Frokostblogging

Man tager hva man haver...nærmere bestemt jordbær, blåbær og en banan eller to.
Man rensker, skreller, deler opp og har i en dertil egnet beholder.
Å fylle på med juice er ofte lurt. Denne juicen er en eple-mango-juice. Ikke noe problem å få i seg fem om dagen, med andre ord!
Deretter mikser man det hele med en hendig liten stavmikser og vips har man en sunn, næringsrik og ikke minst deiligsmakende frokost. Enkelt og greit – og forfriskende!

[PS: Ja, jeg er glad for at kameraet mitt har fått nytt batteri. Veldig glad!]

Ut på tur: Hastings igjen (#2)

Jeg lovte at jeg skulle legge ut mine egne bilder fra Hastings. Men det var nesten å ta munnen for full for jeg skjøt bjørnen før skinnet var solgt. Eller noe. Faktum er nemlig at siden mitt kamera hadde kræsja (se tidligere blogginnlegg) var jeg henvist til å bruke engangskamera i mangel av noe bedre. Noen engangskameraer er rimelig gode, men det jeg hadde kjøpt i anledning dagen hadde linse som bunnen i et alminnelig ølglass. Med andre ord: bildene var uklare og dårlige, stort sett. Men fire av dem var noenlunde presentable og viser samtidig noe jeg ikke la ut av Ramonas bilder, så her er litt av mitt likevel!

Denne veggen i hovedgata ble jeg veldig fascinert av. Der har noen nemlig malt et skilt for hver butikk i den gata; i nr 56 finner du for eksempel en bar og i nr 34 er det blomsterbutikk. Hvis du er ute etter noe spesielt kan du bare se på veggen – står det lista der, kan du bare følge gatenumrene til den butikken du vil til. Genialt, selv uten kart. Hastings er ikke større enn at den har bare ei hovedgate som også er gågate, selv om mange av sidegatene er vel så populære blant fotgjengere. Bilveiene er holdt unna de mest attraktive stedene for folk å gå, og det var nok lurt.

Dette er West Hill. Inni fjellet bak det blå huset til venstre går det en liten bane til toppen av berget, og det var den vi tok. På den delen av berget som er rett utenfor venstre bildekant ligger ruinene av et slott som dateres nesten tusen år tilbake. Hastings har nemlig med vikingene å gjøre – visste du det?

I januar 1066 fikk den angelsaksiske kongen Harald Goodwinson makta i England etter sin far, på et angivelig tvilsomt vis. I de nordlige delene av landet holdt broren til, Toste, og Toste likte ikke Harald og hans nye innflytelse. Toste allierte seg med vikingekongen Harald Hardråde, som kom til England med en vikingehær. De vant først et par slag, men tapte det avgjørende slaget ved Hastings. Makta over vikingenorge lå dermed formelt under Harald Goodwinson. Mens han var i nord for å sloss, kom Wilhelm Erobreren over fra det europeiske fastlandet. Wilhelm la seg til i Hastings mens han venta på at Harald skulle komme sørover. Harald kom, og de sloss – og Harald tapte. De kjempet litt utenfor Hastings, og stedet hvor de kjempet er den dag i dag en liten by som simpelthen heter Battle (kamp!).

Man regner formelt året 1066 som slutten på vikingetida. Haralds kongetid varte bare i ni måneder, fra januar til oktober. Du kan lese mer på den norske delen av Wikipedia her, hvis du vil.

Hva gjør turister i England? De spiser selvfølgelig fish&chips, i likhet med de innfødte. Jing Wu har vært i Hastings før og visste hva som er den beste fish-and-chips-butikken i byen, så vi gikk dit. Jeg er ikke så veldig begeistra for det, så jeg avsto fra maten, men de andre koste seg med den. Her ser du ham og Ramona. Feng valgte bort fisken til fordel for torskerogn – som hun spiste sammen med chipsen sin! Rogna var ikke stekt på ’vanlig’ måte, men innbakt på samme måte som fisken blir det og deretter stekt. Merkelige engelskmenn med rare vaner. :-)

Dette skulle jeg gjerne hatt til lunsj, men jeg klarte å beherske meg. I et av bakeriene i byen hadde de utrolig kunstferdig uforming på enkelte varer som i utgangspunktet er ordinære. I stedet for å ha vanlige marengsboller, for eksempel, hadde de laget hvite marengskatter (foran) og rosa marengsgriser (bak). De bittesmå tertekakene er jeg også veldig glad i. Men som sagt, jeg nøyde meg med å sikle litt i vinduet denne gangen.

Alt i alt var det flott å være i Hastings, og byen hadde mer å by på enn jeg trodde på forhånd. Det var helt greit å være der en dag og få med seg det meste, men jeg tror nok at ei helg med 2-3 dager hadde vært ideelt hvis man ville se alt. Vi droppa for eksempel innsida av slottsruinene og smuglerhulene fordi vi ikke hadde tid til å rekke over alt. Men kanskje neste gang?

Teknologisk hikke?

Glimt fra kontakt mellom meg og Torgeir:

Tirsdag 26.08.08, kl. 12:35, innkommende melding:
Bildet til venstre + tekst: Lørdagsgodt med eventyrstund!


Samme dag, kl. 12:37, utgående melding:
Aaah, ser arti ut! Og fint ver og alt:-) Ungan gla førr helga?

Innkommende:
Hva har du fått nå?

Utgående
Fikk bilde m lørdagsgodt og eventyr. Har ik fått d før:-)

Innkommende:
Det sendte jeg fra Femunden...
[Red.anm.: For over ei uke siden!]

...og sånn går nu dagan...

Ut på tur: Hastings (#1)

Mandag var fridag her i England. De er ikke så store på helligdager som vi er i Norge, til gjengjeld har de bevegelige fridager som ligger ‘fast’ uten å ha en bestemt dato. Mandag, for eksempel, var siste mandag i august – og det er en vedtatt fridag. Jeg hadde tenkt å pakke sekken og dra på fottur oppå klippene i Dover, men kvelden før ble jeg invitert med på tur til Hastings. Invitasjonen kom fra ei av de jeg bor sammen med, for en kollega av henne skulle kjøre. Vi var til slutt fire stykker som dro avgårde: kollegaen og vi tre som bor sammen; Ramona, Feng og jeg.

Her er Feng (housemate), jeg og Jing Wu (kollegaen til Ramona) på vei inn til sentrum av Hastings. Hastings er en veldig typisk engelsk kystby som ligger omtrent midt på sørkysten av England. Den har ca 80.000 innbyggere, men sentrum utgjøres av gamlebyen, som i all hovedsak er ei stripe langs sjøen. Man merker på en måte ikke den delen av bebyggelsen som ligger ’innover’ annet enn når man kjører gjennom den. Hastings har tradisjonelt vært en fiskerby, og har fortsatt Englands største fiskerflåte.. Det var veldig livlig og folksomt da vi var der, og veldig mange kunstnere har slått seg ned der. Det preger sentrum.

Her ser du en del av byens stolthet – stranda – og selvfølgelig: den obligatoriske piren. Alle engelske kystbyer har minst en pir som denne, og gjerne et bygg med restaurant ytterst. Været var ikke så ille som det ser ut til; det var sol og skyer om hverandre og det regnet ikke hele dagen mens vi var der, hvis man ser bort fra de fire dråpene som akkurat ikke rakk å gjøre oss våte. Jeg syns det var utrolig godt å være ved havet igjen og høre bruset fra bølgene. De slo godt mot stranda, og utenfor venstre bildekant var det en kort betongmolo/pir som var ganske høy (4 meter?) og stakk ca 50 meter ut i vannet. Der slo vannet over flere ganger. Den piren lå forøvrig like ved der de landbaserte (!!) redningsbåtene hadde sin base, så det forundrer meg ikke om den er lagt der for å dempe dønningene når de må legge ut på havet. Og til forskjell fra Whitstable, som er nærmere Canterbury, hadde man i Hastings ikke en lang rekke bølgebrytere som holdt stranda på plass. Det var bittelitt mer uberørt, og det likte jeg. Så klart.

Fiskebåtene i Hastings er veldig fargerike. Det var rødt flagg og varselsignaler alle veier da vi var der, for vinden var for sterk og bølgene for høye. Men de dagene været er bedre er det visst flere av disse båtene som legger ut og fisker. I bakgrunnen ser du berget som heter East Hill og banen som går opp dit. Den er dessverre stengt denne sesongen for oppussing. Men et stykke utenfor venstre bildekant ligger et tilsvarende berg som heter West Hill. Der har man en bane som riktignok går i tunnel, men leder til toppen av berget.

Her er Jing Wu og Ramona inne i vogna. (Dama til høyre var ikke i følge med oss og jeg aner ikke hvorfor hun ser litt gretten ut!) Vi tok banen opp West Hill – det var 18 kroner for en tur som tok under to minutter... Oppå berget er det flere fine vandrestier, underjordiske smuglerhuler og rester av et gammelt slott. Stor stas, selv for voksne gjester! Der er forøvrig også hotell, b&b og en cafe med panoramautsikt. Og offentlige toaletter. Det er ikke akkurat uberørt villmark vi snakker om, men det var nok vind i håret til å føle at man virkelig var på tur!

Så høyt kom vi – og det var et av de høyeste punktene i området, med unntak for East Hill. Fra venstre: Feng, jeg, Jing Wu og Ramona. Bak oss ser du den østlige delen av gamlebyen i Hastings, inkludert betongpiren jeg nevnte samt noen av fiskebåtene. Du ser også at jeg hadde forventa at vi skulle mer på ut-i-naturen-tur mens Feng hadde venta seg mer bytur-tur den dagen. Jaja. Jeg tror vi begge var fornøyd til slutt, men jeg kunne fint hatt pen bukse og sandaler hele dagen istedet.

Utsikt over den engelske kanalen fra West Hill. På den andre sida er Frankrike. Men dette punktet ligger lenger unna Frankrike enn det Dover gjør, så strekninga Dover-Calais er den foretrukne blant f.eks. de som svømmer over – og for båttrafikken mellom Storbritannia og kontinentet. På West Hill ligger også restene av et gammel fort som indirekte har hatt med vikingene å gjøre. Mer om det i morgen:-)

[Disse bildene er alle fra Ramona og hennes kamera. Mitt høyt elskede kamera, en velkommen gave fra Torgeir for et år siden, har nemlig batteriproblemer. Jeg brukte engangskamera da vi var i Hastings, og i morgen henter jeg de bildene jeg tok. Da blir det mer blogging, tenker jeg.]

Utladet - og snart opplading

En dag var batteriet på kameraet mitt utlada. Det er i og for seg ikke uvanlig, så jeg la det til lading som normalt. Det vil si; nesten som normalt. Til vanlig legger jeg batteriet i laderen, et rødt lys kommer på, og så lyser det til batteriet er fullt. Når lyset er av, er batteriet klart til bruk. Men denne gangen bare blinka det i rødt. Jeg lurte litt, men lot det ligge en stund for å se.

Ingenting skjedde.

Etter at batteriet hadde ligget i laderen et par timer og lyset hadde blinka konstant, satte jeg det i kameraet for å sjekke. Intet resultat; batteriet var like flatt.

Dagen etter var jeg tilfeldigvis i London og tok med meg batteriet til en fotobutikk. Jeg spurte først om de hadde lader som passet til batteriet (i fall det var noe galt med laderen min). Det hadde de ikke. Jeg spurte om de hadde et tilsvarende batteri jeg kunne kjøpe. Det hadde de heller ikke. Ei heller hadde de sansen for kundeservice og imøtekommenhet... Det ble dermed ingen London-bilder denne gangen – og det var kjempesynd, for det var mye uvanlig som skjedde og som var vel verdt å ta bilde av.

Tilbake i Canterbury tok jeg med meg batteriet til den ene kameratbutikken jeg viste om. De hadde ikke batteri, men hvis jeg ringte kundeservicen deres (!!) kunne jeg bestille batteri som de så ville sende hjem til meg. Hmh, sa jeg, kanskje det. Deretter gikk jeg til den andre fotobutikken, den i passasjen foran katedralen omtrent.

”Ahaaa”, sa mannen i butikken. Aha hva, spurte jeg. Han smilte. ”Det batteriet der kan jeg nesten garantere deg at vi ikke har inne. Har du hatt kameraet i litt under et år?” Jeg sa ja, som sant var. Da fortalte han at det er en kjent svakthet med akkurat de batteriene og de går ut rett før et år er omme. Og i det siste har det vært så mange som har hatt problemer med dem og kjøpt seg nye batteri at de fleste butikker og grossister simpelthen har gått tomme for akkurat det batteriet.

Heldigvis kunne han hjelpe meg likevel. For £25 kunne jeg kjøpe et tilsvarende batteri, men fra en annen produsent enn de som har laget kameraet. ”Og det er simpelthen et bedre batteri som varer lenger” sa han. Jeg tror ham. Så jeg bealte mine pund og han bestilte, siden det ikke var på hylla hos dem. Onsdag har jeg igjen batteri i kameraet mitt, hvis alt går som det skal. Jeg gleder meg allerede! (Bare synd at mandag er fridag her og at jeg har tenkt meg ut på tur...)

Og originalbatteriet mitt? Det ble kjøpt på Stokmarknes, så det sender jeg til pappa som sitter på garanti og kassalapp osv, så vi kan reklamere på det og få nytt. De slipper ikke unna så lett – og jeg har gjerne to batterier i fremtida.

Dette er de berømte hvite klippene i Dover. Oppå der har jeg tenkt å gå tur på mandag, hvis bare været holder seg. Men foto følger ikke etter turen - dessverre!

Surrealistisk

Min franske venninne Agnes og jeg har etterhvert lagt oss til Trafalgar Square som fast møtepunkt hver gang vi ser hverandre. Hun bor nemlig i London. Og i dag tok jeg meg fri en dag for å møte henne i byen, siden hun drar tilbake til Frankrike for ei stund om en måneds tid.

Et par dager tidligere hade jeg fått mail med bilder fra Femundsmarka som gjorde meg dårlig av hjemlengsel. Men da jeg på vei fra toget traska langs the Strand på vei til National Gallery (som ligger på Trafalgar Square), var det utrolig godt å være akkurat der jeg var. Jeg LIKER London, jeg liker følelsen av byen – av å kjenne seg hjemme der og vite hvor de viktigste tingene er, vite hvor man skal gå fra sted til sted uten å ta banen, vite at man er i en metropol og behersker den tilstrekkelig.

På ’baksida’ av Nelson-søylen på Trafalgar Square har de satt opp storskjerm som kontinuerlig sender fra Beijing-OL. Jeg traska akkurat forbi plassen, og da jeg tok tredje trinnet opp trappa mot nasjonalgalleriet hørte jeg ankermannen si ”...and Norway may also lose its bronze medal after this scandalous doping case that has developed rapidly today...” Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ble litt paff?

Siden det enda var noen minutter til vi skulle møtes, fikk jeg med meg litt mer av sendinga. Derfor vet jeg nå at det var en norsk hest som var tatt i dopingkontroll og at hesten eies av Kjell Chr. Ulrichsen, faren til Martha Louises bestevenninne-og-forlover. Skandale, anyone? Jeg aner selvfølgelig ikke hva som har skjedd, men er spent på hvordan norske medier vil forholde seg til saken – hva om det ikke hadde vært en norsk hest blant de fire som ble tatt, hva ville vi sagt da?

Æ lura.

Og som om ikke det var nok: På Selfridge's på Oxford Street hadde de en diger grønn elefant, innendørs. Det var visst dagen for surrealistiske opplevelser:-)

Melankolsk lørdagskveld

Det er ikke det at jeg ikke har det bra der jeg er. Jeg skulle bare gjerne heller befunnet meg her, sammen med dette gjenget, denne helga.

Gode nyheter fra Abkhasia!

HURRA! I dag fikk jeg mail fra ei venninne i Abkhasia, den ene jeg frykta var internt fordrevet. Hun bor i Gali, i den sørlige og georgisk-dominerte delen av Abkhasia, og det var hos hennes tante jeg bodde et par netter da jeg var der. Både hun og tanta har det bra. Og det var som jeg håpte; hun har bare internett på kontoret. Mailen kom fordi det nå er trygt å gå på kontoret, men de har ikke tillatelse (fra russerne) til å jobbe i landsbyene rundt omkring, slik jobben hennes er. Til vanlig skjer mye av jobben i landsbyene som ligger i det sørlige Abkhasia, i området rundt Gali. Hun jobber for en utenlandsk ideell organisasjon. Hun, tanta og kolleger/venner er trygge og huset til ’tante’ står urørt av alt som har skjedd. Det er bønnesvar! At byen er fullstendig kontrollert av militæret og under stram kontroll er ikke noe nytt der. Sånn var det da jeg var der også.

Ei anna venninne jeg har i Abkhasia er også trygg, heldigvis. Hun kommer fra Gali men bor nå i Shukumi, den såkalte ’hovedstaden’ som ligger lenger nord. Hun var gravid da jeg møtte henne, og nå har hun fått en sønn – sin førstefødte. Hun er selv etnisk georgisk, og gift (brudekidnappet!) med en som er etnisk abkhaser. Abkhaserne er for en stor del muslimer, og dermed er det sannsynligvis ekstra stas at den førstefødte er en gutt.

Uansett: Gode nyheter. For meg i alle fall.

Denne dama er nybakt mor. Da bildet ble tatt var hun snaue to mnd gravid bare. Bildet er fra Svartehavskysten - tatt i byen Gagra, som ligger nord for Shukumi og bare et kvarter med bil fra grensen til Russland.

Når støvet legger seg

Det virker som om det er i ferd med å roe seg litt i Kaukasus. Det vil nok smelle litt mer her og der, og Abkhazia er litt uavklart, men i resten av landet later det til at kanskje det verste er over. I alle fall for denne gang.

Jeg har hatt noen nervepirrende dager. Det er selvfølgelig likevel ingenting sammenlignet med mine venner der borte. Så langt jeg vet lever alle mine venner, og det er heller ingen som har mistet nære familiemedlemmer i krigen. Men noen har fått eget eller nærmeste families hus bombet sønder og sammen. Og de psykiske omkostningene for enkelte virker å ha vært harde.

Jeg har noen venner i den sørlige delen av Abkhazia, dvs den georgisk-dominerte delen av regionen, som jeg ikke har hørt fra. Dette kan ganske enkelt bety at de ikke har internettforbindelse, og jeg vet fra før at mobilforbindelsen der er håpløs. Det er bare en mobiloperatør – fra Russland selvfølgelig – som har et lovlig nettverk i Abkhazia. De som bor i den georgiske delen har gjerne to sim-kort; et som de bruker til vanlig i Abkhazia og et som de bruker når de drar over til Georgia. Uansett: det at jeg ikke har hørt fra mine venner der, kan ha en uskyldig forklaring. Men det kan også bety at de er internt fordrevet. De har aldri i verden dratt videre innover i Abkhazia, og det har sannsynligvis vært mulig for dem å dra over grensa til Georgia. Kanskje. Jeg vet ikke. Men når ting normaliserer seg satser jeg på at jeg får en mail, sånn etterhvert.

Mens det hele foregikk har flere venner hatt tilgang til internett, de som har det hjemme, og mobilmeldinger har gått gjennom. Det var sogar en mobiloperatør i Georgia som ’åpna nettet’ og tillot all trafikk/alle meldinger, uavhengig av hvorvidt folk faktisk hadde credits, dvs betalt for det. Det vinner de nok på i forhold til lojalitet når det roer seg. Jeg har hatt kontakt med folk via ulike metoder, og det har vært godt for meg å vite at de er ok – godt for dem å vite at noen bryr seg og følger med. Flere er desillusjonerte over USA, som de mener har utnyttet dem og latt dem i stikken. Men mange er også desillusjonerte over Saakashvili, som de mener ledet dem inn i en krig han visste de ikke kunne vinne, og de mener han forregnet seg i forhold til hvilken støtte han ville få fra omverdenen utover verbale utspill. At folk er desillusjonerte over Russland er ikke noen nyhet.

For meg er hverdagen normal igjen. I dag fikk jeg vite at ei venninne hjemme er gravid, og at ei anna venninne paa Balkan (som jeg ikke har sett paa et aar) er gift OG har faatt baby. Verden gaar videre, later det til, samme hvor jeg befinner meg.

For mine venner i Georgia ser det relativt normalt ut utenpå, men jeg ser hva som er forandra inni dem. Den krigen er ikke over enda.

Dette er virkelig!

Du har sikkert sett dette bildet i media i det siste. Begge disse mennene er naboer til min venn Davit i Gori, Georgia. Den døde mannens gravide kone er også drept, og deres femårige sønn er savnet. Det er broren hans som holder ham og gråter sjela si ut.

Dette er huset Davit vokste opp i etter at de kom til Gori for 18 år siden. Det er helt utbombet av russerne.

I dag kom meldinger om at russerne bomber Tbilisi. Jeg har ikke fått kontakt med enkelte venner der som jeg har forsøkt å kontakte. Ei venninne bor rett ved et flykontrollsenter i utkanten av byen og er midt i risikosonen selv om de bare skulle bombe militære mål. (Men det gjør de ikke, de bomber sivile mål også uten å nøle.)

Jeg har fått noen hjerteskjærende mailer. UD har rådet nordmenn til å forlate landet. Jeg har ikke noe der å gjøre, og drar selvfølgelig ikke dit. Men jeg er ikke lenger mentalt tilstede i England. Jeg klarer ikke å ikke la dette gå inn over meg.

Georgia akkurat i dag

Dette er huset hvor en venn av meg bor i Georgia. Jeg er veldig bekymra for de jeg kjenner der borte i dag. Fjasboka og mailer har saa langt fortalt meg at 'mine' har klart seg, men flere av dem er naert beroert av hva som skjer. Jeg liker det ikke. BBC har en god analyse av situasjonen akkurat naa, syns jeg (paa engelsk). En del av meg vil bare reise dit. En annen del ser at det naturligvis ikke er noe lurt naa. Jeg kommer ikke til aa gjoere det.

Tanteavstandslykke

Noen ganger er det ekstra hyggelig å være tante. For eksempel når man får mms av to søte småbarn som er på blåbærtur i skogen. Da sørger tanta for at bildet blir bakgrunn på mobiltelefonen, og for at bildet også lagres på laptopen for ettertida. Og vips var en dag med regn langt lysere!

Fantastisk sommerfredagskveld

Fredag kveld skulle min venninne Sarah M komme på besøk og jeg skulle lage middag. M’en må være med, for det er så mange som heter Sarah her (jeg har fire eller fem på mobilen, for eksempel). Uansett: jeg laget ei fiskegryte med ris til, i god nordnorsk tradisjon. Og da jeg var i ferd med å dekke bordet, sa Feng som jeg bor sammen med: “hvorfor tar du ikke bordet ut?”

Hun hadde så utrolig rett. Det var like varmt ute som inne, og på terrassen i bakhagen var det helt perfekt å ha et bord dekket til to. Sola skinte fortsatt, fuglene fløy mellom buskene, naboene var borte og naturens lyder var vakrere enn hva jeg kunne funnet på å ha i høyttalerne inne. På forhånd hadde vi avtalt at hun skulle ta med dessert. Det ble en lang og koselig kveld.

Og jeg er glad for at sommervarmen høyst sannsynlig holder seg noenlunde intakt i nesten en måned til. Da kan det bli flere slike kvelder.