Ensomt, nei...

Ryktet vil ha det til å ta en doktorgrad er en ensom affære. Man holder på med sitt eget, har en nærværende eller fraværende veileder (stryk det som ikke passer), sitter mye for seg selv og har så spesialisert tema at andre personer har lite å bidra med. Er man ekstra uheldig er det stor konkurranse og man må vokte seg vel i omgangen med kolleger. (Bare spør Helene Uri!) Fagidioter premieres og sosiale mennesker blir utfrosset fordi de ikke ’passer inn’ ble jeg også fortalt. Så jeg var litt spent da jeg skulle gå i gang med det i høst.

Men jeg må si at det har gått over all forventning. Det har vært en av de minst ensomme affærene jeg har vært involvert i av all skolegang jeg har bak meg. Og det begynner å bli endel etterhvert, coming to think of it. I avdelinga hvor jeg studerer, Pol&IR (politics and international relations) har ikke PhD-studentene egne kontorer. I stedet har vi et rom som heter Vera Cameron Room (’kontoret’), oppkalt etter dama som sikkert ga penger til det en gang i tida. Der er det 8 pc’er og like mange studieplasser i et ganske stort felleskontor, og så har vi et tilstøtende stueaktig rom med lenestoler og bokhyller hvor man kan sitte litt mer komfortabelt hvis man vil lese et annet sted enn ved en pult.

På dette rommet har vi fått et kjempefint fellesskap! I følge Alex, en veteran, var det ikke slik i tidligere år, men vi som begynte i høst har fått et veldig godt sosialt miljø, og vi drar andre inn og inkluderer dem i fellesskapet. Alle respekterer at de andre har arbeid å gjøre, så kontoret er genrelt et rolig og godt arbeidssted. Men det er også en kilde til avveksling og sosialisering; vi går ut sammen, utveksler tips og ideer, diskuterer hverandres oppgaver/teorier, holder sladdermuskelen noenlunde vedlike og har det generelt veldig bra sammen. Ikke minst er det godt å ha noen å avreagere med når man har hatt kjipe opplevelser med veiledere eller i undervisninga. Flere av oss er nemlig seminarledere for bachelorstudenter.

Selv har jeg også vært heldig med veilederne mine. Vi har i prinsippet tre stykker, to som angår faget og en som holder oppsyn med at alt det formelle er på plass osv. Begge mine veiledere (Sakwa og Bieber) er veldig dyktige i det de gjør, jeg får tak i dem når jeg trenger å snakke med dem, de gir meg gode råd og innspill, og de plager meg ikke unødig med å kreve innleveringer og papirer i tide og utide hvis det ikke er naturlig i den arbeidsprosessen jeg til enhver tid er i. Jeg er i det store og hele strålende fornøyd.

Nå er det bare meg selv det kommer an på!

Advarsel!

Hvis du gaar nedover denne sida finner du flere poster jeg har lagt ut i kveld/natt. Det har vaert en av de geniale kveldene. Jeg og Fay har sittet i stua med hver vaar laptop og snakket sammen og hatt det kjempehyggelig. Samtidig har vi chatta paa hver vaar kant, sett paa en film (som enda ikke er slutt!!!), utveksla bilder og lekt oss paa nett. Lenge leve traadloest nettverk! Saa bloggen min har lagt litt paa seg i kveld. Hvis du scroller nedoer sida finner du ikke saa masse tekst, egentlig. Ikke mer enn det som er noedvendig for aa forklare bildene. Men det er ganske mange koselige bilder. I alle fall for dem som kjenner meg og/eller mine. Saa du kan jo kose deg med noen av dem, hvis du har lyst.

Some of my friends

This is from last Friday, at 'the Cuban' in Canterbury, one of my favourite places. From the left: Paul, Emmet, Fay, Turkai, Amy, Tim. We had a great time!






This is the new year party I missed out, in my house... I was in Norway, my friends were in my/our house in Canterbury. From left: Rachel, Bex, Jennifer and Fay. I am sure it was a great party!








Probably a bit earlier, and some more people. From the left Lisa, Rachel, Bex, Jen, Katy - and Fay in red:)

En ting du aldri har gjort foer?

Jeg skal fortelle om en ting jeg aldri har gjort foer. Jeg har aldri bowla foer! Men i romjula bowla jeg paa Tiller med familien min, dvs Torgeir og damene. Det var kjempekos. Og paa bildet ser du Thea kose seg med pappaen sin mens vi bowla. De hjalp hverandre og resultatet ble faktisk en strike, men det fikk jeg ikke somla meg til aa ta bilde av... Hvis du ser godt etter ser du kula rett foran kjeglene! Jeg utfordrer herved alle til aa fortelle om en ting de ikke har gjort foer!

More lovely ones...

Dette er Annette og Oliver, mor og soenn. Og soennen har SAA roedt haar. Men han er nyyydelig, og stort sett blid. Og dufter nydelig. Og har sjarmert adoptivtanta si:)

Her er Tobias. Han blir snart to aar. Han har ogsaa roedt haar, og er lillebror til Lasse og Louise, og storebror til Oliver. Og soenn av Annette. Tobias har masse humoer, men har en forbloeffende evne til aa gaa fra taarer til floerteblikk saa snart kameraet kommer opp!

December bits and pieces

Dette er Thale. Hun er 10 mnd. Og hun har vannkopper som nesten har gaatt over. Derfor kunne hun gaa i barnehagen som planlagt likevel. Og jeg fikk vaere med paa foerste barnehagedag. Det var kjempestas!

Her er Thea. Hun er tre og et halvt. Og har nettopp dusja og faatt haaret ordna av pappa Torgeir. Og naar jeg tar frem kameraet smiler hun og ser saa soet ut som hun klarer. Jeg syns hun er kjempeflink!

Live from Canterbury

Denne dialogen fant sted de siste to minuttene. Vi snakket om aa ta en felles tur til Nord-Norge i februar 2008, alle som bor her, for det er mange som har lyst til aa dra dit og gaa paa ski. Og saa falt replikkene slik:

Fay (til Emmet): - Do you know how to ski?
Emmet: - Yes, absolutely.
Fay: - Really??!!
Emmet: - Yes, I have seen it on TV. I am sure I would be great at it, it's easy!
(unoedvendig aa si at latterbroelene gjorde enhver videre dialog umulig de neste fem minuttene...)

Would you forgive me?

Would you forgive me if I left Canterbury, my PhD and all I have here to go home, just for a walk in my favourite surroundings? Perhaps skiing, if possible, or otherwise just a walk on my feet...? Even if it would ruin my wallet and destroy my budget? It would still please my heart. And you are most welcome to join me!

If the webcam from home continues producing images like this I might very well be tempted to go home for a while to have a proper winter rather than one where it is 14 degrees celsius. In January! Nei, gje mæ litt arktiske forhold. Nuh!

My boys. Sort of.

These are the guys I am living with. From the left: Turkai from Turkey (sociology. But he does not have that beard'ish thing in his face anymore. Thank God!), Emmet from Ireland (computing something) and Abdallah from Lebanon (economics). They are absolutely fabulous housemates and I love them all. Emmet is my big brother. Abdallah is my partner in chocolate crime. And Turkai is good for everything:-) When he is around. His girlfriend lives in Spain, so he is frequently at the computer lab to chat with her. He is such a darling.

Those were the days...

They look so young. I can hardly remember that this was what they looked like. Can you imagine? This is from the beginning of the ‘Friends’ series. Before Ross married and had a baby and divorced and married and divorced and married and annulled or whatever. Before Janice with that remarkable laughter entered the life of Chandler Bing. Before Brad Pitt entered the life of Jennifer Aniston, both at home and in the series. Before Phoebe had three babies for her brother and her sister-in-law. Before Las Vegas, where Monica and Chandler got together. Pretty much before anything of Friends and their Life As We Know It. Ah. Youth. Those were the days.

Fred på jord

Det er noen kvelder man ikke vil skal slutte. Som i kveld. Først godt lag med mat og drikke sammen med gode venner, i anledning bursdagen til et par av dem. Gode venner, god stemning, god oppvartning og godt humør... Det ble en av de kveldene du bare vet du vil huske.

Hjemveien, det vil si min lille spasertur tvers over campus, var uvanlig fredelig til å være en lørdagskveld etter midnatt. Det stod ingen halvnakne engelske studiner i kø ved minibanken, ingen hang rundt og ropte og hoiet og flørtet. Musikken fra the Venue, nattklubben på campus, var ikke dundrende høy og køen rakk ikke ned til busstoppen og levde ikke sitt eget liv denne lørdagen. Kanskje var ’tilbakekommingsfesten’ sist onsdag for hard, kanskje var gårdagen heftig. Hva vet jeg?

Jeg bare gikk hjem. Gikk mens jeg la merke til at himmelen var helt stjerneklar og jeg kunne se nesten like mange stjerner som man ser når man er bortenfor sivilisasjonen og lysene fra byen ikke kommer i veien. Utrolig mange stjerner, og ikke en eneste antydning til skyer noe sted. Karlsvogna ligger mot nord her, i stedet for rett opp som den gjør hjemme på Stokmarknes. Men jeg ser den utendørs. Vinduet mitt er sørvendt, så der ser jeg Orions Belte litt ned mot høyre.

Det var stilt ute. Men fuglene hadde ikke skjønt at det var natt; de kvitrer og sang og holdt et lystig liv. Kanskje de snakket om at magnoliatreet i hagen vår har blomstret i snart to uker allerede? Eller at rosentreet i østveggen på biblioteket står fullt av knopper og noen har allerede begynt å blomstre? Georg, ekornet som bor i hagen vår, pilte en runde over plenen da jeg tok meg et glass vann på kjøkkenet. Han ville sikkert bare si at han er hjemme, han også. Da jeg skulle dra for gardinene mine så jeg utelyset til naboen gå på. Det blir utløst av en bevegelsessensor. Og ganske riktig: den vanlige rødreven var på sin snuserunde rundt søppeldunkene. Men det så ikke ut til at han fant noe han ville ha, for han stakk raskt vekk igjen.

Så alt e som det skal vær. Dyran e ute, det e folk i husan, smørbukk-karamællan e ennu ikkje oppspist. Og akkurat dennan kveldsstunda e det fred i min verdn.

For old time's sake

...not that old, but still: This is me and some friends last November, at Mungo's in Eliot College on campus. We were celebrating Rachel's birthday. This picture always makes me smile.

Anti-clockwise, starting down left, there is Bex/Rebecca, Rachel, Fei, Matt (Little Matt!) and me. I got the picture from Rachel, who sadly has moved to Leeds and came down for the weekend.

Opera appetite increasing...

I can't help it. I think the new opera that is being built in Oslo will be a remarkable building when it is finished, presumably in the late summer of 2008. And I already look forward to going there. (View from seaside, picture from Dagbladet.)

Pauseunderholdning

Noen ganger fungerer jeg som pauseunderholdning. Det er saerlig to personer som har det med aa ringe meg naar de er ute paa lange kjoereturer (hver for seg og uavhengig av hverandre, bare for aa ha det sagt). Naar de vet de skal kjoere langt slaar de paa traaden til meg og sjekker om jeg har anledning til aa skravles. Ofte har jeg det, men ikke alltid.

De gangene jeg har tid, som i dag, blir dette en av de koseligste studene man har sammen, selv om vi ikke fysisk er paa samme sted. Telefonen kobler oss, tonen er lett og vi prater og flirer og snakker om innfall og impulsive ting som vi vanligvis 'sorterer bort' i samtaler fordi vi ikke vil kaste bort den andres tid. Naar vi har 'bilsamtaler' har vi tid til alt, og jo mer tid vi bruker, jo bedre.

Naar jeg er langt borte har dette utvikla seg til aa bli en genial maate aa holde vennskap og relasjoner vedlike paa. Praten gaar lett og ledig, latteren sitter loest, de absurde historiene faar mye rom - og noen ganger blir vi brutt pga daarlig dekning (eller UP-kontroller!), og da er det bare aa ta seg en tur paa do eller strekke paa beina foer samtalen gjenopptas. Jeg har mye moro med aa overhoere samtaler gjennom bilvinduet mellom den jeg 'egentlig' snakker med og en eller annen person som befinner seg utenfor bilen.

Takket vaere slike samtaler har jeg ogsaa oppdaget at mobildekninga i Norge har blitt bedre over tid. Tidligere var det vanlig aa bli brutt relativt ofte fordi det i 'dalstroka innafor' var tynt mellom basestasjonene. Men naa er samtalene lengre og mer sammenhengende, og de slutter heller fordi vi legger paa - ikke fordi man blir brutt av manglende dekning. Slike samtaler finner sjelden sted mellom tettbygde stroek og under bykjoering; det er alltid en relativt lang tur (og i Norge dermed gjennom en eller annen dal!) som er den utloesende aarsak til slike samtaler.

Heldigvis er de alltid innkommende samtaler til meg, saa jeg slipper aa betale. Det hadde blitt dyrt! Men samtidig er det egentlig verdt det, for verdien i det aa holde kontakten paa den maaten lar seg vanskelig maale. Saa faar det heller vaere at det noen ganger blir saa som saa med soevnen. Det skjer ikke oftere enn at jeg gjerne prioriterer lange og/eller nattlige samtaler.

...og saa ringte pappa:-)

My nieces

Here is my brother Torgeir and his two daughters, my nieces Thea (left) and Thale (right). The girls are wearing Liverpool outfits that their aunt Elisabeth gave them for Christmas. Not sure who is the prouder one; my brother or I myself:-)

Home at last

After travelling miles and miles by boat, trains and planes I am back in Canterbury again. Going out tonight, church tomorrow, hopefully updating the blog with pictures etc later in the day.

Til alle dere jeg har moett: TUSEN TAKK for sist, det har vaert kjempekoselig! (And Ros+Benj+Molly, that includes you guys...).

Om to dager er turbotilvaerelsen i gang igjen - og jeg gleder meg.

Happy New Year

(had nothing more to say but wanted to say just that...)