St Mildred's Church (Canterbury)

Canterbury har veldig mange kirker. Kanskje ikke så rart siden byen var den første kristne byen i England? Etter at romerne forlot England i 407 ble den litt forlatt, men i 597 e.Kr. sendte paven i Roma en mann ved navn Augustin (ikke han med 'Bekjennelser', men en annen Augustin!) og noen munker for å omvente sakserne til den kristne tro. Det gikk strålende; Kong Ethelbert av Kent (som da var eget kongedømme) ble omvendt og bidro til at Augustin og munkegjenget slo seg ned i Canterbury. De etablerte seg i byen, som fikk nytt liv gjennom all aktiviteten som kirka førte med seg da munkene bl.a. gikk i gang med å bygge St. Augustine's Abbey. Ruinene av den, samt dagens katedral og ei kirke utenfor bymuren (St. Martin's-in-the-Field) er i dag på UNESCOs verdensarvliste. St. Augustin ble kalt 'Englands Apostel'. I 603 e. Kr. ble byen valgt til hovedsete for erkebiskopen og det har vært den frem til i dag. Året etter døde St. Augustin av Canterbury.

Dette er St. Mildred's Church, som ligger innenfor den gamle romerske bymuren i den sørvestlige delen av byen. Dette er den eldste kirka innenfor bymuren. Noe av muren i kirka - de store, hvite steinene - er rester av den gamle romerske bymuren. Vinduene kom til på 1300-tallet. St. Mildred var datter av ei prinsesse av Kent på 600-tallet og studerte i Frankrike, før hun sent samme århundre kom tilbake til England og etterhvert overtok for moren som abbedisse i Minster (nord for Birmingham, ca midt i innlandet i England). Hun døde tidlig på 700-tallet etter lang tids sykdom, og graven hennes ble et pilegrimssted den gangen. Og denne kirka i Canterbury ble altså oppkalt etter henne. Man vet ikke hvor lenge det har vært kirke her, men det er mye mulig det har eksistert siden saksernes tid, dvs 400-500tallet. Den første skriftlige referansen til denne kirka stammer fra tidlig 1000-tall, da munkene i St. Augustine's Abbey kranglet med den daværende erkebiskopen om utnevnelsen av en ny abbed for klosteret.

Det er kirkegård i 'hagen' utenfor kirka, som tradisjonen er, og så langt jeg har klart å se, stammer de fleste gravene fra 1700-1900tallet. Mange steder har erosjonen tatt inskripsjonene, og noen steiner står svært skjevt, men de blir ikke fjernet av den grunn. På den midterste steinen her står det for eksempel: "In memory of / William-Smith Stone / son of Thomas and Mary Stone / of this parish / who departed this life / at October 14th 1838 / aged 55 years". Jeg vet ikke hvem William var. Alle de gamle gravene her ligger med hode-enden mot vest og beina mot øst. Det tror jeg fortsatt er vanlig i dag, også hjemme i Norge.

Denne inskripsjonen finnes på ei steintavle i et monument som står på ei egen inngjerda grav. Det viser seg at det er grava til en av Canterbury's største 'fedre' gjennom historien, James Simmons – en fyr jeg aldri har hørt om før jeg utforska denne kirkegården. Han ble født i 1741 og døde i 1807, og man kan godt si at han gjorde maksimalt ut av årene imellom. Hva han fikk til? Han var papirprodusent, trykker, avisgrunnlegger (avisen lever fortsatt i dag!), sykehusdirektør, solgte patenterte medisiner, distribuerte frimerker, eide ei mølle (det var flere i Canterbury), hadde en bank, var byens velgjører og bidro til forming av byens arkitektur og oppbygging, tok initiativ til etablering av kanalene som er anlagt i byen knytta til elva Stour, var kaptein i det frivillige skytterkorpset, var byråd, sheriff og to ganger ordfører – og til slutt ble han valgt til parlamentsmedlem og representerte Canterbury i parlamentet i Westminster, London. Hans valgspråk var 'Vincit qui patitur' – Tålmodighet seirer. Men noe sier meg at han må ha vært en utålmodig mann :-)

I den gyldne kveldssola la jeg merke til denne 'knorten' på et tre i utkanten av kirkegården. Her har det sannsynligvis blitt kappa av ei grein en gang, og nå rant det kvae og sukker ut av stubben. Det gikk sakte, men kvaen var så fersk at det klissa på fingrene når jeg tok på den. Det var simpelthen et vakkert syn.

Dette er en halvmeter lenger opp på samme tre. Her har det også blitt kuttet av ei grein, tydeligvis, og nå har tremark (også kalt borebiller) gått løs på stumpen. Det er neppe bra for treet å bli spist opp og gjennomhullet på denne måten, men det ga meg et fascinerende syn og et godt fotomotiv med den lave kveldssola.

Det eneste som mangler er et bilde eller to fra innsida av kirka. Det kommer av at den var stengt da jeg tok bildene over, og jeg må med skam innrømme at på de snart fire årene jeg har bodd her har jeg aldri vært inni denne kirka. Kanskje på tide å gjøre noe med det mens jeg ennå bor her? I så fall blir det nok oppdatering her. Etterhvert.

Dette og hint

Husker du andungene jeg oppdaget halvsovende i ei klynge for ei stund siden? De er tydeligvis i ferd med å bli voksne, og har blitt veldig store nå.

Her om dagen kom jeg forbi dem, en flokk på 15 andunger svømmende sammen med et par voksne ender. Da jeg stoppa ved elvebredden for å ta bilde av dem, kom de susende opp på veien der jeg sto – de forventa nok at jeg skulle gi dem mat. Da jeg 'bare' knipsa bilder og så på dem, var de raskt ute i elva igjen. Jeg må innrømme at jeg ble litt sjarmert av dem, spesielt fordi de var en så stor flokk samlet.

Onsdag kveld, klokka er rundt 20-20:30 og jeg er omsider på vei hjem etter å ha tilbrakt et halvt døgn på campus. Først var jeg på et kurs i forhandlingsteknikk, deretter hadde jeg masse papirarbeid jeg måtte gjøre i etterkant av undervisninga forrige termin. Det hadde jeg utsatt lenge og nå var jeg nødt til å ta et tak og få det gjort. Heldigvis gikk det bra og jeg fikk gjort det jeg skulle, men jeg var fryktelig trett i hodet da jeg tusla hjemover. Det gikk på autopilot. Men vakkert var det. Jeg liker utsikta fra campus mot byen og blir aldri trett av den.

Dette var onsdagen min. Jeg har tidligere tatt et grunnleggende kurs i forhandlingsteknikk og nå var det et mer avansert kurs som stod på plakaten. Jeg booka meg inn på dette kurset i februar eller mars og hadde helt glemt det, men mandag kveld sjekka jeg heldigvis dagboka mi og oppdaga at jeg hadde en 'plan' for onsdagen. Det hadde jo vært dumt å utebli. En stor del av kurset er en simulering av en virkelig forhandlingssituasjon, og kurslederen hadde bestemt at jeg skulle være den 'nøytrale', dvs jeg var forhandlingsleder i et scenario som også inkluderte fire små franske kommuner, et internasjonalt selskap og en representant fra den franske regjeringa. Selv om situasjonen i prinsippet var fiktiv, var utgangspunktet basert på etableringa av EuroDisney i Frankrike og problemstillingene vi forhandlet om, var basert på hva som skjedde i etableringsfasen der. Interessant. Krevende å gjøre et rollespill som går over nesten fire timer, men veldig lærerikt.

Torsdag, midt på dagen. Jeg er på vei opp til campus med noen papirer jeg skal levere og litt forskjellig, og for første gang på sikkert et par år har jeg gått 'veien i midten'. Da jeg tok mastergraden bodde jeg i det gulorange studenthuset du ser til høyre i bildet, og da var gangveien midt ned fra campus det som var standardvalget når jeg gikk til byen. Etter at jeg flytta inn i nytt hus for halvannet år siden, har jeg valgt en vei som ligger utenfor bildet og til høyre, siden den er kortere og går fra huset mitt til campus. Torsdag passet det seg slik at jeg valgte den 'gamle' veien, og det var et hyggelig gjensyn. Ikke mye som var forandret heller, naturlig nok.

I dag sitter jeg hjemme og skriver, og i morgen har jeg tenkt å gjøre det samme – jeg har sogar takket neitakk til en picnicinvitasjon for å heller jobbe. Søndag kommer ei tysk venninne på besøk og skal bo hos meg 4 dager. Hun tok bachelorgraden her da jeg tok mastergraden, og nå er hun på besøk på gamle trakter. Hun holder på med en mastergrad i psykologi i Amsterdam, og jeg gleder meg til å høre hva hun har tenkt å gjøre etter det igjen. Tilfellet ville det slik at den ene housematen min er borte til uka, og dermed fikk jeg låne rommet hans og bruke det til gjesterom. Det blir stas – Hannah er glad i handarbeid så jeg kan tenke meg at vi kommer til å tilbringe en kveld eller to med strikketøy i stua mens vi skravler om alt og ingenting og drikker te...

God helg, alle mine kjære!

Grammatikk, takk!

Denne fant jeg i Dagbladet (på nett) i dag.

Og jeg lurer litt på den innskutte setninga som i fete bokstaver boltrer seg mellom to kommaer: "som er den svenske betegnelsen for uaktsomt drap i desember".

Rent grammatisk betyr nemlig dette at uaktsomt drap kan ha en annen benevnelse i november, eller i april... Skjønner ikke journalisten at det blir litt feil? Hos meg skjærer det i øynene når jeg ser noe som blir så rappende hakke galt som dette.

Hvis man tar bort den innskutte setninga, blir teksten "Lykke Reppe ble frikjent for mord, men dømt for bedrageri." Og det er ei setning med mening og en logisk forståelse. Problemet kommer når journalisten legger inn tidsbenevnelsen 'i desember' samtidig med en innskutt setning. En omformulering hadde kanskje gjort seg?

"I desember ble Reppe frikjent for mord, som er den svenske betegnelsen for uaktsomtdrap, men dømt for bedrageri."

Så enkelt kunne det ha blitt sagt.

Men kanskje man ikke skal forlange for mye av en journalist som i utgangspunktet kommer fra Se & Hør? Selv om vedkommende har vært innom Aftenposten før Dagbladet?! Jeg vet ikke. Men jeg lurer litt.

Dæven!

Jeg så det sammen med mine housemates og det var en festlig opplevelse. Da stemmegivinga starta, trodde jeg det ikke helt. Men jammen. Jeg tror det nå. Jeg er nesten stum.

Grattis!

(Ja, jeg trykker dette mens Latvia stemmer, kl 23.30 norsk tid. Det er land nr 12 av 42 men det virker avgjort...)

Kjapp kommunikasjon til ettertanke

Sms ut: "Skal vi skype? Eller har ungan lagt sæ?"
Sms inn: "Telttur :-) Jeg er på lønningspils. God helg!"

Tanke, innvendig: Den som bare var der, enten det var telttur eller lønningspils! Lenge siden begge deler. Er veldig klar for sommer snart.

Oppdatering:
Jadajadajada, du trenger ikke skryte! ;-)

Kulturell konvergens

Handa opp alle nordmenn som har grilla i regnvær? Tenkte meg det ja. Det er som om det er noe i vår kultur som sier at bare kalenderdatoen stemmer, så skal vi grille. Om det er regn eller sol, varmt eller kaldt, hjemme eller borte – grillen skal ut og maten skal spises. Om så pappa skal stå med paraply utenfor ei campinghytte i Sverige for å fikse grillmat til middag. Ovn er for pingler.

Og jeg har trodd at dette var et typisk norsk tegn, kanskje sogar et typisk nordnorsk tegn. Jeg har nok tatt feil.

I dag skulle nemlig husgruppa mi grille på stranda om været var bra nok. Det var meldt høljeregn hele dagen, men var bare noen lette skurer fulgt av overskyet og lummert vær. Derfor bestemte Ash, lederen, at vi skulle ta sjansen på grillings på stranda i Tankerton, som ligger litt 'bortenfor' Whitstable. Forrige uke fordelte vi hvem som skulle ha med hva, så det var egentlig bare å møte opp. Bildet over viser hvordan det så ut da vi kom. Oppholdsvær med lavt skydekke, og kanskje omtrent femten grader. Ikke kaldt, men heller ikke varmt. Og mer vind her ved havet enn innenlands i Canterbury, men pytt pytt. Vi er da ikke pyser! Så vi gikk ned trappa, fant oss en god plass mellom bølgebryterne og rigget oss til.

F.v.: Ash, Philippa, Katy, Becky, Anna, Laura og Greg. Chris, Mark, tre små gutter og jeg befant oss utenfor bildet da det ble tatt.

Vi hadde pølser, vi hadde burgere, vi hadde brød og potetgull og brus. Vi hadde også servietter, engangskniver og asjetter, og dessert på boks. Vi fant steiner vi kastet langt ut i havet, vi hadde ball det ble spilt med (og som jeg hoppa i havet for å berge på et tidspunkt!), vi hadde dramastudenter som kunne lære oss morsomme leker, vi hadde ikke sett hverandre på ei stund (noen) og dermed hadde vi mye å prate om. Vi hadde simpelthen ei kjempestund sammen!

Du merket det kanskje i venstre kant av forrige bilde? Her er beviset: vi måtte til slutt sette paraplyen over grillene for at de skulle holde seg varme og sørge for mat til sultne skrotter. Heldigvis gikk det bra. Paraplyen ble full av regnperledråper, men grillene gjorde jobben sin og alle spiste vi til vi var sprekkmette. Det er godt gjort med tre engangsgriller til å sørge for mat til 13 personer – men det gikk bra! Været til tross hadde vi det simpelthen veldig koselig! Og først da måltidet gikk mot slutten begynte det å duskregne og etterhvert regne på ordentlig. Men det var greit, for da kunne vi pakke sammen og dra.

Vi var kanskje ikke de galeste folkene denne dagen, regnværsgrilling til tross. Langs stranda og rett utenfor bølgebryterne var det nemlig noen som svømte! Frem og tilbake svømte de, fra et punkt langt til høyre for oss til et punkt rett til venstre for oss. Og tilbake. Jeg talte 7-8 personer, tror jeg, som svømte i havet denne dagen. Folk som trosset regn og temperatur for å forsere Nordsjøen med badehette og neseklype. Heldigvis var de flinke til å følge med hverandre, slik at ingen plutselig ble borte eller tatt av strømmen. I teorien er det faktisk mulig å drive herfra til yttersida av Hadseløya uten å støte borti noe på veien. Jeg vet jeg er vakker på bildet over, men kanskje du klarer rive blikket løs såpass at du også skimter svømmeren oppe til høyre i bildet? ;-)

Det enkle kan være veldig bra

Man tager hva man haver, sies det. Spesielt hvis man har ei gammel juiceflaske stående fra en dag i november i fjor hvor man var sammen med gode venner på et vegetarisk spisested og snek med seg juiceflaska hjem fordi det var så fin fasong på den. Når den dårlige samvittigheta over flaska som 'bare står der' blir stor nok, tar man flaska, rett og slett. Og hva gjør man?

Jo, man gir den et realt bad. Man har kokende varmt såpevann inni flaska, før man fyller hele oppvaskkummen med kokvarmt såpevann og stiller flaska oppi. Der får den stå og godgjøre seg en lang stund.

Deretter skraper man av etiketten på flaska. Man fjerner korka og leker med kjøkkenkniven for å få bort den siste irriterende ringen av skrukorka som ikke vil av. Når det lykkes, skrubber man litt over der etiketten var for å være sikker på at også gamle limrester forsvinner. Deretter tørker man flaska med et vanlig kjøkkenhåndkle og sjekker mot vinduet. Og vips; man ser at flaska er gulle ren og ubesudlet.

Deretter går man forbi kolonihagen borti gata en mørk senvårskveld. I kolonihagen har man nemlig merket seg et rosentre som strekker seg gjennom nettinggjerdet og vokser utover fortauet. I all stillhet kniper man av en liten kvist av dette treet – man vil jo sikre de som ferdes på fortauet, må vite! – og sørger for at den lille kvisten har ei rose i blomst samt en knopp. Vel hjemme skjærer man av kvisten, fyller kokvarmt vann i flaska og setter kvisten oppi.

Vips har flaska kommet til nytte, den dårlige samvittigheta er borte og rommet dufter tidvis mykt og behagelig av en nydelig blomst, uten å trigge pollenallergien. Ah. Noen ganger er en onsdagskveld alt som skal til.

Temmelig snart. Relativt sett.

Det er 119 dager til 10. september og 121 dager til 'bursdags'festen min. Og jeg gleder meg noe utrolig allerede. Tre av fire er bra; fire av fire vil være optimalt. Pluss alle de andre såklart. Det var bare det at jeg tilfeldigvis mekka bilde av disse fire akkurat i kveld. Man kan ha det helt fint der man er og likevel savne noen så det nesten gjør vondt. Da er det godt at det bare to små måneder til midt i juli og ferietid. Heldigvis.

Det er to til som gleder seg til juli og september, tror jeg. Ei på land og en i båt. Og hvis dagene og nettene blir som dette, har vi mye å se frem til alle sju.

Helga. (Aber schnell!)

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt raskt om helga mi. Ikke om det jeg har brukt mesteparten av tida om, men på det jeg har funnet underveis, mens jeg har trasket mellom ulike steder i byen til ulike tider. For det har vært litt hit og dit disse dagene. Lørdag var jeg på et kurs om helbredelse på gatene; Healing On The Streets. Det skal jeg kanskje fortelle mer om en annen gang.

Men i lunsjpausen lørdag dro jeg og ei venninne som heter Esther til en park i byen for å spise (medbrakt) lunsj. Og på vei tilbake for å møte resten av kursgjenget la jeg plutselig merke til denne steinen. Jeg har gått der veldig mange ganger tidligere, men aldri lagt spesielt merke til den. I går var jeg nysgjerrig og leste. Da fikk jeg meg en overraskelse. "The sun is warm. Earth is green. Our food can grow from seed. Peace is all we need." Det er teksten på denne steinen. Men det var nedre venstre hjørne jeg la merke til.

"Steinkjer. Norway. 21. Apr 1940" stod det i hjørnet. Jeg aner ikke hva det betyr, ut over at jeg naturligvis vet hva Steinkjer er. Hva er linken mellom Canterbury og Steinkjer? Wikipedia forteller meg at den datoen ble Steinkjer bombet sønder og sammen. Under andre verdenskrig var det 135 bomberaid mot Canterbury og det ble droppet 10.445 bomber totalt, fortsatt i følge Wikipedia. Men om det har noe med steinen å gjøre skal jeg la være utsagt. Neste gang jeg går dit, skal jeg se om jeg finner forklaring på dette! Fortsettelse følger...

Husker du at jeg nevnte et tre med heggspinnlarver i fjor? De er her i år også. Slik ser heggen ut denne helga, helt oppspist av larver. Det ser ut som et spøkelsestre! Men det gode er at når larvene har spist alt grønt, blir de borte igjen – om de dør av næringsmangel eller finner et annet sted å leve, vet jeg ikke. Men av erfaring vet jeg at nye blader vil vokse ut og at treet til slutt vil stå der i all sin prakt som om det grå 'spinnet' aldri hadde eksistert.

Slik ser de ut på litt nærmere hold, larvene. Tro om de hadde passet på en fiskekrok? De spiser alt løv på treet og spinner et slags nett rundt seg selv og grenene, og etterhvert ligger de i en klynge for eksempel der hvor en kvist deler seg i to. Disse klyngene av åmer beveger seg så lenge de finner mat, men deretter blir de helt stille og ubevegelige. Kanskje de dør? Jeg vet ikke, men jeg husker fra i fjor at da næringa var borte, var det som om alt størkna og støvet bare falt av. Etterhvert kom det blader ut igjen og det var bare noen få steder det var mulig å se at det en gang hadde vært heggspinnlarver der tidligere i sesongen. De er skikkelig ekle å se på så lenge de er der!

Kremt. Dette var egentlig en arm. Som er opprekt (opprakt? opprekket?). La meg forklare. Jeg har et strikketøy som skal bli til en babygenser. Det har jeg holdt på med siden ... alt, alt for lenge siden. Jeg strikker omtrent aldri her i England, av ulike årsaker. (Ikke alle er like gode, men det er nå engang blitt slik.) I går fant jeg ut at jeg skulle kose meg, så jeg satte på en film og ordnet meg til med strikkinga; hadde akkurat begynt på en arm til genseren etter å ha avsluttet bolen for ei god stund siden. Jeg strikka og strikka og var så fornøyd. Helt til jeg oppdaga to ting. Jeg hadde økt litt for raskt, slik at armen så noget deformert ut. Og jeg hadde glemt å bytte pinner i overgangen mellom vrangborden og selve armen, slik at armen – som jeg nesten var helt ferdig med – var alt for liten i forhold til hva den skulle vært. Dermed var det ingen bønn. Jeg måtte rekke opp det fine mønsteret, og her ser du resultatet; nesten tilbake til utgangspunktet. Jeg håper jeg snart finner motivasjon til å gjøre det på nytt. Og riktig denne gangen.

Dette har jeg aldri sett før. På vei hjem fra kirka i kveld kom jeg som vanlig gående langs elva, da jeg oppdaget noe brunt et stykke bort. Det tok meg et par sekunder å forstå hva det var jeg så, men det er altså en klynge med masse andunger som ligger tett-i-tett sammen og forsøker å sove! Jeg har aldri sett andunger ligge sammen på denne måten tidligere og aner ikke om dette er noe de gjør til vanlig eller om det er særskilt tilfelle. Men søte var de! Jeg klarte ikke helt å telle dem helt nøyaktig, verken i virkeligheten eller på bildet, men der er i alle fall 15 og sannsynligvis flere. Kameraet mitt takler ikke tussmørke så bra, men jeg kunne faktisk stå på litt under to meters avstand og ta dette bildet. Pussige gakkgakkene.

Return to sender?

Dennan brosjyra kom i postn i dag. Æ sei ikkje meir. Formen e foreløpig fin :-)

Intet nytt fra vestfronten. (Men litt fra tigerstaden.)

Dagene flyr. Ikke fortere enn at jeg henger med, men raskt nok til at jeg ikke har blogget til tross for alt som har skjedd. Ikke før nå. De tre siste dagene og nettene har jeg tilbrakt på tre ulike steder – og det har vært supert overalt!

Fredag dro jeg til Jeppedalen, som ligger mellom Hurdal og Nannestad omtrent. Jeg har blitt kjent med et par som bor der og driver med hundekjøring, og nå var jeg invitert på besøk. De har to flatcoat retrievere og ca 20 alaskhuskyer! Hundegården er ved siden av hagen ute, og det var forbausende stille der! Hundene var helt tydelig trent til å ikke bråke i hundegården og den ene som slet med å holde seg stille ble taus da det kom en dusj av vann fra hageslangen. Jeg var veldig imponert over hvor stille hundene var til tross for at de fulgte med på hva som skjedde på verandaen og tydelig var nysgjerrige på hvem denne nye personen var. Bildet over viser den nederste delen av hundegården. Noen av dem står på kjetting, andre går løse i hundegårder som er inndelt for to og to hunder. Alle hundene har også full frihet til å gå inn i 'sitt' hundehus om de vil. Alt er i henhold til Mattilsynets forskrifter her!

Kjersti og Per, som jeg var på besøk hos, kjører løp i vintersesongen. Det er Per som kjører, og som regel stiller han i 'åpen klasse', som betyr at han har 12-14 hunder foran sleden. Han har kjørt flere av langdistanseløpene i Norge og også noen av de kortere. Bare Finnmarksløpet mangler i skalpen – i alle fall foreløpig! De har også lånt ut hunder ved et par anledninger. Hunden på bildet over er Amigo. Sist mars gikk han som leder i Nina Skramstad sitt spann i Finnmarksløpet, fordi Per ikke kunne stille selv pga en infeksjon i en arm. Her ser du Nina innom en snartur, og da hilser hun selvfølgelig på. Du kan se mer av dem begge her. Og her ser du meg og flatcoaten Buster, sett gjennom Kjerstis linse!

Lørdag rakk jeg såvidt å komme inn til byen før jeg satte kursen mot Aker Brygge og Nesoddbåten. Jeg var nemlig invitert til å være med Anne og kjæresten på grillfest hos en av hans venner der ute, og kjæresten bor også der. Det ble en kjempekveld i veldig godt selskap! Jeg ble også veldig sjarmert av huset hans. Han kjøpte et gammelt, nedsarva hus for 5-6 år siden og har pussa opp alt omtrent fra grunnen av. Det har blitt utrolig fint. Og som du ser av bildet over: utsikta er det ikke noe å si på! Han har en stor veranda på sør- og vestsida av huset og her var det like fint til frokost som til solnedgang og sent om kvelden.

Huset ligger nært Nesoddtangen, omtrent øverst i skråninga på vestsida. Det tar bare rett i underkant av 10 minutter å tusle til ferga herfra. Da han pusset opp la han vekt på å ha mange og store vinduer med ubrutte flater mot fjorden. Det gir både lys og utsikt, og best av alt: det er ingen naboer som har innsyn her, så han trenger ikke gardiner. Den åpne døra nede leder inn til stua. I utbygget oppe hvor det er vinduer rundt hele, har han soverommet sitt. Og senga er i det utbygget, slik at han har lys og utsikt på alle kanter når han legger seg og når han våkner. Fantastisk flott!

Utpå dagen søndag dro jeg og Anne tilbake til byen med båten. Det var godt over 15 grader i skyggen, og vi tusla i god tid fra huset til kaia slik at vi fikk tid til en is og å lese aviser før båten kom – Anne spanderte begge deler. Kjempestas. Det er så godt å være sammen med noen man slapper av med, har det hyggelig sammen med uten å måtte prate hele tida, og noen man gjerne tilbringer tid med uansett hva man gjør eller ikke gjør. Anne og jeg har vært bestevenninner siden 1995. Med unntak av min nærmeste familie er det ingen som kjenner meg like godt som henne – og enkelte ting kjenner hun utvilsomt bedre enn familien! :-) Det er ikke akkurat vanskelig å trives i hennes selskap. Ei heller i kjærestens selskap, viste det seg.

I dag var jeg på besøk hos Kristine. Det er ikke mange vennskap man kan tidfeste nøyaktig, men hun og jeg vil alltid kunne det – vi møttes for første gang 11. september 2001. Ja, akkurat DEN dagen. Og det er helt sant. For seks uker siden fikk hun sitt andre barn, ei jente som heter Eline. Selvfølgelig måtte jeg hilse på og kose litt med den lille. Hun ser ganske fornøyd ut, gjør hun ikke?

Det er synd hverdagen venter snart igjen. Og litt godt.