Journalist i Afghanistan?

Denne saken skremmer meg. Ikke fordi jeg skal til Afghanistan, for det skal jeg ikke. Men fordi det lett kunne handlet om en person jeg kjente. Heldigvis var det ikke henne. Enda.

(På bildet er vi ved graduation i fjor. Jeg hadde skifta av meg kappa, og håret mitt er flatt fordi jeg har hatt hatten på hele dagen. Men likevel.)

Seelay er ei venninne av meg. Hun kommer fra Afghanistan. Etter det amerikanske invasjonen i landet hang hun mye rundt internasjonale/vestlige journalister, mye fordi hun kunne engelsk og fungerte som tolk. Etterhvert plukket hun opp et og annet journalistisk triks, og de som var der var også interessert i å lære henne opp. Det ene førte til det andre og til slutt var Seelay ansvarlig redaktør og produsent for sin egen radiostasjon i Afghanistan. Den var støttet fra Vesten og målet var å bygge opp lokal kompetanse og frie medier. Det var derfor omtrent bare afghanere som jobbet der.

Hun var sjef over mange menn. Det gikk ikke smertefritt; mange nektet å følge ordre eller gjøre det hun ba dem om. Men hun spilte sine kort klokt og etterhvert vant hun deres autoritet i kraft av å være dyktig – selv om hun var kvinne i Afghanistan.

Seelay var heldig i det at familien hennes støttet henne, faren inkludert. Hun er veldig preget av den afghanske familiekulturen, og hvis foreldrene hennes sier hun ikke får lov til noe bestemt, eller for den del ønsker at hun skal gjøre en spesifikk ting, da blir det sånn. Samme hva hun selv føler.

Radiostasjonen hennes hadde nærmest full nasjonal dekning i Afghanistan. I et land der folk ikke kan lese, sjelden har tv og ikke har penger uansett til å kjøpe aviser er naturlig nok radio den dominerende måten å kringkaste på. Hennes radiokanal hadde en miks av nyheter, politiske programmer og nytteprogrammer. En vanlig dag på jobben for Seelay betød å sette sammen nyheter fra internasjonal byråer så vel som egenproduserte saker. Det betød å få tak i regjerings- eller parlamentsmedlemmer, ledende afghanske akademikere (de finnes!), organisasjonsledere og andre innflytelsesrike mennesker til å debattere aktuelle politiske temær i Afghanistan; både internasjonale og nasjonale hendelser.

For Seelay var dessuten kvinner viktig; hun ville lage radio som hjelper kvinner og styrker deres rolle i det patriarkalske samfunnet. Når Afghanistan fikk egen grunnlov laget hun en programserie om hva som var innholdet i loven, hva det betydde, hvorfor de ulike delene av grunnloven var inkludert i den og hva den i praksis hadde å si for enkeltmennesker; hvilke rettigheter og plikter de hadde og hva de kunne forvente av lokale og sentrale myndigheter. En annen gang laget hun en serie programmer hvor de forklarte kvinner hvordan de f.eks. kunne lage post-/gratulasjonskort for salg og skaffe familien inntekt og andre typer inntektsbringende virksomhet. Det endte med at radiostasjonen i lang tid daglig fikk flere sekker med post fra afghanske kvinner som takket for de nyttige programmene og fortalte om hvordan de hadde klart å skaffe ekstra inntekt til familien sin og hvordan de nå ble møtt med mer respekt. (Ikke spør meg hvordan de klarte å sende kortene. Jeg vet ikke.)

Men etterhvert ble det farlig for Seelay i Afghanistan. Noen av de som jobbet for henne nektet å godta en kvinne i overordnet stilling, og det fantes mange gamle Talibanpregede menn rundt i landet som gjorde jobben hennes stadig vanskeligere – og farligere. Dødstrusler ble vanlig, og hun måtte alltid ha livvakt med seg. Det gjorde jobben som journalist veldig vanskelig. I tillegg skapte hennes relativt frie rolle store problemer for familien, spesielt faren, og han fikk dødstrusler mot seg selv og resten av familien – fra sine egne familiemedlemmer og greiner av klanfamilien.

Redningen – tror jeg – kom da hun fikk tilbud om studiestipend til England. I 2005 kom hun hit og begynte å studere ved samme universitet som meg, og vi var klassekamerater i flere fag. Mens jeg fokuserte på EU og internasjonal politikk, fokuserte hun på konfliktløsning. Mens hun selv har vært i England måtte foreldrene hennes flykte fra Afghanistan. De er nå i Pakistan. Ingen av dem, verken Seelay, foreldrene eller søskenene, tror at de noensinne kan returnere trygt til Afghanistan. ’Kanskje en gang langt inn i fremtida’ sier hun når jeg spør. Vi er veldig gode venner og hun har utvidet min horisont betraktelig. Og jeg ga henne Åsne Seierstads bok (Bokhandleren i Kabul) og ba henne lese den så vi kunne diskutere. Uten å ha noen som helst studiebakgrunn tok hun en mastergrad i et fremmed land og på engelsk på normert tid, selv om det var hardt, og siden nyttår har hun holdt på med sin doktorgrad.

Så da jeg leste at kvinnelige journalister i Afghanistan blir drept, ble jeg redd. Jeg er veldig glad for at Seelay er her, men vet samtidig at det er mange som er ute etter hennes liv. Så mange at hun i fjor var her under falskt navn for å beskytte seg mot afghanere og pakistanere her og i London. Hun må fortsatt være forsiktig med hvem hun avslører sin identitet til når hun møter folk fra sin del av verden. Jeg er forsiktig og prater ikke om henne når jeg møter andre folk fra den delen av verden. Frykten er at hun en dag skal bli drept. Jeg tror ikke det skjer, eller rettere sagt: jeg håper ikke det skjer. Drømmen er – og den deler vi – at Afghanistan skal reise seg, at landet og folket i det skal forandres over tid, at de skal få håp og se for seg ei god fremtid. Og at hun og jeg en dag kan reise sammen til Afghanistan og oppdage og utforske landet. Hun som kjentmann, jeg som gjest, uten at noen av oss trenger å være redde.

Men til den dagen vil jeg alltid ha litt angst i meg når jeg leser historier som den i Dagbladet, og som er mer omfattende (og brutalt) referert hos BBC.