Krig og fred og politikk

Jeg befinner meg på Balkan, som kjent. I Serbia. Som krangler med Kosovo. I Kosovo bor det etter borgerkrigene på Balkan på slutten av 1990-tallet ca 90 % albanere og 10 % serbere. Kosovo har siden 1999/2000 blitt styrt av det internasjonale samfunnet gjennom en særskilt FN-ordning og ønsker ikke å være en del av Serbia. Men i henhold til folkeretten og til hva det internasjonale samfunnet har gitt formelt uttrykk for gjennom FN tilhører Kosovos territorium formelt Serbia. Det er ikke et enkelt spørsmål å avgjøre likevel. Kosovos president Ceku har antydet at Kosovo vil erklære sin uavhengighet 28. november. Det er ikke en tilfeldig valgt dato.

På 1400-tallet var det ottomanske riket på erobringsferd i Europa og hadde tatt store deler av det som i dag er Øst-Europa. Her i området var for eksempel min bydel, Zemun, en egen by på nordsida av Donau og hørte til Østerrike-Ungard. Beograd, og det som i dag er gamlebyen, ligger på sørsida av Donau og tilhørte det ottomanske riket, det som i dag omtrent er Tyrkia. (Zemun har senere vokst sammen med Beograd og utgjør nå en egen bydel.) Donau var skillet mellom to imperier.

Men Albania ga aldri opp kampen mot ottomanerne, i motsetning til mange andre områder. Og 28. november 1443 gjenerobret Skenderberg byen Kruga midt i Albania fra ottomanerne. Det snudde viljen – og ble starten på ottomanernes retrett. Skenderberg ble sendere nasjonalhelt, naturlig nok. Og derfor var det akkurat 28. november 1912 Albania erklærte sin uavhengighet, mens den første Balkankrigen pågikk (de kunne jo ellers valgt f.eks. 1. desember, ikke sant?) Den uavhengigheta ble først godkjent internasjonalt et år senere, rett før første verdenskrig, men uansett. Datoen har blitt en viktig symboldato.

Så når Kosovo har valgt seg 28. november for å – kanskje – erklære uavhengighet er 28. november ikke en tilfeldig valgt dato. Selv om de albanske lederne i Kosovo sier de vil ha uavhengighet er det mange som mener at den bakenforliggende tanken er å gjenforenes med Albania. Mange albanere, særlig dem som bor i Albanias naboland, drømmer om et nytt stor-Albania.

Dette er noe de fleste albanere i Albania vet er politisk ukorrekt å si, og ganske usannsynlig, og de er derfor ikke så opptatt av det. Men de kan heller ikke avskrive det, for de må være politisk korrekte og holde seg inne med diasporaen.

Jeg vet ikke hva som blir løsninga på konflikten. Jeg vet heller ikke hva som vil være den beste løsninga. Men uansett hva som skjer 28. november – og etterpå – har jeg ingen tro på at spørsmålet om Kosovo er løst en gang for alle.