Når sommeren er på hell…

…er det på tide å minne om hvor vakker vinteren kan være. Så med dette bildet


ville jeg bare si at jeg slett ikke gruer meg til månedene som ligger foran. Tvert om, jeg gleder meg. Selv om jeg er i en flat del av England som sjelden eller aldri har snø. Jeg skal jo hjem til jul, tross alt! Og da får jeg se dette – og mer til...

(Bildet er lånt fra nettsida Northern Lights.)

’Ingenting’ er oppskrytt!

Mens jeg holdt på med masteroppgaven, hadde jeg ingen problemer med å lese noe annet enn skolebøker, tilbringe timevis foran tv’n med dårlige programmer, drive dank eller surfe på nett i evigheter. Faktisk måtte jeg tvinge meg selv til å gjøre noe fornuftig i stedet for å bare gjøre ingenting. Derfor trodde jeg at det skulle gå helt greit å ta seg fri etter innleveringa og bare nyyyte et par uker uten arbeidspress.

Men jeg tok feil.

Allerede lørdag, dagen etter innleveringa, våknet jeg om morgenen og tenkte ’hva skal jeg gjøre i dag?’ Og det tok meg under en time å oppdage at å drive dank når jeg rent ’moralsk’ kan tillatte meg det er noe av det kjedeligste som finnes. Jeg holdt nærmest på å kjede vettet av meg den dagen, med noen få unntak. Og sånn har det vært siden. Mandag var fridag i England, så både gymmen og biblioteket var stengt – og Elisabeth holdt på å gå på veggene i kjedsomhet og frustrasjon!!!

Det endte med at jeg tok for meg noen av bøkene jeg har hatt på leselista i løpet av året som har gått og leste de delene som er relevante for det jeg skal studere kommende år. Tirsdag var jeg på biblioteket og der hentet jeg noen bøker jeg må lese det kommende året, og jeg begynte også å lese. I går var det samme; leste ting jeg egentlig burde/skulle/kunne venta til skolestart med...

Men SÅ skjer det pussige: i dag kjenner jeg at jeg bare ikke orker å lese. Så jeg lar bøkene ligge på hylla. Og etter trening + en dusj setter jeg meg i stua og ser en elending realitygreie på tv. Med kjempegod samvittighet!

Etter nitid hjernearbeid og forskning i motivasjon m.m. har jeg kommet til følgende slutning: Når jeg har skolearbeid som venter, er det å gjøre ’ingenting’ i virkeligheten ikke ingenting, men rent teknisk ’å unngå skolearbeid’. Å gjøre ingenting – virkelig ingenting, selv om det er de samme tingene – når det ikke er skolearbeid som lider, er uutholdelig kjedelig. Men nå som det ’ingentinget’ jeg gjør igjen kan sies å være å unngå skolearbeid, er det plutselig desto mer forlokkende igjen. Min psyke tilsier dermed at hjernen må lures for å gjøre det som er best for den selv. Greit å vite!

(Men jeg er spent på hvordan dette fungerer den dagen skolen starter igjen og jeg må være disiplinert i hverdagen...)

Edwin

I går var jeg sammen med Edwin. Vi bodde i samme hus i fjor høst og delte kjøkken. Edwin er fra Rwanda. Han er i ferd med å avslutte en mastergrad i ’Conservation and Tourism’. Og når jeg er sammen med ham føler jeg at han nærmest redder verden mens jeg bare surrer rundt i min egen lille boble. Før han kom til Canterbury hadde Edwin jobbet i alle de tre nasjonalparkene i Rwanda. Der har de gorillær, og Edwin kjenner dem. Den siste han jobbet i var den parken eller det området hvor Dian Fossey holdt til før hun ble drept av snikskyttere.

Tidligere i sommer var Edwin blant gorillæne i Rwanda for å gjøre feltarbeid til masteroppgaven sin. Samtidig startet han også sitt eget firma der nede. Han samarbeider med de lokale landsbyene rundt den ene nasjonalparken, sånn at folket der i stedet for å snikjakte på fredede dyr i stedet tjener penger på turisme og får utviklet bærekraftige næringer for lokalsamfunnet. Når folket ser at de kan tjene penger på at viltet får leve, og samtidig kan skaffe seg mat på lovlig vis, fører det til at de blir mer opptatt av å beskyttet viltet og parken. Samtidig kan de selv drive med enkel næring som for eksempel å dyrke poteter eller drive med høns og selge egg, i tillegg til å guide og bidra i turistnæringen. Edwins firma jobber på en sånn måte at lokalsamfunnet blir involvert og tjener på at det kommer turister. Han er lidenskapelig opptatt av både dyrene og landet sitt. Edwin har også lært meg mye om forsoningsprosessene som har pågått – og som fortsatt pågår – i Rwanda i etterkant av folkemordet for et drøyt tiår siden. Jeg beundrer ham veldig.

Da han kom til Canterbury hadde Edwin opprinnelig permisjon fra å jobbe i nasjonalparken. Da han var tilbake i sommer, ville de gjerne at han skulle fortsette å jobbe for dem, men nå i en sjefsstilling pga den gode utdannelsen hans. Men Edwin takket nei. Det var ikke i hans interesse; han vil være ute i felten og lede folk, han vil jobbe direkte med lokalsamfunnene og ikke sitte inne på et kontor og administrere. Så han avslutta arbeidsforholdet, startet eget firma og har allerede tjent gode penger. Og mer blir det når han reiser hjem igjen utpå høsten. For Edwin er av den typen som vil hjem og gjøre noe for landet sitt, som setter utviklinga av landet og lokalsamfunnet foran egen fortjeneste, prestisje og posisjon.

På grunn av denne ene fyren – min venn, heldige meg – er det flere lokalsamfunn i Rwandas jungelområder som får muligheten til å tjene penger etterhvert som turismen utvikles i landet. I stedet for at inntektene tilfaller noen få mennesker som blir grenseløst rike i lokal målestokk, blir pengene fordelt og reinvestert slik at de kan bygge en bedre skole for ungene. Da han startet firmaet i sommer innkalte han hele landsbyen til et møte for å snakke om hvordan de skulle gjøre det og hvordan inntekter skulle fordeles. Gamle, unge, menn og kvinner / alle møtte opp (over 100 mennesker!) og brukte tradisjonelle, gamle metoder gjennom samtaler i et slags ’landsbyråd’ for å finne en løsning.

Noen av damene får symaskiner og kan tjene penger på varene de produserer. Turister får bli med på tur med lokalkjente og pålitelige guider, og turismen utvikles på en måte som ikke skader parken eller dyrene som lever der. Miljøt opprettholdes, økonomien styrkes, lokalsamfunnet veves tettere sammen rundt felles innsats og fremtidsutsiktene bedres fordi ungene kan gå på skole i stedet for å matte jobbe med jorda for foreldrene. Alt dette har Edwin satt i gang i et gitt område i løpet av det siste året, og når han kommer tilbake blir det utviklet til en større skala. Nevnte jeg at han bare er midt i 20-årene?

(Og bare for å ha sagt det: Det er ikke på grunn av alt det gode han gjør at jeg er venner med ham. Han er simpelthen en kjempekoselig, real fyr som det er lett å bli glad i og godt å være venner med! Lett å forholde seg til, trivelig å være sammen med, absolutt til å stole på og glad i en god latter...)

Er det rart jeg er stolt over å kjenne ham?

Bekjentgjørelse: Det er fullført!

Det meddeles herved at Frk Bergquist i dag har levert inn Masteroppgaven til universitetet. Hun har med det avsluttet sitt siste arbeid for å oppnå mastergrad. Sensur forventes midt i oktober. Den siste tida har vært preget av hektisk innsats, men uten stress.

I kveld skal det feires sammen med klassekamerater på et utested i byen. Tida fremover skal tilbringes med daglige treningsøkter og store doser avslapping, samt rikelig med tid til impulshandlinger. Torsdag 21. september starter så smått introduksjoner og forberedelser til neste skoleår, men til da: Chillax... Yiihaaaa!

Fleire bilda fra mett himmelrike på jord

På vei til himmelen... Jennifer ligger litt bedre an enn meg, som du ser. Men sannheta er at vi var på vei opp Hadselåsen for å gå til Storheia.











Langs ’kanten’ på vei opp på fjellet. Jennifer i forgrunnen, Stokmarknes i bakgrunnen, og Langøya med sin sørlige skjærgård bortenfor der igjen. Kan det bli finere en sommerdag?











På veien rundt øya måtte vi selvfølgelig stoppe på Taen og prøve vannet. Hvis bildet hadde kommet med lyd hadde du hørt amerikaneren hyle ’oh-my-God-I-can’t-believe-I’m-actually-doing-this-it-is-freakingly-cold-and-I’m-freezing-but-I-am-actually-standing-with-my-feet-in-the-arctic-water-so-please-take-that-picture-quickly-so-I-can-get-out-of-here-again-before-it-kills-me! Hun fikk ønsket oppfylt.

Lyspunkt en regnfylt dag :-)

I Canterbury i dag er det vått og grått og ganske så høstlig. Temperaturen ligger kanskje på 10-12 grader eller noe. Det er ikke noe særlig, men samtidig ganske greit når man er innendørs og arbeider hele dagen likevel! En oppmuntring var at jeg fikk henta noen bilder fra da jeg var nordaførr i sommer. Til glede og oppmuntring:

Utsikten fra stuevinduet på hytta. Fjorden vender mot sør, og i mørketida kan man gå på isen her og se et gyldenrødt skjær på himmelen i det fjerne. Men sola ser man ikke. På sommeren er det er paradis hvor man kan fiske både i fjorden og i elva (hvis man har fiskekort for sistnevnte i orden!), fra land eller i båt. Vi valgte det første en av dagene og hadde en kjempefin dag ved fjorden. Fangtst ble det så som så med, men å bare stå der og se på, med ei ørn svevende forbi så nær at man nesten kan ta på den ... Da trenger jeg ikke mer for å være lykkelig.

Jennifer fisker i Rødvannet en søndagskveld. Hun har fisket tidligere, men aldri fått noe. Hun stod et stykke bortenfor meg og spurte da hun gikk dit: - Hva gjør jeg hvis jeg får fisk? Jeg svarte, logisk nok: - Du tar den av kroken, dreper den og kaster ut på nytt! – Det tør jeg ikke, sa hun. Så kasta hun ut sitt første kast, og flua hadde såvidt nådd vannoverflata da det beit til og sprella noe infernalsk. – ELISABETH, JEG HAR FÅTT FISK! HVA GJØR JEG NÅ? hylte hun. (Er det rart mamma lo?!) Det endte med at jeg løp bort, tok fisken av kroken og drepte den. Hun fikk mer fisk den kvelden, og historien gjentok seg. Også jeg og mamma fikk fisk, og neste dag hadde vi den til middag. Den beste ørreten i verden er den du har fisket selv!

Nesten ferdig

Det blir lite blogging (og lite opplevelser aa fortelle om) naa om dagen pga innspurten paa masteroppgaven. Fristen er fredag. Jeg holder naa paa med siste del av siste hovedkapittel. Regner med aa vaere ferdig ca kl 15-16 norsk tid. Deretter skal jeg bort paa biblioteket for aa skrive ut hele oppgaven saa jeg kan redigere tekst etc. Deretter skal jeg skrive en enkel innledning, samt formulere konklusjonen/avslutninga. Planen er aa vaere ferdig med alt dette i loepet av kvelden en gang. Det betyr at jeg i morgen tidlig kan gjoere alle 'tekniske' ting med oppgaven, dvs soerge for at alle referanser er riktige, sidetallene er paa plass, linjeavstanden er rett, teksten henger sammen osv. Deretter er det bare aa skrive forsida, printe og kopiere alt og saa faa det innbundet og levert... og da er jeg FERDIG med mastergraden min! (Maa rett nok vente paa sensuren, men jeg regner ikke med aa stryke og dermed er jeg ferdig med dette.) Jeg HAAPER ikke noe gaar galt i siste liten, og kan ikke helt se hva som skulle gaa galt. Saa i morgen utpaa dagen en gang kan du regne med at det staar et innlegg her med tittelen 'endelig ferdig' eller noe i den duren! Kryss fingre, be og send meg gode tanker til da:-)

TUR akkurat naa

Dagens opptur: Kjetil har faatt den dama han vil ha. Grattis!
Dagens nedtur: Jon Lilletun er doed. Han var en av dem jeg likte best i KrF.
Dagens ferietur: Mamma og pappa til Tyskland i dag. Aber schnell!
Dagens rundtur: Endeloese runder med oppgaven...
Dagens natur: Bildene fra ferien i Norge, saerlig turer i Nord-Norge.

4 dager igjen, jeg jobber veldig bra for tida og tror resultatet blir greit hvis jeg bare holder tempoet og inspirasjonen oppe...Og i morgen spiller Liverpool mot Maccabi Haifa i Kiev. Yihaa...

6 days to go

Er i siget og jobber godt. Pause under fotballkampene i England, ser dem mens jeg trener... Deretter tilbake til arbeidet. I morgen er biblioteket stengt hele dagen, men jeg jobber hjemme og regner med at hele dagen blir brukt, vel og merke etter at gudstjenesten er over. God jeg ikke har slike oppgaver og deadliner alt for ofte, det hadde blitt trist for mitt sosiale liv.!Heldigvis har alle samme utfordringer for tida, mange er lite sosiale fram til oppgaven er levert. Heldig for meg. Skal juble av fryd fredag ettermiddag:-)

7 days to go

Today there is 7 days to go on my dissertation. I have written about 3,000 words in the last two days and and nearly finished the chapter I was working on. Tomorrow and Sunday I will finish the next chapter. I have a very good outline, so the writing doesn't really take much time once I get down to it. The problem is being motivated to write down what I have been thinking about for months. That has been hard, at times. But now there is much pressure because of the deadline, and that is when I work best. So I will finish on time and it will be good, I think. It will just be a terribly busy week before it's done...

Surret hjernebark

Når man ikke klarer å konsentrere seg om ting man bør gjøre, kan det være nyttig å surfe på internett. Ikke fordi det skjer så mye, men fordi tida går… Sånn hadde jeg det før jeg dro til Norge, og jeg satt en hel ettermiddag på biblioteket og surfet. Jeg ventet nemlig på at klokka skulle bli kveld så jeg kunne dra til Heathrow, og etterhvert hjemover. Jeg kom over en test som måler hvilken del av hjernen du bruker og hvordan hjernen din arbeider. Selvfølgelig tok jeg den. Jeg kjedet meg jo, og resultatet ville bli underholdende, regnet jeg med. Det kom opp et bilde av hjernen med en prikk der du bruker den mest, og hos meg lå den prikken midt mellom de to hjernehalvdelene og hadde tittelen ‘balanced brain’. Her er hva følgeteksten sa:

‘Your right and left brain hemispheres are equally dominant. That means that you are able to draw on the strengths of both the right and left hemispheres of your brain, depending upon a given situation. When you need to explain a complicated process to someone, or plan a detailed holiday, the left hemisphere of your brain, which is responsible for your ability to solve problems logically, might kick in. But if you were critiquing an art opening or coming up with an original way to file papers, the right side of your brain, which is responsible for noticing such subtle details in things, might take over. While many people have clearly dominant left- or right-brained tendencies, you are able to draw on skills from both hemispheres of your brain. This rare combination makes you a very creative and flexible thinker.’

Dette burde egentlig være et godt tegn siden jeg kan trekke veklser på det beste av to. Så oppgaven min burde være sikra. Men på den annen side: Kanskje jeg konsekvent bruker feil del av hjernen slik at alt jeg gjør blir feil uansett? Det er sånne tanker jeg IKKE trenger, men som jeg har. Og leker litt med. Kanskje det finnes en pille for det?

8 days to go

Today it is eight days until my dissertation is due. I am not finished, but I think I will be - in time. But I will not be blogging much until then. Right now I am writing about identities in Macedonia. Long story short: there are a lot of them...

My #1 prayer mates

This is my cousin Annette (left) and my Canterbury housemate-and-friend Jennifer (right). Jen's life-long friend Ted E. Bear is also there, of course. Late in July, on our way to my home town, Jennifer and I stopped over in Bodø, the town where Annette lives. The two of them met for the first time, and you can even see the town in the background. The picture was made around 10 pm, and the sun was still shining... Annette and I have been praying together for years. Jennifer and I have prayed together since coming to Canterbury a year ago. Over the last year the three of us have increasingly shared and joined in each others prayers. Amazing things have happened; things we couldn't have imagined when starting that journey. If my life were ever to be in the hands of human beings, these two would be the ones I'd trust to be in charge!



Thea and Auntie, Tuesday 8 August 2006. We were at City Syd, a shopping mall just outside Trondheim very close to where my brother and his family live. Thea and I spent hours there, wandering around, looking and playing and talking and enjoying ourselves. And shopping just a little, as I had a gift voucher from my birthday earlier this year that I had to spend there. Thea wanted us to make a picture. I agreed. Don't we look happy? (We were!)

Going home today, sort of

...and by home I mean to Canterbury. In less than an hour I will be leaving for the airport, then eventually returning to Canterbury late tonight. I have felt miserable all day, not wanting to go at all - even though I do look forward to being back and even though I am very happy in Canterbury. I just feel very mixed, I guess, about going back. But it will be good, I know. Next update will be from Kent:-)

But I will miss swimming in the sea and in lakes, hiking, fishing and all the things I have been doing here! My life style in the UK is quite different from in Norway simply because of the difference in nature and surroundings. On the other hand: It will be good to have a nice gym just around the corner...

Oh, well - get over it. Right?

Going to bed

I need to shut down the laptop, turn off one light switch, turn off the TV, walk down the stairs, turn right, undress and lay myself down. (I could also add a left turn first, to brush my teeth and go to the loo.) None of it is difficult, and I've done it all before more times than I care to count. So why is it so difficult to just get up from this chair and do it?

Note the time of this entry. My blog is set on UK time, so now that I am publishing it it is actually one hour later, since I am in Norway and Norway's one hour ahead of the UK. I sometimes wonder whether I have a bed allergy since I am so reluctant to going to bed regardless of how late it is. Yet once I am there I enjoy it big time. Maybe I just need to grow up, at least as far as my bed habits are concerned?!

Waterfall

Near our cottage in northern Norway there is a river. It runs through a valley, and if you see the area from a distance it looks like a rather flat river in a valley between high mountains. However, if you actually walk along the river you will see that it is by no means only flat. There is also a beautiful waterfall, and there is even a canyon where the river has dug itself deep into the landscape. This summer there was rather little water in the river, and subsequently in the waterfalls, when we were there in the end of July. Nevertheless, it looks quite amazing. Under the waterfall to the left of the cliff where I and Jennifer are sitting in this picture there is a big hole filled with pure, cold mountain water. If we had brought swimwear we could have jumped off the cliff, into the water hole and then followed the river a few meter downwards until the water is more shallow and we could walk up on the shore. But we didn't bring any, so that will have to be for another summer. Then there will also - hopefully - be more water in the river and therefore look more dramatic too. Wanna join?

Advarsel om de beste blant oss - eller de mest oppskrytte...

Jeg kom på en ting. Jeg har på norske nettsteder lest mye om Helene Uri og boka 'De beste blant oss', en roman hun har utgitt. I følge utgiveren er boka 'den store universitetsromanen om kunnskapsglede, lidenskap og umettelige ambisjoner'. Nuvel. Jeg hadde tenkt, slik PR-folkene til forlaget sikkert ville ha meg til å tro, at denne boka bør jeg kjøpe for den vil være minneverdig. Men heldigvis, før jeg fikk kjøpt den kom jeg over den hos Kristine, som velvillig lot meg låne den. Og jeg leste den selvfølgelig ut første natta jeg hadde den. Avslutta boka kl 02.45 natt til mandag, og først DA begynte jeg på oppvasken etter fredag kveld/natt og generell opprydning i leiligheta siden jeg skulle reise neste dag. Men det er i grunnen en annen historie.

Det jeg ville si om boka er kort og godt: Ikke kjøp den. Lån den, greit nok, men ikke bruk penger på den. Ja, den er fin hvis du er interessert i internsladder fra en del av universitetet i Oslo. Den er kjempefin hvis du misliker de personene som forfatteren tydelig misliker. Men hvis du håper den sier noe mer enn intern sladder gone public, og hvis du håper romanen skal si deg noe mer enn et øyeblikks snapshot av livet ved UiO, tar du feil.

Etter min mening kan boka oppsummeres i fem ord: Kåt mann rundlurt av blondine. (Og det bruker Uri flere hundre sider på å si...)

Hvis du vil lese noe bra, kan du heller kaste deg over Linn Ullmann og 'Et velsignet barn'. Det er etter min mening den beste boka hun har skrevet - og jeg har, for ordens skyld, lest alle. Boka forteller noe mer enn en historie om tre søstre. Den sier noe om langt mer enn likheten mellom søstrenes far og Ingemar Bergman (skal det være to n'er?!). Den sier noe som er det samme og likevel individuelt hver gang, noe som vi alle eier en del av men ingen helt behersker fullt ut. Det handler om liv, om død, og om tida imellom de to - som noen ganger er for kort. Så derfor sier jeg det igjen: Hvis du vil lese en god bok som vekker både tanker og minner, finn frem til Linn Ullmanns bok 'Et velsignet barn'. Den er verdt både tida, pengene og tankene du bruker på den.

Feeeeeerie...

Jah - jeg er endelig i Norge og koser meg sønder og sammen! Har vært på hyttetur, fisketurer, fjellturer, skogsturer, badeturer... kort sagt nytt sommeren! Etter ei uke nordpå ble det noen dager i Oslo før jeg satte kursen til Trondheim. Hvor jeg ankom i ettermiddag (mandag). Skal forsøke å oppdatere litt mer detaljert med bilder så snart mamma har mailet dem til meg.

Noen beskjeder:
Mamma: Trenger bildene når du har anledning til å laste dem ned og maile dem over... Hvis det er mange, prioriter de med fossen og evt på Taen.
Pappa: Kos deg på Shtokman og ikke fall i Barentshavet. Har hørt det er kaldt!
Kjetil: God tur til Bergen - håper du trives med å bo der. Og at pakkinga gikk bra selv etter en seeen kveld med god rødvin...
Jeanette: Er i Norge, ringes lenge en kveld?
Kristine: Håper formen stiger og magen vokser og trives:-)
Anne (og Knut!): Blir det nyttårsfest eller...?
Torgeir: Husk å si til barnehagen at Thea blir borte torsdag. Vi skal til Pirbadet!
Ingeborg & Christian: TUSEN TAKK for lånet av leilighet, og for rødvinen jeg ble oppfordret til å kverke. Det var kjempestas. Blir det langhelg i England i høst?

...og kanskje kommer det flere meldinger etterhvert?!