Helt grønn

Grønn te er sunt, sies det. Wagamama (japansk spisested) her i byen serverer gratis grønn te dersom du bestiller det mens du spiser der. Alle damemagasiner sier grønn te er bedre enn vanlig te, og dessuten blir tennene mindre misfarget og gule.

Det er bare det at hver gang jeg har smakt grønn te har det smakt helt forferdelig – det er som om flytende dødt halm flyter gjennom munnen min og jeg klarer aldri mer enn to slurker før jeg gir meg. Tre slurker gir brekninger og fire gjør at ansiktet mitt demonstrerer for hele verden at jeg ikke liker grønn te.

Inntil i dag.

I dag var jeg innom en av tebutikkene her i byen; en av de som selger utelukkende te, kaffe og diverse tilbehør. Jeg har lyst på litt forandring i teutvalget mitt hjemme og har nettopp drukket opp en te jeg likte veldig godt, så nå var jeg på jakt etter en ny. Jeg kjøper alltid løsvekt-te, for det lønner seg økonomisk.

Og den jeg falt for i butikken, som jeg snuste på og fikk lyst til å drikke hvis den smaker like godt som den dufter, var en grønn te. ‘Marokkansk myntete’ het den.

"Kan jeg hjelpe deg?" spurte ei dame i butikken. Da så jeg min mulighet. Jeg forklarte at jeg var på jakt etter en grønn te men av erfaring vet at jeg ikke har likt det så langt, og at jeg var veldig nysgjerrig på den teen jeg hadde i handa. Om det var mulig å smake litt på den, om så bare et lite fingerbøl stort? Etter å ha konferert med sjefen (“Såfremt vi har en åpnet pakke på bakrommet er det helt i orden”) og gått på bakrommet en tur, kom hun tilbake med et bittelite isoporbeger med to slurker te i.

Jeg smakte på det. Forsiktig. Og likte det. Smakte mer.

Og jeg liker det altså. Etter en liten prat ble det klart at ‘feilen’ med alt av grønn te som jeg har smakt tidligere er simpelthen at den har vært laget alt for sterk; det har vært for mye smak og det er ikke bra. Til vanlig bruker jeg ca en teskje te pr kopp. Det funker fint. Men når jeg lager grønn te passer en teskje til en hel mugge – seks kopper te! Det er bare noen små korn som skal til for at en enkel kopp skal smake vidunderlig og avslappende på samme tid, uten å ta livet av meg.

Så nå har jeg en ny favoritt-te. Grønn te fra Marokko med et hint av mynte i seg. Det blir nok en bra høst.

Hoestkveld heime

Dette bildet fant jeg i en serie hos NRK Nordland som heter 'Hoest i Nordland' eller noe saant. Klikk paa bildet for link til serien. Jeg syns det var et fantastisk fint bilde av Stokmarknes - ikke ofte jeg ser hjemstedet mitt fra denne vinkelen. Veldig inspirerende!

Glimt fra hverdagen

Det er ikke alltid så greit

Det begynte så bra. Jeg kom meg opp i anstendig tid om morgenen. Jeg klarte å logge meg av nettet og skrive på oppgaven min. Jeg hadde deilige og sunne wraps til lunsj og verden var godt. På ettermiddagen fikk jeg besøk av et vennepar som akkurat hadde kommet hjem fra ei uke i Hellas. Alt var lutter sol og glede. Men så.

Så gikk det nedover.

Jeg skulle på butikken for å handle litt. Av en eller annen grunn gnagde skoen litt på høyre lilletå og jeg bare kjente at det var i ferd med å danne seg ei vannblemme der. Jaja, tenkte jeg, det skal jeg overleve.

Så kom jeg i butikken.

På hylla hvor de vanligvis har pastasauser og diverse andre saker var disse rydda bort. Hyllemeter på hyllemeter var full av juleprodukter. JULEprodukter! Sjokolade, adventskalendere, julepakning av ’vanlige’ sjokolader og sjokoladenisser. Nesten hele den seksjonen var full av julesaker. Vi skriver 22. september og snart er det jul. I følge butikken min. Nedtur.

Da jeg gikk til butikken hadde jeg titta på stjernene. Hjemme er Karlsvogna omtrent rett over hodet mitt på denne tida. Her ligger den halvveis på rygg mot nord. Det funderte jeg over. Da jeg kom ut av butikken var alt søkkvått ute. Forundra registrerte jeg at det hadde skyet fullstendig over mens jeg var inne ti minutter, og en av disse varme tette sommerhøljebølgene hadde skyllet over byen. Nedtur.

Jeg begynte å gå hjemover. Posen min var ikke tung, men etter ca 100 meter sa det plutselig ”schwupp” og ei melkeflaske lå på fortauet. Ved nærmere ettersyn hadde posen røket; et blad hadde simpelthen vært så tungt og skarpt at det hadde kutta hull i bunnen og posen var ubrukelig. Jeg måtte surre for som best jeg kunne og bære alt i armene mine. Det var fortsatt 400 meter hjem. Nedtur.

Jeg hadde gått snaue hundre meter til på veien da det braket faretruende over meg. ”Neiiiii” rakk jeg såvidt å tenke. Så hølja det ned. Ikke hadde jeg paraply, ikke hadde jeg hette – og ikke hadde jeg ei ledig hand for å skjerme meg mot vannet. Det var bare å traske og gå. Jeg håpet varene ikke ble for våte inne i den ødelagte posen. Noen av dem var pakket i papp eller hadde kartongomslag. Nedtur.

Nå sitter jeg her. Jeg har siste utgave av Vogue, en god kopp te og ser Ut i Naturen på nett-TV. Jeg syns ikke lenger så synd på meg selv. I morgen er det atter en dag.

Gamle venner ruster ikke

Da jeg var 10 år var jeg i Bodø i forbindelse med ørene mine. Jeg hadde nær sagt ‘som normalt’. Hjemme hos tante Aasta hadde de Sky TV, noe som var veeeldig stort i de dager. På tekst-tv-sidene til Sky hadde de brevvennsider.

Jeg fant en annonse til ei jente på 10 år i Danmark som jeg syns så fristende ut. Jeg skrev til annonsen Sky oppga og ga dem referansenummeret. Vel tilbake på Stokmarknes fikk jeg et brev med adressen hennes, og jeg sendte brev.

Det ble starten på et langvarig vennskap.

Gitte og jeg var like gamle, med bare tre måneder mellom oss var det praktisk talt ingen forskjell. Hun var enebarn og adoptert og bodde i en verden vidt forskjellig fra min – men likevel lik på så mange måter. Vi var brevvenner fra 1984.

I 1995 møttes vi for første gang. Jeg hadde jobba på Vikingmuseet i Lofoten hele sommeren og skulle begynne på NMH i Oslo i august, og ei uke før skolestart tilbrakte jeg i Danmark hos henne. Stor stas, og etter 11 års brevveksling var det ikke nødvendig å komme over noen kunstig terskel. Vi var hjertevenner fra første stund. Vi har møttes et par-tre ganger til siden da.

Brevene har fortsatt å gå mellom oss, der vi har levd våre svært ulike liv. Hun er gift og har tre barn, for eksempel, i alderen tre til åtte år. De siste årene har jeg sendt henne julebrev, men aldri hørt noe tilbake. Og jeg har tenkt ’tro om dett var dett, eller om vi finner tilbake til hverandre igjen?’

I går fikk jeg svaret. Hun har funnet meg på fjasboka og nå er vi venner der! Og ikke bare det; hun har hatt sin egen blogg noen måneder nå! Jeg ser at hun har flyttet på landet og har valgt å være hjemmeværende husmor. Jeg har sett et klipp fra dansk TV2, som hadde invitert henne i frokoststudio for å snakke om sitt noe utradisjonelle valg. Kunstnerevnen som alltid har vært en kjær hobbysak har nå fått større plass i livet hennes; hun maler og lager smykker og gode greier.

I dag er jeg bare utrolig glad, og venter spent på at meldingene igjen skal gå varme mellom oss. Elektronisk riktignok, ikke på papir denne gangen, men det gjør ingenting. Nå har vi 24 år med vennskap bak oss. Jeg er spent på hvor mange det blir til slutt. Er vi heldige blir det minst 75 tilsammen:-)

Hageselskap på engelsk

I dag har jeg gjort noe som jeg tror må ha vært nesten det mest erke-engelske jeg har gjort: jeg har vært i hage-teselskap, og ikke bare det, men i teselskap på landet, i et ekte hovedgårdshus. Det måtte jo bare bli vellykket! Alle damene i kirka min var invitert på hageselskap hjemme hos et par (dvs egentlig dama) fra kirka. De bor i hovedhuset på en gård, men jorda er forpakta bort og de driver eget firma i eiendomsbransjen. Man kjører fra Canterbury mot sør, retning Dover, og når man har kjørt ca halvveis svinger man helt ut på bygda og vips er man der.

Huset er akkurat slik man forestiller seg et moderat herskapshus på den engelske landsbygda, romslig og innbydende, bygd i rød murstein og med eføy voksende over det meste av veggene. Veien går i en slags bue/rundkjøring foran hovedinngangen, og litt til sida ligger stallene – hvor det selvfølgelig er hester. Det hele er omgitt av skog og jorder og føles virkelig som ’bygda’. Hvis du ser på bildet over, til høyre for trappa, kan du se at det er åpent gjennom ’gangen’ og ut i hagen på baksida. Der hadde vi selskap, i strålende sol og over 20 grader pluss.

Her er bakhagen, og masse kirkedamer i hageselskap. Jeg likte spesielt godt å se hvor mye damene trivdes med sosialiseringa; det var veldig mange som snakket med folk de vanligvis ikke snakker med eller tilbringer tid med, og mange ble bedre kjent med damer de til vanlig bare kjenner ansiktet på. Husmødre, yrkesaktive damer og studentjenter forlot klikkene sine. Jeg ble også kjent med et par damer som var nye for meg, i tillegg til å tilbringe mer tid med folk jeg kjente fra før.

I førsteetasjen til påbygget på baksida av huset ligger kjøkkenet, og der inne var det buffet. Den bestod selvfølgelig av scones og småkaker, kaffe og te. Veldig typisk engelsk mht hvordan det var utforma, for eksempel har de alltid runde scones som skal spises med rødt syltetøy (jordbær eller bringebær) og ’clotted cream’ (som ikke har noe direkte motstykke på norsk, det er en slags smørkrem). Kaffe og te serveres i like krus, i stedet for ulike kaffe-/tekopper. En annen ting er at de her serverer pepperkaker, eller pepperkake-lignende kaker, hele året. De kaller det gingerbread cakes; ’ingefærbrødkaker’. Det syns jeg er litt uvant, og jeg spiser aldri pepperkaker her bortsett fra i adventstida – uansett når og hvor de serveres.

Gårdshuset har en stor bakhage, og landskapet er veldig ’typisk engelsk’ slik man kjenner det fra tv-serier og filmer av f.eks. Jane Austen-bøker som ’Stolthet og fordommer’. Hagen grenser direkte mot innmarksområde, som igjen følges av en bjørkeskog. Det var nesten som man venta å se Mr Darcy komme ridende oppover for å se hva som foregikk! Vertinna for dagen sitter i den ene stolen, med en baby på fanget som ikke er hennes egen.

På det øverste bildet ser du huset med åpen hoveddør. Innenfor døra ser du ei trapp. Dette er det detaljbilde fra gulvteppet i trappa. Småblomstret mønster er veldig populært i England, enten det er snakk om skjørt- og kjolestoffer, vesker, tapeter, støvler, gardiner – eller gulvtepper... Det er ikke helt min stil, men stilen var dog gjennomført i hele huset. Og jeg syns faktisk dette var ganske forseggjort og fint, både på avstand og på nærmere hold. Jeg har sett verre, for å si det sånn.

Dette er en krok av et rom som fungerer både som ekstrastue/peisestue og som gjesterom. Det er ganske stort og strekker seg fra forsida til baksida av huset, og får dermed lys fra begge kanter. Jeg syns det så veldig innbydende ut! Utenfor venstre bildekant er en sofagruppe i lyse farger og dessuten en peis som man kan hygge seg med på kalde vinterdager. Engelske hus er som regel ganske dårlig isolert, nemlig, og har for eksempel aldri dørkarm under selve døra. Der er det heller en liten glipe på 1-2 cm uansett hvilket rom det er. Selv badet vårt (der jeg bor) har ei slik glipe.

Dagen i dag var nok den siste ordentlige sommerdagen for sesongen, sier de som har vett på det. Vi fikk i alle fall utnytta den grundig og til det beste!

Fredag ettermiddag

Sånn så det ut over naboens hustak i ettermiddag, mot vest omtrent. Vi har hatt stort sett fint vær, lummert og med masse kumulus-skyer. Og plutselig pøste det ned, en skikkelig flodbølge falt på bare få minutter. Deretter var det like fint igjen. Akkurat da det letta titta jeg ut vinduet. Og knipsa.

Forresten er det ei oppdatering på historien under: turoperatøren har booket Claire og Ben om til et annet selskap, så de får ferien og reiser på eksakt samme tidspunkt som opprinnelig planlagt. Det meste løser seg visst i dag.

God helg!

Uflaks

I morgen skulle mine venner Claire og Ben dra paa ferie til Hellas, ei uke på Kos med sol, varme og late dager. De har ikke hatt ordentlig ferie-ferie sammen på minst fire år, og sommerferie uten ‘program’ likeså.

I dag - med mindre enn 24 timer igjen - kom meldinga om at selskapet de skulle reist med er ‘under administrasjon’, hvilket i klarmelding betyr på vei mot konkurs, og dermed innstilles aktivitetene. Flyet i morgen tidlig blir dermed stående på bakken.

Uflaks, sa Severin Suveren. Og jeg. Det er vel bare forbokstaven, egentlig.

Alle gode ting er tre

Tre gode nyheter de siste dagene. Hurra!

Den første er at Jeanette kommer på besøk til meg i begynnelsen av oktober. Vi kjenner hverandre fra tida i Oslo, hvor vi bl.a. bodde sammen. Hun bor nå i Bergen med samboeren og er gravid, så det blir garantert mye å prate om! Vi skal fordele tida mellom Canterbury og London.

Den andre er at jeg har fått tilbud om å undervise to timer ekstra til våren. Jeg underviser ‘allerede’ fem av sju grupper som tar FN-modulen, og avdelinga mi har som målsetning at ingen av doktorgradsstudentene skal undervise mer enn fem timer pr uke pr termin. (Noen har bare 2-4 timer.) Men han som skulle ha de andre gruppene skal visst ikke undervise likevel, og da har de like godt tilbudt meg å ta dem også. Det er helt greit for meg og jeg har allerede takket ja. Det blir ikke så stor forskjell på fem og sju grupper, bare bittelitt mer papirarbeid. Og det skal jeg klare.

Den tredje har med lærerutdanninga mi å gjøre. Parallelt med doktorgraden tar jeg også en pedagogisk utdanning som gjør meg formelt kvalifisert til å undervise på høyere utdanningsnivå i Storbritannia – og store deler av resten av verden. Jeg mangler en modul for å bli ferdig. Jeg har hatt veldig lyst til å ta en bestemt modul som går til våren, men han som er fagansvarlig har sagt nei fordi han mener jeg ikke oppfyller de formelle kravene. I uka som var gikk jeg og snakket med ham og argumenterte for at jeg oppfyller kravene. Etter å ha hørt på meg var han tilbøyelig til å være enig med meg. Om ei uke får jeg det formelle svaret, men jeg regner med at jeg får ta den modulen til våren.

Jeg gleder meg allerede!

Det er alltid noen som drar

Lørdag var det avskjedsfest for Kathy. Hun er amerikansk, men har gifta seg med en engelskmann og bodd her etter at hun/vi var ferdig med mastergraden. Hun og Simon, mannen, har bestemt seg for å bo i USA ei stund fremover, så om ei uke drar hun over – og et par måneder senere er forhåpentligvis visumet hans i orden og han drar etter. Jeg syns det er trist, men skjønner dem godt.

Fra venstre: Kathy, jeg og Rebecca. Vi startet med å spise på en bitteliten italiensk restaurant i Maidstone, der de bor. Fantastisk god mat, og hyggelig stemning med åpen løsning mellom kjøkkenet og restauranten. Vi tre var housemates og har kjent hverandre fra første dag i 2005. Vi deler mye historie. Og nå har vi en til!

Simon (t.v.) og hans søster Ellie, som jeg ikke har møtt før. Simon jobber som laboratorietekniker eller noe sånt for et medisinsk selskap, og en del av jobben hans er å ale opp rotter for labforsøk! Heldigvis driver han ikke med forsøkene selv...

Vi har forflytta oss til en pub, og her er Rebecca – som går under navnet Bex – og hennes kjæreste Oli. De blir nok samboere litt lenger upå høsten. Rebecca er en av mine to beste engelske venninner, og den jeg har hatt lengst av alle. Hun er en av de to beste kakebakerne jeg kjenner her i landet, og da vi bodde sammen brukte hun, jeg og Tanya å møtes for en kopp te på kjøkkenet hver kveld kl 22. Nå ser vi ikke hverandre like ofte som før, men vi er like gode venner heldigvis.

Det var en lang dag, men du milde så verdt det. Og kvart over midnatt gikk siste toget hjem. Uten at det på noe vis var tilsiktet betalte jeg ikke for meg på toget verken frem eller tilbake. Det skal ikke være mulig, men det skjedde altså med meg. Jeg har litt dårlig samvittighet for det, men det var jo strengt tatt ikke min feil at det aldri kom noen konduktør gjennom toget. Gjort er gjort, reist er reist.

Eeeeendelig helg:)

Det gikk bra med oppgaven jeg skulle levere mandag. Den ble litt for lang, men de jeg leverte den til er som regel litt fleksible så det går bra, tror jeg. Jeg fant ikke noe jeg kunne kutte ut uten å kompromisse med kravene som var stilt. Men samtidig vet jeg at hvis mine studenter hadde sagt det samme til meg, ville jeg gitt dem beskjed om at det simpelthen var en prioriteringssak! Det er fra sine egne man skal ha det…

Jeg leverte også en oppgave i dag, litt i samme stilen men om noe annet. Den tror jeg også gikk bra, og bedre enn jeg frykta ei stund.

Hvis begge oppgavene blir godkjent har jeg dermed bestått tre av fire moduler som inngår i PGCHE; Postgraduate Certificate for Higher Education. Enkelt sagt er det en formell lærerutdanning for undervisning på høyere nivå, dvs høyskole og universitet. Når jeg har bestått fire moduler, er jeg formelt kvalifisert til å undervise på universitetsnivå i Storbritannia. Og det som er godkjent her, er som regel også godkjent i resten av verden, så det kan være litt greit. Jeg tar denne ’lærerutdanninga’ parallelt med doktorgraden min og gjorde unna det meste før jeg dro til utlandet i fjor. Det var en overkommelig arbeidsbelastning. Og det beste av alt er at jeg får gjøre det gratis fordi jeg underviser bachelorstudenter, og undervisninga blir godkjent som praksis. Det sparer jeg mye tid på.

Den siste modulen har jeg tenkt å ta til våren. I høst skal jeg bare skrive, skrive, skrive... Det har vært en tung periode ei stund hva skrivinga angår, men nå har det snudd. Og bare de to oppgaven jeg har skrevet på ei uke nå utgjør tilsammen 10% tekstmengde av oppgaven min (dersom det skulle vært med), så det er ikke det at jeg ikke kan eller at det går tregt til enhver tid Det ser ut til at jeg bare må komme igang skikkelig, så går det unna. Det lover godt for resten av høsten.

Natterangling i embets medfør

Har vært oppe hele natta og jobba med en oppgave som har deadline i dag. Begynte ikke å skrive ordentlig før klokka var halv fire. Nå er jeg omtrent ferdig og klokka er sju. Skal legge meg og sove til kl 11. Deretter drar jeg opp på universitetet kl 12, ser over og finjusterer oppgaven og leverer den inn før klokka 15. deretter bærer det hjem igjen, men jeg er ikke sikker på om det er lurt å sove i ettermiddag. Det kan hende jeg venter til kvelden.

Studentlivet har sin egen sjarm!