Litt politikk før helga

Jeg har ikke skrevet så mye politisk i det siste, til tross for hva som har skjedd både i Georgia og Serbia. Det reflekterer kanskje at jeg er på et litt vanskelig stadium hva skrivinga angår? Uansett; jeg har bare en liten ting jeg vil si akkurat nå.

Karadzic sier han ble lovet av Richard Holbrooke (amerikansk toppdiplomat) at han ikke skulle bli straffeforfulgt i etterkant av Daytonavtalen i 1995, som langt på vei sørget for fred på Balkan etter den blodige slutten på Jugoslavia. Holbrooke benekter kategorisk at han skal ha lovet noe sånt. Man trenger ikke doktorgrad i politikk for å forstå at Karadzic høyst sannsynlig snakker sant. Det var mange som ble lovet mye i tida rundt Daytonavtalen, og jeg har hørt mye om det fra folk som vet hva de snakker om. Men Karadzic var ikke den eneste som fikk løfter. En annen påstand med mye hold i (men som det er vanskelig å bevise, naturlig nok) er at det var i denne sammenhengen Hacim Thaci – som nå er statsminister i Kosovo – fikk løfte om at Kosovo skulle få sin uavhengighet hvis de bare kunne vente litt. Man skal ikke la seg oppsluke av konspirasjonståka, men det er et gjennomsiktig spill for galleriet som nå er i gang.

Ut på celletur

Tidligere i dag la jeg ut forrige bloggpost og sa at det ikke var så mye å blogge om nå om dagen. Det stemte da, men særlig fremsynt var jeg ikke. Jeg tenkte nemlig ikke på at det senere i dag ville komme en gylden anledning til blogging av bilder og tekst. I kveld møttes nemlig cellgruppa (nesten som ei bibelgruppe) fra kirka mi i Whitstable, hvor vi spiste fish’n’chips og så på solnedgangen. Det var en aldeles strålende kveld. Og så var det godt å se folk litt utenom den vanlige sammenhengen, godt å ha tid sammen uten noe fastlagt program. Jeg tror vi koste oss, alle som en.
Da vi gikk over muren fra parkeringsplassen til strandpromenaden gikk vi oss nærmest på dette paret. Det var et gammelt par som simpelthen satt på en benk og så på solnedgangen sammen. Du skimter bittelitt havstripe over murkanten. Utrolig vakker utsikt – og en romantisk ting å gjøre. Vi lot dem selvfølgelig være i fred og gikk videre med en gang.

Whitstable er berømt for sine østers, og for sin sjømat generelt. Nesten alle spisesteder er stolte av sjømatrettene sine, og veldig mange hus og butikker er dekorert med sjø- og maritime motiver. Det er nesten som på Sørlandet i Norge, men bare nesten. Denne restauranten samler på østersskallene når maten er spist, og i stedet for å kaste dem som avfall brukes de til å gjenoppbygge/resirkulere østersrev et stykke ut i havet. Dette er forøvrig rett nord for Canterbury, og det er således Nordsjøen/Atlanterhavet du ser. London og munningen til Themsen er utenfor venstre billedkant et sted.

Dette er sju av medlemmene i cellegruppa mi. Det er ikke de verste folkene man kan være sammen med hver tirsdagskveld. Og dette er heller ikke det verste stedet man kan spise litt mat på. Fra venstre: Hugh, Andy Mac, Ellie, Esther, Helen, Guy og Liam.

Nesten solnedgang. Og en båt. De ser ikke så verst ut sammen, syns jeg.

Selvfølgelig måtte jeg prøve vannet. Og sogar da klokka var omtrent ni om kvelden var det fortsatt relativt varmt. Jeg gjetter på ca 15-17 grader. Det var ikke ukomfortabelt å stå med beina i vannet ei stund. Men vannet var mye mindre klart enn det er hjemme, som du ser. Jeg hadde rulla opp buksebeina og stod med vann nesten opp til knærne, men du kan knapt skimte at jeg har rosa tånegler...

Nesten alle husene som har strandutsikt har denne formen for dekorasjoner på veggen mellom etasjene i karnapputbygget sitt. Diverse fisker, hvaler, sjøstjerner, krabber og andre sjørelaterte skapninger var innfelt i mosaikk eller til nød malt på. Samtidig hadde alle husene ulike farger og kombinasjoner av farger, slik at det sammenlagt ble både fargerikt og helhetlig/gjennomført på samme tid. Jeg skulle gjerne bodd i et av de husene og hatt utsikta derfra.

Sola har gått ned bak en sky og er på vei under horisonten. Bølgebryterne står på rekke og rad. Jeg måtte selvfølgelig helt ut til enden da jeg fant denne moloen. Der står det et skilt som advarer om pågående undervannsarbeider. De andre var snille og venta til jeg kom tilbake igjen, men så måtte vi dra hjem.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. God kveld!

Sommerens menn

Jeg er omgitt av ganske mange menn i sommer. Det er damer også, bevares, men det er mange menn jeg har med å gjøre i jobbsammenheng – seks dager i uka. Og fordi det er lenge siden jeg posta noe her tenkte jeg å gjøre opp for det med å vise frem noen fyrer. Bare for å si noe, liksom! :-D
Dette er for eksempel Sikra. Han er fra Nepal og jobber på universitetet. Ikke bare er han sjefen min, han har også en spennende historie. Han har nemlig vært profesjonell Gurkha-soldat frem til han ’pensjonerte’ seg fra militæret på 1990-tallet. Gurkhaene var soldater i Nepal som først kjempet mot britene, men deretter lot seg verve til å bli en del av hæren til det britiske imperiet da det var på sitt største. På 1800-tallet var det flere slag hvor hjelpen fra gurkhaene ble avgjørende for britisk seier. De har senere kjempet for britene i begge verdenskrigene, og da India i 1947 fikk uavhengighet, ble gurkhaene fordelt mellom India og Storbritannia. Den dag i dag har britene gurkhaer i sin tjeneste, men tallet er kraftig redusert i forhold til tidligere tider. Det er ikke vanskelig å se at Sikra har vært yrkesmilitær – du ser knapt en soldat i dag som har like stram holdning som han når han går, samme hvor mye han slapper av. Jeg liker veldig godt å jobbe for og med ham, for han er veldig jovial og avslappet, samtidig som han sørger for at jobben blir gjort. Jeg håper at jeg en dag kan spørre han ut mer om hans tid som soldat.

Dette er Kris (i vogna) og Alan (kjører). De er på teamet mitt og begge studerer noe som på engelsk heter ’forensic science’, på norsk vet jeg jammen ikke hva det ville hete. Men det er naturfaglige temaer relatert til politi og etterforskning – og de kan snart alt om eksplosiver og gode greier. Uansett: her lager de litt moro en morgen vi er på vei ut til husene vi skal ordne for dagen. Jeg trodde det var kjedelig å ha vaskejobb helt til jeg havna i samme gjeng som dem. Nå ser jeg at jobben går som en lek fordi vi har så mye underholdning underveis. Og godt er det.

Dette er på grillfest hos dama til Alan sist fredag kveld. Kris og Alan morer seg selv og resten av oss. Kris er en av de få helt lokale fyrene jeg kjenner; han er født og oppvokst nær Canterbury, mens Alan er fra Kenya og kom hit for å studere for et par år siden. Kjempegutter begge to! Alan har også vært profesjonell militær før han kom til universitetet, og det er interessant å overhøre noen ganger når han og Sikra prater. Fredag var vi et gjeng fra jobben + kjærester og venner som grilla utpå kvelden, og det var en drømmekveld... Over 20 grader til sent på kvelden, drømmeutsikt mot solnedgangen, masse fin musikk, ny grill og god mat – og herlig selskap som utfordret lattermusklene mine mer enn en gang. Stor stas. Jeg skulle jobbe lørdag morgen, så da klokka nærma seg halv tolv tusla jeg hjemover. Det var synd å måtte bryte opp, men det er jo lov til å håpe at det gjentar seg. Sommeren er jo lang, heldigvis.

Hvis alle dager var som denne...

Etter kirka i dag var vi et helt gjeng som dro til havet, nærmere bestemt til Tankerton Bay. Den ligger mellom Whitstable og Herne Bay, som er de to nærmeste kystbyene her. Det er 10 minutters biltur fra Canterbury. Der skulle være regatta og gode greier, hørte vi, og siden den årlige østersfestivalen åpna i går regna vi med at det var verdt innsatsen å titte litt på livet, både på land og på hav. (For ordens skyld: Dette er den delen av kysten som vender nordover, mot Nordsjøen.)

Her ser du en del av Tankerton Bay. De kaller det bukt, med andre ord, men det er egentlig bare en ganske slak bue på kystlinja så det ville ikke fortjent bukt-benevnelsen om det lå hjemme. Tror jeg. Helt nede ved havkanten er det steinstrand. Deretter er det en promenade (som går flere mil og gjennom byene langs denne kyststripa), og deretter halvbratte skråninger oppover som er gressbelagt. På toppen av skråninga er by og bebyggelse – og selvfølgelig et hotell med drømmeutsikt. Der er også iskremboder, en kafe og i disse dager er der karuseller, markedsboder og i det hele tatt. Helt til høyre i bildet kan du se de vestlige delene av Herne Bay, som er en liten by.

På øversida langs store deler av strandlinja ligger disse strandhyttene. Noen ganger bare ei enkelt rad, andre steder er det tre ’rader’ oppover i skråninga med slike hytter. De er veldig enkle og har verken do, strøm eller vann. Folk bruker dem til å oppbevare bord og stoler og andre ting de trenger når de oppholder seg ved stranda, men det er ikke mulig – eller lov – å overnatte der og bruke det som tradisjonell hytte. Disse strandhyttene er gjerne veldig fargerikt malt, og de kan ligne på sukkersøte drops som er sirlig lagt på rad.

Surferne hadde en drømmedag på havet. Det var en rekke menn, og noen damer, som drev med kitesurfing. De hadde et brett omtrent som snowboard og brukte drager til å la seg føre med vinden. En av dem var særskilt dyktig og hoppet, tok saltoer og sørget for god underholdning. De andre lot til å ha nok med å holde seg på vannet mens de fulgte med på dragen og alle de andre kitesurferne. Det var sikkert 10-15 ute i vannet på samme tid. Alle hadde våtdrakt og redningsvester så langt jeg kunne se. Jeg må innrømme at det så morsomt ut – kanskje noe å prøve ved en senere anledning?

Noen av strandhusene sett ovenfra. De har strålende utsikt, men samtidig får de ikke lov til å dominere området og de hindrer ikke ferdsel hverken foran eller bak. Nedenfor disse to radene med strandhytter går promenaden, og nedenfor den igjen er stranda. Du la kanskje merke til på det første bildet at det er bølgebrytere med jevne mellomrom? Det er fordi erosjonen ellers ville vært enorm, ikke minst med den vindretninga og bølgestyrken som var i dag. Da vi var der var det flotopp. Ved fjære sjø er det et sted her (på dette bildet) en sandbanke hvor man kan gå sikkert 100 meter ut i vannet uten å bli våt til anklene engang. Det skal jeg knipse ved en senere anledning.

Gårdagens samtale

[Tilstede: jeg og Woo, en kinesisk kollega.]

Woo: Så, Elisabeth, hvor mange søsken har du?
Jeg: Jeg har to brødre.
Han: Er de yngre eller eldre enn deg?
Jeg: De er yngre begge to. Og så er de gift og har to døtre hver.
Han: Virkelig? [Måper.]
Jeg: Ja...?
Han: Men... Barn? Er de over 18 år?
Jeg: Jaaah?! Han ene er 32 og han andre blir 29.
Han: [Måper enda mer enn før.] Men...
Jeg: Hva da?
Han: Hvor gammel er du da?
Jeg: Jeg er 34.
Han: Jeg trodde du var 22!

Jeg kan nok leve ei stund på den.

Splittelse midt i Europa?

Jeg har skrevet om Belgia tidligere.
Situasjonen er ikke bedre i dag.
Stakkars folk. Det er nesten absurd at det går an.

Fra kirkebakken

Som nevnt tidligere finner Lambeth-konferansen sted denne uka. Det er den anglikanske kirkas høyeste møte og arrangeres bare hvert tiende år. Den er alltid i Canterbury, siden erkebiskopen her er overhode for den anglikanske kirka globalt. Den dekker 38 ’provinser’ i 164 land og antas å ha ca 70 millioner medlemmer. Konferansen har ca 1.500 deltakere, i hovedsak biskoper og andre høytstående geistlige, pluss enkelte inviterte ’økumeniske gjester’. Svært mange av deltakerne bor på campus, og mitt team er et av de mange som sørger for at det er rent og ordentlig der de bor.

Årets konferanse har flere saker på dagsordenen som vekker stort engasjement. Det ene er homofili. Den anglikanske kirka har nemlig en søsterkirke i USA (der heter det den episkopale kirka), og folk derfra er også invitert til Lambeth. Mens geistlige i England og de fleste andre steder blir utpekt (appointed) etter en prosess som ikke er ulik bispeansettelser i Norge, blir de i den episkopale kirka i USA demokratisk valgt (elected) av menighetene i det området hvor de evt skal tjene. En konsekvens av dette er at man i Norge (og England) formelt også har muligheten til å avsette biskoper, mens man i USA ikke kan det – man kan ikke ’av-velge’ en biskop eller tvinge vedkommende til å gå av.

I New Hampshire på USAs østkyst ble Gene Robinson valg til biskop i 2003. Han er homofil og lever i partnerskap. Av den grunn er han ikke invitert til konferansen her, mens folk i posisjoner over og under ham er invitert. Likevel har han valgt å komme til England mens konferansen pågår, noe som selvfølgelig fører til økt konfrontasjon. Han har talt i menigheter i London i forkant av konferansen, og han har generelt holdt en høy medieprofil. Blant de mest intense motstanderne hans er biskoper fra flere afrikanske anglikanske kirker, som mener at å godta ordinasjon av homofile – enten de lever i forhold eller sølibat – ikke kan godtas fordi det strider mot Bibelen, enkelt sagt. Innenfor den anglikanske kirka har han både motstandere og støttespillere, og det er ikke en entydig skillelinje som definerer hvem som står hvor i den debatten.

Et annet konfliktspørsmål på årets konferanse er temaet kvinnelige prester/biskoper. Synoden (årsmøtet) til den engelske kirka fant sted sist uke. Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, er kjent for å være positivt innstilt til kvinnelige biskoper, men han er også en mann som søker kompromiss og enhet – han forsøker å finne en middelvei i et minelagt landskap. Han hadde på synoden kommet med et forslag om sterkere ’vern’ for dem som IKKE vil ha kvinnelige biskoper (ordning med alternativt tilsyn osv.), men det ble nedstemt. Sagt på en annen måte: der Williams forsøkte å ta hensyn til de som er uenige med ham ble han nedstemt, slik at de som er positive til kvinnelige biskoper ’vant’. Dermed ble de ’konservative’ (som ikke ønsker kvinnelige biskoper) overkjørt og tvunget til å enten godta flertallets avgjørelse eller skape konfrontasjon.

Det sier seg selv at det ikke er lett å skulle bevare enhet i kirka når frontene er så steile på avgjørende spørsmål, og erkebiskopen har på mange måter en vanskelig oppgave. Saken blir ikke bedre av at han i seg selv er en tidvis omstridt mann – fortjent eller ufortjent, det skal jeg la være usagt. Han har uttalt seg om politiske saker som har skapt storm, og det er flere biskoper i den engelske kirka som føler seg forbigått da Williams ble utnevnt i 2003, og de gjør lite for å hjelpe ham til å bevare enheten og styrke kirka. Mens han lederstil handler om å søke konsensus og forsoning er det mange som kritiserer ham for å være for ’svak’ som leder, fordi han ikke står hardt på krava og kjemper gjennom ett enkelt syn. De oppfatter den myke tilnærminga hans som manglende lederskap. Avisen The Guardian siterer biskopen i London, Richard Charters, som sier om Williams at ”problemet med Rowan er at han er for kristen mot sine motstandere!”

Mange ser en reell fare for at den anglikanske kirka skal oppleve en splittelse. De konservative (som er mot ordinasjon av homofile og kvinner) søker seg mot den katolske kirka, for eksempel, for å finne meningsfellesskap. Men i forkant av Lambeth har paven gått ut med høy fane og støttet Williams i hans kamp for enhet i den anglikanske kirka. Da ei gruppe konservative menigheter sendte representanter til Vatikanet for å spørre hvordan de ville bli mottatt dersom de kollektivt rev seg løs fra de anglikanske kirka og meldte overgang til den katolske, fikk de uttrykkelig beskjed om – om enn på diplomatisk språk – at de heller burde søke å bli der de var og arbeide for enhet og forsoning i den anglikanske kirka.

Det er i hovedsak to grunner til dette. Det ene er at den katolske kirka er redd for å bli ansett for å blande seg inn i ei annen kirkes interne forhold. De siste årene har det vært en dialog og tilløp til forsoning mellom den anglikanske og den katolske kirka, etter et motsetningsforhold som strekker seg helt tilbake til Reformasjonen på 1500-tallet, og både paven og Williams er sterkt engasjert i dette. De ønsker ikke at den prosessen skal skades. Det andre er at paven vet at dersom det blir splittelse i den anglikanske kirka øker sjansene for at dette også skal skje i den katolske kirka. Katolikkene har sine egne stridstemaer som f.eks. sølibat og spørsmålet om kvinner i geistlige posisjoner, og paven ser at splid lett kan forplante seg til den katolske kirka og eskalere spenningene som allerede finnes i rikt monn der.

Jeg aner ikke hva utfallet av konferansen og diskusjonene blir. Men det er interessant å følge med på, og det er litt fascinerende å gå rundt på campus når alle studentene er bytta ut med folk som har ’presteskjorter’ og dessuten er mye eldre enn den ordinære befolkninga på campus. Det er satt opp møtetelt et par steder, bord og benker er plassert til utebruk på universitetsbakken med utsikt mot byen, og katedralen er veldig lite tilgjengelig for turister mens konferansen varer. Rommene hvor deltakerne bor viser at de har laget ei egen sangbok (mest med salmer) for konferansen, og de har også temahefter bl.a. om forsoning.

Det er jo lov til å håpe at de vil leve som de lærer.

I forbifarten

Dette er Jennifer fra Tyskland og Lauren fra England. Og dette får de faktisk betalt for! Å jobbe med housekeeping har sine sider, som du ser, og det er langt fra så kjedelig som jeg forestilte meg på forhånd.

De neste tre ukene blir veldig travle. Da finner nemlig den store Lambeth-konferansen sted her i byen. Den har 1500 deltakere fra hele verden og veldig mange av dem (flesteparten?) skal bo på campus. Konferansen samler prester og biskoper fra den anglikanske kirka over hele verden, og erkebiskopen her i Canterbury er overhodet for hele sulamitten.

Årets konferanse er veldig omstridt allerede før den begynner, blant annet fordi ’årsmøtet’ til den engelske delen av den anglikanske kirka i forrige uke bestemte seg for å stille seg positiv til at kvinner kan ordineres til biskoper. Det er et stort stridsspørsmål og flere hundre geistlige fra den tredje verden har visst tenkt å boikotte hele arrangementet. Rowan Williams, den nåværende erkebiskopen i Canterbury, er dessuten kontroversiell i seg selv på grunn av sine meninger og politiske utspill om bl.a. forhold til islam/sharialovgivning og synet på homofile i ordinerte stillinger. (Nesten som hjemme, med andre ord, bare i større skala.)

Heldigvis skal jeg ikke ha noe med konferansen som sådan å gjøre. Jeg skal bare sørge for at de som bor der jeg jobber skal ha det rent og hyggelig.

Og så skal jeg forsøke å ikke tenke så mye på at nesten hele familien er samlet hjemme, at jeg skulle vært på Værøya i helga og at tanteungene utforsker nabolaget, Stokmarknes og Hadseløya uten at jeg er der...

Hverdagsliv

Å jobbe med ’housekeeping’ er ikke nevneverdig glamorøst. På godt norsk er jeg som en slags stuepike på campus, hvor universitet har innkvartering for tusenvis av mennesker. Vi jobber i team og det er ca åtte personer i mitt team. Noen ganger jobber to team sammen.

Jeg var veldig heldig med hvilket team jeg havnet i. Da jeg kom første dagen var det flere personer som var borte på teamet til en mann som heter Sikra (helt t.h.), og derfor ble jeg plassert sammen med dem. Der har jeg blitt værende. Og jeg stortrives! Det er et kjempehyggelig gjeng med god arbeidsmoral og veldig ok omgangstone. Blant oss åtte er det sogar sju ulike nasjonaliteter. Sikra er dessuten en bra sjef, og selv om jobben i seg selv er ganske kjedelig merker jeg knapt noe til det fordi vi har det morsomt og sosialt underveis.

Det blir nok en bra sommer, den tida som er igjen av den. Bildet under viser endel av teamet mitt pluss noen fra et annet team. Det ble tatt sist uke da en som heter Martin hadde bursdag og vi overrasket ham med kake og sang i lunsjpausen. Stor stas! Men det er ikke så mye å blogge om, akkurat. Derfor blir det kanskje litt lenger mellom innleggene her ei stund fremover. Kanskje.

London Assurance

Jeg var ikke glad for å skulle forlate Nord-Norge til fordel for utlandet igjen. Ikke i det hele tatt. Men siden jeg kom hit har jeg gjort et nytt bekjentskap som heter Jennifer og kommer fra Tyskland, og det har gjort dagene mye lysere. Det har dessuten vist seg at vi har flere felles venner.

I kveld var jeg på teater sammen med henne og to andre, hvorav jeg kjente den ene. Vi så stykket ’London Assurance’, som er skrevet av Dion Boucicault. Det er en satire, en nesten burlesk komedie som finner sted innenfor det engelske aristokratiet. Det minner på mange måter om stykket ’Den spanske flue’, med forviklinger og romantikk, drama og tvetydige replikker, tempo og overraskende vendinger. Hele teaterensemblet er et av Englands mest anerkjente regionale ensembler, fra Newbury (litt nord for London). Stykket/forfatteren har visstnok inspirert Oscar Wilde.

Det var ikke vanskelig å skjønne hvordan det kan ha inspirert Oscar Wilde. Hvis man leser et av Oscar Wilde’s stykker er der verken et ord for mye eller et ord for lite, og spissfindighetene hagler tett i tett. I dette stykket var det mye av det samme, selv om enkelte ting med fordel kunne vært redigert slik at det hele fremsto litt strammere, litt mer fokusert. Dog var det til tross for dette veldig bra gjennomført. Vi lo godt, både jeg og de jeg var sammen med. Skuespillerne ga alt og virket som om de koste seg på scenen, og det var et par mennesker jeg godt kunne forestille meg i lys av enkelte kjente hjemme. Navn skal ikke nevnes!

Og som om ikke all underholdninga var nok: billetten kostet bare 50 kroner, eller £ 5. Teateret opererer nemlig med standby-billetter som selges den siste halvtimen før forestillinga tar til, dersom det ikke er utsolgt og/eller alle billetter er avhenta. Så for prisen av en norsk halvliter fikk vi tre timer med topp underholdning! Det lar seg høre.

Bildet viser en av scenene helt mot slutten, når intrigene begynner å rulles opp. Ære være dem som klarteå holde seg alvorlig da!

Noen timer i Oslo - Hours in Oslo

Gjett hvor jeg var da jeg hadde noen timer til overs i tigerstaden?
Guess where I went when I had a few hours to spare in Oslo? If you're not Norwegian you may be forgiven for not recognising this building, but I would not be surprised if you learn to know it soon enough...

Det er selvfoelgelig den nye operaen! Tegnet av Snoehetta, finansiert av skattebetalerne og tilgjengelig for alle!
This is the new opera building in Oslo! Norway's got a new Opera Building while I've been abroad and of course I had to see it with my own eyes. It resembles the house part of a ship that dives into the water and looks stunning, both from a distance and up close. White Italian marble and mirrored surfaces are used outdoors and the result is remarkable.

Naar man kommer til operaen, er man paa 'gatenivaa'. Men derfra er det mulig aa gaa opp paa utsiden av nesten hele bygget, overflatene er for det meste flate og det er lett aa gaa selv om det heller litt. Og speilene lager en morsom effekt. Hvor mange personer ser du egentlig her?
When arriving at the Opera you get there at street level. But from there on it's possible to walk up to nearly the top of the building, using the very surface of the building to walk on. It's a bit steep, but the surfaces are mostly flat so you can get to the top even with a wheelchair. And from the top you have an amazing view over the Oslo seaside. The mirrors sometimes create funny effects, like here. How many people do you think you see?

Inne i hallen/inngangspartiet i operaen. Dessverre hadde jeg ikke mulighet til aa overvaere en forestilling denne gangen, men det staar oeverst paa lista for neste oslotur. Det jeg saa av interioeret gjorde meg veldig nysgjerrig paa resten!
From the hall/entrance area inside the opera building. I did unfortunately not have time to see any shows this time around, but it's on top of my list for next time I go to Oslo! What I could see of the interior made me very curious about the rest. It's all very stylish and modern, but without that unpersonal touch. I really liked it.

Det hadde ikke gjort meg noe aa spise middag i operarestauranten - uansett aarstid! Man kan sogar sitte ute, i alle fall om sommeren, hvis man vil. Jeg kan godt forestille meg at dette er/blir et populaert sted.
I really wouldn't mind dining here...regardless of what season it might be! In the summer it's even possible to sit outside. I have no problem imagining loads of fancy dinner guests here in the evenings, enjoying excellent food in exclusive surroundings and with a great view. I'll definitely be back!

Oppdatering: Aftenposten har spist der og skrevet om det. Brasseriet heter Sanguine.