St Mildred's Church (Canterbury)

Canterbury har veldig mange kirker. Kanskje ikke så rart siden byen var den første kristne byen i England? Etter at romerne forlot England i 407 ble den litt forlatt, men i 597 e.Kr. sendte paven i Roma en mann ved navn Augustin (ikke han med 'Bekjennelser', men en annen Augustin!) og noen munker for å omvente sakserne til den kristne tro. Det gikk strålende; Kong Ethelbert av Kent (som da var eget kongedømme) ble omvendt og bidro til at Augustin og munkegjenget slo seg ned i Canterbury. De etablerte seg i byen, som fikk nytt liv gjennom all aktiviteten som kirka førte med seg da munkene bl.a. gikk i gang med å bygge St. Augustine's Abbey. Ruinene av den, samt dagens katedral og ei kirke utenfor bymuren (St. Martin's-in-the-Field) er i dag på UNESCOs verdensarvliste. St. Augustin ble kalt 'Englands Apostel'. I 603 e. Kr. ble byen valgt til hovedsete for erkebiskopen og det har vært den frem til i dag. Året etter døde St. Augustin av Canterbury.

Dette er St. Mildred's Church, som ligger innenfor den gamle romerske bymuren i den sørvestlige delen av byen. Dette er den eldste kirka innenfor bymuren. Noe av muren i kirka - de store, hvite steinene - er rester av den gamle romerske bymuren. Vinduene kom til på 1300-tallet. St. Mildred var datter av ei prinsesse av Kent på 600-tallet og studerte i Frankrike, før hun sent samme århundre kom tilbake til England og etterhvert overtok for moren som abbedisse i Minster (nord for Birmingham, ca midt i innlandet i England). Hun døde tidlig på 700-tallet etter lang tids sykdom, og graven hennes ble et pilegrimssted den gangen. Og denne kirka i Canterbury ble altså oppkalt etter henne. Man vet ikke hvor lenge det har vært kirke her, men det er mye mulig det har eksistert siden saksernes tid, dvs 400-500tallet. Den første skriftlige referansen til denne kirka stammer fra tidlig 1000-tall, da munkene i St. Augustine's Abbey kranglet med den daværende erkebiskopen om utnevnelsen av en ny abbed for klosteret.

Det er kirkegård i 'hagen' utenfor kirka, som tradisjonen er, og så langt jeg har klart å se, stammer de fleste gravene fra 1700-1900tallet. Mange steder har erosjonen tatt inskripsjonene, og noen steiner står svært skjevt, men de blir ikke fjernet av den grunn. På den midterste steinen her står det for eksempel: "In memory of / William-Smith Stone / son of Thomas and Mary Stone / of this parish / who departed this life / at October 14th 1838 / aged 55 years". Jeg vet ikke hvem William var. Alle de gamle gravene her ligger med hode-enden mot vest og beina mot øst. Det tror jeg fortsatt er vanlig i dag, også hjemme i Norge.

Denne inskripsjonen finnes på ei steintavle i et monument som står på ei egen inngjerda grav. Det viser seg at det er grava til en av Canterbury's største 'fedre' gjennom historien, James Simmons – en fyr jeg aldri har hørt om før jeg utforska denne kirkegården. Han ble født i 1741 og døde i 1807, og man kan godt si at han gjorde maksimalt ut av årene imellom. Hva han fikk til? Han var papirprodusent, trykker, avisgrunnlegger (avisen lever fortsatt i dag!), sykehusdirektør, solgte patenterte medisiner, distribuerte frimerker, eide ei mølle (det var flere i Canterbury), hadde en bank, var byens velgjører og bidro til forming av byens arkitektur og oppbygging, tok initiativ til etablering av kanalene som er anlagt i byen knytta til elva Stour, var kaptein i det frivillige skytterkorpset, var byråd, sheriff og to ganger ordfører – og til slutt ble han valgt til parlamentsmedlem og representerte Canterbury i parlamentet i Westminster, London. Hans valgspråk var 'Vincit qui patitur' – Tålmodighet seirer. Men noe sier meg at han må ha vært en utålmodig mann :-)

I den gyldne kveldssola la jeg merke til denne 'knorten' på et tre i utkanten av kirkegården. Her har det sannsynligvis blitt kappa av ei grein en gang, og nå rant det kvae og sukker ut av stubben. Det gikk sakte, men kvaen var så fersk at det klissa på fingrene når jeg tok på den. Det var simpelthen et vakkert syn.

Dette er en halvmeter lenger opp på samme tre. Her har det også blitt kuttet av ei grein, tydeligvis, og nå har tremark (også kalt borebiller) gått løs på stumpen. Det er neppe bra for treet å bli spist opp og gjennomhullet på denne måten, men det ga meg et fascinerende syn og et godt fotomotiv med den lave kveldssola.

Det eneste som mangler er et bilde eller to fra innsida av kirka. Det kommer av at den var stengt da jeg tok bildene over, og jeg må med skam innrømme at på de snart fire årene jeg har bodd her har jeg aldri vært inni denne kirka. Kanskje på tide å gjøre noe med det mens jeg ennå bor her? I så fall blir det nok oppdatering her. Etterhvert.