan. The park is widely used by all kinds of people all around the clock, regardless of what time you come here you will not be alone. And you will be safe. Security is tight, or at least very visible, and there are both security guards and policemen in the area all the time. The Kalemegdan has become one of my favourite recreational spots.

Below you can see a view from another part of the Kalemegdan, the people on the benches viewing the Sava river outside the right-hand side of the picture. In the background you can see pictures that are a part of the ‘World Seen from the Air’ exhibition, which travels the world and has visited Belgrade over the summer. It is fabulous, has one image from Norway (none from the UK!) and has attracted thousands and thousands of people over the summer. It has been one of the must-see’s in Belgrade this season, no doubt. I also saw the exhibition in Oslo in 2002, I think it was, but it has been updated with newer images since. Always worth seeing!

My Zemun (now in English!)

This is Zemun, my part of the city, around sunset, with view towards central Belgrade and the Old City. The picture was made towards south, from a viewpoint within a short walking distance of ’my’ flat. I like to go here in the evenings and have a look, it is quite peaceful and beautiful. And from this point it takes three minutes to walk down to the Danube and the Kej (name of the promenade). On the left edge of the picture you see the Danube as a broad river running along Zemun and towards Belgrade. A bit further down the river (after the green/forested little island) Sava comes in from the right and converges with the Danube just below the Kalemegdan fortress. If you click on the picture to see a larger version you can see a tall brown building in the city centre in the background, a little to the right of the middle. The brown skyscraper is the tallest building you can see. I work right next to it, to the left when seen from this perspective. A very central location – and in a neighbourhood that was bombed intensively eight years ago. I am glad it is peaceful now; I love the location of both my flat and my office!


Above is a picture made from exactly the same place, but at night. You can see the nearly full moon rising above the rooftops behind to the left.

More in English!

Four more posts have been updated with English text now:) They contain images too, but do not appear on this 'front' page because they're a bit too old. Klick on each if you want to read it:

1999: Bombs in Belgrade
Intriguing
Zemun - my city!
Details from Kalemegdan (the fortress)

[Jeg har oppdatert noen gamle poster med engelsk tekst. Det var bare det.]

Kjære Forsvar - Dear Norwegian Ministry of Defense

[Åpent brev til det norske forsvaret]

Kjære Forsvar,
Jeg har hørt at dere vurderer å innkalle kvinner til verneplikt. I tilfelle jeg blir utvalgt til denne edle tjeneste vil jeg herved be om å få komme i marinen. I løpet av de to siste dagene har jeg, delvis på grunn av varmen, blitt en kløpper på Minesveiper. Jeg tror derfor at marinen kan ha nytte av at min plikttjeneste utføres hos dem.

Vennlig hilsen
Elisabeth

* * *

[Open letter to the Norwegian Ministry of Defense]

Dear Ministry of Defense,
I have heard that you are considering making service mandatory for women as well as for men over the age of 18. In case you now decide to draft me, please be advised that I would like to join the navy or the marines. During the last few days I have become a master of Minesweeper, something I blame on the heat. Nevertheless, I thought the navy or the marines could make adequate use of my new skills.

Best regards,
Elisabeth

Fortsatt sommer - Still summer

I Beograd er det fortsatt sommer. I dag er det nesten 40 grader C i skyggen, og selvfoelgelig ikke en sky paa himmelen. Jeg har gjort to intervjuer og det var temmelig kokende aa bevege seg fra et sted til det neste. Det er mindre folk i byen paa dagtid; folk holder seg hjemme til sola gaar ned og det blir kjoeligere. DA kommer de ut og byen fylles opp - og holder seg slik gjennom mesteparten av natta...

* * *

It is still summer in Belgrade and today it is nearly 40 degrees C in the shades. And not a cloud in sight. I have done two interviews today and moving from one place to the next was an exercise in enduring heat... It is a lot less people in the city during the daytime (and my internet cafe is nowhere near it's normal full!), the Belgraders seem to stay home until sunset. Then, however, they come out and fill the city with vibrant life until the early morning hours...

On request: More posts in English

Since moving to Serbia I've heard that there are someone who miss English posts on this blog. So I will try to be more bi-lingual from now on. Also, some of the more recent posts are updated with English versions too below. Read and learn, my friends:-)

Jeg har faatt beskjed om at flere av mine ikke-norske venner savner innlegg paa engelsk, saa jeg vil forsoeke aa ha innlegg paa begge spraak i tida fremover. Noen av de gamle innleggene fra den siste tida er ogsaa oppdatert med engelske versjoner.

Presiseringer - Confirming information

Jeg hadde rett. To ganger.

I tidligere blogginnlegg lenger ned paa sida har jeg skrevet om dette bildet og minnesmerket. Jeg skrev "Jeg lurer på om det er et militærakademi, og at navnene er soldater som døde under bombinga, for alle har titler i ulik rang." I dag spurte jeg meg for blant folk som har vett paa det. De fortalte at det var hovedkommandoen til luftforsvaret som holdt til i dette bygget. Derfor bomba NATO det, og de som doede var noedvendigvis i luftforsvaret.

Det andre var da jeg skrev om Victor i et av innleggene under. Jeg skrev "Det ble satt opp i oktober 1918 paa tiaarsmarkeringen av ’gjennombruddet i Athen i 1908’. Vet ikke helt hva dette gjennombruddet var, men jeg gjetter paa at serberne sloss mot ottomanerne og vant en seier." Det stemte. Serbia, Bulgaria og Montenegro allierte seg med Hellas og hjalp grekerne i kampen for aa kaste ottomanerne ut fra Balkan og Europa, og i 1908 hadde de et gjennombrudd i Aten. Statuen 'til Seierherren' (Victor er latin for seierherre) ble satt opp til minne om dette gjennombruddet.

Alliansen mellom de fire i 'Balkanligaen' varte imidlertid ikke lenge; i 1912 begynte den foerste Balkankrigen som et direkte resultat av at Bulgaria og Serbia ikke ble enige om hvem som skulle faa mest av Makedonia etter at Ottomanerne var kastet ut. Den krigen varte nesten frem til jul 1913. Aaret etter braket foerste verdenskrig loes. Og den startet som kjent i...Sarajevo. Ikke saa langt unna det heller, akkurat.

* * *

I was right. Twice. Earlier I wrote about this picture (in Norwegian) of a memorial:

I said then that I thought it was perhaps a military academy since all the dead people listed seem to have different titles in a ranking order. I later asked people who know better than I did, and they told me that the memorial is on the building where Milosevic’s Rump-Yugoslavia had its air command base. In other words, this was one of the most important targets for the NATO air strikes in 1999. That explains why the building is still abandoned and apparently largely demolished on the inside, while the outside looks fairly solid. The reason why it came to my attention in the first place was that this building is in my neighbourhood, in the Zemun part of the city. I was out walking one evening when I came across it and my curiousity was aroused quickly when I detected the words 'dead' and 'NATO aggression' and the dates (summer 1999).

In another post I wrote about this picture, which is also a commemoration:

I earlier wrote (in Norwegian): "Erected in October 1918 on the ten-year anniversary of the breakthrough in Athens. I don’t know exactly what this breakthrough was, but I guess the Serbs fought the Ottomans and won a victory.” It was pretty much that. About 100 years ago Serbia, Bulgaria and Montenegro allied themselves with Greece to expel the Ottoman Turks from the Balkans and Europe, and in 1908 they had a breakthrough in Athens. The statue ‘to the Victor’ was erected in memory of this breakthrough and

The alliance between the four states of the ‘Balkan League’ did not last long, however. In 1912 the first Balkan War started as a result of Bulgaria and Serbia fighting over the spoils when the Ottomans had left; they could not agree on who should get the bigger part of the current Republic of Macedonia. So Serbia and Bulgaria started fighting each other until nearly Christmas 1913. The year after that World War I broke out, and that started as we all know….in Sarajevo, which is pretty much in the neighbourhood.

Kulturell søndagskveld - Cultural Sunday Night

Dette er Nils Petter Molvær på utescenen i hagen til Studentenes Kultursenter i Beograd. Der var det konsert søndag kveld og vi var der begge to. Han var der for å spille. Jeg var der for å høre på. Det var nok ei god fordeling. Det virka som om vi begge stortrivdes! Kvelden før hadde han spilt i Niš, en by et par timer sør for Beograd hvor de har hatt jazzfestival denne uka. Takket være sponsing bl.a. fra den norske ambassaden (eller UD, muligens) kunne de ha konsert med ham i Beograd også. Det var velbrukte skattekroner:-)

Dejan, en professor fra Canada som jeg hadde med meg, var veldig imponert over musikken. Han storkoste seg! Han fortalte meg at i kommunisttida var huset (Studentenes Kultursenter) en arena hvor det var temmelig åpen politisk debatt - spesielt til å være et kommunistland . Mange unge politisk interesserte studenter pleide å være på debattkvelder der, politikere kom for å fortelle om sine meninger og planer, og mange av dem som var i ledelsen ’den gang da’ er i dag toppolitikere.

Blant annet var det der han første gang hørte Zoran Djindjic, Serbias tidligere president som ble drept for noen få år siden. Djindjic hadde vært innleder på en debatt der. Han hadde kommet dit, presentert sine politiske tanker og sitt ’program’ og så engasjert seg i diskusjoner og meningsutvekslinger med studentene der. Jeg tror det må ha vært et fascinerende sted! Men i dag brukes det mest til fester og konserter osv, og det er lite politisk debatt der.

(En av grunnene til at Djindjic ble drept var at han var så reformvennlig og Europa-orientert at han ble sett på som en trussel mot dem som helst vil at Serbia skal holde Europa mest mulig på avstand. Og amerikanerne likte ham heller ikke så godt, for de mente han var for gode venner med deler av Tyskland, som igjen er venner med Russland...)

* * *

This is Nils Petter Molvaer, a Norwegian trumpet artist, who gave a concert at the Students’ Cultural Centre i Belgrade last Sunday. I was there and it was a great concert, performed on an outdoor stage in the garden. A very idyllic spot! I was accompanied by a Serb-Canadian professor called Dejan, and he really enjoyed himself too. He told me that during the communist era the SCC used to be the scene for pretty open political debates, especially according to communist standards. Young politically interested people would arrange debates and invite politicians etc to come there and present/discuss their programmes.

This was also the place where Dejan heard Zoran Djindjic for the first time. Djindjic used to be Serbia’s president, but he was assassinated in 2003. When Dejan heart him he came to the SCC, presented his political programme and ideas, and then engaged in debate with the students and all those present. Today the house is used more for cultural and entertainment purposes and there’s hardly any political activities. That is a pity. It must have been such a fascinating house back then

Kveld langs Kej - An evening along the Kej

”Nå kommer jeg og tar deg!” sa denne skyen da jeg var på vei hjem i går kveld. Han la opp til et veldig tempo og jakta hardt sammen med kompisene sine, men jeg rakk å komme meg hjem og innendørs før det begynte å lyne og tordne. Da hadde jeg gått hele veien fra jobben og hjem – en fantastisk tur!

”I am coming to get you now!” said this cloud as he was chasing me when I went home from the office yesterday. Along with his mates he chased closely behind me, but I managed to get home and indoors before it started thundering and lightning. By then I had walked all the way from the city back to Zemun – a great stroll!

En institusjon: Hotel Moskva - An institution: Hotel Moscow

Dette er hotell Moskva, som ligger midt i byen omtrent. Det er to minutters gangavstand fra mitt kontor, eller kanskje tre. Under krigene på Balkan på 1990-tallet var hotell Moskva stedet hvor alle de internasjonale korrespondentene bodde. Det var ansett som relativt trygt, så der klumpa de seg sammen hele gjenget. Det tar fem-seks minutter å gå herfra ned til regjeringskvartalene, og de med vinduer på nedsida hadde panoramautsikt til bombinga av forsvarsdepartementet. Samtidig visste amerikanerne og resten av NATO at hotellet var fullt av utlendinger, så de var kanskje ekstra forsiktige?

Hotellet overlevde krigen, og nå er det rehabilitert og et av de mer fornemme og tradisjonsrike hotellene i byen. Før krigene var det gjerne her utenlandske gjester og diverse prominenser ble innkvartert av kommunistene. Veggene har sikkert hatt sin dose mikrofoner og kameraer for å spionere, men i dag vil jeg anta de er fjernet. Eller kanskje vi bare ikke tenker så mye på det mer?

* * *

This his Hotel Moscow in the city centre. It takes two minutes to walk here from my office, or perhaps three. During the Balkan wars in the 1990s this was the place where all the international correspondents and journalists lived, as it was considered fairly safe. It takes five to six minutes to walk down to the governmental buildings from here, and those with windows facing the Sava river side of the hotel also had panoramic view to the NATO bombing of the Ministry of Defense building. At the same time the Americans and NATO knew that this hotel was full of foreigners, so perhaps they were extra careful not to hit it?

The hotel survived the war and now it is restored to its former glory. It is one of the more prestigious hotels in the city and a carrier of tradition. Before the wars of the 1990s this was where the Yugoslav government would accommodate foreign guests and dignitaries, and the hotel walls and roofs have had their fair share of microphones and cameras to spy on the guests. I guess they have been removed by now. Or perhaps that’s just an unfounded assumption?

Surprise!

Jeg jobber i niende etasje.
Saa da er det kanskje ikke saa rart jeg skvatt da det gikk en mann forbi vinduet mitt.

* * *

I work on the 8th floor. So perhaps it is no wonder I jumped when a man suddenly walked by my office window?

Detaljer fra Kalemegdan

Dette er et av ca 100 bilder paa utstillinga ’Verden sett fra lufta’ som er paa Kalemegdan frem til 1. september. Og dette bildet er fra Norge! Det er en del av Folgefonna som har blitt foreviget, fra Soerfjorden. Tror jeg fikk tatt bildet det eneste sekundet det ikke var noen som stod foran eller i veien; det er alltid masse folk som er ute og ser paa bildene.
This is one of appr. 100 pictures that constitute the exhibition 'The World Seen from the Air' which is currently on the Kalemegdan fortress here in Belgrade, until 1 September. And this particular image is from Norway! It is the Folgefonna glacier, seen from the fjord 'Soerfjorden'. I probably managed to shoot this picture the only second there was no one else around; the exhibition is very popular and there's always lots of people.

Dette er Kongens port, den veien han kom inn naar han skulle inn i Kalemegdan-anlegget. Porten er for tida under rehabilitering. Paa hoeyden bak porten staar et monument som heter ’Til Seierherren’. Det ble satt opp i oktober 1918 paa tiaarsmarkeringen av ’gjennombruddet i Athen i 1908’. Vet ikke helt hva dette gjennombruddet var, men jeg gjetter paa at serberne sloss mot ottomanerne og vant en seier. Eller noe. (Kommunistene avskaffa monarkiet i forrige aarhundre, saa naa er Serbia republikk med president i stedet. Jeg skal skrive mer om det en annen gang.)
This is the King's Gate, the one he'd ride through when entering the fortress. The port is currently being refurbished. Behind the gate you can see the monument 'To the Victor'. It was erected in October 1918 at the ten-year anniversary of 'the breakthrough in Athens'. I am not quite sure what this breakthrough was, but my guess is that the Serbs fought the Ottoman Turks and won a victory. Or something. (The communists abolished the monarchy in Serbia last century, so today Serbia is a presidential republic. I will write more about that another time.)

Fra Kalemegdan-parken. I paviljongen man kan skimte blant traerne var det et band som spilte jazzmusikk da jeg tok bildet. Det er ofte musikk der. For noen uker siden var det politiets brassband som spilte. Det virker som om folk setter pris paa underholdninga, og jeg syns det er bra det skjer noe her. Folk har tatt parken mye mer i bruk naa enn foerste gang jeg var her, og det er bare fire aar siden!

From the Kalemegdan park. In the pavillion under the trees a jazz band was playing when I made this picture. A few weeks ago the Police Brass Band was playing. People seem to enjoy the entertainment, and I think it is great that there is a lot going on now. People overall use the park(s) much more now than the first time I was here four years ago.

Detalj av Kalemegdan, elva Sava og paa motsatt side: Hypobankbygget. Det var denne skyskraperen NATO ikke klarte aa treffe skikkelig i 1999. Det er ogsaa paa den sida av elva jeg bor, et stykke utenfor hoeyre bildekant.

Detail from Kalemegdan, the river Sava and on the opposite bank: the Hybobank building. This was the scyscraper NATO did not quite manage to hit properly during the air strikes in 1999. I also live on that (northern) side of the river, a bit out to the right of what you can see here.

I bakgrunnen ser du hovedpoenget med dette bildet: Sava (inn fra venstre) og Dounau flyter sammen! Paa serbisk heter dette punktet Ušče (uttales usjtsje). Det betyr ’stedet der to elver flyter sammen’. I forgrunnen er hovedomraadet for oelfestivalen. Ikke saa mye folk, men det var enda tidlig ettermiddag. Og bare en time senere var det tre ganger saa fullt der. Paa kveldstid er det tettpakket her, for rett utenfor venstre bildekant er hovedscenen.

In the background you can see the main point of this image: the River Sava (from the left) flows into the Danube! In Serbian this point is called Ušče (pronounced 'Ushtsheh'), which means 'place where two rivers converge'. In the foreground you can see an area of Kalemegdan where there was a beer festival recently. Not too crowded, but it was only early afternoon. Just an hour later it was packed - and even more so later in the evening. The main music stage is just outside the left edge of the image, so this is the central festival area.

Dette er Viktor. Han ser paa nymaanen. Vises best i stort bildeformat, klikk paa bildet for aa se det stoerre.
(Liten skrift: Det er faktisk monumentet ’Til Seierherren’, som er beskrevet overfor.)

This is Victor. He is looking at the new moon. It is easier to see in larger format; click on the image to see it in a larger version.

(Small print: It is actually the monument 'to the Victor' as described above.)

Trygg i Beograd

Beograderne er et folkeslag som helst kommer ut etter mørkets frembrudd. Sentrumsgatene er mye travlere om kvelden og natta enn om dagen, og det er ei vibrerende stemning jo senere det blir. Og det er ikke spesielt for denne helga pga ølfestivalen, det er alltid sånn om sommeren. Bildet under viser hvordan det så ut i overgangen mellom Knez Mihajlova og Kalemegdan i går kveld da jeg var på tur hjemover. Jeg var den eneste på vei hjem – alle andre gikk til Kalemegdan eller ut i byen, tror jeg.



Det er helt trygt for meg å gå alene rundt omkring, både på festninga og i sentrum for øvrig, samt i nabolaget mitt og langs Kej. Jeg har til dags dato ikke blitt plaget en eneste gang og har ikke opplevd noen form for trakassering eller uønsket oppmerksomhet.

Jeg har for den saks skyld heller aldri opplevd at noen har forsøkt å snyte meg når jeg har handlet, selv ikke der hvor de opererer uten kvittering. Når jeg snakker engelsk virker alle veldig opptatt av at jeg skal være trygg på at de er redelige og ikke snyter meg, og de viser ofte frem prislapper jeg har oversett osv for å demonstrere at prisen de oppgir er riktig. Vekslepengene stemmer alltid. Og når jeg i ettertid har sjekka med lokale venner hva jeg har betalt f.eks. for postkort eller frukt/grønnsaker kjøpt fra boder på gata har de uten unntak sagt at det er ’riktig’; det er det de som lokale også ville vært nødt til å betale. Det er et godt tegn!

Ølfestival i Beograd

Denne helga (siden onsdag) er det ølfestival på Kalemegdan. Det er selvfølgelig inspirert av Münchens ølfest, men den har samtidig sitt eget særpreg som gjør det til noe for seg selv. Og så er det gratis adgang. Der er dessuten veldig mange ølmerker representert, så det er ikke bare en unnskyldning for å ha festival. Jeg husker ikke alle merkene i farta, men jeg talte i alle fall 14 merker på rappet i går, lokale og internasjonale, og da hadde jeg enda ikke vært på hele området.

I Beograd er det sånn at hoved-/gågata Knez Mihajlova ender der Kalemegdan begynner. Når man kommer derfra og inn på festningsområdet kommer man etterhvert til en bratt kant. Derfra kan man se ned på hele festivalområdet, man hører musikken veldig godt og det er masse liv og røre – men ikke den trengselen som er inne på selve festivalområdet. Det går en bratt gangvei (delvis med trappetrinn) fra ‘kanten’ og ned til festivalområdet. Bildet er fra kanten, utsikt mot festivalområdet. Mellom lysene fra festivalen og lysene i bakgrunnen renner Donau. Utenfor venstre bildekant (rett ved festninga/Kalemegdan) renner Sava 'fra venstre' og inn i Donau, slik at Donau er større her enn litt lenger opp, hvor jeg bor.

Dette er Desa, ei venninne av meg. Hun jobbet i baren hvor de serverer Nikšcič, et serbisk øl. Jeg hadde ikke tenkt å drikke noe, men hun ga meg ei gratis øl – og man fornærmer jo ikke vertskapet… Hun ga meg også et bonuskort fullt av stempler, og det bytta jeg inn i ei ølfestival-t-skjorte fra Nikšcič. Ett minne skal man jo ha! Om jeg bruker den til noe annet enn å trene i blir en annen sak.

Å bygge et land

’Kofførr blir ikkje byggan restaurert?’ spurte et lite familiemedlem på kommentaren til det forrige innlegget. Godt spørsmål.

Den første tida etter bombinga var det simpelthen ikke penger til å gjøre noe, tror jeg. Og deretter har det manglet på politisk vilje. Mange serbiske politikere har i sitt stille sinn syns det var greit at utbomba bygg står midt i byen og minner folk om hva NATO gjorde for under et tiår siden. På den måten kan de ”legitimere” skepsis mot Europa og USA, byggene står som levende bevis på at man ikke kan stole på Europa og USA. Dermed sørger de indirekte for at det ikke oppstår et politisk press om reformer og EU-tilpasning, og politikerne kan i stedet sikre sin egen posisjon og krangle om maktkamper seg imellom.

Hvis byggene hadde blitt rehabilitert med en gang kunne det ha blitt sett på som en form for innrømmelse av å ha gjort noe galt; av typen ’vi slikker sårene og går videre’. Mange i Serbia, både blant politikere og befolkninga forøvrig, VIL ikke gå videre dersom det betyr å utvikle seg i mer demokratisk, markedsøkonomisk, europeisk retning. De husker bombene og ikke minst de harde sanksjonene som fulgte etterpå, noe som rammet vanlige folk veldig hardt. De som ikke vil ’gå videre’ ønsker at Serbia skal holde fast på sine tradisjoner, verdier og politiske retning. De ser på europeisk tilnærming som et svik mot fortida og det som er ’ekte serbisk’, og i denne sammenhengen kommer også Kosovo-spørsmålet inn. (For dem er det uhørt å gi opp Kosovo; den politiker som gjør det vil i deres øyne svikte sitt land, sitt folk og seg selv som serber. Det ville være som om Norge skulle selge Dovre til Sverige, eller noe sånt.) Utbomba bygg er dermed en konstant påminnelse om at ”jeg/vi har rett”.

Nå er de dog i gang med å restaurere det gamle forsvarsdepartementet. Det var så ruvende i regjeringskvartalene at de ikke ville være bekjent lenger av å ha det stående slik; signalet om å rydde i eget hus var viktig å sende. Deretter var det en lang og intens krangel om hvem som skulle betale; hvem som skulle eie bygget, hvem som skulle bruke det etter rehabilitering, hvordan en evt salgsprosess skulle være, betingelser for salg, hvem som skulle få tillatelse til å kjøpe og det ene med det andre. Det er sterke bånd mellom pengesterke folk i den illegale økonomien på den ene siden og politikere på den andre siden, så det var mange som hadde skjulte interesser bak det de påstod var en politisk agenda. Og mange som tjente gode penger da salget gikk gjennom. ( Det måtte godkjennes i parlamentet bl.a.)

Men bygget ble solgt, nå er det under restaurering og om ikke lenge vil noen kunne tjene gode penger på å leie ut kontorplasser i et helt kvartal og i 7-8 etasjer midt i byens prestisjestrøk, med bl.a. den amerikanske ambassaden (og flere) lenger ned i gata...

Zemun. Og litt mer om bombing.

Dette er Zemun rundt solnedgang, utsikt mot Beograd sentrum og gamlebyen. Bildet er tatt mot sør, fra et utsiktspunkt to minutter fra der jeg bor. I venstre bildekant ser du Donau som ei bred elv som går langs Zemun og mot Beograd. Litt lenger bort kommer Sava inn fra høyre og renner inn i Donau. Ikke der du tror kanskje; Sava kommer inn BAK den grønne øya som det bare er skog på, bortenfor Zemun. Sava renner inn i Donau rett nedenfor Kalmegdan-festninga i byen. Det blir kanskje neste bilde? Litt til høyre for midten av sentrum (i bakgrunnen) er det mulig å skimte et høyt brunt tårn, det høyeste bygget som er å se. Jeg jobber rett ved siden av det, på venstre side slik bildet er tatt (Mot gamlebyen/sentrum/Kalemegdan).

Dette er et minnesmerke jeg kom over i går kveld. Det er til minne om folk som døde under NATO-bombinga i 1999, men jeg er ikke sikker på detaljene. Jeg klarer å tolke ordene ”falt i de avskyelige farene [påført] av NATO” og datoene (sommeren 1999). Minnesmerket var opplyst i mørket og montert på et stor bygg som så veldig ’offisielt’ ut og ligger lenger ned i Zemun. Jeg skal spørre meg litt for og finne ut hva slags bygg det er og nøyaktig hva som står her. Etterhvert. Jeg lurer på om det er et militærakademi, og at navnene er soldater som døde under bombinga, for alle har titler i ulik rang.

Dette er et av byggene i sentrum (nær regjeringskvartalene) som NATO bombet i 1999. Det står fortsatt utbombet i byen. Det bygget som ble verst rammet i ’99 ble solgt til en privat entreprenør i fjor høst, eller var det i vår, og er nå under full gjenoppbygging. Men i kvartalene rundt der er det flere bygg som er bombet eller har merker etter splinter og andre ting fra bombinga. Det smalt litt på ’mi’ side av elva også, og NATO var ute etter en skyskraper som i dag eies av Hypobank. Men den klarte de ikke å treffe skikkelig, så den står like fint den dag i dag!

Toeff i pysjamas?

Dette var skrifta bakpaa et bussete en dag jeg dro hjem fra byen, eller noe saant. Det var ikke saa hyggelig. Det finnes endel rasisme i Serbia, tror jeg, men ikke saa mye som man kanskje skulle vente etter alt man tidligere har hoert om landet. Det er ikke saa populaert aa vaere albaner her naa om dagen paa grunn av konflikten om Kosovo. Men hvis man er kroat, muslim, makedoner, ungarer eller slovak er det som regel helt i orden. Det er veldig mange folk her som er en blanding, f.eks. at mora er kroat og faren serber eller noe saant, og gjerne ei bestemor fra Hellas og en bestefar fra Italia eller Tyskland, om du er heldig. Derfor er det ikke saa store motsetninger mellom ulike grupper som man kan ha inntrykk av.

Naar det er sagt: det finnes mange unge menn uten jobb og uten studiemuligheter i samfunnet her; de bor gjerne i drabantbyene (eller paa landsbygda for den del) og har lite nyttig aa ta seg til. Blant dem har rasisme og vold god grobunn. Dessverre.

Dette var mer morsomt. De vil saa gjerne vaere toeffe, men jeg kan ikke dy meg for aa dra paa smilebaandet i stedet for aa bli skremt av denne taggen... :-) Fant det paa soendag paa en benk i en park ikke langt fra der jeg jobber.

Lykken er... - Happiness is...

...en supervisor som er tilgjengelig og forteller deg at det du har tenkt hoeres fornuftig ut, at det du har tenkt aa gjoere er interessant, at maaten du har valgt er adekvat, at tankene du gjoer deg henger paa greip. Som gir konstruktive innspill og skjoenner hva du proever aa si. Som har gjort flere av de samme vurderingene som du selv og bekrefter at du faktisk har litt peil.

Lykken er en supervisor som heter Florian og sitter i Canterbury akkurat naa.

* * *

...a supervisor who is available and tells you that what you’ve been thinking makes sense, that what you intend to do is interesting, that the methodology you have chosen is adequate, that the thoughts you have made are valuable. One who gives you constructive feedback and understands what you try to say. Who agrees to many of the considerations and judgements you’ve made for yourself and who thinks you know what you are doing.

Happiness is a supervisor called Florian who sits in Canterbury right now.

Kurs i alminnelig folkeskikk

Det finnes noen folk som ikke burde holde armene sine hoeyt. Hvis du f.eks. er en godt voksen mann, ikke har dusjet paa et par dager og har paa deg kortermet skjorte en dag det er tretti grader i skyggen (og sola skinner) og du staar paa en fullstappet buss midt i rushtida - da boer du ikke holde det fast i stanga over hodet og paa den maate blotte armhulene dine.

Kan noen fortelle det til mannen som stod foran/ved siden av meg paa bussen hjem i gaar?

(Selv ikke frisk luft fra aapne vinduer blaaste bort eimen av sur svette som oste fra ham...yak!)

Skal det være et parlament? - Would you like a Parliament building?

Dette var fra slutten av 90-tallet parlamentet for Rest-Yugoslavia. Det var her Slobodan Milosevic ble kastet ut under en stor massedemonstrasjon 5. oktober 2000. Jeg har nylig sjekka hvem som bruker det, og det er det serbiske parlamentet som holder til der. Det var ingen selvfølge, nemlig.

I Beograd er det tre parlamenter som ligger i hver sin ytterkant av et kvartal som rommer en park. For et drøyt år siden hadde de bruk for alle tre: et for Beograds byparlament, et for republikken Serbia’s parlament og et for parlamentet til føderasjonen av Serbia og Montenegro (en gang kalt for Rest-Jugoslavia, men det er noen år siden). Men i fjor valgte Montenegro å gå ut av føderasjonen med Serbia, og dermed ble både Serbia og Montenegro selvstendige, uavhengige land.

Og dermed ble på en måte et av parlamentsbyggene til overs. I teorien. I praksis brukes både dette og det ’gamle’ bygget av parlamentsforsamlingen. Dette bygget er mest prestisjefylt og brukes til store og viktige (og pressevennlige) beslutninger, mens de mer rutinepregede daglige tingene fortsatt finner sted i det gamle.

* * *

Since the end of Yugoslavia this was the parliament of FRY, the Former Republic of Yugoslavia – popularly known as Rump-Yugoslavia at the time. Slobodan Milosevic was its president. This is the building from which he was kicked out during a popular uprising on 5 October 2000. I only recently checked out who uses it, and it turns out to be the Serbian parliamentary assembly. That was not self-evident. You see, in Belgrade there are three parliaments surrounding a square with a small park. Until last May they needed all three: One for the City Parliament of Belgrade, one for the Parliament of the Republic of Serbia and one for the parliament of the Federation of Serbia and Montenegro. However, since Montenegro declared independence just over a year ago there should, in theory, be one parliament ‘left over’.

In practice, however, the parliament of the Republic of Serbia uses both this building and its former one. This building is the more prestigious one and is therefore frequently used for ‘important’ events with high symbolic value, such as e.g. the adoption of the new Constitution last year. Everyday and more mundane decisions are still made in the old building.

Uvær

Det dundrer og smeller og hamrer og dunker.
Det braker og glimter og plasker og skvetter
Det buldrer og lyser og høljer og skaker.
Det tornder i Beograd i dag.
Det regner i Beograd i dag.
Det var sol i Beograd i morges.
Jeg er sikker på at det er sol i kveld igjen.
Men akkurat nå er det et underholdende vær.
Og jeg nyter det.

Bomber i farvannet

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/08/07/508117.html
Oisann. Jeg reiser til Georgia 1. oktober. Denne artikkelen kom jeg over NUH. Russiske fly har angivelig sluppet bomber over Georgia, naer Soer-Ossetia - et omraade de krangler om. Det er heldigvis et stykke fra der jeg skal bo og jobbe. Soer-Ossetia ligger nord for Tbilisi (mot Russland) og jeg skal bo i Tbilisi og jobbe i Kvemo Kartli, som ligger soer for byen (mot Azerbadjan). Forhaapentligvis blir det ikker mer spetakkel der.

Bomber i Beograd, 1999 - 1999: Bombs in Belgrade

I 1999 ble Beograd bombet som en del av Nato’s kampanje mot Slobodan Milosevic’s såkalte Rest-Jugoslavia. Disse bildene er fra regjeringskvartalene. Det mest utbomba bygget var tidligere det gamle forsvarsdepartementsbygget, men det er nå under rehabilitering og i ferd med å bli bygd opp igjen.Det så verre ut enn begge disse byggene. Forsvarsdepartementet i dag til i bygget ved siden av der de var før. (Jeg er ikke helt sikker på hvilke departementer som holdt til i de utbomba byggene på bildene den gangen bombene falt, men tar jeg ikke mye feil var det ene etterretningsavdelinga under innenriksministeriet.)

Men disse byggene står enda, utbombet og forfalne midt i byen, og minner både serbere og andre på hva som skjedde for mindre enn et tiår siden. Og det er mange serbere som ikke har glemt; som ikke vil at Serbia skal strekke seg mot Europa og vestlig integrasjon. De tror ikke man kan stole på verken Nato eller EU. De syns det er ironisk å søke forsvarssamarbeid med den siste fienden de hadde, en fiende som bomba dem for relativt kort tid siden. Og de har delvis et poeng, selv om mye har forandret seg siden 1999.


På motsatt side av gata fra disse ruinene er forsvars- og utenriksdepartementet. På ’øversida’ av byggene er ei av de travleste gatene i Beograd. Og på motsatt øverste hjørne er bygget jeg jobber i. Jeg kan se de utbomba bygningene fra kontorvinduet mitt.


* * *

In 1999 Belgrade was bombed as a part of NATO’s campaign against Slobodan Milosevic and his so-called Rump-Yugoslavia. These pictures are from the blocks where the government buildings are. The most bombed-out building used to be the former Ministry of Defence building, but that is now being rehabilitated and set back in shape. It initially looked worse than both these buildings. The Ministry of Defence is today in another building, next to the out-bombed building on the second picture above.

But these buildings still stand in the middle of the city, bombed out and overgrown. They remind both Serbs as well as others and visitors about what happened here less than a decade ago. There are lots of Serbs that have not forgotten (neither the bombings nor the subsequent sanctions, which hit normal people very hard). They do not want Serbia to move towards European integration and believe Serbia can’t and shouldn’t trust NATO nor the EU. To them it would be an irony to imagine that Serbia should seek security cooperation with the last enemy it had, an enemy that bombed them out less than a decade ago. And frankly, they have a point of sorts, although a lot has changed since 1999.

One of these buildings is linked to the new offices of the Ministry of Defense. Across the street is the Ministry of Foreign Affairs and the Ministry of Finance. And on a corner in a semi-opposite block/corner is the building in which I work. I can see these bombed-out buildings from my office window.

En kuriositet… - Intriguing...

…var denne bilen. Det er en gammel Yugo, godt brukt. Men det forunderlige er at den er registrert i California! Se registreringsskiltet/ bilnummeret...

Ikke spør meg hvor den kommer fra og hvordan det er mulig. Men vi kom over den i går og ble veldig fascinert. Bilparken i Beograd byr stadig på overraskelser.

* * *

This car is somewhat peculiar. It is an old Yugo, well-used car of local production. But the amazing thing is that its licence plate says it’s registered in California! Just klick on the picture to enlarge it and you will see it says ’California’. Don’t ask me where it’s from and how this is possible. But I came across it a day I was out with friends and we were all intrigued. The car collection in Belgrade keeps offering surprises...

Zemun – my city!

Den delen av Beograd som jeg bor i heter Zemun. Det er en ganske ’fin’ bydel og ligger nært Donau. Fra huset mitt er det fem minutter å ga til elvebredden. Jeg bor på en liten høyde, og på vei til elva kommer man forbi et punkt hvor man har nydelig utsikt over Zemun. Det er der kveldsbildet er fra. I bakgrunnen og litt til venstre kan man se månen stige opp, lysene bakerst til høyre er fra Beograd sentrum.
The part of Belgrade that I live in is called Zemun. It is a rather upmarket part of the city and is close to the Danube. From my house it takes five minutes to walk down to the river promenade. I live on a small hill and on the way to the river one come’s past a beautiful spot where one has a great overview over Zemun. That is where this evening picture is from. In the background and to the left you can see the full moon rising – the lights in the background, to the right, are Belgrade centre.

I hine hårde dager var Zemun en egen by. Zemun, som ligger på nordsida av Donau, tilhørte det Østerrike-Ungarske riket, mens det som i dag er Beograd sentrum (med Kalemegdan-festningen og gamlebyen) tilhørte det ottomanske riket. Elva Donau var skillet mellom de to imperiene, og Beograd hadde god bruk for festninga si... Zemun er på mange måter som en egen by i byen, og det er sterk lokalpatriotisme der; t-skjorter og andre souvenirer med ’Zemun – my city’ er lett å få kjøpt i utendørsboder i området.
Back in the day Zemun was a city in its own right. Zemun, which is on the northern side of the Danube river, used to belong the the Austro-Hungarian empire while what is today Belgrade city centre (including the Old City and the Kalemegdan Fortress) belonged to the Ottoman/Turkish empire. The Danube river was the dividing line between two massive empires and Belgrade sure needed its fortress... Zemun is still, in many ways, a city of its own and the local patriotism is strong. When walking along the river it is easy to find a place where one can buy t-shirts saying ’Zemun – my city’ for instance.

I Zemun går det en promenade hele veien langs Donau – Kej heter den. Den strekker seg gjennom hele byen, og på kveldstid er det veldig folksomt der. Der er restauranter, både i hus og på elvebåter, og langs Kej er det en drøss boder hvor man kan kjøpe nesten alt som tenkes kan. Bøker, smykker, vester, godterier, popcorn, gamle kommunist-memorabilia, selvlysende leketøy...bare fantasien setter grenser, virker det som. Uterestauranter med dansegulv og lekeplass gjør at hele familier er ute til sent på kvelden. Og så kan man spille minigolf og tennis der, det er baner rett ved Kej som er åpne til i ti-tida. (Og da har jeg ikke nevnt kasinoet ved Hotel Yugoslavia som visstnok er/blir det største i Europa...)
In Zemun there’s a promenade that runs along the river all the way to the city. The promenade is called Kej. In the evenings it can be quite crowded, particularly after hot days as people seek to the river to catch a whiff of the soothing, cooling river breeze. There are lots of restaurants, both in houses and on riverboats, and along the Kej there are also lots of small places where one can buy pretty much anything. Outdoor restaurants with dance floors and playgrounds integrated makes it possible for whole families to stay out together until late. You can even play miniature golf and tennis there, there are fields next to Kej that are open until ten’ish at night. (And I have not even mentioned the old Hotel Yugoslavia, which is being rebuilt into what is allegedly becoming the largest casino in Europe...)

Min favoritt er en bod som selger fylte pannekaker. De bakes på takke og er ganske store, og i stedet for å rulle dem (som vi gjør i Norge) brettes de to ganger, nesten som piroger, med fyll inni og serveres i et papiromslag av samme sort som englenderne bruker til å servere fish’n’chips.
My favourite place to stop along the Kej is a place where they sell pancakes with various fillings. The pancakes are very big and are served in the same kind of paper wrap that Englishmen use to serve fish-and-chips in take-away places. It can be delicious to eat pancakes like that!

Dersom man legger merke til arkitektur kan man se at arkitekturen i Zemun er mer vestlig, for eksempel er kirkene mer lik katolske kirker i Vest-Europa, mens mange bygg i Beograd sentrum og gamlebyen er mer østlig preget, og kirkene der er overveiende ortodokse og utsmykket deretter. I Zemun er det mange steder som minner meg om østkanten i Oslo, faktisk. Og der er i trapp i et smug som minner om Bergen med sine ’smau’. Også i Zemun er det rester av en gammel festning og mur, og her finnes visstnok et kloster som skal være et av de eldste i landet med kontinuerlig virksomhet. Men det er et munkekloster, så jeg får ikke adgang dit.
If you notice architecture you can notice that Zemun is more western-like; for instance its churches aremore like Catholic churches in West Europe whereas many buildings in central Belgrade and the Old City are more eastern and orthodox in style. In Zemun there are even many streets and houses that remind me of the traditional old/working-class parts of Oslo. There is also a set of long outdoors stairs that remind me of the small alleys in Bergen. In Zemun there are even remains of an old fortress and an city wall, and apparently there is a monastery in the neighbourhood – but it is for munks, so I will not be allowed in.

Jeg liker Zemun. Det har blitt ’min’ by i byen!
I like Zemun. It has become 'my' city in the city!

Utendørs i byen

Her er et par glimt fra onsdag forrige uke. Jeg var på utstillinga på Kalemegdan sammen med to tyske jenter jeg møtte i kirka forrige søndag, og utstillinga var like fascinerende andre gang jeg så den! Bildet viser de tyske jentene. De er av serbisk avstamming, så de er i byen et par uker for å styrke tilknytninga til familie her osv. Vi var helt på nett og hadde en flott ettermiddag sammen. Fredag kveld laget vi middag i 'min' leilighet og deretter tok vi en tur langs Kej. [Kej er navnet på promenaden som går langs Donau fra nabolaget mitt ned mot byen.]

Her spilles det sjakk! Første gang jeg var i Beograd, i denne parken på toppen av Kalemegdan, var det også mye sjakkspilling her. Spillere og tilskuere er som regel menn over 50 år. Og første gang jeg var her satt de gjerne på en av benkene i parken og hadde sjakkbrettet på benken mellom seg. Folk satt og stod rundt og så på, og det er ikke uvanlig at en sjakkmatch har 15-20 tilskuere! På den tida betød det at benkene stort sett var opptatt av sjakkspillere og deres publikum. Folk som ville sitte og slappe av litt, og kanskje var slitne, hadde ingen steder å gjøre av seg. Men siden da har det blitt satt opp fastmonterte sjakkbrett og tilhørende spiller-krakker flere steder i parken. Dermed kan sjakkspillerne og deres publikum bruke disse plassene, og andre folk kan benytte seg av benkene til avslapping og hva de måtte ønske.

Et skritt i riktig retning for et land som går med ryggen først mot fremtida!

Krig og fred og politikk

Jeg befinner meg på Balkan, som kjent. I Serbia. Som krangler med Kosovo. I Kosovo bor det etter borgerkrigene på Balkan på slutten av 1990-tallet ca 90 % albanere og 10 % serbere. Kosovo har siden 1999/2000 blitt styrt av det internasjonale samfunnet gjennom en særskilt FN-ordning og ønsker ikke å være en del av Serbia. Men i henhold til folkeretten og til hva det internasjonale samfunnet har gitt formelt uttrykk for gjennom FN tilhører Kosovos territorium formelt Serbia. Det er ikke et enkelt spørsmål å avgjøre likevel. Kosovos president Ceku har antydet at Kosovo vil erklære sin uavhengighet 28. november. Det er ikke en tilfeldig valgt dato.

På 1400-tallet var det ottomanske riket på erobringsferd i Europa og hadde tatt store deler av det som i dag er Øst-Europa. Her i området var for eksempel min bydel, Zemun, en egen by på nordsida av Donau og hørte til Østerrike-Ungard. Beograd, og det som i dag er gamlebyen, ligger på sørsida av Donau og tilhørte det ottomanske riket, det som i dag omtrent er Tyrkia. (Zemun har senere vokst sammen med Beograd og utgjør nå en egen bydel.) Donau var skillet mellom to imperier.

Men Albania ga aldri opp kampen mot ottomanerne, i motsetning til mange andre områder. Og 28. november 1443 gjenerobret Skenderberg byen Kruga midt i Albania fra ottomanerne. Det snudde viljen – og ble starten på ottomanernes retrett. Skenderberg ble sendere nasjonalhelt, naturlig nok. Og derfor var det akkurat 28. november 1912 Albania erklærte sin uavhengighet, mens den første Balkankrigen pågikk (de kunne jo ellers valgt f.eks. 1. desember, ikke sant?) Den uavhengigheta ble først godkjent internasjonalt et år senere, rett før første verdenskrig, men uansett. Datoen har blitt en viktig symboldato.

Så når Kosovo har valgt seg 28. november for å – kanskje – erklære uavhengighet er 28. november ikke en tilfeldig valgt dato. Selv om de albanske lederne i Kosovo sier de vil ha uavhengighet er det mange som mener at den bakenforliggende tanken er å gjenforenes med Albania. Mange albanere, særlig dem som bor i Albanias naboland, drømmer om et nytt stor-Albania.

Dette er noe de fleste albanere i Albania vet er politisk ukorrekt å si, og ganske usannsynlig, og de er derfor ikke så opptatt av det. Men de kan heller ikke avskrive det, for de må være politisk korrekte og holde seg inne med diasporaen.

Jeg vet ikke hva som blir løsninga på konflikten. Jeg vet heller ikke hva som vil være den beste løsninga. Men uansett hva som skjer 28. november – og etterpå – har jeg ingen tro på at spørsmålet om Kosovo er løst en gang for alle.

Gateliv i Beograd

Dette er noen glimt fra gatene i Beograd, tatt i går.

Det er mange biler som dette som kjører rundt på veiene. De er små, de er ofte – men ikke alltid – gamle, og de er ikke typiske for noen spesielle ‘grupper’ som f.eks. gamle folk eller unge damer eller noe. Alle slags folk kjører slike biler, og tilsvarende. Denne er bitteliten, taket når meg til ca rett under skuldrene… Jeg bor for øvrig på toppen av bakken du ser bak bilen til venstre. På toppen tar du til høyre og jeg bor i hus # 2! Tok bildet da jeg var på vei til jobb.

Her er spranget i bilparken i Beograd – fra gammelgamle Renaulter (?) og en drøss Yugo’er til blodferske utgaver av siste modell fra Mercedes eller BMW. Bildet er tatt i gata der jeg jobber. Rundt omkring i gatene er begge biltypene et vanlig syn. Og parkering som dette, på fortauet, er helt normalt.

Det ser litt norsk ut, gjør det ikke? Bare at det er ikke navnet på en norsk-serbisk tagger eller kompisen hans. Ordet ’peder’ er på serbisk et mindre pent ord for å betegne en mann som foretrekker menn i stedet for kvinner. Så her er det noen som ikke liker Miloš som har vært ute med sprayboksen sin!

(Forestill deg serbernes sjokk når Kristian, en norsk kjenning, forteller folk her at bestefaren hans het Peder Pedersen! De ler seg halvt fordervet og er samtidig forferdet...)