Hva jeg savner

(Advarsel til Torgeir: Dette er en lang post og du trenger ikke lese hele;-) )

Når man er ute på tur ei stund får man som regel spørsmål om hva man savner der man er. Når man kommer fra ett land og 'normalt' bor i et annet forventes det dessuten et mer komplisert svar på dette spørsmålet. Dermed har jeg i teorien ei stor utfordring foran meg. Til daglig går jeg ikke rundt og føler at jeg savner noe som helst. Jeg har det i grunnen kjempebra og opplever mye nytt og spennende og møter spennende folk og lærer interessante ting jeg ikke visste før. Det hele er en god opplevelse.

Men noen ganger, noen ganger innimellom alt det gode, hender det at det fyker en tanke eller følelse gjennom hodet mitt om at ‘det savner jeg!’. Så for å kunne svare fornuftig og ærlig på det nevnte spørsmålet har jeg herved en liten oppsummering av slike tanker.

Mat:
Jeg savner vanlig, vestlig mat som jeg vet hva er. Bakevarer, for eksempel, er annerledes her enn hjemme. Det jeg trodde var et middels stort brytebrød viste seg å være chachapuri fylt med geitost. Og geitost er jeg ikke veldig begeistra for. Biff er ikke nødvendigvis et stykke renskåret ku- eller oksekjøtt. Det kan like gjerne være svinekjøtt med flesk og brusk langs kanten og mellom stykkene. Pannekaker er ikke pannekaker men den mer franske varianten crepes, hvilket jeg liker, men det er sjelden de har annet fyll enn sjokolade, syltetøy eller honning. Hvis jeg for eksempel ønsker meg bananfyll (helt normalt i Serbia, forsempel), tar det 20 minutter ekstra å lage min pannekake. Man kan heller ikke kjøpe smørbrød, baguetter, pizzaboller eller annen god og lettvindt mat i butikker eller andre steder her. Det finnes simpelthen ikke; det er mer kultur for å lage mat selv enn for å kjøpe ferdigmat uansett hvilket måltid det er snakk om.

Musikk:
Jeg savner ikke P4. (Det høre jeg uansett bare i bilen til Torgeir de gangene jeg er i Trondheim, når jeg tenker meg om.) Men jeg savner at radiostasjonene som taxisjåfører høre på eller folk har ut av vinduene sine spiller annen musikk enn den typen som er basert på trekkspill, gutturale vræl og hjertesmerteduetter. Jeg ønsker meg en musikk-kanal på TV som ikke bare har videoer som minner om 80-tallshits og eurotrashpop av samme type som mange østeuropeiske land sender til Grand Prix. Og jeg ønsker meg en alternativ kilde til musikk som ikke handler om iPod-en min. Ikke fordi jeg er lei den, for det er jeg IKKE, men det hadde vært fint med høyttalere i stedet for ørepropper noen ganger.

Køkultur:
Jeg savner engelsk køkultur. Her kommer mitt tverrkulturelle gen inn, tror jeg. For jeg har nærmest fullt og helt (med unntak jeg ikke skal gå inn på!) adoptert den engelske tilnærmingen til køkultur og vet at den funker fint hvis man vil at verden skal gå smidig rundt. I Norge ergrer jeg meg over mangelen på køkultur, og selv om jeg kan ’kodene’ og dermed kan manøvrere meg f.eks. til drømmesetet når jeg flyr Norwegian innenlands, skulle jeg likevel gjerne sett at vi hadde en mer engelsk stil over det. Det er hyggeligere i hverdagen når man slipper å sloss hver gang man skal gjøre noe som andre folk også skal, og som krever koordinering av en gruppe mennesker! Verken Serbia eller Georgia har noe som minner om køkultur, faktisk er de nesten verre enn Norge – eller kanskje på nivå med køene til nattbussen i Oslo. Det sier litt.

Ting og tang:
Jeg er en person som liker masse forskjellig og som liker å sysselsette meg selv med ulike ting over en viss periode. Klippe, lime, strikke, lese, skrive eller bare klodre med et eller annet: jeg liker alt sammen. Men når man er utenlands (dvs utenfor hjemlandet OG oppholdslandet) i seks måneder og bare får lov til å ha med seg 20 kg bagasje før man må betale overvekt, så sier det seg selv at alle de små utstyrstingene som hører med til fritidssysler av nevnte slag ikke får være med på turen. Jeg har ei saks, og på jobb har jeg limstift. Men jeg unngår å skaffe meg andre ting jeg liker, f.eks. album, x antall paperbacks, strikkepinner og kindereggfigurer. Og det gjør at jeg må bruke pc’en i større grad for å sysselsette meg selv de gangene jeg ’normalt’ ville gjort noe med hendene. Det er fint for dem som leser bloggen, og for film-samlinga til mine lokale venner. Men jeg blir litt lei.

Språk og forståelse:
Jeg savner å kunne språket som flertallet bruker og lett kunne oppfatte situasjoner, tekster og nyhetsinnslag. Savner å kunne kommunisere intuitivt med alle jeg møter. I Serbia lærte jeg serbisk og klarte etterhvert å plukke opp et og annet, pluss at endel folk snakket engelsk eller tysk. Men i Georgia er det ikke på det nivået en gang. Georgisk og russisk er det ’store’ språkene her, og mange av dem som tilhører etniske minoriteter snakker bare sitt minoritetsspråk (f.eks. gresk, armensk eller azeri) og kanskje russisk. De kan ikke engang georgisk. Det skaper problemer for dem, uten at jeg skal gå inn på det her. Og det skaper problemer for meg, fordi jeg bare kan kommunisere med folk via deres andre-, tredje- eller sogar fjerdespråk. Når vi i går hadde bursdagsfeiring på jobben, for eksempel, ble de fleste skål-talene gitt på russisk, som alle utenom jeg forstår (amerikaneren her har lært seg russisk før han kom!). Så enten må jeg ha tolk, eller så må jeg bare smile når de smiler og drikke når de drikker.

Streetsmartness:
Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det på norsk men satser på at folk forstår. Dette henger sammen med språk. Jeg liker å kunne ta meg frem relativt uavhengig der jeg er; å kjenne busser og gater og bydeler og veier og i det hele tatt. Jeg liker å kunne finne ut av ting og vei og retning selv. Men her er det ikke mulig uten å støte på problemer. Det finnes en metro i Tbilisi, som har to linjer, men alt er skiltet bare på georgisk, som har eget alfabet. Jeg kan bare a, e, i og noen ganger t på det alfabetet, og det er ikke alltid nok. Så jeg unngår metroen. Det finnes busser. Men de er skilta på georgisk og går sakte, og det virker som om folk bare bruker dem når de må. Det foretrukne transportmiddelet blant lokale generelt er såkalte marshrutkas, eller minibusser. (I Norge ville vi sogar kanskje sagt maxitaxi, for det er det det er. Ikke alle ville blitt godkjent av Biltilsynet heller.) De koster 40 eller 50 tetri, dvs 1.60-2.00 norske kroner, for en distanse i byen nærmest uansett hvor lang den er. Marshrutkas går over hele byen (og over hele landet for den del, men det lar vi ligge her) og har faste (flere titalls) ruter som har hvert sitt nummer. Nummeret og de viktigste stoppestedene står skrevet på ei papp-/treplate som ligger i frontruta, og man kan praie dem omtrent hvor som helst og når som helst. Stoppesteder finnes, men de stopper også alle andre steder. Det syns jeg er fint. Men igjen: siden jeg ikke kan lese georgisk, og siden de kjører ganske fort forbi hvis du ikke vinker (og dermed ikke får spurt deg frem!) blir det til at jeg bruker dem lite fordi jeg ikke er sikker på om jeg havner der jeg vil. Dermed kjenner jeg byen mindre enn jeg hadde ønsket, selv om jeg kjenner sentrum/gamlebyen bra etterhvert.

* * *

Dette er noe av det jeg savner. Men nå ble denne posten så lang at jeg skal slutte. Kanskje fortsettelse følger senere, kanskje ikke. Vi får se. Men nå har jeg i alle fall sagt det. Systematisk tilogmed.

Mitt nabolag - My neighbourhood

Dette er ei av sidegatene i mitt nabolag - saann ser det ut paa kveldstid. De fleste husene har 'hengende' balkonger utenpaa fasaden. I forrige uke fikk jeg vite hvorfor denne byggestilen ble vanlig. Den ble utviklet i loepet av den tida Georgia var under ottomansk herredoemme. Min 'kilde' som det saa fint heter fortalte meg at de bygget det slik at balkongene var svaert naert hverandre fra et hus til et annet, og aarsaken var at det ga de som bodde der stoerre trygghet. De kunne lukke og laase ytterdoera, som selvfoelgelig var paa gateplan. Dermed var de i huset og paa balkongene trygge og kunne utveksle hva det maatte vaere. Hvis de f.eks. hadde varer eller gjenstander som ottomanerne ikke likte, kunne de enkelt flyttes omkring uten at ottomanerne kunne kontrollere det. Balkongnettverket ga ogsaa folk som var paa flukt en fluktrute som var trygg og omfattende - de kunne gaa eller sogar loeftes fra en balkong til den neste til den neste hvis de var skadet og ikke kunne gaa selv, og eventuelle etterforskere som var paa jakt etter dem hadde en vanskelig jobb med aa holde oversikt over bevegelser siden de kunne bevege seg baade innvendig (usynlig) og utvendig i hus som laa tett-i-tett-i-tett.

This is one of the side-streets in my neighbourhood. Most houses have 'hanging' balconies on the outside of the fascade, and this building tradition developed when Georgia was under Ottoman rule. They gave the people living in those houses greater security, as they could lock their front door and then move about on the balconies or exchange whateveritwas from one balcony to the next. The extensive network of balconies and houses built very near each other also provided a safe escape route for people who were fleeing the Ottoman authorities and it made it difficult to pursue them. Those fleeing could move both outside, on the balcony system, and inside houses or even go out back doors, so their followers would have a hard time keeping track of them.

Hurrah!

Droemmer blir sanne noen ganger!
Dreams come true some times!
[link is to Norwegian article about Daniel Craig signing up for even more James Bond films. Yay!]

Tbilisi trend thing

Tidligere i sommer var det ei dame i Tbilisi som begynte aa gi bort rosa blomster man kunne klebe paa forskjellige ting. Hun hadde det paa noen av sine egne ting og ga til folk hun moette, som igjen ga videre til folk som igjen ga videre. Og saa videre. Jeg visste selvfoelgelig ikke om det, jeg var ikke her i sommer. Men fredag satt jeg og Julie paa pannekakestedet vaart. En av gutta ved nabobordet ga henne en blomst. Saa ga han en til og sa at det var til venninna. Meg. Julie klistra sin blomst paa telefonen. Jeg bare la min oppaa for aa faa et bilde aa legge ut her. Saa la jeg den i lomma. Der er den fortsatt. Blomsten min. Men jeg skal nok klistre den et sted.
Earlier this summer a woman in Tbilisi started giving away pink flowers you could stick onto things. She gave it to people she met, who gave it to people they met and so on. I knew nothing about it as I was not here then. But last Friday Julie and I were at our pancake place. One of the guys at the next table gave her a flower. Then he gave her another one and said it was for the friend. Me. She put her flower on her phone. I did not stick mine on, just laid it there for the sake of this photo. Then I put it in my pocket. It is still there. But I'll stick it onto something. Eventually.

In memory of...

Jeg saa dette minnesmerket paa en vegg ikke langt fra parlamentet. Da jeg saa hullene tenkte jeg 'saa synd at de har tatt ned selve monumentet! Kanskje de skal fikse det eller noe.' Saa leste jeg en gang til. Og tenkte meg om en gang til. Plutselig saa jeg poenget.

I saw this memorial on a wall not far from the parliament. When I saw the holes in it I thought 'What a pity that they've taken down the monument itself! Perhaps it needed repair or something.' Then I read the text again. And thought again. And suddenly I realised the whole point.

Et øyeblikks magi - A magic moment

Jeg fikk stoppet bilen for aa ta bilde av flokken som kom boelgende over fjellet. Den ble ledet av en mann til hest. Da han saa meg ta bilde, snudde han hesten mot meg. Saa loeftet han armen til en hilsen. Jeg zoomet og knipset. Saa ropte jeg takk, paa tre spraak. Han ropte noe tilbake. Saa dro de videre. Det var et magisk oeyeblikk.
I made Gio stop the car to make a picture of the flock of animals that came across the mountain. It was lead by a man on a horse. When he saw me take a picture he turned the horse towards me. Then he lifted his arm to greet me. I zoomed and took a picture. Then shouted 'thank you' in three languages. He yelled something back. Then they moved on. It was a magic moment.

Torsdag/Thursday: Tsalka

Torsdag dro vi til Tsalka, en fjellregion vest for Tbilisi. Der skulle jeg gjoere flere intervjuer for prosjektet jeg jobber med her. Bildet over er tatt paa ca 1.500 m.o.h. og veien var i elendig tilstand, for aa si det pent. Men omgivelsene var nydelige!
Thursday we went to Tsalka, a mountainous region west of Tbilisi. I was doing more interviews for the project I work on here. The picture above was made at about 1,500 metres a.s.l. and the road was in a terrible condition - but the surroundings were awesome!

Giorgio er leder for et prosjekt ECMI har der, og i praksis var han ogsaa sjaafoer for oss denne dagen. Han er en utrolig koselig fyr, veldig kunnskapsrik og engasjert. Og saa liker han aa fiske. Jeg har invitert ham til Norge neste sommer og det kan godt hende han tar med kona og kommer:)
Giorgio is project manager (for an ECMI project there), and in practise he was also our driver this day. He is a really nice guy, very knowledgeable and passionate about what he does. And he likes fishing. I have invited him to Norway next summer and he may very well take his wife and come along!


Paa vei til Tsalka moette vi flere ganger store flokker med sauer (og geiter, og kyr) og gjetere til hest. Dyrene bringes naa ned fra sommerbeitet for vinteren, i november kommer snoe her og fra desember til april er omraadet i praksis isolert og utilgjengelig fra f.eks. Tbilisi. Det var som aa vaere hensatt til en annen tidsalder, paa mange maater, og samtidig ikke ulikt jordbruk og dyrehold i Norge naar alt kommer til alt!
On our way to Tsalka we met several flocks of animals (sheep, goats, cows) that were brought down from their summer pastures by sheperds on horses. In November snow falls here, and from December to April the area is in practise isolated and inaccessible from e.g. Tbilisi. It was just like being left in a time warp, in many ways, yet it is not that different from farming and cattle farming in Norway, all things considered.

Onsdag/Wednesday: Marneuli

Onsdag var jeg i Marneuli, litt soer for Tbilisi, for aa gjoere intervjuer for prosjektet jeg jobber paa her. Jeg hadde med meg Kristina som tolk, og etter at vi var ferdige med intervjuene ble invitert paa sen lunsj/middag av en venn av henne som hadde hjulpet oss med aa faa istand intervjuene. Restauranten laa utrolig idyllisk til, og selskapet var det heller ikke noe aa si paa! Bildet t.h. viser hovedbygget til restauranten, men vi satt faktisk ved et av de utendoers bordene. I oktober! Bildet t.v. viser hvordan bordene stod i parken - det var utrolig fredfullt.
Wednesday I was in Marneuli, a town just south of Tbilisi, to do interviews for the project I am working on here. I had Kristina with me as interpreter, and after we had finished the interviews a friend of hers who had helped us arrange the interviews invited us to late lunch/dinner. The restaurant was really idyllic, situated in a park, and the company was great! The picture above/to the right shows the main building of the restaurant, but we preferred the outdoor seating. Picture below/to the left shows the table we sat at, placed in peaceful surroundings. The setting contributed to a wonderful time!

Ahmed og Kristina, mens vi venter paa maten. Det var ikke noe aa si paa bevertninga; baade fisk, kjoett, salat/groent og broed kom paa bordet. Og en nydelig georgisk paerecider. Jeg ble helt stappa...
Ahmed and Kristina, while we're waiting for food. The food was great; both fish, meat, salat/vegetables and bread was on the table. And a delicious Georgian pear cider. I was completely stuffed when we finished!

Tbilisi: Gamlebyens arkitektur - Old City Architecture

Gamlebyen i Tbilisi er beroemt for sine trehus med hengende balkonger, dvs balkonger som gaar utenpaa selve baereveggen/hoveddelen av huset. De er en viktig sosial arena enten du er paa en balkong eller under den. Og siden byen ligger langs to fjellsider og ned mot ei elv er det mange krinkelkroker aa tilpasse husene til, baade mht naturen og nabohus og gater. Det gir mange morsommme vinkler naar folk bygger litt etter litt. Dette er et typisk eksempel paa tradisjonell arkitektur i gamlebyen. I bakgrunnen ser du foroevrig Narikala-festningen.

The Old City in Tbilisi is famous for its wooden houses with 'hanging' balconies outside the main structure of the ho use. These balconies are an important social arena whether you are on one or below it. Since the city lies along two hillsides and down towards a river there are also a lot of nooks and crans around which to build the houses and that adds funny angles to many houses. This picture is a typical example of this architecture. In the background you see the Narikala fortress on the hilltop.

Dette er noen av husfasadene paa Abanotubani-plassen, stedet hvor svovelbadene ligger paa rekke og rad (utenfor venstre bildekant). I gamlebyen har det siden roserevolusjonen blitt foretatt ganske mange renoveringer; dvs at man har revet de gamle husene og bygget nytt. Det fine er at man har beholdt den gamle byggestilen og byggene er omtrent som de var, bare i mye bedre stand. Det har jeg veldig sansen for. Jeg bor i et gammelt slikt hus som IKKE har blitt renovert. Pappa (og andre snekkere) ville hatt arbeid lenge om de skulle sette leiligheta i stand. Men jeg syns det er fint at husene ikke rives med mindre de som eier dem vil selge; ingen kan tvinges til aa forlate husene sine bare fordi regjeringa og bymyndighetene oensker aa oppgradere omraadet!

These are some of the house facades on the Abanotubani Square, where the old sulphur baths like (outside the left edge of the picture). Since the Rose Revolution there has been an extensive renovation of much of the Old City; they have demolished the old houses and built new ones while remaining faithful to the old building style. It is very impressive what they've managed to do. I live in a flat in one of those old houses that has not been renovated and carpenters would have a field day trying to straighten out all the angles and getting it 'right'. However, I think it is great that they don't demolish houses only because central and local authorities want to renovate the area. They rather depend on people owning the houses/flats to actually WANT to sell it and make it available for renovation.

Enda et av husene paa Abanotubani. I gamle dager (paa 1800-tallet var det paa topp!) var flere slike hus bygget ved siden av, oppaa og innimellom hverandre og det kunne se ganske kaotisk ut. Men utrolig sjarmerende. Og den sjarmen har de klart aa beholde selv med renoveringen.
Another one of the houses at Abanotubani. In the old days (peaking during the 19th century) many such houses were built next to, on top of and in between each other and it could look pretty chaotic from the outside. But incredibly charming, and they've managed to keep that charm and characteristic even after renovations.

Dette er ikke den gamle byggestilen, men tvert imot er det Tbilisis eneste moske. Beria, mannen som bl.a. ledet Sovjetunionens sikkerhetsapparat fra 1930-tallet, gjennom andre verdenskrig og frem til 1953 (da han ble doemt til doeden og henrettet) var fra Georgia. I hans virketid ble store massedrap utfoert i regi av Sovjetunionen og i samspill mellom han og Stalin, som ogsaa var georgier. I Georgia, som var en del av Sovjetunionen, ble bl.a. alle moskeene i Tbilisi oedelagt, utenom denne ene. Bare den ortodokse religionen var godtatt, og selv den var statskontrollert i detalj.
This is not the traditional old building style but rather it is Tbilisi's only mosque. Beria, the man who a.o. lead the Soviet Union security apparatus from the 1930s, through World War II and up until 1953 (when he was arrested and executed) came from Georgia. During his time in power large-scale killings took place at the hand of the Soviet Union. These plans and actions came about as a result of the symbiosis between Beria and Stalin, who also was from Georgia. In Tbilisi all the mosques but this one were destroyed, as only the Orthodox Church was accepted to some extent by the Soviet Union authorities. And even that church was state-controlled in every detail.

* * *
Oppdatering: Se denne linken paa forklaring paa hvorfor de har slike balkonger.
Update: See this link for explanation of why they have such balconies.

Tbilisoba!

Tbilisoba er en festival som helt siden Sovjetunionens dager har funnet sted i Tbilisi. Etter litt uklarheter de foerste uavhengige aarene har den nye regjeringen satset mye paa aa gjoere festivalen attraktiv baade for lokalbefolkning og tilreisende gjester fra inn- og utland. Jeg syns de har lyktes! Bildet under er tatt paa 'Europatorget' et omraade som ellers bare er preget av trafikk og lite annet.

Tbilisoba is a festival that has existed in Tbilisi ever since the days of the Soviet Union. After the troublesome years following independence the new government and local authorities have put a lot of effort into making it an attractive festival for both locals and guests from home and abroad. I think they have succeeded! The picture below was made at the 'Europe Square', which is normally only home to traffice and not much else.

Tbilisoba er, og har alltid vaert, en festival for aa feire innhoestinga og byen paa samme tid. Boender fra hele landet kommer til byen denne dagen for aa selge sine varer paa markedsplassen, og produsenter av andre typer hjemmelagede varer (strikkevarer, ull/tova produkter osv) er ogsaa tilstede og selger sine varer. Vin er et av hovedproduktene i Georgia (og tro meg, den lokale vinen er fantastisk god!) og har en fremtredende plass under Tbilisoba. Bildet under viser frivillige som hjelper til med aa presse vindruer ved hjelp av sine egne foetter:-)

The Tbilisoba is - and has always been - a festival to celebrate the harvest and also Tbilisi city. Farmers from all over the country come to sell their produce at the fairground, and small-scale producer of various home-made products also come here to sell their goods. Wine is one of the main products of Georgia (and trust me, it's delicious here!), and the picture below shows volunteers helping to press vinegrapes through using their own feet:-)

Druer selges ogsaa rett fra 'produsenten' paa festivalen, bokstavelig talt selges de rett fra lasteplanet paa lastebiler som har faatt tildelt oppstillingsplass paa markedet. Det var veldig populaert og ble borte saa fort de klarte aa fylle posene folk hadde. Her kjoeptes druer i kilovis av gangen!
Grapes are sold straight from the producers at the festival, literally sold off the trucks that bring them in to the city and have a place at the market. It was very popular and the grapes were sold as soon as they could be filled in the bags people had. They bought grapes by kilos and the truckloads of grapes dispersed literally before my eyes.

En viktig del av Tbilisoba er aa vise frem alt det mangfoldige landet har aa by paa. Festivalen er i dag konsentrert til gamlebyen (hvor jeg bor!) og rundt omkring er det flere scener hvor artister, teatergrupper og dansere opptrer i loepet av dagen. Det hele avsluttes med en stor utendoers popkonsert paa Frihetsplassen, som ligger midt i byen og naert bl.a. parlamentet. Bildet til venstre viser ei folkedansgruppe som fremfoerte tradisjonell dans. Jeg tror det var kosakker, men er ikke sikker. Mennene i denne gruppa danset slik som kosakk-dukkene i tegneserien om Pinocchio. Utrolig imponerende hva knaerne deres taalte!
An important part of Tbilisoba is to display all this country has to offer. The festival is today concentrated to the Old City (where I live!) and there are several stages set up around the Old City where artists, theatre groups and dancers perform during the day. The Grand Finale of the festival is an outdoor pop concert at the Freedom Square in the centre of the city, not far from the parliament. The picture to the left shows a folk dance group performing traditional dance. I think they are cossacks, but am not completely sure. The men in this group danced just like the dolls in the Pinocchio cartoon do. Amazing what their knees could endure!

En av scenene jeg fikk med meg var paa Abanotubani, stedet hvor Tbilisis beroemte svovelbad ligger. Mens en artist stod paa scenen ble det plutselig et oppstyr med kameraer og folk og politi og i det hele tatt. Jeg fikk etterhvert med meg at det var ordfoereren i byen (mannen i hvit skjorte midt i bildet) som kom innom for aa se. Han danset til musikken, pratet med 'vanlige folk' og tok seg ogsaa tid til aa se paa salgsbodene like ved. Og best av alt, syns jeg; han gikk rundt midt blant folk og uten synlig uniformerte sikkerhetsfolk rundt seg. Det er STOR fremgang i et land der det ikke er mange aar siden politikere ble drept, og der de ikke turte naerme seg vanlige folk paa en dag som dette! Jeg foelte meg i grunnen litt som hjemme i Norge... Legg merke til hvordan tak-kuplene over sovelbadene brukes som oppholdssted!

One of the stages I watched was at Abanotubani square, where Tbilisi's famous sulphur baths are located. While one of the artists was on stage there was suddenly a 'disturbance' coming along with cameras, people, police and what not. It turned out to be the city's mayor who came to have a look (the man in white shirt in the middle of the picture). He danced with the music, talked to 'normal people' and also took the time to have a look at the market stalls nearby. And the best part of it all, in my opinion; he walked around among normal people without any visible or uniformed security guards around himself. That is GREAT progress in a country where politicians were killed only a few years ago, and where they would not dare walk around among people on a day like this. I kinda felt like I was at home in Norway somehow... Notice also how the rooftops of the sulphur baths are used by people simply as a place to hang out.

Tbilisi: Kus Tba - Turtle Lake - Skilpaddesjøen

Kus Tba er en liten innsjoe som ligger i Tbilisi. Den er i byen, men ligger samtidig saapass oppi fjellsida at stoeyen fra byen ikke naar opp hit. Det er fin gangvei hele veien rundt, kanskje en droey kilometer eller deromkring. Om sommeren er det visst et veldig populaert sted. Vi var der en hoestkveld, og det var fortsatt endel folk der. Det baerer preg av aa vaere anlagt i kommunisttida, i forhold til at det rundt vannet ogsaa er et museum langs veien, idrettsanlegg med tennis og basketbaner, amfi med scene - og sti til et etnografisk museum, som foroevrig har mye til felles med Folkemuseet paa Bygdoey i forhold til aa ha stedstypiske bygg fra hele landet plassert ute i en 'park'.
Kus Tba, or Turtle Lake, is a little lake in Tbilisi. It is in the city, but so far up in the mountainside that the city noises aren't audible here. There is a nice promenade around the lake and in the summer you can hardly move here because it is completely overcrowded. It was clearly manicured during the communist era, as is obvious both from the main restaurant building, the existence of sport fields and playgrounds etc. There is also an amfi theatre in the far end of the lake, with an artificial scene on the water. There is also a footpath from the promenade leading to the ethnography museum, where one can a.o. see buildings from different regions of Georgia placed in the nature. Really nice, although I did not go there yet. We only saw a Svaneti tower from a distance.

Enhver sti med respekt for seg selv har skilt som viser hvor du er og hvor du kommer hvis du velger ulike veier. Saa ogsaa her. Det er 2.200 km til Berlin, 2.400 til Waterloo og ukjent avstand til Stalingrad (Volgograd). Stedene som staar skrevet paa georgisk klarer jeg ikke lese. Dessverre.
Any path with a minimum of self respect has signs telling walkers where they are and where they'll end up if they take various directions. This was no exception. It is 2,200 km to Berlin, 2,400 to Waterloo and unknown distance to Stalingrad (Volgograd). Unfortunately I'm unable to read the signposts that are in Georgian...

Georgia - Scotland 2 - 0

I gaar var jeg sammen med (f.v.) David, Julie og Ann Kristin paa fotballkamp paa landskamparenaen her i Tbilisi. Georgia skulle spille mot Skottland i kvalifiseringa til EM 2008, men de har ikke vunnet kamper paa evigheter og ingen forventet noe stort. Men det kunne vaere goey paa stadion likevel, tenkte vi. Saa feil kan man ta.


Yesterday I went with (from the left) David, Julie and Ann Kristin to the national stadium in Tbilisi to watch Georgia take on Scotland in a football match for the Euro 2008 qualifier. Georgia has not won in ages so we did not expect much, but thought it could be fun to be at the stadium nevertheless. Little did we know.


De georgiske fotballmyndighetene stoler ikke paa at folk kan oppfoere seg. Paa hver langside var det kampklart politi skulder ved skulder hele veien. Likevel var det en fyr som klarte aa komme seg inn paa banen og forstyrre spillet. Han ble kjeppjaget av politi og selvfoelgelig tatt. Vi lurte paa hvor mye han blir banka paa cella den natta...
The Georgian football authorities don't trust the supporters to behave themselves. On each side of the stadium there were combat-ready policemen standing shoulder by shoulder all the way around. Yet there was a guy who managed to get past them all, enter the field and disrupt the game. He was fiercely chased and eventually caught by the police. We were discussing how much he'd be beaten in his cell that night...

Georgia har ikke vunnet fotballkamper paa evigheter. Og ingen forventa noe stort denne kvelden. Men etter 15 minutter tok Georgia ledelsen - og spillerne virka like overraska som alle andre! Da de etter 75 minutter scora sitt andre maal eksploderte stadion. Og spillerne, som du ser her. Georgia vant til slutt 2-0.
Georgia did not win a footie game for ages. And no one expected much this night. But after 15 minutes of the game Georgia took the lead - and the players seemed as excited as everyone else. After 75 minutes they scored their second goald and the stadium exploded. And the players nearly did too. Eventually Georgia won the game 2-0.

Tbilisi: Narikalafestningen/Narikala Fortress

Statuen av 'Mor Georgia' staar i fjellsida over Tbilisi, naer Narikala-festningen, og er opplyst naar det er moerkt. Man ser det ikke fra dette bildet, men hun holder et vinglass i den ene handa og et sverd i den andre. Det er ment aa reflektere den georgiske personligheten; paa den ene sida aa nyte vin og det landet byr paa, paa den andre aa kjempe innbitt mot fiender, som det historisk sett aldri har manglet.

The statute of 'Mother Georgia' stands in the mountainside above Tbilisi, near the Narikala fortress, and is illuminated when the evening gets dark. You cannot tell from this picture, but in one hand she holds a glass of wine, in the other she holds a sword. This is said to reflect the Georgian personality; on the one hand enjoying wine and the produce of the land, on the other fiercly fighting off enemies, which historically have existed in abundance.

Utsikt fra Narikala mot gamlebyen (foran) og sentrum av Tbilisi. Det gule bygget til venstre rommer presidentens kontorer, gata som gaar fra gull-statuen og 'bakover' er Rustaveli, hovedgata i Tbilisi og rett til hoeyre for det jobber jeg. Huset og nabolaget mitt er i fremre hoeyre del av bildet, som en del av gamlebyen.

View towards the Old City (front) and central Tbilisi from Narikala. The yellow building to the left is the president's offices, the avenue 'behind' the golden statue is Rustaveli avenue, the main street in Tbilisi, and in the right-hand corner even my neighbourhood (and probably my house) can be seen.

Utsikt mot Sameba-katedralen fra innsiden av Narikala. Sikksakken paa veggen er faktisk ei steintrapp. Trinnene er ca 20-25 cm hoeye og kanskje 40 cm brede, dvs ikke noe aa proeve om man har hoeydeskrekk. Jeg var den eneste av oss tre (meg, Julie og Ann Kristin) som gikk opp der, de andre foretrakk aa vente paa bakken. Og det er en aerlig sak. Men utsikta var fantastisk!

View from inside the Narikala fortress towards the Sameba Cathedral. The zigzag on the wall is actually a stairway. The steps are about 20-25cm tall and perhaps 40 cm broad. Nothing to try if you are afraid of heights! I was here with Julie and Ann Kristin, but I was the only one of us who walked up there. And that is fair enough. The view was amazing though.

Ann Kristin paa festningsmuren. En del av gamlebyen og elva Mtkvari til venstre, Sameba-katedralen til hoeyre.

Ann Kristin, a fellow Norwegian, on the Narikala wall. A part of the Old City and the Mtkvari river to the left, the Sameba Cathedral to the right.

En del av byen paa kveldstid.
Part of Tbilisi by night.

Ananuri – Kazbegi – Tsminda Sameba

Lørdag var jeg sammen med Julie invitert med på en tur langs Georgian Military Highway (GMH), som er ‘hovedveien’ mellom Tbilisi og Russland. (Grenseovergangen er stengt for utlendinger, og vi skulle uansett bare til Kazbegi, 20 km fra grensen.) Sammen med oss var en professor og en busslast med studenter. Det ble en kjempetur og en fantastisk dag ute!
Saturday I was invited with Julie to a trip along the Georgian Military Highway (GMH), which is the main route between Tbilisi and Russia. (The border crossing is closed for foreigners and we were only going to Kazbegi anyway, 20km from the border.) We travelled with a professor and a busload of students. It was great fun and a wonderful day out!

Vi kom ikke langt utenfor byen før vi måtte stoppe for dyr. Bøndene henter dyra ned fra fjellet i disse dager, og da må man pent vente til kyr, sauer, geiter, hester, hunder og folk har passert!
We did not get far out of town until we had to stop for animals passing by. The farmers are bringing the animals down from the mountain pastures these days and we could do nothing but wait until cows, sheep, goats, horses, dogs and people had passed us by!

Ananuri Festning (over), langs GMH, er et populært stoppested. Der er ruiner av flere gamle forsvarsanlegg og også tre kirker, på et svært lite område. Vi gikk bl.a. opp på toppen av tårnet i en av de ‘ferskeste’ ruinene. Fantastisk utsikt, ikke minst mot Zhinvali Reservoir, en oppdemmet sjø som forsyner bl.a. Tbilisi med ferskvann. Bildet under viser tre kirketårn pluss et glimt av sjøn langt i bakgrunnen.
Ananuri Fortress (above), along the GMH, is a popular place to stop. There are ruins of old fortresses and actually also three churches on a very compact area. We walked to the top of the tower of the latest ruin and had an amazing view, not least towards the Zhinvali Reservoir, a dammed up lake that provides a.o. Tbilisi with fresh water. The picture below shows thee church spires and a glimpse of the lake in the background.

Jeg prøver lokal vintermote.
I am trying local winter fashion.

I fjellene i det nordlige Kaukasus er det mange kilder hvor ferskt vann strømmer ut av bakken. Dette er et av de stedene, og vannet her kan drikkes. Det er bare å holde koppen eller flaska under – og det er helt rent; man blir ikke syk av det.
In the mountains in the northern Caucasus Range there is a multitude of wells where fresh water streams out of the ground. This is one of those places and this water is absolutely drinkable. It’s just to put one’s cup or bottle into the stream. And it is perfectly clean and healthy; drinking water here does not make you sick.

På toppen av Jvari-passet, 2.365 m.o.h., ble det i 1983 bygget ei utsiktsplattform til minne om da Georgia 100 år tidligere ‘frivillig’ underla seg russisk beskyttelse, noe som ble started på russisk og senere sovjetisk herredømme over landet, noe som varte til 1991. (Markeringa skjedde i kommunisttida, derfor ble det positivt markert.) Plattformen så magisk ut på avstand!

On top of the Jvari Pass, 2.365 metres a.s.l., a panorama platform was built in 1983 at the 100th anniversary of Georgia’s ‘voluntary’ submission to Russia for protection. That was the beginning of Russian and later Soviet sovereignty over Georgia, which lasted until 1991. (The anniversary was positively looked upon 100 years later since it was still communist time.) The platform looked magic in the mist!

Utsiktsbalkongene tar deg helt til det ytterste på en trygg måte og utsikta er fantastisk! Bildet yter ikke rettferdighet til hvordan der var i virkeligheten…
The platform ‘balconies’ literally take you to the outmost point in a safe way, and the vista is amazing! The picture does not give a reasonable impression of what it was like there…


Litt lenger ned i dalen er det en kilde hvor mineralrikt vann strømmer ut fra en kilde i fjellet. Mineralene legger seg som belegg på fjellet og resultatet blir slik! Vannet er ‘gulle reint’ og godt å drikke.
A bit further down the valley there is a source where mineral-rich water pours out from the mountain and the minerals rub off on the mountain and create this result. The water is completely pure and tastes great.

Ikke lett å se at dette er bilde av en liten bekk – vannet er så klart at det nærmest er usynlig!
Not easy to see that this is a little stream – the water is so pure that its nearly invisible!

Lokalbefolkning i landsbyen Kazbegi, som var endestasjon for bussen. Ikke for oss.
Local population in the Kazbegi village, which was the final destination for the bus. Not for us.


På fjelltoppen i bakgrunnen skimter man Tsminda Sameba-kirken, den Hellige treenighets kirke. Akkurat denne kirka er noe av det helligste som finnes i Georgias ortodokse tradisjon. Og opp dit skulle vi gå.
On the mountain in the background you can see the Tsminda Sameba Church, or the Holy Trinity Church. This particular church is one of the holiest places in all Georgia and its Orthodox tradition. And that’s where we were heading. On foot.

(venstre/left) Ikke noe å si på utsikta når vi begynner stigninga…
You can’t complain about the view once you start climbing the mountainside…

(høyre/right) Professor Temur og Julie spiser lunsj. Det var han som arrangerte turen for sine studenter. De studerer turisme og en viktig del av studiene er kjennskap til hva landet har å by på.
Professor Temur and my friend Julie having lunch. He’s the one who arranged the trip for his students. They study tourism and an important part of their education is to know what their country has to offer.

Her kom vi opp. Vi er på ca 2.000 m.o.h. Fjellet i bakgrunnen heter Kazbek og er 5.047 m.o.h., men toppen var stort sett dekket av skyer mens vi var der. Det er forøvrig egentlig en utdødd vulkan!
This is where we came up, at about 2,000 metres above sea level. The mountain in the background (covered in clouds) is called Mount Kazbek and is 5,047 metres a.s.l. Oh, and it is an extinct volcano!

Hit skulle vi – til Tsminda Sameba. Den ligger på 2.170 m.o.h.
This is where we were heading – to Tsminda Sameba Church at 2,170 m.a.s.l.

Jeg og en som heter Ilya, på kanten utenfor Tsminda Sameba. Vi hadde gått opp helt fra landsbyen nedenfor. Ingenting å si på utsikta her heller:-)
I and a guy called Ilya on the edge outside Tsminda Sameba Church. We had walked up from the village you can see below. You can’t complain about the view here either:-)

Tidelibom?

Allerede? Det er jo bare tidlig i oktober enda? Og her er det fortsatt over 20 grader... Hmph sier jeg bare!

(Will not come in English. Am just pointing out that it actually snows a lot at home today, which is unusually early.)

Opp! - Up!

Man laerer saa lenge man lever. I dag skulle jeg gjoere et intervju og tok drosje dit jeg skulle. Da jeg kom inn i bygget var det tre heiser. Bare den midterste virka, var det en fyr som forklarte meg. Og jeg skulle til 11. etasje. Jeg gikk inn i den midterste heisen, trykka paa 11. Og doera gikk igjen. Og opp. Og igjen. Og opp. Slik fortsatte det en stund. Til slutt gikk jeg ut av heisen og spurte en fyr som gikk forbi om han kunne forklare meg hvordan jeg skulle faa heisen til aa gaa. Jada, sa han. Det viste seg at boksen paa veggen inni heisen som jeg ikke hadde lagt merke til, var et myntapparat! Man maatte putte paa 5 eller 10 tetri (dvs gang med 4 for aa faa norsk oere-verdi) for aa faa heisen til aa gaa, og det var det samme om man putta paa 5 eller 10!

En heis med myntapparat altsaa. Man laerer saa lenge man lever. Og reiser litt.

You learn as long as you live, they say. Today I had an interview and took taxi to the place I was going to. Inside the building there were three elevaters, only one of which worked I was told. So I went in to the right elevator, pushed button 11 for the right floor, and the doors closed. And opened. And closed. And opened. This went on for a while, and eventually I exited the elevator and asked a passer-by about how I could make the elevator work. He showed me a box I had overlooked on the inside wall of the elevator. I had to insert 5 or 10 lari to make it work! And it did not matter whether you inserted 5 or 10, it would go to the desired floor regardless of the amount as long as there was something.

A coin-operated elevator. You learn as long as you live. And travel a bit.

Tbilisi - Gori - Uplistsikhe

Metheki-kirka og statuen av Kong David, som var kjent som ‘Byggeren’. Han levde tidlig paa 1100-tallet og gjorde Tbilisi til hovedstad i Georgia i 1121. Det har vaert kirke her siden 400-tallet. Kong David hadde sitt palass her, men i 1235 kom mongolerne og oedela baade palasset og kirka. Senere paa 1200-tallet ble den gjenoppbygd. Paa dette stedet har det dessuten vaert fengsel hvor Maksim Gorkij satt i sin tid!
The Metheki Church and a statue of King David, known as ‘the Builder’. He lived early in the 12th century and made Tbilisi the capital of Georgia in 1121. There’s been a Christian church on this site since the 5th century. King David had his palace here, but in 1235 the Mongols came and destroyed both the palace and the church. Later in the 13th century the church was rebuilt. And on this site there has even been a prison where one of the inmates was Maxim Gorkij!


Oversikt fra Metheki-kirka mot gamlebyen, hvor jeg bor. Paa fjelltoppen i bakgrunnen er TV-taarnet, og kirka Mama Daviti. Det gaar ogsaa an aa skimte en bane som gaar opp til toppen av fjellet, men den er ikke i bruk. Dessverre.
Overview from Metheki Church towards the old city, where I live. On the mountain in the background you can see the TV tower and the Mama Daviti Church. You can also see a funicular going up the mountain, though it is not in operation. Unfortunately.


Dette er ikke et scannet postkort. Det er et bilde jeg har tatt aldeles selv, av Sameba-kirka. Den ble paabegynt i 1995 og er enda ikke ferdig innvendig. Men den ser helt fantastisk ut utenfra og troner over byen. Den er synlig langveisfra naar man er i byen. Naar kirka og hele anlegget er ferdig vil patriarken i den georgisk-ortodokse kirka ha sitt hovedsete her.
This is not a scanned postcard – it is a picture I made completely by myself. It is the Sameba Church, which was not constructed until 1995! It is still incomplete inside, though it looks amazing from the outside. It presides over the city on a hilltop and is visible from afar. When the church and the whole complex is finished the Patriarchate of the Georgian Orthodox Church will reside here.


Stalin moeter deg i trappa naar du kommer inn i huset som rommer Stalinmuseet. Stalin var fra Georgia, fra en by som heter Gori, og der ligger i dag Stalinmuseet – inkludert det originale huset hvor Stalin ble foedt og levde de foerste 15 aarene av sitt liv. Museet er faktisk veldig interessant og jeg skulle oenske jeg kunne russisk saa jeg kunne forstaatt mer. Det var f.eks. spesielt aa se et haandskrevet notat fra Lenin til Stalin.
Stalin greets you on the staircase when you enter the house of the Stalin Museum. Stalin came from Georgia, from a town called Gori, and today the museum includes the original house where Stalin was born and lived for the first 15 years of his life. It is in fact a remarkably interesting museum and I wish I knew Russian so I could understand more. It was fascinating, for instance, to see a handwritten note from Lenin to Stalin.


Julie, min georgiske venninne fra det foerste aaret i Canterbury, utenfor huset hvor Stalin ble foedt og levde sine 15 foerste aar.
Julie, my Georgian friend from the first year in Canterbury, outside the house where Stalin was born and lived for the first 15 years of his life.


Uplistsikhe – en huleby som ble grunnlagt rundt aar 1000 f.Kr, men som i hovedsak ble utbygd rundt i perioden 600-100 f.Kr. Her var rundt 700 huler, men i dag kan man bare se rundt 150. Det er et helt fantastisk omraade aa oppleve; store haller, dype lagerrom, et tempelrom, vanningssytemer, trapper hugget ut i stein…jeg har aldri sett noe lignende foer. Karavaneveien fra Europa til Asia gikk rett forbi her, og dette var et viktig handelssenter i aarhundrer. Det er et utrolig strategisk punkt aa anlegge en by paa. Byen ligger i fjellsida og utnytter landskapet maksimalt, elva renner nedenfor og man har oversikt og kontroll milevis fra dette stedet. Paa et tidspunkt bodde 20.000 mennesker her! Da Kong David Byggeren gjorde Tbilisi til hovedstad paa 1100-tallet mistet Uplistsikhe endel av sin betydning, og naar mongolerne i tillegg herjet paa 1200-tallet gjorde det ikke saken bedre. Legg til noen jordskjelv og du har mye av forklaringen paa at man i dag bare ser rester av hvordan det engang var.
Uplistsikhe – a cave city that was founded as early as 1000 BC, though the main development took place in the period 600-100 BC. There used to be around 700 caves in its prime, but today there’s only about 150 left. It is an utterly amazing are to explore; large halls, deep storage rooms, a temple, irrigation systems, stairs carved in stone… I have never seen anything like it before. The main caravan route from Europe to Asia passed by here and made this an important trade centre for centuries. It is a very strategic point at which to found a city; the city lies in the mountainside and takes maximum advantage of the landscape, the river runs below it and you have overview and control miles and miles from this point. At one point there were 20,000 people living here! When King David the Builder made Tbilisi capital early in the 12th century Uplistsikhe lost much of its importance, and it did not make matters better that the Mongols were ravaging here in the 13th century. Add a couple of earthquakes over the years and you have much of the reason for the city today being only a remnant of its former glory.


Ikke alt var huler; det ble etterhvert bygget hus og anlegg utenfor huleomraadet og naert elva. Som foroevrig heter Tanaelva!
Not all of Uplistsikhe consisted of caves; there were also houses and other buildings made of stone outside the cave complex, near the Tana River.


David, jeg og Julie – fanget i et oeyeblikk ingen av oss var klare for aa bli knipset! David er en amerikansk fyr jeg deler leilighet med. Julie er fra Tbilisi og studerte i Canterbury det foerste aaret jeg var der, og vi har vaert venner siden da!
David, I and Julie – captured in a moment where none of us were ready to be photographed! David is an American guy I share flat with in Tbilisi, and Julie is a Georgian friend I made in Canterbury, as we both studied together my first year there.


Proever aa ikke falle utenfor klippa jeg staar paa… En gang for lenge siden herja Djenghis Khan og hans ville horder her. Jeg kan godt skjoenne at de ville hit!
Trying not to fall of the cliff on which I stand… Once upon a long ago Djenghis Khan and his hordes ravaged this area. I can understand that they wanted to come here!


Uplistsikhe i kveldssol, sett fra litt avstand, og paa motsatt side av elva.
Uplistsikhe in the light from the evening sun, seen from a distance and from across the river.