Det er alltid noen som drar

Lørdag var det avskjedsfest for Kathy. Hun er amerikansk, men har gifta seg med en engelskmann og bodd her etter at hun/vi var ferdig med mastergraden. Hun og Simon, mannen, har bestemt seg for å bo i USA ei stund fremover, så om ei uke drar hun over – og et par måneder senere er forhåpentligvis visumet hans i orden og han drar etter. Jeg syns det er trist, men skjønner dem godt.

Fra venstre: Kathy, jeg og Rebecca. Vi startet med å spise på en bitteliten italiensk restaurant i Maidstone, der de bor. Fantastisk god mat, og hyggelig stemning med åpen løsning mellom kjøkkenet og restauranten. Vi tre var housemates og har kjent hverandre fra første dag i 2005. Vi deler mye historie. Og nå har vi en til!

Simon (t.v.) og hans søster Ellie, som jeg ikke har møtt før. Simon jobber som laboratorietekniker eller noe sånt for et medisinsk selskap, og en del av jobben hans er å ale opp rotter for labforsøk! Heldigvis driver han ikke med forsøkene selv...

Vi har forflytta oss til en pub, og her er Rebecca – som går under navnet Bex – og hennes kjæreste Oli. De blir nok samboere litt lenger upå høsten. Rebecca er en av mine to beste engelske venninner, og den jeg har hatt lengst av alle. Hun er en av de to beste kakebakerne jeg kjenner her i landet, og da vi bodde sammen brukte hun, jeg og Tanya å møtes for en kopp te på kjøkkenet hver kveld kl 22. Nå ser vi ikke hverandre like ofte som før, men vi er like gode venner heldigvis.

Det var en lang dag, men du milde så verdt det. Og kvart over midnatt gikk siste toget hjem. Uten at det på noe vis var tilsiktet betalte jeg ikke for meg på toget verken frem eller tilbake. Det skal ikke være mulig, men det skjedde altså med meg. Jeg har litt dårlig samvittighet for det, men det var jo strengt tatt ikke min feil at det aldri kom noen konduktør gjennom toget. Gjort er gjort, reist er reist.