Elisabeth satt på do. Det gjør man jo noen ganger. På hylla hadde Jennifer lagt ei bok hun hold på å lese, dvs hun leste litt en gang i blant når hun satt der. Det gjorde raskt Elisabeth også, samme boka, naturlig nok. Forskjellen er at mens Jennifer kan nøye seg med å lese i akkurat den boka på do, og dermed bruker lang tid, så er Elisabeth av et annet slag. Hun MÅ vite hvordan det går, og det helst med en gang. Det varte derfor ikke lenge før hun okkuperte boka sent en kveld, i håp om at Jennifer sov og dermed ikke ville merke at boka var borte. Elisabeth lå oppe til kl 02 og leste. Da var boka ferdig – og Elisabeth var også temmelig ferdig.
Tilfellet ville det slik at Jennifer også ble ferdig med boka i løpet av et par dager. Da erstattet hun den med en ny, slik Elisabeth hadde håpet på. Denne gangen, hadde Elisabeth tenkt, denne gangen skal boka leses sakte og bare på do. Dermed varer den lenge.
Problemet var bare det at boka var elendig. Ikke bare elendig, den var VIRKELIG ELENDIG, les: skitdårlig, søppel, makkverk og bortkasta papir som ikke lenger var verdt papiret det var trykket på. Elendigheta heter ’Diary of a Manhattan Callgirl’. Det høres tvilsomt ut, men ifølge omtalen skulle være morsom, humoristisk og tatt på kornet. Bullshit, på godt Manhattansk. Hvis du kommer over den: ikke les den. Ikke engang tenk på det. Den er så dårlig skrevet at det gjør fysisk vondt å lese den. Og etterpå vil du gremmes over å ha brukt tid på den.
Den følelsen satt Elisabeth også igjen med da hun var ferdig med boka, en dag etter at den dukka opp. ’Tenk at jeg har brukt tid på dette!’ Gremmelsen tiltok i styrke, og for å forebygge spredning tok Elisabeth boka med seg og banka på døra til Jennifer. Har du lest dette makkverket, spurte hun. Ja, jeg har begynt, sa Jennifer. Men hun syns den var fryktelig dårlig. Og da hun hørte Elisabeth slakte boka etter noter, siden hun hadde lest hele fordi hun ikke klarte å rasjonalisere på den, fikk hun bekrefta det hun forsåvidt visste: Boka suger. Big time.
- Let’s burn it!, sa Jennifer. -JAAAH, sa Elisabeth. (Eller; egentlig sa hun ‘yesss’.) Ei eske fyrstikker ble tryllet fram fra glemselen i tursekken, og to unge damer tuslet ut på terrassen i bakhagen. Der stod en grill. Det passet fint, siden det er bålforbud i Sørøst-England på grunn av vannmangel. Etter å ha delt boka søsterlig i to på midten, var de snart i gang med å rive sidene fra hverandre, krølle dem sammen og legge dem i grillen, der kullet normalt skulle være. En tennbrikke (også fra tursekkbeholdningen) lå midt inni saligheta, og ikke engang permene ble spart – absolutt hele boka ble revet i fillebiter, krøllet og tent. Og brent.
Elisabeth og Jennifer var enige om at de nå hadde spart verden for et eksemplar av noe av det verste som noengang er utgitt på et forlag. Boka hadde kommet Jennifer i hende som ’bilag’ til et blad hun hadde kjøpt, og de var skjønt enige om at det var et desperat forsøk fra forlaget på å bli kvitt haugen av papir som etter kvaliteten å dømme bare egnet seg til å tenne bål med. Det er jo forståelig at et forlag heller sender bøkene ut av huset enn å lage bål på eget lager, men de kunne like gjerne sent hele sulamitten til resirkulering så i det minste papiret kunne komme til nytte på et eller annet vis. For i det formatet det kom – den elendige boka – var det bare sløsing med ressurser. For å si det pent.
Så bokbålbrenning er ikke så ille som ryktene skal ha det til. Noen ganger er det faktisk iverksatt av edle sjeler som har sin nestes velferd i tankene!
* * *
(Historien finnes også i en musikalsk versjon:)
Melodi: Blåbærsangen til Prøysen
Det var en deilig sommerkveld at Jennifer i England
Sa til norske Elisabeth ’Nå tenner vi et bål!’
Så tok de med ei søppelbok og krølla den på grillen
Og begge kjente hjertet lette mens de stod og så
For boka var et makkverk uten like her på jord
Og den fortjener bare ild som brenner hvert et ord.
Det brant i permer og i rygg, og sidene brant ned
Hvert ord ble raskt til aske gjort, og takkogpris for det.
For boka er det verste som jeg noengang har lest
Og boka fikk behandlingen som passet aller best!
Tilfellet ville det slik at Jennifer også ble ferdig med boka i løpet av et par dager. Da erstattet hun den med en ny, slik Elisabeth hadde håpet på. Denne gangen, hadde Elisabeth tenkt, denne gangen skal boka leses sakte og bare på do. Dermed varer den lenge.
Problemet var bare det at boka var elendig. Ikke bare elendig, den var VIRKELIG ELENDIG, les: skitdårlig, søppel, makkverk og bortkasta papir som ikke lenger var verdt papiret det var trykket på. Elendigheta heter ’Diary of a Manhattan Callgirl’. Det høres tvilsomt ut, men ifølge omtalen skulle være morsom, humoristisk og tatt på kornet. Bullshit, på godt Manhattansk. Hvis du kommer over den: ikke les den. Ikke engang tenk på det. Den er så dårlig skrevet at det gjør fysisk vondt å lese den. Og etterpå vil du gremmes over å ha brukt tid på den.
Den følelsen satt Elisabeth også igjen med da hun var ferdig med boka, en dag etter at den dukka opp. ’Tenk at jeg har brukt tid på dette!’ Gremmelsen tiltok i styrke, og for å forebygge spredning tok Elisabeth boka med seg og banka på døra til Jennifer. Har du lest dette makkverket, spurte hun. Ja, jeg har begynt, sa Jennifer. Men hun syns den var fryktelig dårlig. Og da hun hørte Elisabeth slakte boka etter noter, siden hun hadde lest hele fordi hun ikke klarte å rasjonalisere på den, fikk hun bekrefta det hun forsåvidt visste: Boka suger. Big time.
- Let’s burn it!, sa Jennifer. -JAAAH, sa Elisabeth. (Eller; egentlig sa hun ‘yesss’.) Ei eske fyrstikker ble tryllet fram fra glemselen i tursekken, og to unge damer tuslet ut på terrassen i bakhagen. Der stod en grill. Det passet fint, siden det er bålforbud i Sørøst-England på grunn av vannmangel. Etter å ha delt boka søsterlig i to på midten, var de snart i gang med å rive sidene fra hverandre, krølle dem sammen og legge dem i grillen, der kullet normalt skulle være. En tennbrikke (også fra tursekkbeholdningen) lå midt inni saligheta, og ikke engang permene ble spart – absolutt hele boka ble revet i fillebiter, krøllet og tent. Og brent.
Elisabeth og Jennifer var enige om at de nå hadde spart verden for et eksemplar av noe av det verste som noengang er utgitt på et forlag. Boka hadde kommet Jennifer i hende som ’bilag’ til et blad hun hadde kjøpt, og de var skjønt enige om at det var et desperat forsøk fra forlaget på å bli kvitt haugen av papir som etter kvaliteten å dømme bare egnet seg til å tenne bål med. Det er jo forståelig at et forlag heller sender bøkene ut av huset enn å lage bål på eget lager, men de kunne like gjerne sent hele sulamitten til resirkulering så i det minste papiret kunne komme til nytte på et eller annet vis. For i det formatet det kom – den elendige boka – var det bare sløsing med ressurser. For å si det pent.
Så bokbålbrenning er ikke så ille som ryktene skal ha det til. Noen ganger er det faktisk iverksatt av edle sjeler som har sin nestes velferd i tankene!
* * *
(Historien finnes også i en musikalsk versjon:)
Melodi: Blåbærsangen til Prøysen
Det var en deilig sommerkveld at Jennifer i England
Sa til norske Elisabeth ’Nå tenner vi et bål!’
Så tok de med ei søppelbok og krølla den på grillen
Og begge kjente hjertet lette mens de stod og så
For boka var et makkverk uten like her på jord
Og den fortjener bare ild som brenner hvert et ord.
Det brant i permer og i rygg, og sidene brant ned
Hvert ord ble raskt til aske gjort, og takkogpris for det.
For boka er det verste som jeg noengang har lest
Og boka fikk behandlingen som passet aller best!
No comments:
Post a Comment