Hva ligger i et navn?

Noen ganger mer enn man tror. Det har jeg oppdaget i arbeidet med masteroppgaven min. Jeg skriver om Makedonia – dvs om landet som pr i dag heter Makedonia. På en måte.

Makedonia er et kjempegammelt navn. Det kan spores tilbake til ca år 800 f.Kr. i skriftlige kilder, og arkeologiske utgravninger viser spor av at mennesker har bodd der siden minst år 4.000 f.Kr. Flere folkegrupper som man bare kjenner av omtale fra gammel litteratur, illyrerne for eksempel, har bebodd området. Makedonia ble for alvor kjent under Aleksander den Store, som levde ca 400 år f.Kr. (Visste du forresten at han var elev av Aristoteles? Ikke bare god kriger, men også godt utdannet fyr!) Etter at Aleksander døde ble Makedonia, som aldri før eller siden har vært så stort som da, delt i tre biter. Den delen som hele tiden har vært utgangspunkt for Makedonia falt under Romerriket. Og da Romerriket delte seg falt Makedonia under den østlige delen og ble styrt av bysantinerne. Slik var det i nesten 1.000 år, bare avbrutt av perioder med serbisk og bulgarsk herredømme.

I 1389 klarte det Ottomanske imperiet å ta herredømme over Makedonia. De styrte i nesten et halvt årtusen. Så kom serberne, grekerne og bulgarerne og kranglet så busta føyk om landet. Det endte i 1913 med at Makedonia ble delt mellom de tre landene. Men det varte ikke lenge. Under første verdenskrig ble den serbisk-styrte delen av Makedonia okkupert av Bulgaria, men i fredsavtalen fra Neuilly 1919 ble landet gitt til det ’nye’ kongedømmet av Serbia, Slovenia og Kroatia. De områdene som i 1913 tilfalt Bulgaria og Hellas ble værende under disse landenes styre også etter krigen. Serberne forsøkte med harde midler å serbifisere området de nå kalte Sør-Serbia. Under 2. verdenskrig okkuperte aksemaktene (Tyskland & co) Makedonia, med støtte fra Bulgaria. Men i 1944 ble de slått og Makedonia ble en av seks republikker i den jugoslaviske føderasjonen – enkelt sagt: Jugoslavia.

Det var landet en del av frem til høsten 1991, da Jugoslavia ble oppløst. Det var starten på et veldig blodig tiår på Balkan, men Makedonia var det eneste landet som gikk ut av Jugoslavia uten at et eneste skudd ble løsnet. Den nyvalgte presidenten i Makedonia forhandlet med Milosevic i Beograd, og det endte med at JNA (den jugoslaviske hæren, i praksis serbiskdominert) trakk seg ut av Makedonia med alt personell, og med alt utstyr de kunne ta med seg.

Og da skulle alt være bra. Ikke sant?

Men neida. Makedonia, hvis man skal tro dets naboland, eksisterer egentlig ikke.

Bulgarerne mener at makedonerne egentlig er bulgarere, og at landet i seg selv er en mer teknisk/politisk organisering av et geografisk område enn en nasjonalstat av og for makedonere. De har godkjent Makedonia som land, men mener at befolkningen stort sett egentlig er bulgarere. De mener også at landet moralsk burde tilhøre Bulgaria. I 1878 ble nemlig området gitt til Bulgaria som belønning etter at de hjalp Russland å bekjempe Tyrkia. Men de vesteuropeiske maktene godtok ikke et geografisk stort og mektig kommunist/sosialist-Bulgaria, så de tvang Bulgaria til å gi Makedonia tilbake til tyrkerne, som senere mistet området til Serbia/Bulgaria/Hellas. Dette gjør at Bulgaria mener seg ’snytt’ for herredømmet over Makedonia. Sammen med de periodene de faktisk har hersket over landet, mener de å ha grunnlag for å si at makedonerne egentlig er bulgarere, og at landet burde vært en del av Bulgaria.

Serbia har også godkjent Makedonia, mye for å irritere Hellas, og mange serbere mener at Makedonia egentlig er det sørlige Serbia og hører inn under Beograd. Ikke bare har serberne/Beograd/kommunistene i størsteparten av 1900-tallet kontrollert området; serberne mener også at de i realiteten er ’frigjørere av Makedonia’ fordi de har ’befridd’ landet først fra ottomanene og senere Bulgaria. De mener at Makedonia i realiteten støtter dette synet indirekte fordi landet i løpet av oppløsningen av Jugoslavia ønsket at føderasjonen (= Jugoslavia) skulle fortsette å eksistere i stedet for å fragmenteres. (Makedonia fryktet, med rette, at en oppløsning av Jugoslavia ville føre til krig og etniske motsetninger på Balkan, og mente at det måtte være mulig å unngå det gjennom å modernisere og tilpasse den eksisterende foderasjonen.) Serbia har likevel valgt å anerkjenne Makedonia for å unngå at noen av nabolandene skulle få kloa i det på serbernes bekostning.

Albania er veldig engasjert i hva som skjer i Makedonia fordi de nordvestlige delene av Makedonia for en stor del er befolket av etniske albanere. Albanerne utgjør i forhold til offisielle folketellinger ca 25% av befolkningen i Makedonia, i følge deres egen mening en enda større del. Noen av dem er fornoeyd med å være i Makedonia, andre ønsker å rive de nordvestlige delen av Makedonia løs, og på sikt forenes med Albania. Dette finner gjenhør i de delene av albansk politikk som håper på et fremtidig ’stor-Albania’, en drøm om at alle områder hvor albanerne er i flertall (dvs det nåværende Albania, Kosovo, nordvestlige Makedonia og det nordlige Hellas) skal være ett land, styrt fra Tirana. Dette er ikke offisiell albansk politikk, men like fullt en tanke som lever og blomstrer i deler av befolkningen. Jeg har selv møtt den.

Hovedproblemet for Makedonia er likevel Hellas. Hellas mener at Makedonia opprinnelig er gresk, at befolkningen i ’Republic of Macedonia’ er grekere, at makedonsk ikke er eget språk og at landet ikke har noen som helst rett til å kalle seg Makedonia. Det som i dag utgjør Republikken Makedonia grenser dessuten til et område i nordøst-Hellas som også kalles Makedonia, og grekerne mener at dette er det egentlige Makedonia. De påstår at Makedonia, dersom landet ble godkjent under dette navnet, kunne komme med territorielle krav angående det nordlige Hellas – selv om Makedonia tydelig på flere forpliktende måter har avslått at dette er tilfelle. Men Hellas gir seg ikke; de mener at Makedonia pent må finne seg et annet navn (et forslag sier ’Republic of Skopje’) og at all historie, tradisjon, kultur og etnisitet som Makedonia hevder er makedonsk, egentlig er gresk og at selve ’Republic of Macedonia’ i praksis er et stort bedrageri og dessuten ran av greske verdier og tradisjoner og så videre.

På grunn av Hellas, som hadde formannskapet i EU da organisasjonen skulle diskutere anerkjennelse av Makedonia, har både EU og FN vært noedt til å bruke navnet FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) i stedet for navnet landet ga seg selv: the Republic of Macedonia. (Under Jugoslavia var landet kjent som ’the People’s Republic of Macedonia’.) Hellas forårsaket en blokade av Makedonia midt på 1990-tallet, noe som var med på å ødelegge det som allerede var en svak økonomi i landet. I det internasjonale samfunnet har noen land valgt å godkjenne landet under sitt eget navn, mens andre har forholdt seg til FYROM-benevnelsen. Det pågår formelt sett forhandlinger gjennom FN, men det har så langt ikke gitt resultater.

* * *

Dette har fått meg til å tenke: hva ligger egentlig i et navn? Da jeg skulle få navn klarte ikke foreldrene mine å bestemme seg for hva jeg skulle hete, så de trakk lodd. Resultatet ble Elisabeth, og jeg er Elisabeth – selvfølgelig. Men hva hvis de hadde funnet ut at jeg skulle hete Aud? Eller Sissel? Eller Josefine? Ville jeg vært en annen da? Hvis jeg ikke likte navnet mitt og bestemte meg for å hete Ragnhild. Ville det gjort noen forskjell i forhold til hvem jeg er/var, for meg og/eller for andre? Heldigvis er det lettere for folk enn for land, i Norge har vi folkeregisteret og valgfrihet.

I forhold til navn på stater har man ikke noe overordnet organ internasjonalt som bestemmer og avgjør i tvistetilfeller, selv om det finnes et visst system for hvordan slike ting ordner seg. Men hva hvis Danmark skulle hevde at Norge i realiteten er dansk fordi de har styrt oss så lenge, at befolkningen i landet for en stor del (unntatt samene, naturligvis) er danske og etterkommere av etniske dansker? Eller hvis England skulle hevde at USA i realiteten er etterkommere av engelskmenn, og at New Jersey, New England (!) og Richmond pent måtte finne seg andre navn fordi England har eneretten til Jersey, England og Richmond? Ingen ville tatt det alvorlig. Likevel blir Hellas tatt alvorlig.

Sånne ting tenker jeg på av og til.