Når støvet legger seg

Det virker som om det er i ferd med å roe seg litt i Kaukasus. Det vil nok smelle litt mer her og der, og Abkhazia er litt uavklart, men i resten av landet later det til at kanskje det verste er over. I alle fall for denne gang.

Jeg har hatt noen nervepirrende dager. Det er selvfølgelig likevel ingenting sammenlignet med mine venner der borte. Så langt jeg vet lever alle mine venner, og det er heller ingen som har mistet nære familiemedlemmer i krigen. Men noen har fått eget eller nærmeste families hus bombet sønder og sammen. Og de psykiske omkostningene for enkelte virker å ha vært harde.

Jeg har noen venner i den sørlige delen av Abkhazia, dvs den georgisk-dominerte delen av regionen, som jeg ikke har hørt fra. Dette kan ganske enkelt bety at de ikke har internettforbindelse, og jeg vet fra før at mobilforbindelsen der er håpløs. Det er bare en mobiloperatør – fra Russland selvfølgelig – som har et lovlig nettverk i Abkhazia. De som bor i den georgiske delen har gjerne to sim-kort; et som de bruker til vanlig i Abkhazia og et som de bruker når de drar over til Georgia. Uansett: det at jeg ikke har hørt fra mine venner der, kan ha en uskyldig forklaring. Men det kan også bety at de er internt fordrevet. De har aldri i verden dratt videre innover i Abkhazia, og det har sannsynligvis vært mulig for dem å dra over grensa til Georgia. Kanskje. Jeg vet ikke. Men når ting normaliserer seg satser jeg på at jeg får en mail, sånn etterhvert.

Mens det hele foregikk har flere venner hatt tilgang til internett, de som har det hjemme, og mobilmeldinger har gått gjennom. Det var sogar en mobiloperatør i Georgia som ’åpna nettet’ og tillot all trafikk/alle meldinger, uavhengig av hvorvidt folk faktisk hadde credits, dvs betalt for det. Det vinner de nok på i forhold til lojalitet når det roer seg. Jeg har hatt kontakt med folk via ulike metoder, og det har vært godt for meg å vite at de er ok – godt for dem å vite at noen bryr seg og følger med. Flere er desillusjonerte over USA, som de mener har utnyttet dem og latt dem i stikken. Men mange er også desillusjonerte over Saakashvili, som de mener ledet dem inn i en krig han visste de ikke kunne vinne, og de mener han forregnet seg i forhold til hvilken støtte han ville få fra omverdenen utover verbale utspill. At folk er desillusjonerte over Russland er ikke noen nyhet.

For meg er hverdagen normal igjen. I dag fikk jeg vite at ei venninne hjemme er gravid, og at ei anna venninne paa Balkan (som jeg ikke har sett paa et aar) er gift OG har faatt baby. Verden gaar videre, later det til, samme hvor jeg befinner meg.

For mine venner i Georgia ser det relativt normalt ut utenpå, men jeg ser hva som er forandra inni dem. Den krigen er ikke over enda.