http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1399264.ece
Ting som dette faar meg til aa lure paa hvor lang tid det tar aa glemme det man laerer naar man tar lappen. Alternativt: hvor lang tid det tar foer sunn fornuft forvitrer. Alternativ II: hvor mye frekkhet man kan samle opp for aa proeve seg.
...hvordan trodde han at han kunne slippe unna?
(jeg har heldigvis ikke slekt der i stroeket...)
25 July 2006
Reisefeber
Jeg sitter på biblioteket og forsøker å gjøre ferdig et essay jeg har tenkt å levere før jeg drar. Kontortida for i dag er ute, men hvis jeg bare klarer å skrive det ferdig kan jeg alltids sende det i posten når jeg kommer hjem. Tenker jeg. Det handler om beslutningssystemer i EU, og om i hvor stor grad nasjonalitet og ideologi spiller noen rolle. Det er et område jeg egentlig syns er interessant, men når jeg sitter her full av reisefeber er det noe av det mest langtekkelige som finnes... Håper å bli ferdig før kl 18, så jeg kan revidere og printe det før jeg går herfra.
Etterpå skal jeg pakke, og kl 21 går bussen til Heathrow. I morgen tiiiidlig går flyet til Oslo, og etterhvert neste fly til Bodø, hvor vi skal overnatte. Torsdag setter vi oss på hurtigruta den siste delen av ruta hjem, så Jennifer skal få se hvor vakker kyststripa mi er:-) Deretter blir det nesten tre uker i Norge før jeg drar tilbake til England. Stor stas! Skal prøve å oppdatere bloggen litt innimellom, med eller uten bilder. Kryss fingrene for at alle reiser går bra – og for at været bedrer seg! Snakkes!
Etterpå skal jeg pakke, og kl 21 går bussen til Heathrow. I morgen tiiiidlig går flyet til Oslo, og etterhvert neste fly til Bodø, hvor vi skal overnatte. Torsdag setter vi oss på hurtigruta den siste delen av ruta hjem, så Jennifer skal få se hvor vakker kyststripa mi er:-) Deretter blir det nesten tre uker i Norge før jeg drar tilbake til England. Stor stas! Skal prøve å oppdatere bloggen litt innimellom, med eller uten bilder. Kryss fingrene for at alle reiser går bra – og for at været bedrer seg! Snakkes!
24 July 2006
Dagbladet har skjoent det...
Dette er eneste gang jeg med handa paa hjertet kan si at Dagbladet forteller en sannhet som fortjener aa komme frem. Eller kanskje ikke eneste, men en av de faa. Bare saa synd de ikke kom opp med det selv, men maatte kopiere The Times fra her i landet...
http://www.dagbladet.no/sport/2006/07/24/472134.html
(foroevrig har jeg reisefeber og har ikke hatt saa mye paa hjertet at det har kommet ut her...)
http://www.dagbladet.no/sport/2006/07/24/472134.html
(foroevrig har jeg reisefeber og har ikke hatt saa mye paa hjertet at det har kommet ut her...)
17 July 2006
Velkomst - or welcome, if you prefer
På tirsdagene møter jeg alltid cellegruppa mi, dvs en gruppe folk fra kirka. Og hver gang vi samles er det alltid en av oss som har ansvaret for det vi kaller for ’velkomst’. Velkomsten innebærer å ha et spørsmål man stiller og som alle må svare på, gjerne noe litt utenom det vanlige. Målet er å få samtalen i gang (aldri noe problem!), samtidig som man finner ut noe man ikke visste om de folkene man omgir seg med. Våre ’velkomster’ har vært over gjennomsnittet bra, etter min mening, og flere av dem (dvs av svarene) har blitt kilde til intern humor og legendariske referansepunkter og latterbølger. Men en ting har de enda ikke fått ut av meg. De vet ikke at dette handler om meg:-) Fint for meg at de ikke kan lese norsk.
Bokbrenning
Elisabeth satt på do. Det gjør man jo noen ganger. På hylla hadde Jennifer lagt ei bok hun hold på å lese, dvs hun leste litt en gang i blant når hun satt der. Det gjorde raskt Elisabeth også, samme boka, naturlig nok. Forskjellen er at mens Jennifer kan nøye seg med å lese i akkurat den boka på do, og dermed bruker lang tid, så er Elisabeth av et annet slag. Hun MÅ vite hvordan det går, og det helst med en gang. Det varte derfor ikke lenge før hun okkuperte boka sent en kveld, i håp om at Jennifer sov og dermed ikke ville merke at boka var borte. Elisabeth lå oppe til kl 02 og leste. Da var boka ferdig – og Elisabeth var også temmelig ferdig.
Tilfellet ville det slik at Jennifer også ble ferdig med boka i løpet av et par dager. Da erstattet hun den med en ny, slik Elisabeth hadde håpet på. Denne gangen, hadde Elisabeth tenkt, denne gangen skal boka leses sakte og bare på do. Dermed varer den lenge.
Problemet var bare det at boka var elendig. Ikke bare elendig, den var VIRKELIG ELENDIG, les: skitdårlig, søppel, makkverk og bortkasta papir som ikke lenger var verdt papiret det var trykket på. Elendigheta heter ’Diary of a Manhattan Callgirl’. Det høres tvilsomt ut, men ifølge omtalen skulle være morsom, humoristisk og tatt på kornet. Bullshit, på godt Manhattansk. Hvis du kommer over den: ikke les den. Ikke engang tenk på det. Den er så dårlig skrevet at det gjør fysisk vondt å lese den. Og etterpå vil du gremmes over å ha brukt tid på den.
Den følelsen satt Elisabeth også igjen med da hun var ferdig med boka, en dag etter at den dukka opp. ’Tenk at jeg har brukt tid på dette!’ Gremmelsen tiltok i styrke, og for å forebygge spredning tok Elisabeth boka med seg og banka på døra til Jennifer. Har du lest dette makkverket, spurte hun. Ja, jeg har begynt, sa Jennifer. Men hun syns den var fryktelig dårlig. Og da hun hørte Elisabeth slakte boka etter noter, siden hun hadde lest hele fordi hun ikke klarte å rasjonalisere på den, fikk hun bekrefta det hun forsåvidt visste: Boka suger. Big time.
- Let’s burn it!, sa Jennifer. -JAAAH, sa Elisabeth. (Eller; egentlig sa hun ‘yesss’.) Ei eske fyrstikker ble tryllet fram fra glemselen i tursekken, og to unge damer tuslet ut på terrassen i bakhagen. Der stod en grill. Det passet fint, siden det er bålforbud i Sørøst-England på grunn av vannmangel. Etter å ha delt boka søsterlig i to på midten, var de snart i gang med å rive sidene fra hverandre, krølle dem sammen og legge dem i grillen, der kullet normalt skulle være. En tennbrikke (også fra tursekkbeholdningen) lå midt inni saligheta, og ikke engang permene ble spart – absolutt hele boka ble revet i fillebiter, krøllet og tent. Og brent.
Elisabeth og Jennifer var enige om at de nå hadde spart verden for et eksemplar av noe av det verste som noengang er utgitt på et forlag. Boka hadde kommet Jennifer i hende som ’bilag’ til et blad hun hadde kjøpt, og de var skjønt enige om at det var et desperat forsøk fra forlaget på å bli kvitt haugen av papir som etter kvaliteten å dømme bare egnet seg til å tenne bål med. Det er jo forståelig at et forlag heller sender bøkene ut av huset enn å lage bål på eget lager, men de kunne like gjerne sent hele sulamitten til resirkulering så i det minste papiret kunne komme til nytte på et eller annet vis. For i det formatet det kom – den elendige boka – var det bare sløsing med ressurser. For å si det pent.
Så bokbålbrenning er ikke så ille som ryktene skal ha det til. Noen ganger er det faktisk iverksatt av edle sjeler som har sin nestes velferd i tankene!
* * *
(Historien finnes også i en musikalsk versjon:)
Melodi: Blåbærsangen til Prøysen
Det var en deilig sommerkveld at Jennifer i England
Sa til norske Elisabeth ’Nå tenner vi et bål!’
Så tok de med ei søppelbok og krølla den på grillen
Og begge kjente hjertet lette mens de stod og så
For boka var et makkverk uten like her på jord
Og den fortjener bare ild som brenner hvert et ord.
Det brant i permer og i rygg, og sidene brant ned
Hvert ord ble raskt til aske gjort, og takkogpris for det.
For boka er det verste som jeg noengang har lest
Og boka fikk behandlingen som passet aller best!
Tilfellet ville det slik at Jennifer også ble ferdig med boka i løpet av et par dager. Da erstattet hun den med en ny, slik Elisabeth hadde håpet på. Denne gangen, hadde Elisabeth tenkt, denne gangen skal boka leses sakte og bare på do. Dermed varer den lenge.
Problemet var bare det at boka var elendig. Ikke bare elendig, den var VIRKELIG ELENDIG, les: skitdårlig, søppel, makkverk og bortkasta papir som ikke lenger var verdt papiret det var trykket på. Elendigheta heter ’Diary of a Manhattan Callgirl’. Det høres tvilsomt ut, men ifølge omtalen skulle være morsom, humoristisk og tatt på kornet. Bullshit, på godt Manhattansk. Hvis du kommer over den: ikke les den. Ikke engang tenk på det. Den er så dårlig skrevet at det gjør fysisk vondt å lese den. Og etterpå vil du gremmes over å ha brukt tid på den.
Den følelsen satt Elisabeth også igjen med da hun var ferdig med boka, en dag etter at den dukka opp. ’Tenk at jeg har brukt tid på dette!’ Gremmelsen tiltok i styrke, og for å forebygge spredning tok Elisabeth boka med seg og banka på døra til Jennifer. Har du lest dette makkverket, spurte hun. Ja, jeg har begynt, sa Jennifer. Men hun syns den var fryktelig dårlig. Og da hun hørte Elisabeth slakte boka etter noter, siden hun hadde lest hele fordi hun ikke klarte å rasjonalisere på den, fikk hun bekrefta det hun forsåvidt visste: Boka suger. Big time.
- Let’s burn it!, sa Jennifer. -JAAAH, sa Elisabeth. (Eller; egentlig sa hun ‘yesss’.) Ei eske fyrstikker ble tryllet fram fra glemselen i tursekken, og to unge damer tuslet ut på terrassen i bakhagen. Der stod en grill. Det passet fint, siden det er bålforbud i Sørøst-England på grunn av vannmangel. Etter å ha delt boka søsterlig i to på midten, var de snart i gang med å rive sidene fra hverandre, krølle dem sammen og legge dem i grillen, der kullet normalt skulle være. En tennbrikke (også fra tursekkbeholdningen) lå midt inni saligheta, og ikke engang permene ble spart – absolutt hele boka ble revet i fillebiter, krøllet og tent. Og brent.
Elisabeth og Jennifer var enige om at de nå hadde spart verden for et eksemplar av noe av det verste som noengang er utgitt på et forlag. Boka hadde kommet Jennifer i hende som ’bilag’ til et blad hun hadde kjøpt, og de var skjønt enige om at det var et desperat forsøk fra forlaget på å bli kvitt haugen av papir som etter kvaliteten å dømme bare egnet seg til å tenne bål med. Det er jo forståelig at et forlag heller sender bøkene ut av huset enn å lage bål på eget lager, men de kunne like gjerne sent hele sulamitten til resirkulering så i det minste papiret kunne komme til nytte på et eller annet vis. For i det formatet det kom – den elendige boka – var det bare sløsing med ressurser. For å si det pent.
Så bokbålbrenning er ikke så ille som ryktene skal ha det til. Noen ganger er det faktisk iverksatt av edle sjeler som har sin nestes velferd i tankene!
* * *
(Historien finnes også i en musikalsk versjon:)
Melodi: Blåbærsangen til Prøysen
Det var en deilig sommerkveld at Jennifer i England
Sa til norske Elisabeth ’Nå tenner vi et bål!’
Så tok de med ei søppelbok og krølla den på grillen
Og begge kjente hjertet lette mens de stod og så
For boka var et makkverk uten like her på jord
Og den fortjener bare ild som brenner hvert et ord.
Det brant i permer og i rygg, og sidene brant ned
Hvert ord ble raskt til aske gjort, og takkogpris for det.
For boka er det verste som jeg noengang har lest
Og boka fikk behandlingen som passet aller best!
14 July 2006
Hva ligger i et navn?
Noen ganger mer enn man tror. Det har jeg oppdaget i arbeidet med masteroppgaven min. Jeg skriver om Makedonia – dvs om landet som pr i dag heter Makedonia. På en måte.
Makedonia er et kjempegammelt navn. Det kan spores tilbake til ca år 800 f.Kr. i skriftlige kilder, og arkeologiske utgravninger viser spor av at mennesker har bodd der siden minst år 4.000 f.Kr. Flere folkegrupper som man bare kjenner av omtale fra gammel litteratur, illyrerne for eksempel, har bebodd området. Makedonia ble for alvor kjent under Aleksander den Store, som levde ca 400 år f.Kr. (Visste du forresten at han var elev av Aristoteles? Ikke bare god kriger, men også godt utdannet fyr!) Etter at Aleksander døde ble Makedonia, som aldri før eller siden har vært så stort som da, delt i tre biter. Den delen som hele tiden har vært utgangspunkt for Makedonia falt under Romerriket. Og da Romerriket delte seg falt Makedonia under den østlige delen og ble styrt av bysantinerne. Slik var det i nesten 1.000 år, bare avbrutt av perioder med serbisk og bulgarsk herredømme.
I 1389 klarte det Ottomanske imperiet å ta herredømme over Makedonia. De styrte i nesten et halvt årtusen. Så kom serberne, grekerne og bulgarerne og kranglet så busta føyk om landet. Det endte i 1913 med at Makedonia ble delt mellom de tre landene. Men det varte ikke lenge. Under første verdenskrig ble den serbisk-styrte delen av Makedonia okkupert av Bulgaria, men i fredsavtalen fra Neuilly 1919 ble landet gitt til det ’nye’ kongedømmet av Serbia, Slovenia og Kroatia. De områdene som i 1913 tilfalt Bulgaria og Hellas ble værende under disse landenes styre også etter krigen. Serberne forsøkte med harde midler å serbifisere området de nå kalte Sør-Serbia. Under 2. verdenskrig okkuperte aksemaktene (Tyskland & co) Makedonia, med støtte fra Bulgaria. Men i 1944 ble de slått og Makedonia ble en av seks republikker i den jugoslaviske føderasjonen – enkelt sagt: Jugoslavia.
Det var landet en del av frem til høsten 1991, da Jugoslavia ble oppløst. Det var starten på et veldig blodig tiår på Balkan, men Makedonia var det eneste landet som gikk ut av Jugoslavia uten at et eneste skudd ble løsnet. Den nyvalgte presidenten i Makedonia forhandlet med Milosevic i Beograd, og det endte med at JNA (den jugoslaviske hæren, i praksis serbiskdominert) trakk seg ut av Makedonia med alt personell, og med alt utstyr de kunne ta med seg.
Og da skulle alt være bra. Ikke sant?
Men neida. Makedonia, hvis man skal tro dets naboland, eksisterer egentlig ikke.
Bulgarerne mener at makedonerne egentlig er bulgarere, og at landet i seg selv er en mer teknisk/politisk organisering av et geografisk område enn en nasjonalstat av og for makedonere. De har godkjent Makedonia som land, men mener at befolkningen stort sett egentlig er bulgarere. De mener også at landet moralsk burde tilhøre Bulgaria. I 1878 ble nemlig området gitt til Bulgaria som belønning etter at de hjalp Russland å bekjempe Tyrkia. Men de vesteuropeiske maktene godtok ikke et geografisk stort og mektig kommunist/sosialist-Bulgaria, så de tvang Bulgaria til å gi Makedonia tilbake til tyrkerne, som senere mistet området til Serbia/Bulgaria/Hellas. Dette gjør at Bulgaria mener seg ’snytt’ for herredømmet over Makedonia. Sammen med de periodene de faktisk har hersket over landet, mener de å ha grunnlag for å si at makedonerne egentlig er bulgarere, og at landet burde vært en del av Bulgaria.
Serbia har også godkjent Makedonia, mye for å irritere Hellas, og mange serbere mener at Makedonia egentlig er det sørlige Serbia og hører inn under Beograd. Ikke bare har serberne/Beograd/kommunistene i størsteparten av 1900-tallet kontrollert området; serberne mener også at de i realiteten er ’frigjørere av Makedonia’ fordi de har ’befridd’ landet først fra ottomanene og senere Bulgaria. De mener at Makedonia i realiteten støtter dette synet indirekte fordi landet i løpet av oppløsningen av Jugoslavia ønsket at føderasjonen (= Jugoslavia) skulle fortsette å eksistere i stedet for å fragmenteres. (Makedonia fryktet, med rette, at en oppløsning av Jugoslavia ville føre til krig og etniske motsetninger på Balkan, og mente at det måtte være mulig å unngå det gjennom å modernisere og tilpasse den eksisterende foderasjonen.) Serbia har likevel valgt å anerkjenne Makedonia for å unngå at noen av nabolandene skulle få kloa i det på serbernes bekostning.
Albania er veldig engasjert i hva som skjer i Makedonia fordi de nordvestlige delene av Makedonia for en stor del er befolket av etniske albanere. Albanerne utgjør i forhold til offisielle folketellinger ca 25% av befolkningen i Makedonia, i følge deres egen mening en enda større del. Noen av dem er fornoeyd med å være i Makedonia, andre ønsker å rive de nordvestlige delen av Makedonia løs, og på sikt forenes med Albania. Dette finner gjenhør i de delene av albansk politikk som håper på et fremtidig ’stor-Albania’, en drøm om at alle områder hvor albanerne er i flertall (dvs det nåværende Albania, Kosovo, nordvestlige Makedonia og det nordlige Hellas) skal være ett land, styrt fra Tirana. Dette er ikke offisiell albansk politikk, men like fullt en tanke som lever og blomstrer i deler av befolkningen. Jeg har selv møtt den.
Hovedproblemet for Makedonia er likevel Hellas. Hellas mener at Makedonia opprinnelig er gresk, at befolkningen i ’Republic of Macedonia’ er grekere, at makedonsk ikke er eget språk og at landet ikke har noen som helst rett til å kalle seg Makedonia. Det som i dag utgjør Republikken Makedonia grenser dessuten til et område i nordøst-Hellas som også kalles Makedonia, og grekerne mener at dette er det egentlige Makedonia. De påstår at Makedonia, dersom landet ble godkjent under dette navnet, kunne komme med territorielle krav angående det nordlige Hellas – selv om Makedonia tydelig på flere forpliktende måter har avslått at dette er tilfelle. Men Hellas gir seg ikke; de mener at Makedonia pent må finne seg et annet navn (et forslag sier ’Republic of Skopje’) og at all historie, tradisjon, kultur og etnisitet som Makedonia hevder er makedonsk, egentlig er gresk og at selve ’Republic of Macedonia’ i praksis er et stort bedrageri og dessuten ran av greske verdier og tradisjoner og så videre.
På grunn av Hellas, som hadde formannskapet i EU da organisasjonen skulle diskutere anerkjennelse av Makedonia, har både EU og FN vært noedt til å bruke navnet FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) i stedet for navnet landet ga seg selv: the Republic of Macedonia. (Under Jugoslavia var landet kjent som ’the People’s Republic of Macedonia’.) Hellas forårsaket en blokade av Makedonia midt på 1990-tallet, noe som var med på å ødelegge det som allerede var en svak økonomi i landet. I det internasjonale samfunnet har noen land valgt å godkjenne landet under sitt eget navn, mens andre har forholdt seg til FYROM-benevnelsen. Det pågår formelt sett forhandlinger gjennom FN, men det har så langt ikke gitt resultater.
* * *
Dette har fått meg til å tenke: hva ligger egentlig i et navn? Da jeg skulle få navn klarte ikke foreldrene mine å bestemme seg for hva jeg skulle hete, så de trakk lodd. Resultatet ble Elisabeth, og jeg er Elisabeth – selvfølgelig. Men hva hvis de hadde funnet ut at jeg skulle hete Aud? Eller Sissel? Eller Josefine? Ville jeg vært en annen da? Hvis jeg ikke likte navnet mitt og bestemte meg for å hete Ragnhild. Ville det gjort noen forskjell i forhold til hvem jeg er/var, for meg og/eller for andre? Heldigvis er det lettere for folk enn for land, i Norge har vi folkeregisteret og valgfrihet.
I forhold til navn på stater har man ikke noe overordnet organ internasjonalt som bestemmer og avgjør i tvistetilfeller, selv om det finnes et visst system for hvordan slike ting ordner seg. Men hva hvis Danmark skulle hevde at Norge i realiteten er dansk fordi de har styrt oss så lenge, at befolkningen i landet for en stor del (unntatt samene, naturligvis) er danske og etterkommere av etniske dansker? Eller hvis England skulle hevde at USA i realiteten er etterkommere av engelskmenn, og at New Jersey, New England (!) og Richmond pent måtte finne seg andre navn fordi England har eneretten til Jersey, England og Richmond? Ingen ville tatt det alvorlig. Likevel blir Hellas tatt alvorlig.
Sånne ting tenker jeg på av og til.
Makedonia er et kjempegammelt navn. Det kan spores tilbake til ca år 800 f.Kr. i skriftlige kilder, og arkeologiske utgravninger viser spor av at mennesker har bodd der siden minst år 4.000 f.Kr. Flere folkegrupper som man bare kjenner av omtale fra gammel litteratur, illyrerne for eksempel, har bebodd området. Makedonia ble for alvor kjent under Aleksander den Store, som levde ca 400 år f.Kr. (Visste du forresten at han var elev av Aristoteles? Ikke bare god kriger, men også godt utdannet fyr!) Etter at Aleksander døde ble Makedonia, som aldri før eller siden har vært så stort som da, delt i tre biter. Den delen som hele tiden har vært utgangspunkt for Makedonia falt under Romerriket. Og da Romerriket delte seg falt Makedonia under den østlige delen og ble styrt av bysantinerne. Slik var det i nesten 1.000 år, bare avbrutt av perioder med serbisk og bulgarsk herredømme.
I 1389 klarte det Ottomanske imperiet å ta herredømme over Makedonia. De styrte i nesten et halvt årtusen. Så kom serberne, grekerne og bulgarerne og kranglet så busta føyk om landet. Det endte i 1913 med at Makedonia ble delt mellom de tre landene. Men det varte ikke lenge. Under første verdenskrig ble den serbisk-styrte delen av Makedonia okkupert av Bulgaria, men i fredsavtalen fra Neuilly 1919 ble landet gitt til det ’nye’ kongedømmet av Serbia, Slovenia og Kroatia. De områdene som i 1913 tilfalt Bulgaria og Hellas ble værende under disse landenes styre også etter krigen. Serberne forsøkte med harde midler å serbifisere området de nå kalte Sør-Serbia. Under 2. verdenskrig okkuperte aksemaktene (Tyskland & co) Makedonia, med støtte fra Bulgaria. Men i 1944 ble de slått og Makedonia ble en av seks republikker i den jugoslaviske føderasjonen – enkelt sagt: Jugoslavia.
Det var landet en del av frem til høsten 1991, da Jugoslavia ble oppløst. Det var starten på et veldig blodig tiår på Balkan, men Makedonia var det eneste landet som gikk ut av Jugoslavia uten at et eneste skudd ble løsnet. Den nyvalgte presidenten i Makedonia forhandlet med Milosevic i Beograd, og det endte med at JNA (den jugoslaviske hæren, i praksis serbiskdominert) trakk seg ut av Makedonia med alt personell, og med alt utstyr de kunne ta med seg.
Og da skulle alt være bra. Ikke sant?
Men neida. Makedonia, hvis man skal tro dets naboland, eksisterer egentlig ikke.
Bulgarerne mener at makedonerne egentlig er bulgarere, og at landet i seg selv er en mer teknisk/politisk organisering av et geografisk område enn en nasjonalstat av og for makedonere. De har godkjent Makedonia som land, men mener at befolkningen stort sett egentlig er bulgarere. De mener også at landet moralsk burde tilhøre Bulgaria. I 1878 ble nemlig området gitt til Bulgaria som belønning etter at de hjalp Russland å bekjempe Tyrkia. Men de vesteuropeiske maktene godtok ikke et geografisk stort og mektig kommunist/sosialist-Bulgaria, så de tvang Bulgaria til å gi Makedonia tilbake til tyrkerne, som senere mistet området til Serbia/Bulgaria/Hellas. Dette gjør at Bulgaria mener seg ’snytt’ for herredømmet over Makedonia. Sammen med de periodene de faktisk har hersket over landet, mener de å ha grunnlag for å si at makedonerne egentlig er bulgarere, og at landet burde vært en del av Bulgaria.
Serbia har også godkjent Makedonia, mye for å irritere Hellas, og mange serbere mener at Makedonia egentlig er det sørlige Serbia og hører inn under Beograd. Ikke bare har serberne/Beograd/kommunistene i størsteparten av 1900-tallet kontrollert området; serberne mener også at de i realiteten er ’frigjørere av Makedonia’ fordi de har ’befridd’ landet først fra ottomanene og senere Bulgaria. De mener at Makedonia i realiteten støtter dette synet indirekte fordi landet i løpet av oppløsningen av Jugoslavia ønsket at føderasjonen (= Jugoslavia) skulle fortsette å eksistere i stedet for å fragmenteres. (Makedonia fryktet, med rette, at en oppløsning av Jugoslavia ville føre til krig og etniske motsetninger på Balkan, og mente at det måtte være mulig å unngå det gjennom å modernisere og tilpasse den eksisterende foderasjonen.) Serbia har likevel valgt å anerkjenne Makedonia for å unngå at noen av nabolandene skulle få kloa i det på serbernes bekostning.
Albania er veldig engasjert i hva som skjer i Makedonia fordi de nordvestlige delene av Makedonia for en stor del er befolket av etniske albanere. Albanerne utgjør i forhold til offisielle folketellinger ca 25% av befolkningen i Makedonia, i følge deres egen mening en enda større del. Noen av dem er fornoeyd med å være i Makedonia, andre ønsker å rive de nordvestlige delen av Makedonia løs, og på sikt forenes med Albania. Dette finner gjenhør i de delene av albansk politikk som håper på et fremtidig ’stor-Albania’, en drøm om at alle områder hvor albanerne er i flertall (dvs det nåværende Albania, Kosovo, nordvestlige Makedonia og det nordlige Hellas) skal være ett land, styrt fra Tirana. Dette er ikke offisiell albansk politikk, men like fullt en tanke som lever og blomstrer i deler av befolkningen. Jeg har selv møtt den.
Hovedproblemet for Makedonia er likevel Hellas. Hellas mener at Makedonia opprinnelig er gresk, at befolkningen i ’Republic of Macedonia’ er grekere, at makedonsk ikke er eget språk og at landet ikke har noen som helst rett til å kalle seg Makedonia. Det som i dag utgjør Republikken Makedonia grenser dessuten til et område i nordøst-Hellas som også kalles Makedonia, og grekerne mener at dette er det egentlige Makedonia. De påstår at Makedonia, dersom landet ble godkjent under dette navnet, kunne komme med territorielle krav angående det nordlige Hellas – selv om Makedonia tydelig på flere forpliktende måter har avslått at dette er tilfelle. Men Hellas gir seg ikke; de mener at Makedonia pent må finne seg et annet navn (et forslag sier ’Republic of Skopje’) og at all historie, tradisjon, kultur og etnisitet som Makedonia hevder er makedonsk, egentlig er gresk og at selve ’Republic of Macedonia’ i praksis er et stort bedrageri og dessuten ran av greske verdier og tradisjoner og så videre.
På grunn av Hellas, som hadde formannskapet i EU da organisasjonen skulle diskutere anerkjennelse av Makedonia, har både EU og FN vært noedt til å bruke navnet FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) i stedet for navnet landet ga seg selv: the Republic of Macedonia. (Under Jugoslavia var landet kjent som ’the People’s Republic of Macedonia’.) Hellas forårsaket en blokade av Makedonia midt på 1990-tallet, noe som var med på å ødelegge det som allerede var en svak økonomi i landet. I det internasjonale samfunnet har noen land valgt å godkjenne landet under sitt eget navn, mens andre har forholdt seg til FYROM-benevnelsen. Det pågår formelt sett forhandlinger gjennom FN, men det har så langt ikke gitt resultater.
* * *
Dette har fått meg til å tenke: hva ligger egentlig i et navn? Da jeg skulle få navn klarte ikke foreldrene mine å bestemme seg for hva jeg skulle hete, så de trakk lodd. Resultatet ble Elisabeth, og jeg er Elisabeth – selvfølgelig. Men hva hvis de hadde funnet ut at jeg skulle hete Aud? Eller Sissel? Eller Josefine? Ville jeg vært en annen da? Hvis jeg ikke likte navnet mitt og bestemte meg for å hete Ragnhild. Ville det gjort noen forskjell i forhold til hvem jeg er/var, for meg og/eller for andre? Heldigvis er det lettere for folk enn for land, i Norge har vi folkeregisteret og valgfrihet.
I forhold til navn på stater har man ikke noe overordnet organ internasjonalt som bestemmer og avgjør i tvistetilfeller, selv om det finnes et visst system for hvordan slike ting ordner seg. Men hva hvis Danmark skulle hevde at Norge i realiteten er dansk fordi de har styrt oss så lenge, at befolkningen i landet for en stor del (unntatt samene, naturligvis) er danske og etterkommere av etniske dansker? Eller hvis England skulle hevde at USA i realiteten er etterkommere av engelskmenn, og at New Jersey, New England (!) og Richmond pent måtte finne seg andre navn fordi England har eneretten til Jersey, England og Richmond? Ingen ville tatt det alvorlig. Likevel blir Hellas tatt alvorlig.
Sånne ting tenker jeg på av og til.
12 July 2006
Dama i Dover
Sånn ser det ut når jeg er i Dover og på vei opp mot festningen. Mens veien slynger seg i sikksakk oppover fjellsida kan fotgjengere velge å heller gå opp ei steintrapp som gjør turen mye kortere – og brattere. Jeg tror det er noenogåtti trinn i trappa (pappa, husker du?), men det er verdt innsatsen! Selv når det er 32 grader i skyggen og knallsol hele dagen...
10 July 2006
Tilbakeblikk
Oppsummering etter forrige rundes klagesang:
- Middagen var kjempekos og jeg klarte meg fint uten fotball - bedre å bli kjent med hyggelige folk! Og resultatet fikk jeg med en gang jeg kom hjem uansett. (Dessuten vant Tyskland, jeg heia på Portugal.)
- Scanneren er fikset. (Resultat: se nedenfor!)
- Jeg FIKK sett finalen søndag, for det andre jeg skulle ble avlyst. Så jeg fikk med meg alle 90 ordinærminuttene, alle 30 ekstraminuttene og alle 9 straffene som ble tatt. Og selv om jeg holdt med Frankrike sørger jeg ikke av den grunn. Det var proppfullt på K-bar, blant annet pga en drøss folk som er på Summer School og språkkurs her. Kjempestemning fra første til siste sekund, og vel så det. Så søndagen var ikke så verst.
Men jeg sliter med å jobbe med oppgaven min. Det er ikke så vanskelig når jeg først setter meg ned og gjør en innsats, men motivasjonen til nettopp det er heller laber. Jeg løser heller sudoku, leser ei anna bok, trener...gjør alt annet enn skolearbeid. Men i morgen skal det snu, har jeg bestemt meg for!
Noen glimt fra juni for å lette stemninga:
Been there, done that... Westminster og Houses of Parliament, Big Ben og Themsen, London i et nøtteskall – og opphave mitt er der!
Mamma, pappa og Canterbury. Bildet er tatt på ’universitetsbakken’, som jeg har døpt gressletta mot byen. Du kan se katedralen bak hodet til pappa hvis du ser godt etter!
Pappa og meg på the Old Weaver’s House, en restaurant i Canterbury. Huset som rommer restauranten er fra år 1500. Det er et av fire bygg i Canterbury som er oppført på UNESCO’s verdensarvliste.
(Og om tre uker har jeg garantert reisefeber - da står hjemturen snart for døra!!!)
07 July 2006
Irritasjoner i det daglige
Når scanneren på biblioteket streiker er det ganske irriterende – særlig siden jeg nettopp har fremkalt fine bildene av opphavet på besøk, som jeg hadde tenkt å sette ut her. Hmph. Må prøve å finne en annen scanner. (For noen av bildene er SUPRE!)
Og mens jeg er inne på irritasjoner: det er noe fortærende over å være invitert på middag hos noen lørdag, i morgen, kl 20. For da går kampen om tredjeplassen i VM! Jeg skal til David og Helen, og de er kjempekoselige og jeg gleder meg, men jeg tviler på at kampen blir stående på i bakgrunnen mens vi er der... Jeg tror det blir 6-8 personer, og av dem er det tre, inkludert vertskapet, som jeg vet jeg kjenner. Alle andre lørdager hadde det vært noe å se fram til av et udelt hjerte, men akkurat denne helga må jeg si at jeg er litt delt – fordi jeg vil se kampen også... (På den annen side: det var ingen som tvang meg til å takke ’ja’ til invitasjonen, rent teknisk sett, så jeg skal vel ikke syte for høyt!)
Som om ikke det var nok. Søndag er det finale kl 19, Frankrike møter Italia og Zidane kan bli verdensmester i sin siste internasjonale proffkamp. YAY! Men så kommer aberet: søndag er det også tid for noe som skjer i kirka mi hver fjerde søndag eller deromkring. Og gjett når det begynner? Kl 19... Jeg har allerede lagt valgets kvaler bak meg og ofrer fotballen for kirka, men det gjør litt vondt.
* * *
MEN: Når irritasjonene tar overhånd sier jeg til meg selv: ’dette spiller ingen rolle for om tre uker er du (=jeg) hjemme!’ Og det er jo sant. Nå har jeg bestilt de siste billettene, og reiseruta og timeplanen er klar. Stokmarknes, Oslo og Trondheim står på planen fra sist i juli til midt i august. Mot det blekner det meste annet.
Og mens jeg er inne på irritasjoner: det er noe fortærende over å være invitert på middag hos noen lørdag, i morgen, kl 20. For da går kampen om tredjeplassen i VM! Jeg skal til David og Helen, og de er kjempekoselige og jeg gleder meg, men jeg tviler på at kampen blir stående på i bakgrunnen mens vi er der... Jeg tror det blir 6-8 personer, og av dem er det tre, inkludert vertskapet, som jeg vet jeg kjenner. Alle andre lørdager hadde det vært noe å se fram til av et udelt hjerte, men akkurat denne helga må jeg si at jeg er litt delt – fordi jeg vil se kampen også... (På den annen side: det var ingen som tvang meg til å takke ’ja’ til invitasjonen, rent teknisk sett, så jeg skal vel ikke syte for høyt!)
Som om ikke det var nok. Søndag er det finale kl 19, Frankrike møter Italia og Zidane kan bli verdensmester i sin siste internasjonale proffkamp. YAY! Men så kommer aberet: søndag er det også tid for noe som skjer i kirka mi hver fjerde søndag eller deromkring. Og gjett når det begynner? Kl 19... Jeg har allerede lagt valgets kvaler bak meg og ofrer fotballen for kirka, men det gjør litt vondt.
* * *
MEN: Når irritasjonene tar overhånd sier jeg til meg selv: ’dette spiller ingen rolle for om tre uker er du (=jeg) hjemme!’ Og det er jo sant. Nå har jeg bestilt de siste billettene, og reiseruta og timeplanen er klar. Stokmarknes, Oslo og Trondheim står på planen fra sist i juli til midt i august. Mot det blekner det meste annet.
01 July 2006
Flyttemelding
Det bekjentgjøres herved at undertegnede har flyttet. Ikke langt, men i stedet for å bo på studenthybel i et hus som rommer nesten 300 mennesker bor jeg nå i et privat hus som rommer nøyaktig 3 gutter og 3 jenter, meg selv inkludert. Og huset har et navn i stedet for gatenummer – nå bor jeg i ’Elsinore’. Det trives jeg veldig godt med.
Mine nye housemates er Emmet fra England, Turkai (?!) fra Tyrkia, Abdallah fra Midtøsten et sted, Jennifer fra USA og Fay fra Kina eller Japan eller noe. Sistnevnte flytter i september, og da flytter min housemate-fra-september-til-nå Tanya inn. Kjempestas!
Nå gjenstår bare at Portugal banker England og at alt går bra når jeg skal sitte barnevakt i kveld, så er dagen perfekt:-)
Mine nye housemates er Emmet fra England, Turkai (?!) fra Tyrkia, Abdallah fra Midtøsten et sted, Jennifer fra USA og Fay fra Kina eller Japan eller noe. Sistnevnte flytter i september, og da flytter min housemate-fra-september-til-nå Tanya inn. Kjempestas!
Nå gjenstår bare at Portugal banker England og at alt går bra når jeg skal sitte barnevakt i kveld, så er dagen perfekt:-)
Subscribe to:
Posts (Atom)
