Forunderlige verden og dens borgere

I cyberverdenen kommer jeg noen ganger over ting som får meg til å undre. Over så mangt. Dette er noen av dem:

Stakkars Lene. Ikke bare blir hun nektet å ha fester som går ut over huset hun bor i. Hun får også problemer når hun ikke betaler husleie. Ser ikke ut som om hun har penger til klær engang, dakkar banet. Og ikke kan hun lese heller, ellers ville hun visst om fristen hun hadde for å flytte ut. Dumme huseieren som ikke godtar folk med næringsvett bare fordi de tar inn ekstra leietakere på loftet uten å fortelle ham om det. Heldigvis for Lene var det en journalist som skjønte hvor vanskelig verden kan være når man heter Naken-Lene og er husløs. Det varer sikkert lenge. Det er bare en ting jeg lurer på, egentlig: hvorfor er kameraet til 12.000 livsviktig? (Og hvis det er det; får hun ikke penger igjen på forsikringa?) Fortsettelse følger. Ikke.

”Visste ikke at det var ulovlig å ta ekorn med til Norge” ??? Var der ingen voksne? Har de ikke sunn fornuft? De fleste noenlunde oppegående mennesker er fullt klar over at dyr over grensen trenger tillatelse på et eller annet vis. Hvis de er så veldig glad i dyr burde de tenkt på hvordan dyrene skulle klare å omstille seg til et nytt miljø, for eksempel. Eller tenkte de bare ’Vi tar en sjans og håper vi slipper unna med dette’ ? Personlig tror jeg det siste.

Noen mener at x-files er nærme virkeligheten. Denne fyren, for eksempel. Personlig har jeg ikke helt troen på at han har rett. Men det er jo beroligende at han tror UFOene ikke har onde hensikter enda.

Jeg er litt enig med Stephen Hawking. Selv om det handler om verdensrommet er han i en annen liga enn fyren som tror på x-files. Jeg tror også at jorda kommer til å gå under før eller senere, for å si det enkelt, men ikke av de grunnene han lister opp. Og jeg tror ikke løsningen er den han kommer med. Jeg tror den kommer til å forgå fordi det er det Gud har sagt, men metoden aner jeg ikke. Og løsningen er heller ikke å dra til andre planeter, det vil ikke hjelpe – enn si være mulig. Den eneste uteveien er Jesus. Da er du sikra:-)

The more psychotic the voter, the morelikely they are to vote for Bush. Bare i Pravda. (Selv om det er amerikanske forskere...) Jeg sier ikke mer.

...eller kanskje det er sannsynlig, egentlig?! Man kan jo lure.

Mareritt?

I morgen faar jeg ca 70-75 essay som jeg skal sette karakter paa de neste to ukene. Jeg aner ikke om jeg faar tid til noe annet, eller om hodet mitt faar krampe og trenger avlastning av og til. Vi faar se. Skal i alle fall bort paa loerdag, til Charles Dickens-julemarked (utendoers) i Rochester med Isaac og Charlotte. Det blir en velkommen avveksling! Kanskje det passer at jeg fikk aarets foerste julekort i dag?

(Og hurra for pappa, og for Thale - sistnevnte gikk for foerste gang i dag. Hun blir 10 mnd loerdag. Kjapt ute, med andre ord.)

Fest fredag - Party Friday - Elsinore

Fredag 1. desember er det fest i Elsinore fra kl 21. Du er hjertelig velkommen, ta med egen drikke og gjerne venner! Og gjerne single unge kjekke menn til Fei:-)

We are hosting a party on Friday 1st December in Elsinore, from 9pm onwards. Everyone who is a friend or a friend of a friend is welcome; bring your own drinks - and friends. And nice, handsome single men for Fei:-)

Existencialism

It is 2 am. I must get up at 5.30 to get to London for a workshop. So why am I here when I know it is bad for me?

(the film I watched finished an hour ago... I love having a DVD player!)

Studentene mine

I hoest har jeg undervist fem grupper med i alt ca 70 studenter. Alle disse har innleveringsfrist paa et essay foerskommende torsdag. Det er i hovedsak jeg som skal rette og sette karakter paa essayene deres, saa de to siste ukene foer jul regner jeg med aa sitte begravet i arbeid. Karakteren teller 50 % av totalkarakteren i faget, de siste 50 % faar de paa en eksamen i mai/juni neste aar. Men uansett: siden jeg snart kommer til aa vaere begravet i karakterarbeid benytter jeg de siste dagene 'i frihet' til aa gjoere unna mest mulig av ting jeg MAA gjoere, og ting det er greit aa ha god tid til av mitt eget arbeid. Saa det blir lite nettsurfing og blogging, sannsynligvis. (Men jeg har tatt feil foer!)

Heldigvis lada jeg batteriene med en tur ut i gaar kveld, helt spontant, sammen med tre av de jeg bor sammen med + et par venner av dem. Vi var paa et nytt sted paa High Street som heter 'the Cuban'. Og det var KJEMPEBRA. Intimt lokale uten aa vaere trangt, latinske rytmer delvis med live musikere, kjempegod stemning, blanding av folk og aldersgrupper...og gode drinker;-) Jeg har et nytt favorittutested - helt klart.

(i parentes bemerket)

Personlig er jeg av den overbevisning at lykke er å ha en Vaio full av musikk som står på shuffle. Den spiller bare musikk jeg liker, bytter stil mellom hver sang og holder ut hele natta om det skal være. Kanskje jeg må ønske meg iPod til jul?

Movie Star Ball - Saturday 17 November

Elizabeth Tudor (i.e. Queen Elizabeth I), Indiana Jones (we think) and a Pirate of the Caribbean are actually related... And here they are enjoying the Ball:-) Later even more so!

Graduation weekend # 3

An hour or so before the cathedral ceremony. I am trying my new 'uniform' on for the first time. And I realise that I am actually graduating today! Funny feeling...and pride in dad's eyes:-)










On our way out, after receiving the certificate and all. Karolina (Czech Rep.) and Kathrin (Germany) in front of me, Agnes (France) directly behind me. Pride and relief!








Outside the cathedral just after the ceremony, before going to dinner at the Abode. Flowers from my family, certificate in hand, strong wind blowing and threatening to wipe the hat off my head...

Til mamma

Det er nå 9 dager til 1. desember og start på årets julekalender.

Graduation pictures #2

More pictures:

This is Agnes from France and Seelay from Afghanistan. Both are good friends of mine. Agnes is a journalist, based in London, and Seelay is doing journalism in Cambridge this term (she was a radio journalist in Afghanistan before coming to England!) and then returns to Canterbury/UKC to do her PhD on women in war.

This is Aydil from Cyprus, me (in my beautiful dress!) and the back of Kathrin from Germany.

Graduation pictures

These pictures I have nicked from a Yahoo group website for me and my former classmates. Photographers vary:)

This one is a bit unclear. It is most of us while we were in the Chapter House of Canterbury Cathedral while waiting to walk in procession in to receive our certificates and all. I am face #4 from left on the back row, standing behind everyone else.

This is at the reception at the department, me and my friend Seelay from Afghanistan. I had changed from my smart dress to a more informal outfit as I was set to go somewhere else afterwards (and, frankly, high heels for most of the day killed me...). My hair was flat as a pancake due to my wearing the hat all day, but nevermind... I am just glad Seelay returns to Canterbury in January to start her PhD as well!

Folk i husan og alt det derre...

Den som e på bildet heilt tell venstre, rød og åttekanta, e mi kjerke. Hadsel kirke. Kanskje den finaste i Nordland. Det står om den lenger ned i artikkeln også. Der e ho frk Elisabeth døpt og konfirmert, og der blir ho gift før eller seinar. Ingen sak å gjett kor min stemme går...

Graduation Weekend Bits and Pieces

Friday 17 November 11:30 am
I am standing before the mirror in my family’s room at the B&B. I am wearing my most beautiful dress, a black robe with yellow (for postgraduate) and grey (for social sciences) over my shoulders, and a flat, square-shaped hat. The young woman in the mirror looks as if she can’t quite believe her eyes. It dawns upon me. This is it! I am actually graduating! In a short while I will be in the Canterbury Cathedral, receiving my MA Certificate from the Chancellor of the University of Kent, before a fully seated congregation of people; academic staff, students, families and other guests. I have never been to any ceremony like this, only seen it on TV or in movies. But this time it is about me. The thought overwhelms me for a second or two. Or five. Then I see my dad’s reflection in the mirror, and the pride on his face. It makes it all worth while.

Friday 8 pm
I have graduated. In a long and winding ceremony I eventually got my 20 seconds of fame, shaking hands with the chancellor, picking up my certificate from Jean, walking down the isle, smiling at my family and getting back to my seat. I have been to the departmental reception. I have returned the robe and the hat. Now I am seated at the Abode Restaurant, with my dad and my brother. We are having a seven course taster meal, and the kitchen gives us a complimentary soup for starters. There is a different drink for each dish. I delight in the company of my two companions, we enjoy ourselves and have a great time, discussing both the events of the day and other things. The waiter is extremely professional, the food is beyond imagination, the atmosphere is relaxed and I wonder what it would be like if life was always like this.

Saturday 5.30 am
I am so tired that I can barely keep my eyes open, let alone walk straight. After dinner at the Abode we went to a bar to meet some of my classmates. It was nice enough for me, but boring for my family so we left. And went to the Loft, but they don’t let in new people after 11.30pm. So we ended up calling it the day, dad + Torgeir going to the hotel. As for me, I went home. And my housemates were up, partly with company. So I stayed up for a while. And a while longer. And a bit longer. Fei, Emmet and I have been soul-searching most of the night when Türkai comes home, drunk as a skunk, and stage-dives onto the sofa and Emmet. Interesting. We have an amusing time before I finally give in and go to bed.

Saturday 4pm
Am enjoying Casino Royale, the new James Bond film. I thought initially that I would be tired because I slept only 3.5 hours last night, but the film is entertaining and so far I am not tired. Besides, there is a fancy dress party tonight…

Saturday 10 pm
Elizabeth Tudor is enjoying herself on the dance floor at the costume party. Her father Indiana Jones has played with all kids present and has now gone over to talking with adults and young people from Miss Tudor’s church. The brother of Miss Tudor, the Pirate of the (Nordic) Caribbean, has played with other kids too, showed off his sword and his pistol. Now he is enjoying beer, dancing and beaming from joy. Her friend Elizabeth Bennett, of Sense and Sensibility, also seems to enjoy the night and gets acquainted with more and more people. After an impressive dance show-off from the couple dressed from Dirty Dancing the atmosphere is ecstatic and it seems a bit sad when the taxi comes to take the quartet back…

Sunday 2 am
The Pirate has survived the dread of a Post-Graduate Society party that was full of undergraduates, Miss Tudor saved the beer from being nicked. Now they are recovering in the safe haven of Elsinore. The Pirate found a soul mate in Abdallah the Housemate and they giggle and joke while they enjoy smoking apple-something-something shisha. After the less-than-great PGS party the relaxing fun and joy offered by Tudor’s housemates makes a perfect end to the evening. And the Pirate gets to enjoy a motorbike ride back to the B&B, thanks to Emmet:-)

Sunday 8.20 am
Why, why, why? Why do dad and Torgeir have to leave so early? And why did I want to walk them to the station rather than let them take a taxi? Oh, I know, I really wanted to see them as much as possible. And I don’t regret it at all. But when I slept only 3.5 hours last night and only 4.5 hours this night, and have been to numerous parties and bars this weekend, then getting up at 7.30 on a Sunday is cruel. Self-inflicted cruelty! On the other hand: I got to hand my old French-book over to Agnes for use with another student, I got to have morning coffee (i.e. hot chocolate for me!) with Jennifer before going to church – and I got to enjoy church a lot. So it was a good Sunday in the end. I was just very tired.

Graduation

Graduation was yesterday. Or today, depending on how you see it. I am going to bed now. It has been fab.

Happiness...

...can some times be spending a whole evening with people you love, just having a good time without doing much. Dad and Torgeir arrived tonight. I know I should be asleep long time ago. We had a great night. And I continued enjoying the evening when I came home, and suddenly it was late. But just for the record: it was worth every second and minute of the time spent!

Til mamma

De har landa. Antar alt er vel. Ankomst hit beregna til 19-20 GMT. Spent og forventningsfull.

Vi som vokste opp siste del av 1980-tallet og deretter...

I love love love love Nemi - og Lise som lager henne. Jeg hadde klart alle oppgavene og dermed kommet inn...:

Den traff meg midt der den skulle:-)

(Fant stripa her.)

When you wish upon a star...

This will soon be me. Sort of. On Saturday I am going to a costume ball with the theme ‘movie stars’. My dad and my brother are joining me. I will be Elizabeth I, my brother will be a pirate (with £ 80+ jeans ripped at the knees!) and my dad will be Indiana Jones. I will not have a wig with short, red, curly hair as the original Elizabeth I had, but rather one with long dark hair and braids, with golden ribbons entwined etc. Hired a dress today; a black Tudor dress with gold brocade in the front that goes perfectly well with the wig, or the other way around. I have a feeling I will enjoy the ball immensely, both because I will enjoy my costume AND because my dad and my brother (Torgeir) are there with me. I will try to make Torgeir take pictures of me/us and then post them here.

Oh, and a note on a completely different issue: I have received an invite that thrilled me today. I was invited to an invitation-only workshop at THE leading think-tank on international affairs in the UK, an internationally recognized and respected think-tank that ‘everyone’ in international affairs have heard of and know about. The workshop is only for those who receive an invitation and limited to appr. 30 people. I am so excited to be one of them – being only in my first year of a PhD. Which probably means that my academic side is growing and that I am turning into an IR geek. Please warn me if it goes too far!

Snart-snart-snart...

Iiiiiiiiikkkkhhh…Nå er det bare tre dager til jeg skal graduate. Vet ikke hva man egentlig sier på godt norsk, men i alle fall: fredag – om tre dager – skal jeg og mine medstudenter fra forrige skoleår ha vår ’graduation’. Og den skjer ikke på universitetet. Den skjer i byen. I selveste Canterbury Cathedral.

Fredag stenger de mesteparten av katedralen for vanlige besøkende fra kl 13. En halvtime senere må jeg møte opp. Selve seremonien begynner kl 14:30 og varer ca halvannen time, i følge brevet jeg har mottatt. Pappa og Torgeir kommer på besøk i helga, for å overvære seremonien og feire graduation med meg. Unødvendig å si at jeg gleder meg noe helt sinnsykt.

Jeg skal ha sort firkanta hatt, sort kappe og pene klær under. Vi skal gå i prosesjon inn og ut fra katedralen og mottar vitnemålet foran en fullsatt katedral. Mange av mine gamle klassekamerater som jeg ikke har sett på tildels veldig lenge kommer, så det blir morsomt – og veldig høytidelig, naturlig nok. Katedralen her i byen er et av de mest ærverdige bygg i hele landet, så det blir høytid så det rekker.

Det er ikke lov med private kameraer i katedralen under seremonien, så jeg kan ikke legge ut bilder derfra på bloggen min. Men jeg har et visst håp om at Torgeir og/eller pappa har med digitalkamera og kan ta bilder ute før/etter seremonien, og kanskje være noenlunde kjappe med å laste dem ned, sånn at jeg kan få dem på min relativt nyervervede vaio og dermed på nett. Følg med, følg med...

Jeg gleder meg mest av alt, mer enn selve graduation, til pappa og Torgeir kommer. De kommer torsdag kveld, fredag er det graduation på dagen, deretter en mottakelse på universitetet om ettermiddagen, og så tar de meg med ut for å spise på byens fineste restaurant om kvelden. Lørdag har vi ingen planer på dagen (Tror de. Jeg har en plan!), men om kvelden skal vi på ball. Temaet er ’filmstjerner’, pappa skal være Indiana Jones; meg og Torgeir får vi se litt etterhvert hva det blir til. Søndag drar de.

Men det vil jeg ikke tenke på nå. Jeg vil bare glede meg STORT til de kommer! Bare to dager til de kommer, tre til graduation. Er det rart hjertet mitt rister i spenning?

London. Again.

Am in London. Spending the night in Ros' flat, Brixton. Tomorrow: UACES conference. Probably home in the afternoon, though I do not have any university/teaching obligations this week (reading week. Bless Dr Stokes!) so I may stay another day. Flexibility is good. I love life, I love the cat that lies on my back, I love having the freedom to chose whether or not to stay an extra day, I love that my dad and my brother are coming on Thursday, I love that there is a ball on Saturday, I love... my whole life right now!

I know. It is annoyingly boring to read about happy people. If you can't be bothered; get some Tolstoy to bring you down.

Addiction

I have a thing with 'the Godfather', in fact with the whole trilogy. Today I started watching The Godfather I around midnight. And it turns out it lasts more than two hours, nearly three. I should know, because whenever I visit my brother I tend to watch the whole trilogy at some point. And now I finally have my own copy. So I watch it now, late at night, knowing I must get up early tomorrow. But do I rest or take a break? Nope. Not yet. I watch the film to the very end, regardless of how tired I might be in church tomorrow. I never learn. My 'sheet anxiety' takes over and it becomes impossible to go to bed before the film is over. Will I ever learn?

Lørdag

Sove lenge. Møte ei venninne i byen. Trene, kanskje. Lese Dagbla-magasinet og løse kryssordet. [JAAA... Jeg har Magasinet og har spart kryssordet til i dag!] Spise hjemmelaget lasagne fordi Abdallah har besøk av Nasir som lager verdens beste hvite lasagne. [Beste røde: Jeanette] Kanskje en tur ut, kanskje ikke. Det er lørdag. Livet smiler og jeg kan gjøre hva jeg vil.

The Truth [According to Russia]

I can’t help but love it – and laugh out loud. The Russian propaganda paper Pravda (‘the Truth’) has its very own angle on the American election results: ‘Saddam wins American mid-term’. Now, if you want to see a ghost there will be one hiding in every shadow. That seems to be Pravda’s motto and working guidelines.

Lykke...

Lykke er:

• Et Pondushefte når man kjeder seg
• Dagblad-magasinet med uløst kryssord, så man har noe norsk å bryne seg på i utlendighet
• Et håndskrevet brev med gode nyheter
• Et Nemi-hefte som stimulerer både drømmene og lattermuskelen
• En hilsen hjemmefra

I dag fikk jeg alt, sendt i en stor konvolutt fra Verdens Beste Pappa på ei lita øy uti havet langt nord i Norge. Er det rart jeg er lykkelig her jeg sitter?

# # #

I morgen skal jeg dessuten tilbringe dagen i storbyen, dvs i London. Skal på et foredragsarrangement relatert til universitetet mitt på kvelden, men reiser inn på formiddagen for å tilbringe dagen med venner når jeg først er der. Det blir stor stas. Skal til Selfridges på Oxford Street, for der har de en Ordning&Reda-butikk, så jeg kan kjøpe med dagbok/agenda for 2007. Deretter skal jeg og Agnes på vinterjakkejakt (for hennes del) nedover gata, og kanskje andre steder. Vi skal mer enn noe annet bare kose oss sammen, og snakkes ordentlig for første gang siden august. Kanskje sende et kort til Thea, med bilde av London Eye eller noe. For der har hun og jeg vært sammen. Vi får se. Tanken på at morgendatens dato i forhold til europeisk skrivemåte er 911 plager meg ikke nevneverdig. Jeg skal til London. Jeg skal møte venner. Jeg skal gjøre noe strategisk nyttig i forhold til studiene mine. Jeg har hele dagen til rådighet. Enda en grunn til å være lykkelig! Det skal ikke så mye til.

Lenge til jul. Heldigvis.

Skal jeg gjøre det til en oppgave om demokrati og statsbygging; om ‘myke’ ting som det kan være vanskelig å måle men som samtidig er så uendelig viktige? Eller skal jeg dra veksler på hvor jeg befinner meg og hva mastergraden min handlet om og heller vurdere casene ut fra et europeisk perspektiv, se på forholdet mellom casene og EU for å tilpasse oppgaven til fagområdet ’European Neighbourhood Policy’? Eller skal jeg se på de militære og sikkerhetsmessige aspectene og heller gå inn i det området som handler om sikkerhetspolitikk? Det siste vil i så fall inkludere ting som har med energi å gjøre, hvilket er et pluss fordi jeg er interessert i det. Og det er et ’hot’ tema for tida, og i de nærmeste årene tror jeg også. Men samtidig er det demokrati, samfunnet og ’vanlige folk’ som motiverte meg til å ville ta en PhD i første omgang. Det er de ’varige’ tingene; de som ikke går av mote med det første (selv om den godeste Ahmadinejad hevder noe annet). Og det er tematikken rundt demokrati og statsbygging som kan gi oppgaven gyldighet ut over de casene jeg skal studere.

Dessuten er det i utgangspunktet ’feil metode’ av meg å velge teori etter å ha valgt casestudier – det riktige er å først velge teorien man vil bruke og deretter plukke ut casene ut fra hva som vil tjene teorien. Så jeg svikter allerede. I teorien. Men det trenger ikke bety så mye, for jeg har ikke skrevet noe enda, ikke laget metode eller noe som helst, jeg bare leser og leser og lager litteraturoversikt og skaffer meg bakgrunnskunnskap som vil være god å ha den dagen jeg må stake en mer tydelig retning. Og det bør jeg gjøre før jul. Det betyr at i løpet av fem uker bør jeg ha naglet prosjektet mitt ned til et konkret forskningsspørsmål, og dermed også ha valgt teoretisk tilnærming og ...

Tanker, tanker, tanker. Vurderinger, avveininger. Bestemmelser og ombestemmelser. Argumenter for og imot og med innbyrdes motsetninger. Tro og tvil og frem og tilbake. Diskusjoner med klassekamerater, og kanskje med veileder. Eller kanskje ikke, dette er jo mitt valg når alt kommer til alt, og jeg har allerede fått gode råd. Jeg må bare bestemme meg. Jeg må velge og velge bort. Snart. Lungebetennelsen er på retur. Arbeidet i gang igjen. Tankene i spinn. De har både mål og mening, men er langt fra entydige. Fint at det er lenge til jul.

En uventet perle som tok meg med storm

Jeg er et menneske som er glad i bøker. Litteratur, ikke bare fagbøker. Men i likhet med mange andre studenter har jeg opplevd at det blir mindre og mindre tid til å lese andre bøker enn faglitteratur etterhvert som studiene går fremover. Det skal være noe helt spesielt for at jeg i det hele tatt skal ha lyst til å lese noe når jeg ikke sitter med ei fagbok foran meg.

Noe helt spesielt kom meg i hende i går. Halvveis på impuls kjøpte jeg boka ’Soul Survivor’ av Philip Yancey. Den handler om 13 personer som hver på sin måte har hatt en tro på Jesus, men som ikke nødvendigvis er kjent for akkurat det. Noen av dem har jeg hørt om før ( Marthin Luther King Jr, Mahatma Ghandi, Tolstoj og Dostojevskij), mens andre var/er helt nye for meg. Utgangspunktet for Yancey er at dårlige opplevelser med kirka gjorde at han mistet sin tro. Men gjennom sitt virke som journalist kom han etterhvert til å studere liv og virke til disse 13, og det forandret hans innstilling. Han lærte å skille Gud fra kirka og skjønte at selv om kristne/kirka stadig feiler, betyr ikke det at Gud ikke er Gud. Om mennesker ikke er perfekte kan den de tror på likevel være det. For å si det enkelt. Det er likevel ikke det viktigste. Boka er nemlig sjeldent medrivende.

Faktisk er boka så fascinerende at jeg er nesten ferdig med den allerede. Jeg kjøpte den for bare litt over 24 timer siden, jeg satt oppe til kl 2 i natt for å lese, og når jeg var ferdig med undervisninga mi i dag var det rett hjem for å fortsette. Den eneste grunnen til at jeg ikke er HELT ferdig med den nå er at jeg gjerne vil at den gode leseopplevelsen skal vare lengst mulig. Så jeg har tvunget meg selv til å gjøre noe annet ei stund, før jeg går tilbake til rommet mitt og leser videre. Jeg vedder på at jeg leser den ferdig i kveld, før jeg legger meg.

Jeg har lest noen av Yancey’s tidligere bøker, og enkelte av dem har vært bedre enn andre. Men denne boka har fullstendig bergtatt meg. Ikke på grunn av ham selv, men på grunn av de han portretterer. Jeg blir helt oppslukt i det jeg leser, jeg blir engasjert, jeg lærer uten å merke det og jeg skjønner mer – tror jeg – av ting jeg tidligere bare hadde overfladisk kjennskap til. Det er som å lese en krim av Jo Nesbø; jeg bare drives videre og videre, og jeg vet at jeg blir kjempeskuffa når jeg kommer til det siste kommaet.

Lesegleden er den største jeg har hatt på denne siden av sommeren, og kanskje siden nyttår. Jeg fryder meg over ei bok igjen. Midt i semesteret, når man er som dypest begravet i fagstoff, dukket denne perlen av ei bok opp på min horisont og forandret hele perspektivet. Er det rart jeg er glad?

No vart æ skræmt!

Dette var litt skummelt. Jeg tok en test, bare for moro skyld, og resultatet? Jo, her er mitt virkelige jeg:

What Famous Leader Are You?
Jeg tok testen hos similarminds.com

Jeg lurer litt på hva de andre alternativene var...

En kuriositet

Når man studerer internasjonal politikk, som jeg tilfeldigvis gjør, hender det noen ganger at man kommer over interessante analyser. Denne analysen i russiske Pravda, for eksempel, foreslår at årsaken til at USA er kritisk til Russlands bruk av energi som politisk pressmiddel sist vinter (og kanskje denne vinteren også?) er at Condolezza Rice er single og barnløs. Hun er dermed seksuelt frustrert og hevner seg med å føre en aggressiv politikk. Rett nok gjemmer journalisten seg bak Shirinovskij (som alle Steinfeldt-lyttere kjenner ham som), men likevel: det finnes ikke ett kritisk ord i artikkelen, ikke ett ord som kommer med en innvending mot hva han sier. Det sier mye mer om Pravda enn om Rice.

Guy Fawkes Night and the Gunpowder Plot

Tomorrow – Saturday – I am going to Leeds Castle to spend Guy Fawkes Night, to view the fireworks and bonfire. The English have a tradition whereby they every 5th of November commemorate the attempt to overthrow King James I in 1605 – commonly known as ‘the Gunpowder Plot’. This was in the time of the Church Reformation going on in Europe, and England was, at the time, Protestant. Queen Elizabeth I had died two years earlier and she had been very fiercely against the Catholics. Now James I (son of Mary, Queen of Scots, who’d been beheaded by the order of Elizabeth I not too long ago) was king. He tried to be less hostile against the Catholics, but was forced to take a stronger stance.

Eventually a group of people, one of whom was a man named Guy Fawkes, who had fought in the Spanish Army, decided they wanted to overthrow the king and make England a republic. A part of their plan was to bomb the Parliament. So they stored lots and lots of gunpowder in the basement of the Parliament. Unfortunately for them, however, their plan was discovered.

But every year since the English have lit bonfires, and had fireworks, on the 5th of November. I have never heard of this tradition before coming here, and last year it was only in the morning of that day that one of my friends suggested we go to Tyler Hill (near the Uni) for the celebrations that day. It turned out to be the 400-year anniversary and thus bigger fireworks than possibly ever before, and a massive bonfire and lots of funfair attractions. It was a great night.

This time I am spending it slightly differently. I am going to Leeds Castle. Apparently they have impressive fireworks and lots of other attractions that night, and I am keen to discover other ways of celebrating that day. I ignore my pneumonia (diagnosed by the doc today and given antibiotics and other remedies) and go there by car with a group from church – and I hope it will be as good as I expect!

# # #

…yet I cannot help but wonder: what had happened if they had succeeded? If England 401 years ago had become a republic we may not have had the House of Lords, with its amazing gold-covered wood carvings. The world would never have known Princess Di because she wouldn’t have been princess – let alone married Charles! – and Buckingham Palace might have been turned into an office building. Or a presidential palace. Or a museum. Or something else. Would there be a Britain in the first place, or would England, Scotland and Wales (I am deliberately ignoring Northern Ireland) have been independent countries? What about the EU, would that have happened?

On the other hand: who cares? They didn’t succeed. I am going to a great celebration. And they have promised me that I can buy candy floss (sukkerspinn) there. What else matters, really?

Schizofreni. Et studium. (Eller: Kunsten å bedra seg selv)

Dato: 02.11.2006
Dialog mellom Syke Elisabeth og Kloke Elisabeth.
Sted: Sørøstlige England

Kloke Elisabeth: - Du må ha mat snart, du har ikke spist hele dagen.
Syke Elisabeth: - Men jeg har ikke appetitt i det hele tatt. Jeg bare hoster!
Kloke Elisabeth: - Det hjelper ikke. Du blir ikke bedre av å ikke spise.
Syke Elisabeth: - Men jeg VIL ikke!
Kloke Elisabeth: - Du skal. Spørsmålet er bare hva du vil ha, ikke hvorvidt du vil ha.

[Utspekulert blikk observert i Syke Elisabeths øyne.]

Syke Elisabeth: - Kan jeg velge helt selv?
Kloke Elisabeth: - Ja. Hva som helst er bedre enn ingenting.

[Syke Elisabeth og Kloke Elisabeth går til campus shop’en.]

Kloke Elisabeth: - Se her, her er Repsils. De tar vi i kurven. Og løk og bananer og paprika, så kan du lage noe med pasta og saus og få i deg litt vitaminer. [fyller kurven]
Syke Elisabeth: - Kan jeg legge oppi det jeg selv vil ha også?
Kloke Elisabeth: - Jada masa, det har jeg jo sagt.

[Syke Elisabeth beveger seg mot hyllene til høyre. Fyller kurven med utvalgte produkter, hvorav flere er basert på kakaobønner og sukker m.m. Betalingen skjer i stillhet, i likhet med turen hjem. De ca 200 metrene blir bare avbrutt av noen dugelige hostekuler.]

Vel hjemme møter Elisabeth x 2 housemate Turkai. Etter innledende høflighetsfraser om helse og tilstand utspiller følgende ordveksling seg:

Turkai: - Did you get some proper food today?
Syke Elisabeth: - No, not really, but I just got back from the campus shop so I have some supplies. But I don’t really have an appetite.
Turkei: - What did you get?
Kloke Elisabeth: - Strepsils and some vegetables, and some pasta.
Syke Elisabeth: - And this one! [Holder opp en stor plate Cadburysjokolade.]
Turkai: - Oh, maybe you shouldn’t eat that. I don’t think it is good for your throat.
Syke Elisabeth og Kloke Elisabeth i kor: - I don’t really care. Nothing is good for my throat, so I’d rather eat something that is good for my head! [triumferende]
Turkai: [taushet, deretter humring]

# # #

Så nå sitter jeg her, med laptopen i fanget, sjokoladen ved min side og selvmedlidenhet så det rekker. Ganske uspiselig, egentlig. Men i morgen ringer jeg doktoren for å få time og antibiotika eller noe. Så det ikke fortsetter i all evighet. Det skal bli godt å blir sitt vante seg igjen.

Teknisk oppdatering

Laptopen min har vært nær døden ganske lenge. Og den er nesten sju år gammel, så det er kanskje ingen bombe? Det har i alle fall stått klart for meg at jeg trenger en ny, en som kan vare gjennom de tre neste årene, som jeg kan ta med meg på reiser (feltarbeid, for eksempel!) og som tåler en trøkk. Til tross for at jeg lever på Lånekassen har jeg simpelthen ikke hatt noe valg – pc må man ha i dette gamet.

Takket være Emmet, min irske housemate som tilfeldigvis studerer datagreier, fikk jeg tak i en veldig god maskin til en anstendig pris. Så nå har jeg ny laptop, og hjemme har vi trådløst nettverk (Emmet, igjen...). Det gjør min verden betraktelig enklere. I dag har jeg bare undervist den ene timen jeg hadde på morgenen, og vært på studentkontoret i kontortida mi (en time i uka, onsdag 13-14, er jeg tilgjengelig for mine studenter), resten av tida har jeg vært hjemme. Men det er ikke så galt å være syk lenger. Jeg hoster mindre fordi mannen på apoteket ga meg ei god hostesaft. Tror jeg. Jeg hører NRK Nordland på webradio, leser artikler i mitt eget tempo og får gjort nyttige ting selv om jeg ikke er ’på kontoret’ slik jeg vanligvis er. Det er litt greit. Jeg har sogar installert MSN Messenger, for det har jeg lenge sagt at jeg skulle forsøke. Den gamle ville ikke ta det, men den nye laptopen har ingen problemer. Hurra. Jeg skal behandle den pent, så kanskje den varer like lenge som den andre gjorde...

I morgen regner jeg dessuten med å være fit for fight igjen – nå er det nok syketid på meg. Syns jeg.

Dessuten vant Liverpool i går. JIPPIIII....