En uventet perle som tok meg med storm

Jeg er et menneske som er glad i bøker. Litteratur, ikke bare fagbøker. Men i likhet med mange andre studenter har jeg opplevd at det blir mindre og mindre tid til å lese andre bøker enn faglitteratur etterhvert som studiene går fremover. Det skal være noe helt spesielt for at jeg i det hele tatt skal ha lyst til å lese noe når jeg ikke sitter med ei fagbok foran meg.

Noe helt spesielt kom meg i hende i går. Halvveis på impuls kjøpte jeg boka ’Soul Survivor’ av Philip Yancey. Den handler om 13 personer som hver på sin måte har hatt en tro på Jesus, men som ikke nødvendigvis er kjent for akkurat det. Noen av dem har jeg hørt om før ( Marthin Luther King Jr, Mahatma Ghandi, Tolstoj og Dostojevskij), mens andre var/er helt nye for meg. Utgangspunktet for Yancey er at dårlige opplevelser med kirka gjorde at han mistet sin tro. Men gjennom sitt virke som journalist kom han etterhvert til å studere liv og virke til disse 13, og det forandret hans innstilling. Han lærte å skille Gud fra kirka og skjønte at selv om kristne/kirka stadig feiler, betyr ikke det at Gud ikke er Gud. Om mennesker ikke er perfekte kan den de tror på likevel være det. For å si det enkelt. Det er likevel ikke det viktigste. Boka er nemlig sjeldent medrivende.

Faktisk er boka så fascinerende at jeg er nesten ferdig med den allerede. Jeg kjøpte den for bare litt over 24 timer siden, jeg satt oppe til kl 2 i natt for å lese, og når jeg var ferdig med undervisninga mi i dag var det rett hjem for å fortsette. Den eneste grunnen til at jeg ikke er HELT ferdig med den nå er at jeg gjerne vil at den gode leseopplevelsen skal vare lengst mulig. Så jeg har tvunget meg selv til å gjøre noe annet ei stund, før jeg går tilbake til rommet mitt og leser videre. Jeg vedder på at jeg leser den ferdig i kveld, før jeg legger meg.

Jeg har lest noen av Yancey’s tidligere bøker, og enkelte av dem har vært bedre enn andre. Men denne boka har fullstendig bergtatt meg. Ikke på grunn av ham selv, men på grunn av de han portretterer. Jeg blir helt oppslukt i det jeg leser, jeg blir engasjert, jeg lærer uten å merke det og jeg skjønner mer – tror jeg – av ting jeg tidligere bare hadde overfladisk kjennskap til. Det er som å lese en krim av Jo Nesbø; jeg bare drives videre og videre, og jeg vet at jeg blir kjempeskuffa når jeg kommer til det siste kommaet.

Lesegleden er den største jeg har hatt på denne siden av sommeren, og kanskje siden nyttår. Jeg fryder meg over ei bok igjen. Midt i semesteret, når man er som dypest begravet i fagstoff, dukket denne perlen av ei bok opp på min horisont og forandret hele perspektivet. Er det rart jeg er glad?