Ut på celletur

Tidligere i dag la jeg ut forrige bloggpost og sa at det ikke var så mye å blogge om nå om dagen. Det stemte da, men særlig fremsynt var jeg ikke. Jeg tenkte nemlig ikke på at det senere i dag ville komme en gylden anledning til blogging av bilder og tekst. I kveld møttes nemlig cellgruppa (nesten som ei bibelgruppe) fra kirka mi i Whitstable, hvor vi spiste fish’n’chips og så på solnedgangen. Det var en aldeles strålende kveld. Og så var det godt å se folk litt utenom den vanlige sammenhengen, godt å ha tid sammen uten noe fastlagt program. Jeg tror vi koste oss, alle som en.
Da vi gikk over muren fra parkeringsplassen til strandpromenaden gikk vi oss nærmest på dette paret. Det var et gammelt par som simpelthen satt på en benk og så på solnedgangen sammen. Du skimter bittelitt havstripe over murkanten. Utrolig vakker utsikt – og en romantisk ting å gjøre. Vi lot dem selvfølgelig være i fred og gikk videre med en gang.

Whitstable er berømt for sine østers, og for sin sjømat generelt. Nesten alle spisesteder er stolte av sjømatrettene sine, og veldig mange hus og butikker er dekorert med sjø- og maritime motiver. Det er nesten som på Sørlandet i Norge, men bare nesten. Denne restauranten samler på østersskallene når maten er spist, og i stedet for å kaste dem som avfall brukes de til å gjenoppbygge/resirkulere østersrev et stykke ut i havet. Dette er forøvrig rett nord for Canterbury, og det er således Nordsjøen/Atlanterhavet du ser. London og munningen til Themsen er utenfor venstre billedkant et sted.

Dette er sju av medlemmene i cellegruppa mi. Det er ikke de verste folkene man kan være sammen med hver tirsdagskveld. Og dette er heller ikke det verste stedet man kan spise litt mat på. Fra venstre: Hugh, Andy Mac, Ellie, Esther, Helen, Guy og Liam.

Nesten solnedgang. Og en båt. De ser ikke så verst ut sammen, syns jeg.

Selvfølgelig måtte jeg prøve vannet. Og sogar da klokka var omtrent ni om kvelden var det fortsatt relativt varmt. Jeg gjetter på ca 15-17 grader. Det var ikke ukomfortabelt å stå med beina i vannet ei stund. Men vannet var mye mindre klart enn det er hjemme, som du ser. Jeg hadde rulla opp buksebeina og stod med vann nesten opp til knærne, men du kan knapt skimte at jeg har rosa tånegler...

Nesten alle husene som har strandutsikt har denne formen for dekorasjoner på veggen mellom etasjene i karnapputbygget sitt. Diverse fisker, hvaler, sjøstjerner, krabber og andre sjørelaterte skapninger var innfelt i mosaikk eller til nød malt på. Samtidig hadde alle husene ulike farger og kombinasjoner av farger, slik at det sammenlagt ble både fargerikt og helhetlig/gjennomført på samme tid. Jeg skulle gjerne bodd i et av de husene og hatt utsikta derfra.

Sola har gått ned bak en sky og er på vei under horisonten. Bølgebryterne står på rekke og rad. Jeg måtte selvfølgelig helt ut til enden da jeg fant denne moloen. Der står det et skilt som advarer om pågående undervannsarbeider. De andre var snille og venta til jeg kom tilbake igjen, men så måtte vi dra hjem.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. God kveld!