I dag flytter jeg ordentlig ut av huset jeg har bodd i det siste aaret. Sakene mine ble flytta sist torsdag, men i dag drar jeg selv. Jeg skal campe hos ei venninne som bor i byen, det er et par ledige rom i huset hennes. I morgen er siste søndagen min i kirka. Neste lørdag drar jeg til Heathrow med siste kveldsbuss, tilbringer natta paa terminal 4 og flyr til Beograd paa søndag. Vet ikke hvordan nettilgangen min blir fremover, men skal forsøke og oppdatere naar jeg kan. Til helga (dvs om ei uke) er det Tour de France her saa jeg MAA jo skrive om det:-)
...rastløs og reiseklar!
30 June 2007
28 June 2007
Tempen
Her er det flom i store deler av landet, selv om Canterbury og Kent foreloepig har gaatt fri og vi sogar har ganske fint vaer i dag. Eskene mine har reist til Chartham, rett utenfor byen, og alle eiendelene mine er paa et loft naa. Jeg har en middels og en liten koffert pakket, og de inneholder alt jeg skal leve i/med de neste seks maanedene... Reisefeber?
Der jeg skal er det heteboelge. Jeg haaper den gir seg litt foer jeg kommer, men jeg frykter det verste. Kan bli ei utfordring, men det gaar sikkert bra. Foerste gang jeg var i Beograd gikk jeg i sola i oppoverbakke med 17kg ryggsekk paa ryggen mens det var 53 grader celsius i skyggen. Jeg overlevde det, naa overlever jeg alt:-) Trur ae.
Der jeg skal er det heteboelge. Jeg haaper den gir seg litt foer jeg kommer, men jeg frykter det verste. Kan bli ei utfordring, men det gaar sikkert bra. Foerste gang jeg var i Beograd gikk jeg i sola i oppoverbakke med 17kg ryggsekk paa ryggen mens det var 53 grader celsius i skyggen. Jeg overlevde det, naa overlever jeg alt:-) Trur ae.
Puh!
I dag: pakkepakkepakke. I 14-tida kommer Claire og da flytter vi alle eskene mine til hennes loft. Jeg blir vaerende i huset 'mitt' frem til loerdag og har da bare de tingene jeg skal ha med meg til utlandet. Loerdag utloeper leiekontrakten min. Da drar jeg til ei venninne i byen og blir hos henne ei uke. Neste helg reiser jeg. Men foer det skal jeg delta i oppladninga til Tour de France i Canterbury. Mer om det senere.
27 June 2007
Enda et hverdagsglimt
Dette er en del av Westgate Gardens, en offentlig park sentralt i Canterbury. Er det ikke fint? Elva heter Stour og renner gjennom byen mens den deler og samler seg. På motsatt elvebredd kan du se en båt fra et av de to firmaene som tar folk med på sightseeing opp- og nedover elva. Vakkert sted, ikke sant?Jeg har etterhvert kommet på noe lurt. Jeg hadde vurdert muligheten for å skaffe meg digitalkamera nå som jeg skal ut på tur snart, for det ville gjort bloggen min godt. Men jeg foretrekker ærlig talt et godt, gammeldags kamera med film som må fremkalles. Så jeg var veldig i tvil. Helt til jeg kom på at jeg fikk med en kabel da jeg kjøpte mobilen som gjør at jeg kan koble mobilen til laptopen min. Dermed kan jeg ta bilder med mobilkameraet og legge på bloggen, og jeg slipper å tenke mer på et digitalkamera jeg egentlig IKKE har lyst på uansett.
Jeg føler meg litt som Sovjetunionen på sine gamle dager: samme hvor mye verden går fremover klamrer jeg meg til det gamle som er utdatert men likevel funker…
26 June 2007
Kaslags uver?
Hadde det ikkje vært førr nyhete på BBC og i Norge hadde æ ikkje vesst om det dramatiske uvere her i landet. Ja, det har regna endel i det siste, men det e ikkje uvanlig. Elva har litt høg vannstand, men det går fort ned når det roa sæ litt. Heldigvis. Uvere har gådd i en bølge fra sørvest-England og gjønna østlige Wales og sentrale England tell Nordsjøen (bilde fra BBC sine sie). Æ bor trygt og langt unna det beltet. Heldigvis. Her e alt temmelig normalt og ingen oversvømmelsa så langt æ veit.
25 June 2007
Hverdagsglimt
Dette er meg og fire av dem jeg studerer sammen med dette året. (Lyset er merkelig på kjøkkenet der jeg bor, derfor ser det litt rart ut, men vi hadde det veldig fint!) Fra venstre: Elmira fra Kirgisistan, Vanessa fra USA, Marco fra Brasil, meg og Seelay fra Afghanistan. Vi er alle førsteårs doktorgradsstudenter og holder på med forholdsvis forskjellige prosjekter, men innenfor samme ’department’/avdeling. Vi hadde grilla, vi drakk brus og alkohol og prata og kosa oss, og alle unntatt meg tok siste bussen hjem rundt midnatt. En kjempefredagskveld!
22 June 2007
En mann med historier
Helt siden jeg i september 2005 flytta til Canterbury og England har jeg lagt merke til en mann som jeg ofte ser på campus. Han har hudfarge og ansiktstrekk som tilsier at han kommer fra Afrika. Håret er hvitt, skjegget hvitt. På sett og vis minner han om Kofi Annan, antar jeg.
Jeg vet ikke helt hva det er, men hver gang jeg har sett ham har jeg tenkt at jeg har lyst til å sitte og lytte til ham. Han har et ansikt som sier at han er en mann full av historier, uten at jeg har noen holdepunkter for å tro det. Jeg bare automatisk tenkte det da jeg så ham. Han har kloke øyne og virker som om han får med seg mye. Jeg tenkte at jeg ville sitte rundt et langbord med mange andre mennesker, og han skulle være en av dem, og ettersom samtalen gikk ville folk bli stille og lytte – fordi han ville begynne a fortelle historier, som en gammel bestefar som bare henter opp av det han har samlet gjennom livet.
Det har jeg tenkt.
Helt til for ei uke siden. Da var jeg studentrepresentant i et møte hvor han også var tilstede. Vi satt sogar ved siden av hverandre. Men snakket ikke sammen. Og det var helt greit. Da møtet var slutt og de fleste var gått, spurte jeg ei jeg kjenner om hvem han fyren er. – Vet du virkelig ikke det? Spurte hun. Og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen anelse, men at jeg har sett ham på campus og at jeg forestiller meg at han er flink til å fortelle historier.
Da lo hun.
Det viser seg at mannen heter Abdulrazak Gurnah og er en relativt kjent forfatter, og han jobber som professor i litteratur på universitetet. Han har gitt ut flere bøker, og ei av dem (’Paradise’) var sogar en av finalistene i konkurransen om Booker-prisen da den kom ut. Så antakelsen om historiefortelleren viste seg å stemme ganske bra. Nå har jeg lånt meg ei av bøkene hans, By The Sea. Det var tittelen som trakk meg til akkurat den boka.
Det er forunderlig hvem man treffer på noen ganger.
Jeg vet ikke helt hva det er, men hver gang jeg har sett ham har jeg tenkt at jeg har lyst til å sitte og lytte til ham. Han har et ansikt som sier at han er en mann full av historier, uten at jeg har noen holdepunkter for å tro det. Jeg bare automatisk tenkte det da jeg så ham. Han har kloke øyne og virker som om han får med seg mye. Jeg tenkte at jeg ville sitte rundt et langbord med mange andre mennesker, og han skulle være en av dem, og ettersom samtalen gikk ville folk bli stille og lytte – fordi han ville begynne a fortelle historier, som en gammel bestefar som bare henter opp av det han har samlet gjennom livet.
Det har jeg tenkt.
Helt til for ei uke siden. Da var jeg studentrepresentant i et møte hvor han også var tilstede. Vi satt sogar ved siden av hverandre. Men snakket ikke sammen. Og det var helt greit. Da møtet var slutt og de fleste var gått, spurte jeg ei jeg kjenner om hvem han fyren er. – Vet du virkelig ikke det? Spurte hun. Og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen anelse, men at jeg har sett ham på campus og at jeg forestiller meg at han er flink til å fortelle historier.
Da lo hun.
Det viser seg at mannen heter Abdulrazak Gurnah og er en relativt kjent forfatter, og han jobber som professor i litteratur på universitetet. Han har gitt ut flere bøker, og ei av dem (’Paradise’) var sogar en av finalistene i konkurransen om Booker-prisen da den kom ut. Så antakelsen om historiefortelleren viste seg å stemme ganske bra. Nå har jeg lånt meg ei av bøkene hans, By The Sea. Det var tittelen som trakk meg til akkurat den boka.
Det er forunderlig hvem man treffer på noen ganger.
10 June 2007
Nostalgi
Saann saa jeg ut i 1997! Husket ikke at jeg hadde saa langt haar, men den blaa skjorta og slipset husker jeg. Og festen. Og folket. Det er utrolig hva som dukker opp paa nett noen ganger...
08 June 2007
Albania? Amerika?
I 2003 var jeg sammen med venner på åpninga av valgkamkpåpninga til Sali Berisha's parti i Albania. På det tidspunktet var Berisha i opposisjon etter at han i 2001 hadde tapt valget, og nå var det to år til neste valg. De var ute i god tid, med andre ord.
Takket være mine venner og deres forbindelser fikk jeg hilsa både på ham og andre notabiliteter (som jeg i parentes bemerket verken da eller siden har hatt noen anelse om hvem var!). Møtet fant sted i det store kongress/konferanselokalet som ligger på Skanderberg-torget midt i Tirana, og det var tusenvis av menn der. Pluss meg og ei venninne og alle våre guttevenner.
På scenen hadde de hele tida barn som vaiet med flagg. Og selv om det var valgkamp i Albania var det tydelig at det ikke bare var sitt eget parti de satset på for å vinne valgkampen. På hver side av scenen stod det barn som kontinuerlig avløste hverandre der de vaiet med faner. På den ene sida hadde de gedigent amerikansk flagg/fane, på den andre sida et albansk. Av de kanskje 20 flaggene som stod oppstilt ’på geledd’ i bakgrunnen av scenen var det ca 8 albanske, 8 amerikanske, 2 fra EU og to fra partiet til Berisha.
Det var helt absurd å se. De var så amerikafokusert at de nesten glemte sitt eget land og dets politiske problemstillinger. Alt ville bli bra bare de fortsatte å ha USA på sin side, og en dag håpet de at Amerika ville presse EU til å la Albania bli medlem. Innenrikspolitiske saker, som gjerne er en viktig del av valgkampen slik man er vant til det i andre demokratiske land, virket å være fullstendig glemt med unntak av enkelte floskler, alt var fokusert på sikkerhet og utenriks og allianse med USA. Selv på valgkampåpninga til dette spesifikke partiet var partiet, dets program og symboler, helt underordnet hva man trodde USA ønsket.
Nå skal Bush til Albania. Og Albania står nærmest på hodet. Dagbladet skriver treffende om ’Landet som elsker Bush’. Men det er ikke Bush de elsker; det er USA. Bush er elsket fordi han representerer USA, ikke fordi han i seg selv har gjort noe for Albania. Men det spiller kanskje ikke så stor rolle?
For Bush må det uansett være en trøst at det i det minste finnes ett land som liker ham, selv etter nær åtte år i tjeneste. Det er ikke så mange andre som gjør det, selv ikke blant hans egne. Og det syns jeg er helt forståelig.
Takket være mine venner og deres forbindelser fikk jeg hilsa både på ham og andre notabiliteter (som jeg i parentes bemerket verken da eller siden har hatt noen anelse om hvem var!). Møtet fant sted i det store kongress/konferanselokalet som ligger på Skanderberg-torget midt i Tirana, og det var tusenvis av menn der. Pluss meg og ei venninne og alle våre guttevenner.
På scenen hadde de hele tida barn som vaiet med flagg. Og selv om det var valgkamp i Albania var det tydelig at det ikke bare var sitt eget parti de satset på for å vinne valgkampen. På hver side av scenen stod det barn som kontinuerlig avløste hverandre der de vaiet med faner. På den ene sida hadde de gedigent amerikansk flagg/fane, på den andre sida et albansk. Av de kanskje 20 flaggene som stod oppstilt ’på geledd’ i bakgrunnen av scenen var det ca 8 albanske, 8 amerikanske, 2 fra EU og to fra partiet til Berisha.
Det var helt absurd å se. De var så amerikafokusert at de nesten glemte sitt eget land og dets politiske problemstillinger. Alt ville bli bra bare de fortsatte å ha USA på sin side, og en dag håpet de at Amerika ville presse EU til å la Albania bli medlem. Innenrikspolitiske saker, som gjerne er en viktig del av valgkampen slik man er vant til det i andre demokratiske land, virket å være fullstendig glemt med unntak av enkelte floskler, alt var fokusert på sikkerhet og utenriks og allianse med USA. Selv på valgkampåpninga til dette spesifikke partiet var partiet, dets program og symboler, helt underordnet hva man trodde USA ønsket.
Nå skal Bush til Albania. Og Albania står nærmest på hodet. Dagbladet skriver treffende om ’Landet som elsker Bush’. Men det er ikke Bush de elsker; det er USA. Bush er elsket fordi han representerer USA, ikke fordi han i seg selv har gjort noe for Albania. Men det spiller kanskje ikke så stor rolle?
For Bush må det uansett være en trøst at det i det minste finnes ett land som liker ham, selv etter nær åtte år i tjeneste. Det er ikke så mange andre som gjør det, selv ikke blant hans egne. Og det syns jeg er helt forståelig.
En kirurgisk overraskelse
Tenk deg at du er lege. Du skal operere en pasient. Naar du begynner aa operere, ser du at blodet hans er groent. Hva tenker du? Hva gjoer du?
Det har faktisk skjedd.
Det har faktisk skjedd.
07 June 2007
Katt og hund og huggorm
* Hold hunder unna områder
der du vet det er orm. Hunder
er nysgjerrige og snuser
til de blir bitt.
* Katter kan ta en huggorm,
men hvis de ikke gjør det, vil
de angre bittert den korte
tiden de har igjen før de dør.
Saa enkelt og brutalt kan det sies. Saerlig naar det staar i VG.
der du vet det er orm. Hunder
er nysgjerrige og snuser
til de blir bitt.
* Katter kan ta en huggorm,
men hvis de ikke gjør det, vil
de angre bittert den korte
tiden de har igjen før de dør.
Saa enkelt og brutalt kan det sies. Saerlig naar det staar i VG.
06 June 2007
Journalist i Afghanistan?
Denne saken skremmer meg. Ikke fordi jeg skal til Afghanistan, for det skal jeg ikke. Men fordi det lett kunne handlet om en person jeg kjente. Heldigvis var det ikke henne. Enda.
(På bildet er vi ved graduation i fjor. Jeg hadde skifta av meg kappa, og håret mitt er flatt fordi jeg har hatt hatten på hele dagen. Men likevel.)
Seelay er ei venninne av meg. Hun kommer fra Afghanistan. Etter det amerikanske invasjonen i landet hang hun mye rundt internasjonale/vestlige journalister, mye fordi hun kunne engelsk og fungerte som tolk. Etterhvert plukket hun opp et og annet journalistisk triks, og de som var der var også interessert i å lære henne opp. Det ene førte til det andre og til slutt var Seelay ansvarlig redaktør og produsent for sin egen radiostasjon i Afghanistan. Den var støttet fra Vesten og målet var å bygge opp lokal kompetanse og frie medier. Det var derfor omtrent bare afghanere som jobbet der.
Hun var sjef over mange menn. Det gikk ikke smertefritt; mange nektet å følge ordre eller gjøre det hun ba dem om. Men hun spilte sine kort klokt og etterhvert vant hun deres autoritet i kraft av å være dyktig – selv om hun var kvinne i Afghanistan.
Seelay var heldig i det at familien hennes støttet henne, faren inkludert. Hun er veldig preget av den afghanske familiekulturen, og hvis foreldrene hennes sier hun ikke får lov til noe bestemt, eller for den del ønsker at hun skal gjøre en spesifikk ting, da blir det sånn. Samme hva hun selv føler.
Radiostasjonen hennes hadde nærmest full nasjonal dekning i Afghanistan. I et land der folk ikke kan lese, sjelden har tv og ikke har penger uansett til å kjøpe aviser er naturlig nok radio den dominerende måten å kringkaste på. Hennes radiokanal hadde en miks av nyheter, politiske programmer og nytteprogrammer. En vanlig dag på jobben for Seelay betød å sette sammen nyheter fra internasjonal byråer så vel som egenproduserte saker. Det betød å få tak i regjerings- eller parlamentsmedlemmer, ledende afghanske akademikere (de finnes!), organisasjonsledere og andre innflytelsesrike mennesker til å debattere aktuelle politiske temær i Afghanistan; både internasjonale og nasjonale hendelser.
For Seelay var dessuten kvinner viktig; hun ville lage radio som hjelper kvinner og styrker deres rolle i det patriarkalske samfunnet. Når Afghanistan fikk egen grunnlov laget hun en programserie om hva som var innholdet i loven, hva det betydde, hvorfor de ulike delene av grunnloven var inkludert i den og hva den i praksis hadde å si for enkeltmennesker; hvilke rettigheter og plikter de hadde og hva de kunne forvente av lokale og sentrale myndigheter. En annen gang laget hun en serie programmer hvor de forklarte kvinner hvordan de f.eks. kunne lage post-/gratulasjonskort for salg og skaffe familien inntekt og andre typer inntektsbringende virksomhet. Det endte med at radiostasjonen i lang tid daglig fikk flere sekker med post fra afghanske kvinner som takket for de nyttige programmene og fortalte om hvordan de hadde klart å skaffe ekstra inntekt til familien sin og hvordan de nå ble møtt med mer respekt. (Ikke spør meg hvordan de klarte å sende kortene. Jeg vet ikke.)
Men etterhvert ble det farlig for Seelay i Afghanistan. Noen av de som jobbet for henne nektet å godta en kvinne i overordnet stilling, og det fantes mange gamle Talibanpregede menn rundt i landet som gjorde jobben hennes stadig vanskeligere – og farligere. Dødstrusler ble vanlig, og hun måtte alltid ha livvakt med seg. Det gjorde jobben som journalist veldig vanskelig. I tillegg skapte hennes relativt frie rolle store problemer for familien, spesielt faren, og han fikk dødstrusler mot seg selv og resten av familien – fra sine egne familiemedlemmer og greiner av klanfamilien.
Redningen – tror jeg – kom da hun fikk tilbud om studiestipend til England. I 2005 kom hun hit og begynte å studere ved samme universitet som meg, og vi var klassekamerater i flere fag. Mens jeg fokuserte på EU og internasjonal politikk, fokuserte hun på konfliktløsning. Mens hun selv har vært i England måtte foreldrene hennes flykte fra Afghanistan. De er nå i Pakistan. Ingen av dem, verken Seelay, foreldrene eller søskenene, tror at de noensinne kan returnere trygt til Afghanistan. ’Kanskje en gang langt inn i fremtida’ sier hun når jeg spør. Vi er veldig gode venner og hun har utvidet min horisont betraktelig. Og jeg ga henne Åsne Seierstads bok (Bokhandleren i Kabul) og ba henne lese den så vi kunne diskutere. Uten å ha noen som helst studiebakgrunn tok hun en mastergrad i et fremmed land og på engelsk på normert tid, selv om det var hardt, og siden nyttår har hun holdt på med sin doktorgrad.
Så da jeg leste at kvinnelige journalister i Afghanistan blir drept, ble jeg redd. Jeg er veldig glad for at Seelay er her, men vet samtidig at det er mange som er ute etter hennes liv. Så mange at hun i fjor var her under falskt navn for å beskytte seg mot afghanere og pakistanere her og i London. Hun må fortsatt være forsiktig med hvem hun avslører sin identitet til når hun møter folk fra sin del av verden. Jeg er forsiktig og prater ikke om henne når jeg møter andre folk fra den delen av verden. Frykten er at hun en dag skal bli drept. Jeg tror ikke det skjer, eller rettere sagt: jeg håper ikke det skjer. Drømmen er – og den deler vi – at Afghanistan skal reise seg, at landet og folket i det skal forandres over tid, at de skal få håp og se for seg ei god fremtid. Og at hun og jeg en dag kan reise sammen til Afghanistan og oppdage og utforske landet. Hun som kjentmann, jeg som gjest, uten at noen av oss trenger å være redde.
Men til den dagen vil jeg alltid ha litt angst i meg når jeg leser historier som den i Dagbladet, og som er mer omfattende (og brutalt) referert hos BBC.
(På bildet er vi ved graduation i fjor. Jeg hadde skifta av meg kappa, og håret mitt er flatt fordi jeg har hatt hatten på hele dagen. Men likevel.)
Seelay er ei venninne av meg. Hun kommer fra Afghanistan. Etter det amerikanske invasjonen i landet hang hun mye rundt internasjonale/vestlige journalister, mye fordi hun kunne engelsk og fungerte som tolk. Etterhvert plukket hun opp et og annet journalistisk triks, og de som var der var også interessert i å lære henne opp. Det ene førte til det andre og til slutt var Seelay ansvarlig redaktør og produsent for sin egen radiostasjon i Afghanistan. Den var støttet fra Vesten og målet var å bygge opp lokal kompetanse og frie medier. Det var derfor omtrent bare afghanere som jobbet der.
Hun var sjef over mange menn. Det gikk ikke smertefritt; mange nektet å følge ordre eller gjøre det hun ba dem om. Men hun spilte sine kort klokt og etterhvert vant hun deres autoritet i kraft av å være dyktig – selv om hun var kvinne i Afghanistan.
Seelay var heldig i det at familien hennes støttet henne, faren inkludert. Hun er veldig preget av den afghanske familiekulturen, og hvis foreldrene hennes sier hun ikke får lov til noe bestemt, eller for den del ønsker at hun skal gjøre en spesifikk ting, da blir det sånn. Samme hva hun selv føler.
Radiostasjonen hennes hadde nærmest full nasjonal dekning i Afghanistan. I et land der folk ikke kan lese, sjelden har tv og ikke har penger uansett til å kjøpe aviser er naturlig nok radio den dominerende måten å kringkaste på. Hennes radiokanal hadde en miks av nyheter, politiske programmer og nytteprogrammer. En vanlig dag på jobben for Seelay betød å sette sammen nyheter fra internasjonal byråer så vel som egenproduserte saker. Det betød å få tak i regjerings- eller parlamentsmedlemmer, ledende afghanske akademikere (de finnes!), organisasjonsledere og andre innflytelsesrike mennesker til å debattere aktuelle politiske temær i Afghanistan; både internasjonale og nasjonale hendelser.
For Seelay var dessuten kvinner viktig; hun ville lage radio som hjelper kvinner og styrker deres rolle i det patriarkalske samfunnet. Når Afghanistan fikk egen grunnlov laget hun en programserie om hva som var innholdet i loven, hva det betydde, hvorfor de ulike delene av grunnloven var inkludert i den og hva den i praksis hadde å si for enkeltmennesker; hvilke rettigheter og plikter de hadde og hva de kunne forvente av lokale og sentrale myndigheter. En annen gang laget hun en serie programmer hvor de forklarte kvinner hvordan de f.eks. kunne lage post-/gratulasjonskort for salg og skaffe familien inntekt og andre typer inntektsbringende virksomhet. Det endte med at radiostasjonen i lang tid daglig fikk flere sekker med post fra afghanske kvinner som takket for de nyttige programmene og fortalte om hvordan de hadde klart å skaffe ekstra inntekt til familien sin og hvordan de nå ble møtt med mer respekt. (Ikke spør meg hvordan de klarte å sende kortene. Jeg vet ikke.)
Men etterhvert ble det farlig for Seelay i Afghanistan. Noen av de som jobbet for henne nektet å godta en kvinne i overordnet stilling, og det fantes mange gamle Talibanpregede menn rundt i landet som gjorde jobben hennes stadig vanskeligere – og farligere. Dødstrusler ble vanlig, og hun måtte alltid ha livvakt med seg. Det gjorde jobben som journalist veldig vanskelig. I tillegg skapte hennes relativt frie rolle store problemer for familien, spesielt faren, og han fikk dødstrusler mot seg selv og resten av familien – fra sine egne familiemedlemmer og greiner av klanfamilien.
Redningen – tror jeg – kom da hun fikk tilbud om studiestipend til England. I 2005 kom hun hit og begynte å studere ved samme universitet som meg, og vi var klassekamerater i flere fag. Mens jeg fokuserte på EU og internasjonal politikk, fokuserte hun på konfliktløsning. Mens hun selv har vært i England måtte foreldrene hennes flykte fra Afghanistan. De er nå i Pakistan. Ingen av dem, verken Seelay, foreldrene eller søskenene, tror at de noensinne kan returnere trygt til Afghanistan. ’Kanskje en gang langt inn i fremtida’ sier hun når jeg spør. Vi er veldig gode venner og hun har utvidet min horisont betraktelig. Og jeg ga henne Åsne Seierstads bok (Bokhandleren i Kabul) og ba henne lese den så vi kunne diskutere. Uten å ha noen som helst studiebakgrunn tok hun en mastergrad i et fremmed land og på engelsk på normert tid, selv om det var hardt, og siden nyttår har hun holdt på med sin doktorgrad.
Så da jeg leste at kvinnelige journalister i Afghanistan blir drept, ble jeg redd. Jeg er veldig glad for at Seelay er her, men vet samtidig at det er mange som er ute etter hennes liv. Så mange at hun i fjor var her under falskt navn for å beskytte seg mot afghanere og pakistanere her og i London. Hun må fortsatt være forsiktig med hvem hun avslører sin identitet til når hun møter folk fra sin del av verden. Jeg er forsiktig og prater ikke om henne når jeg møter andre folk fra den delen av verden. Frykten er at hun en dag skal bli drept. Jeg tror ikke det skjer, eller rettere sagt: jeg håper ikke det skjer. Drømmen er – og den deler vi – at Afghanistan skal reise seg, at landet og folket i det skal forandres over tid, at de skal få håp og se for seg ei god fremtid. Og at hun og jeg en dag kan reise sammen til Afghanistan og oppdage og utforske landet. Hun som kjentmann, jeg som gjest, uten at noen av oss trenger å være redde.
Men til den dagen vil jeg alltid ha litt angst i meg når jeg leser historier som den i Dagbladet, og som er mer omfattende (og brutalt) referert hos BBC.
05 June 2007
Artsfest 2007
Sist helg var det Artsfest igjen. Artsfest er en musikkfestival paa campus som finner sted siste loerdag i sommerterminen hvert aar. Det er scener flere steder rundt paa campus, og hele dagen er det ulike band, ensembler, kor, orkestre osv som spiller rundt omkring. Der er ogsaa andre kunstneriske innslag rundt forbi, men de har jeg simpelthen ikke oversikt over... Paa gressletta sentralt paa campusomraadet rigger de opp en hovedscene. Fra sletta har man utsikt nedover mot byen, samtidig som der er god plass til masse folk, man kan ha picnic utover gresset, spille ball og i det hele tatt – typisk festivalomraade, inkludert boder som selger mat og drikke, samt hoppeslott og toaletter:-)
I fjor storkoste jeg meg den dagen. I aar hadde vi konferanse i vaar avdeling av universitetet. Alle studenter som holder paa med master eller doktorgrad i politikk eller ‘international relations’ var forventet aa vaere tilstede paa konferansen, som varte fredag og loerdag. Siden mitt universitet ogsa har ei avdeling i Brussel hadde studentene derfra kommet hit og deltok, de ogsaa. Veldig hyggelige bekjentskaper, for det meste.Jeg presenterte mitt paper om Georgia loerdag morgen og fikk veldig gode tilbakemeldinger. Og i femtida var konferansen over. Da var det bare aa stikke hjem og bytte til uformell bekledning og saa gaa ut og nyte folkelivet. Jeg oppdaga at jeg hadde en droess kjentfolk der; alle var jo der. Studievennene mine, studentene mine, venner fra kirka, housemates og dere venner, og andre bekjentskaper. Legg til en dose lokalbefolkning i alle aldre og akademisk ansatte med partnere, barn og foreldre, saa har du omtrent den blandinga som fantes der. Helt klart aarets sosiale happening paa campus!
Og i 22-tida avsluttes det rent formelt med et gigantisk fyrverkeri, som i aar overgikk det som var i fjor! Men DJ'en fortsatte aa spille til midnatt:)
I morgen har jeg siste eksamensvakta, paa den siste eksamenen. Naa er jeg ferdig med eksamensvakter, ferdig med undervisning og ferdig med karaktersettinga. Det betyr at jeg har MASSE tid til aa holde paa med mitt eget forskningsprosjekt, og for tida holder jeg paa med aa skrive om paper’et om Georgia og EU. Maalet er aa faa det ferdig til slutten av juni. Det er godt aa kunne konsentrere seg skikkelig om bare det!
01 June 2007
Naan som kjenn sae igjen?
Fann det paa nett og vart plutselig kjempeglad - sjoel om det ikkje e live-bilda... :)
Tilfeldig?
Jeg var paa tur til aa legge meg. Tenkte bare 'et klikk innom webkameraet hjemme foerst'! Og hva ser jeg? Sola skinner og hurtigruta er paa vei inn...
Der sku man ha vaert!
Subscribe to:
Posts (Atom)
