Bare i Finland. Antar jeg. Ord blir overfloedige.Only in Finland. I suppose. No words needed.
29 September 2007
Globalisering - Globalisation
Bare i Finland. Antar jeg. Ord blir overfloedige.Only in Finland. I suppose. No words needed.
Refleksjoner: Hva vil skje på Balkan?
Political considerations that will most probably not appear here in English.
Fredag startet Serbia og Kosovo’s ledere direkte samtaler – såkalte forhandlinger – i New York, hvor FNs generalforsamling for tiden er satt. De har frist frem til 10. desember. Hvis de ikke frem til da klarer å forhandle seg til en løsning om Kosovo som begge parter kan leve med, vil – påstås det – FN overkjøre dem og rett og slett vedta en løsning. Det er få som tror det gjør tingenes tilstand noe bedre.
Partene har formelt sett hatt ‘konsultasjoner’ helt siden freden ble gjenopprettet etter NATO-bombinga i 1999, men senest for tre år siden var det igjen bråk der. Men samtalene har ikke ført til noe resultat. Når målet til serberne er at Kosovo kan få alt annet enn uavhengighet og albanerne ikke vil godta noe annet enn avhengighet sier det seg selv at det er vanskelig å finne en konstruktiv løsning.
I 2005 utnevnte FNs daværende generalsekretær Kofi Annan en spesialutsending som skulle jobbe med Kosovos fremtidige status, Matti Ahtisaari. Etter at Ahtisaari (som i parentes bemerket skal holde gjesteforelesning på mitt universitet 19. oktober!) kom med sitt forslag for hvordan konflikten skulle løses fikk partene en frist frem til 10. desember for å finne en løsning seg imellom. Da hadde de 120 dager på seg. Det er neppe tilfeldig at de fikk 120 dager i stedet for f.eks. 100 dager; hvis de hadde fått 100 dager ville de nemlig vært i sluttfasen rundt 28. november, som er en viktig symboldato for albanerne, og sjansen for at de ensidig skulle erklære uavhengighet (fra Serbia, i strid med FN Sikkerhetsråds resolusjon 1244) ville vært langt større.
Torsdag kveld, dagen før de møttes i FN til direkte samtaler, var Serbias utenriksminister Vuk Jeremic på BBC Worlds nyheter. Han kommenterte det amerikanske utspillet om at de ville godkjenne en ensidig erklæring om uavhengighet dersom Kosovo kommer med den. Det han sa hørtes helt logisk ut: “Når USA går ut med et slikt utspill har ikke kosovoalbanerne noen grunn til å forhandle med Serbia. De kan bare vente til tidsfristen er utløpt uten å være villig til å gi noe som helst i et kompromiss, og til slutt kan de si ‘sorry, vi ble ikke enige’. USAs utspill gjør det enkelt for dem å ikke vise forhandlingsvilje og underminerer dermed prosessen som er i gang for å finne en løsning.”
Det høres logisk ut og han har helt rett. Problemet er bare at dersom man velger en annen strategi, nemlig den Jeremic ba om i BBC-programmet – at man må forhandle seg frem til en løsning, finne en utvei gjennom samtaler mellom partene – har serberne like liten grunn til å være konstruktive. De kan foreslå ting de vet kosovoalbanerne ikke vil godta, og samtidig kreve at problemet må løses gjennom ‘samtaler’. Samtalene fører i realiteten ikke noe sted, men serberne oppnår det de vil, nemlig å blokkere uavhengighet for Kosovo.
Ingen av partene er villige til å gi seg. Og i den nervekrigen er det sannsynligvis Kosovo som vil trekke det lengstre strået. I alle fall for ei stund.
Hvis Kosovo ensidig erklærer uavhengighet vil USA anerkjenne Kosovos uavhengighet utenom FN-systemet, fordi en slik uavhengighet ikke vil oppfylle FNs krav. Og landene i EU vil være delt, noen vil sannsynligvis følge USA mens andre vil la være. Dermed har ikke EU, som fortsatt mangler koordinering av utenrikspolitikken sin, noen helhetlig politikk overfor Kosovo og muligheten for at EU kan utøve positiv innflytelse (og såkalt ‘myk makt/soft power’) i Balkan er sterkt svekket. Noen har sogar argumentert med at situasjonen minner om det den var på 1990-tallet, da EU heller ikke klarte å være en konstruktiv faktor i problemene Balkan stod overfor.
HVIS Kosovo får uavhengighet har man godkjent at en etnisk minoritet som bor geografisk konsentrert innenfor grensene til et land som er dominert av en annen folkegruppe har rett til å erklære seg uavhengig av majoriteten og kreve området de bor på som uavhengig. På Balkan har man en annen slik situasjon i Republika Srpska, som er en del av Bosnia hvor serbere er i flertall. Dersom prinsippet for løsning av Kosovo-konflikten skal innføres for alvor vil dermed RS ha ’rett’ til å erklære seg uavhengig fra Bosnia. Man har også en slik situasjon i det vestlige Makedonia, hvor det nesten bare bor albanere, og hvor det var voldelige sammenstøt i 2001. Og for den del: man har en slik situasjon i Belgia, hvor to folkegrupper mer eller mindre bor i hver sin del av landet. Og i Spania, hvor det er områder som dominieres av baskere. Eller på Korsika, hvor mange korsikere ikke lenger vil tilhøre Frankrike. Og lista kan bli lang. I Kosovo vil i tillegg forholdet mellom den albanske majoriteten og den serbiske minoriteten bli enda mer tilspisset, og de sistnevnte vil være i en enda mer presset situasjon fordi den støtten de i dag får fra Beograd kan bli tvunget til å opphøre. Det skaper en desperat situasjon for dem.
På den annen side: hvis Kosovo IKKE får uavhengighet, vil albanerne der fortsette å lage bråk. De vil fortsette å kjempe for sin sak både med politiske og voldelige midler. Og sjansen er stor for at volden sprer seg til andre områder. Det handler simpelthen om taktikk: jo større problemer du skaper, jo mer blir motstanderen tvunget til å ta deg på alvor. Hvis kosovoalbanerne klarer å skape store nok problemer, vil at EU og det internasjonale samfunnet bli tvunget til større inrømmelser overfor albanerne for å få en slutt på problemene.
Med andre ord: får Kosovo uavhengighet er det store sjanser for bråk. Hvis Kosovo ikke får uavhengighet er det store sjanser for bråk. I dag ser det ut som om situasjonen bare vil skape tapere uansett.
Og jeg har ikke engang skrevet om Russlands innflytelse og interesser, om EUs egeninteresse i å holde Balkanlandene litt på avstand. Om USAs fordeler av å lytte til en sterk albansk lobby. Om Kosovos manglende evne til å klare seg selv økonomisk dersom det blir et uavhengig land. Om kriminelle krefter som har stor egeninteresse av å sabotere enhver mulighet til fred i området. Om link mellom slike nettverk i Albania, Montenegro, Serbia og Kosovo. For eksempel.
Kanskje jeg en gang skriver om hva som kunne løse konflikten. Det vil minne om ønsketenkning, men det er mulig. Tror jeg.
Fredag startet Serbia og Kosovo’s ledere direkte samtaler – såkalte forhandlinger – i New York, hvor FNs generalforsamling for tiden er satt. De har frist frem til 10. desember. Hvis de ikke frem til da klarer å forhandle seg til en løsning om Kosovo som begge parter kan leve med, vil – påstås det – FN overkjøre dem og rett og slett vedta en løsning. Det er få som tror det gjør tingenes tilstand noe bedre.
Partene har formelt sett hatt ‘konsultasjoner’ helt siden freden ble gjenopprettet etter NATO-bombinga i 1999, men senest for tre år siden var det igjen bråk der. Men samtalene har ikke ført til noe resultat. Når målet til serberne er at Kosovo kan få alt annet enn uavhengighet og albanerne ikke vil godta noe annet enn avhengighet sier det seg selv at det er vanskelig å finne en konstruktiv løsning.
I 2005 utnevnte FNs daværende generalsekretær Kofi Annan en spesialutsending som skulle jobbe med Kosovos fremtidige status, Matti Ahtisaari. Etter at Ahtisaari (som i parentes bemerket skal holde gjesteforelesning på mitt universitet 19. oktober!) kom med sitt forslag for hvordan konflikten skulle løses fikk partene en frist frem til 10. desember for å finne en løsning seg imellom. Da hadde de 120 dager på seg. Det er neppe tilfeldig at de fikk 120 dager i stedet for f.eks. 100 dager; hvis de hadde fått 100 dager ville de nemlig vært i sluttfasen rundt 28. november, som er en viktig symboldato for albanerne, og sjansen for at de ensidig skulle erklære uavhengighet (fra Serbia, i strid med FN Sikkerhetsråds resolusjon 1244) ville vært langt større.
Torsdag kveld, dagen før de møttes i FN til direkte samtaler, var Serbias utenriksminister Vuk Jeremic på BBC Worlds nyheter. Han kommenterte det amerikanske utspillet om at de ville godkjenne en ensidig erklæring om uavhengighet dersom Kosovo kommer med den. Det han sa hørtes helt logisk ut: “Når USA går ut med et slikt utspill har ikke kosovoalbanerne noen grunn til å forhandle med Serbia. De kan bare vente til tidsfristen er utløpt uten å være villig til å gi noe som helst i et kompromiss, og til slutt kan de si ‘sorry, vi ble ikke enige’. USAs utspill gjør det enkelt for dem å ikke vise forhandlingsvilje og underminerer dermed prosessen som er i gang for å finne en løsning.”
Det høres logisk ut og han har helt rett. Problemet er bare at dersom man velger en annen strategi, nemlig den Jeremic ba om i BBC-programmet – at man må forhandle seg frem til en løsning, finne en utvei gjennom samtaler mellom partene – har serberne like liten grunn til å være konstruktive. De kan foreslå ting de vet kosovoalbanerne ikke vil godta, og samtidig kreve at problemet må løses gjennom ‘samtaler’. Samtalene fører i realiteten ikke noe sted, men serberne oppnår det de vil, nemlig å blokkere uavhengighet for Kosovo.
Ingen av partene er villige til å gi seg. Og i den nervekrigen er det sannsynligvis Kosovo som vil trekke det lengstre strået. I alle fall for ei stund.
Hvis Kosovo ensidig erklærer uavhengighet vil USA anerkjenne Kosovos uavhengighet utenom FN-systemet, fordi en slik uavhengighet ikke vil oppfylle FNs krav. Og landene i EU vil være delt, noen vil sannsynligvis følge USA mens andre vil la være. Dermed har ikke EU, som fortsatt mangler koordinering av utenrikspolitikken sin, noen helhetlig politikk overfor Kosovo og muligheten for at EU kan utøve positiv innflytelse (og såkalt ‘myk makt/soft power’) i Balkan er sterkt svekket. Noen har sogar argumentert med at situasjonen minner om det den var på 1990-tallet, da EU heller ikke klarte å være en konstruktiv faktor i problemene Balkan stod overfor.
HVIS Kosovo får uavhengighet har man godkjent at en etnisk minoritet som bor geografisk konsentrert innenfor grensene til et land som er dominert av en annen folkegruppe har rett til å erklære seg uavhengig av majoriteten og kreve området de bor på som uavhengig. På Balkan har man en annen slik situasjon i Republika Srpska, som er en del av Bosnia hvor serbere er i flertall. Dersom prinsippet for løsning av Kosovo-konflikten skal innføres for alvor vil dermed RS ha ’rett’ til å erklære seg uavhengig fra Bosnia. Man har også en slik situasjon i det vestlige Makedonia, hvor det nesten bare bor albanere, og hvor det var voldelige sammenstøt i 2001. Og for den del: man har en slik situasjon i Belgia, hvor to folkegrupper mer eller mindre bor i hver sin del av landet. Og i Spania, hvor det er områder som dominieres av baskere. Eller på Korsika, hvor mange korsikere ikke lenger vil tilhøre Frankrike. Og lista kan bli lang. I Kosovo vil i tillegg forholdet mellom den albanske majoriteten og den serbiske minoriteten bli enda mer tilspisset, og de sistnevnte vil være i en enda mer presset situasjon fordi den støtten de i dag får fra Beograd kan bli tvunget til å opphøre. Det skaper en desperat situasjon for dem.
På den annen side: hvis Kosovo IKKE får uavhengighet, vil albanerne der fortsette å lage bråk. De vil fortsette å kjempe for sin sak både med politiske og voldelige midler. Og sjansen er stor for at volden sprer seg til andre områder. Det handler simpelthen om taktikk: jo større problemer du skaper, jo mer blir motstanderen tvunget til å ta deg på alvor. Hvis kosovoalbanerne klarer å skape store nok problemer, vil at EU og det internasjonale samfunnet bli tvunget til større inrømmelser overfor albanerne for å få en slutt på problemene.
Med andre ord: får Kosovo uavhengighet er det store sjanser for bråk. Hvis Kosovo ikke får uavhengighet er det store sjanser for bråk. I dag ser det ut som om situasjonen bare vil skape tapere uansett.
Og jeg har ikke engang skrevet om Russlands innflytelse og interesser, om EUs egeninteresse i å holde Balkanlandene litt på avstand. Om USAs fordeler av å lytte til en sterk albansk lobby. Om Kosovos manglende evne til å klare seg selv økonomisk dersom det blir et uavhengig land. Om kriminelle krefter som har stor egeninteresse av å sabotere enhver mulighet til fred i området. Om link mellom slike nettverk i Albania, Montenegro, Serbia og Kosovo. For eksempel.
Kanskje jeg en gang skriver om hva som kunne løse konflikten. Det vil minne om ønsketenkning, men det er mulig. Tror jeg.
Helsinki by boat
Dette er Kiti og meg i dag. Vi tok en tur med baat-sightseeing i skjaergaarden utenfor Helsinki. Hun satt inne og titta; jeg stod ute og saa meg rundt, og tok masse bilder. Tenk at vi har vaert venner i 14 aar! Baatturen, som resten av dagen, var fantastisk. Foerst var vi en runde i byen og saa oss/meg rundt, og vi klarte aa finne steder jeg ikke hadde vaert foer - og fant et sted hvor hun ikke hadde vaert foer heller! Selv om hun bor her... Da jeg kom frem fikk jeg dessuten vite at hun og samboeren nettopp har giftet seg! Men de har ikke hatt noen som helst form for markering; de ville bare ha det juridiske paa plass og gjoere det enkelt. Og det er jo greit nok. Bildet under: Nordmann nyter finsk hoesttid!
This is my friend Kiti and myself earlier today. We went sightseeing by boat on the seaside outside Helsinki, where she lives. We have been friends for 14 years! And the boat ride, like the rest of the day, was great and I have made lots of pictures. We went for a long stroll around the city and even managed to find a place where she had not been before; and indoor market place with all kinds of exciting products. Including 'reindeer kebab'. When I arrived yesterday I learned that she and the man she lives with have actually gotten married, just quite simply and without making it an event, a few weeks ago. Which is fair enough. I can understand that they want the legalities sorted! Picture below: Happy Norwegian enjoying Finnish autumn season!
This is my friend Kiti and myself earlier today. We went sightseeing by boat on the seaside outside Helsinki, where she lives. We have been friends for 14 years! And the boat ride, like the rest of the day, was great and I have made lots of pictures. We went for a long stroll around the city and even managed to find a place where she had not been before; and indoor market place with all kinds of exciting products. Including 'reindeer kebab'. When I arrived yesterday I learned that she and the man she lives with have actually gotten married, just quite simply and without making it an event, a few weeks ago. Which is fair enough. I can understand that they want the legalities sorted! Picture below: Happy Norwegian enjoying Finnish autumn season!
28 September 2007
Espoo, Finland
Naa er jeg i Espoo, Finland. Kiti er paa vei hjem fra jobb. En av naboene hennes har traadloest nettverk som ikke er sikret, saa jeg koser meg med surfing og oppdatering paa nett mens jeg venter. Genialt! Lenge leve teknologien... Reiser herfra soendag kveld, ca kl 19 norsk tid. Lander i Georgia ca ved midnatt norsk tid, tror jeg, eller kanskje ett. Har blitt litt forvirra mht tidssoner, men uansett: skal vaere her i helga og kose meg masse! Oppdatering med bilder foelger sikkert etterhvert.
Now I am in Finland, in a town just outside Helsinki, visiting a friend. In fact I am currently waiting for her to come home from work and while waiting I am using an unsecured wireless internet connection that one of her neighbours has. Lucky me, and thank God for technology:-) Will stay here until Sunday night, when I leave for Georgia. All well so far! And will probably update with pictures later; here are beauuuutiful autumn colours.
Now I am in Finland, in a town just outside Helsinki, visiting a friend. In fact I am currently waiting for her to come home from work and while waiting I am using an unsecured wireless internet connection that one of her neighbours has. Lucky me, and thank God for technology:-) Will stay here until Sunday night, when I leave for Georgia. All well so far! And will probably update with pictures later; here are beauuuutiful autumn colours.
27 September 2007
27.09.2007 - Riga, Latvia
Dette er meg. Dette er Latvia. Dette er akkurat naa. Og jeg har det aldeles utmerket!
PS: Postene fra Kosovo er oppdatert med bilder. Det er bare aa bla seg nedover sida...
This is me. This is Latvia. This is this very moment. And I'm having a great time!
PS: The posts from Kosovo are updated with pictures. Just scroll down the page and have a look...
Rapport fra Athen - Report from Athens
Naa er jeg i Athen, paa flyplassen, og venter paa flyet til Riga litt senere i ettermiddag. Det er ikke saa verst aa vaere paa reisefot, men flyplassen her er elendig. Syns jeg. Bildet er fra i gaar kveld, siste kveld i Beograd, tilbrakt med 'gjenget', og viser meg og Jelena, som jeg har delt leilighet med de siste tre maanedene.
Now I am in Athens, at the aiport, which is a crappy one by the way. Am waiting for my transfer flight to Riga later this afternoon. The picture shows me and Jelena, who's been my housemate for the last thee months. It was made last night, when I was out with my best friends in Belgrade. We had a great time:)
25 September 2007
Beograd: Nesten slutt - Belgrade: Nearly over
Naa er det tirsdag ettermiddag og tida mi i Beograd er nesten over. Jeg har mindre enn 48 timer igjen her i byen. Det er rart aa tenke paa. Og trist. I morgen er siste dagen min, baade paa kontoret og i byen foroevrig. Jeg skal jobbe til ca kl 13, saa har jeg et intervju over lunsj kl 13, et nytt intervju kl 15 (i regjeringsbygget som ligger rett ved Donau!) og deretter drar jeg hjem. Paa kvelden skal jeg ut og spise middag sammen med fire gode venner. Det er jeg selv som har regissert det, for jeg har lyst til aa vaere sammen med dem heller enn aa ikke ha noen ordentlig 'avslutning' paa oppholdet her. Og torsdag morgen kl 05.30 henter drosja meg! Jeg maa vaere paa flyplassen 06 fordi flyet gaar 08. Jeg flyr foerst til Athen, saa til Riga. Og neste dag til Finland, men det er en annen historie. Torsdag har jeg fem-seks timer transfertid paa flyplassen i Athen, saa jeg haaper de har traadloest nettverk saa jeg kan logge meg paa internett mens jeg venter! Hvis ikke er det store sjanser for at jeg leser ferdig boka jeg holder paa med, "Kosovo. A short history." Den kjoepte jeg paa et utendoers boksalg i Pristina paa fredag. Og den er faktisk kjempebra! ...og om ei uke sitter jeg i Georgia og skriver!
Today is Tuesday, it is now afternoon - and it is less than 48 hours until I leave Belgrade. That is a bit weird, and a bit sad to think of too. Tomorrow I am working until about 13/1pm, then I have one lunch interview and one other interview, and then I go home. In the evening I am having dinner at a restaurant with four good friends, and Thursday morning I fly out from Belgrade at 08/8am. I must be at the airport at 06/6am. YAK! But there's no helping it... I am flying through Athens to Riga, and then I'll spend the weekend in Finland - but that's a different story I'll write more about later. I just hope the airport in Athens has wireless internet connection, because I'll spend quite a few hours there in transfer. If they don't have it I will probably have to finish my book about Kosovo that I bought at an outdoor market in Pristina last Friday. No bad option, that either. And in a week I'll be writing from Georgia!
Today is Tuesday, it is now afternoon - and it is less than 48 hours until I leave Belgrade. That is a bit weird, and a bit sad to think of too. Tomorrow I am working until about 13/1pm, then I have one lunch interview and one other interview, and then I go home. In the evening I am having dinner at a restaurant with four good friends, and Thursday morning I fly out from Belgrade at 08/8am. I must be at the airport at 06/6am. YAK! But there's no helping it... I am flying through Athens to Riga, and then I'll spend the weekend in Finland - but that's a different story I'll write more about later. I just hope the airport in Athens has wireless internet connection, because I'll spend quite a few hours there in transfer. If they don't have it I will probably have to finish my book about Kosovo that I bought at an outdoor market in Pristina last Friday. No bad option, that either. And in a week I'll be writing from Georgia!
24 September 2007
Close enough!
Jeg nevnte det ikke i forrige innlegg, men da vi skulle kjoere tilbake til Beograd i gaar var veien til/gjennom Pristina stengt av KFOR, saa vi maatte kjoere en lang omvei. Jeg ble fortalt at det hadde vaert uroligheter (sammenstoet) og at det var derfor veien var stengt. Og det var i og for seg greit nok. Saa kom jeg over denne nyheten. I natt var det en stor eksplosjon i Pristina, i sentrum og minst to er bekrefta doede. Sikkert i de gatene hvor jeg har vandret, men ikke der jeg bodde (bodde litt utenfor selve sentrum) og ikke paa et tidspunkt jeg ville vaert der. Men likevel. Close enough.
I did not mention it in the previous post, but when we were returning to Belgrade yesterday the road to/through Pristina was closed because of trouble; there'd been some clashes. So we had to take a detour, which in and of itself went well. Then today I came across the news that last night a big bomb exploded in downtown Pristina killing at least two people. It was not near where I lived, as I lived slightly outside the city centre, and although I walked those streets it was not at a time when I might have been there. But still. Close enough!
I did not mention it in the previous post, but when we were returning to Belgrade yesterday the road to/through Pristina was closed because of trouble; there'd been some clashes. So we had to take a detour, which in and of itself went well. Then today I came across the news that last night a big bomb exploded in downtown Pristina killing at least two people. It was not near where I lived, as I lived slightly outside the city centre, and although I walked those streets it was not at a time when I might have been there. But still. Close enough!
Kosovo - in English
(Norsk tekst/innlegg staar nedenfor dette!)
27.09.07: Updated with images!
Now I am back in Belgrade after a weekend in Kosovo. It has been a remarkable weekend; I have learned quite a bit and have a different understanding of 'the Kosovo issue' now than before I went. I first went with minibus from Belgrade to Pristina, the capital of Kosovo, then on Saturday I went to Gracanica, a Serbian enclave town about 9km outside Pristina.
Pristina itself is quite dirty and relatively poor-looking. There are lots of people and lots of blocks and houses where people live, but what is striking is that the centre is relatively little in comparison to the number of people living in the city. There's hardly any institutions or businesses where all those people can work. The statistics speak of 50-70% unemployment rate in Kosovo, and to see that in all its contrast was an eye-opener. The only workplaces of some size, save for hospitals, schools and the university, are those of international organizations, and they are mostly staffed by foreigners/expats.
To see how little the city centre was, and how few businesses there were, in comparison to the size of the city and the number of houses was simply puzzling in a way. The architecture is a combination of communist concrete fantasies, remains of the 1980's glass facades, a surreal national library and a few buildings that have physical resemblance to central/west European style such as it is found in e.g. Austria or France. There are lots of cafes and places to spend easy money, but relatively few people who have that money to spend. Picture: The UN building, one of the few large employers in Pristina. And they hire foreigners, for the most part.
As for attractions, Pristina does not have too much to offer. A couple of monuments and statues, some mosques, a museum (that was closed when I came), a most remarkable national library and ... what else?
Oh, the grave of the late Kosovo president Rugova. He died of lung cancer in January 2006, and having seen how many and how much people in the Balkans smoke I can't say I am surprised! But he was a high-class politician, no doubt, and he is sorely missed today. Albania is the most USA-loving country in the world as far as I know, and whether independent or not Kosovo will definitely be # 2 on that list. It has a Bill Clinton boulevard, complete with a massive poster of the man himself. The other main 'star' of Pristina is mother Theresa. 
She was born in Skopje, Macedonia from an Albanian family in what was then Yugoslavia. Her street, Mother Theresa Boulevard, is the main street and pedestrian zone in Pristina and also has a statue of the late nun. Picture left: A big poster of guess who pays tribute to the man after whom this boulevard is named... Picture right: A statue of Mother Theresa, found on Mother Theresa Avenue, the main street in Pristina.
On Saturday I went to Gracanica, a Serbian enclave town about 9 km from Pristina. I visited a woman I have met while being here; she's a Serbian doctor and a director of a medical clinic in Gracanica. I was there together with some Americans, and she showed us around the clinic before taking us to the Gracanica monastery. Or rather: to the church of the Gracanica monastery. The monastery was built from 1313-21, so it was finished before the Ottomans came and established control in this part of the Balkans. It has been an important place in Serbian history and during the medieval times there was a Patriarchate established there. The church is filled with frescoes, most of which were finished at the time when the church was finished, so they are more than 600 years old. The monastery has survived all the wars on the Balkans, including the 1999 NATO bombing campaign, and most of its frescoes and other treasures remain intact.
27.09.07: Updated with images!
Now I am back in Belgrade after a weekend in Kosovo. It has been a remarkable weekend; I have learned quite a bit and have a different understanding of 'the Kosovo issue' now than before I went. I first went with minibus from Belgrade to Pristina, the capital of Kosovo, then on Saturday I went to Gracanica, a Serbian enclave town about 9km outside Pristina.
Pristina itself is quite dirty and relatively poor-looking. There are lots of people and lots of blocks and houses where people live, but what is striking is that the centre is relatively little in comparison to the number of people living in the city. There's hardly any institutions or businesses where all those people can work. The statistics speak of 50-70% unemployment rate in Kosovo, and to see that in all its contrast was an eye-opener. The only workplaces of some size, save for hospitals, schools and the university, are those of international organizations, and they are mostly staffed by foreigners/expats.
To see how little the city centre was, and how few businesses there were, in comparison to the size of the city and the number of houses was simply puzzling in a way. The architecture is a combination of communist concrete fantasies, remains of the 1980's glass facades, a surreal national library and a few buildings that have physical resemblance to central/west European style such as it is found in e.g. Austria or France. There are lots of cafes and places to spend easy money, but relatively few people who have that money to spend. Picture: The UN building, one of the few large employers in Pristina. And they hire foreigners, for the most part.As for attractions, Pristina does not have too much to offer. A couple of monuments and statues, some mosques, a museum (that was closed when I came), a most remarkable national library and ... what else?
Oh, the grave of the late Kosovo president Rugova. He died of lung cancer in January 2006, and having seen how many and how much people in the Balkans smoke I can't say I am surprised! But he was a high-class politician, no doubt, and he is sorely missed today. Albania is the most USA-loving country in the world as far as I know, and whether independent or not Kosovo will definitely be # 2 on that list. It has a Bill Clinton boulevard, complete with a massive poster of the man himself. The other main 'star' of Pristina is mother Theresa. 
She was born in Skopje, Macedonia from an Albanian family in what was then Yugoslavia. Her street, Mother Theresa Boulevard, is the main street and pedestrian zone in Pristina and also has a statue of the late nun. Picture left: A big poster of guess who pays tribute to the man after whom this boulevard is named... Picture right: A statue of Mother Theresa, found on Mother Theresa Avenue, the main street in Pristina.On Saturday I went to Gracanica, a Serbian enclave town about 9 km from Pristina. I visited a woman I have met while being here; she's a Serbian doctor and a director of a medical clinic in Gracanica. I was there together with some Americans, and she showed us around the clinic before taking us to the Gracanica monastery. Or rather: to the church of the Gracanica monastery. The monastery was built from 1313-21, so it was finished before the Ottomans came and established control in this part of the Balkans. It has been an important place in Serbian history and during the medieval times there was a Patriarchate established there. The church is filled with frescoes, most of which were finished at the time when the church was finished, so they are more than 600 years old. The monastery has survived all the wars on the Balkans, including the 1999 NATO bombing campaign, and most of its frescoes and other treasures remain intact.
A nun showed us around and explained much of its history for us, Sister Sarah. She also showed us a 'secret' staircase inside one of the pillars in the main part of the church, leading up to a secret room. In the 1300s, when they heard that the Ottomans were on their way, the church leaders hid many of the church's treasures and possessions in that secret room and then covered the entrance in brick as if it were a regular wall. I asked the nun if we could please be allowed up to see, and she let us! So now I have seen every bit of that church:-) And the frescos in the 'secret' room were amazingly beautiful - even for me, who is very sceptical to the whole Orthodox tradition... Picture: A fresco on the wall inside the 'secret' room. I think it is Elijah, but am not sure.
When returning to Belgrade I got a lift with friends, driving a private car all the way to Belgrade. And I noticed another thing that was a novelty to me, although here it's common 'knowledge'. If your car has Kosovo licence plates in Belgrade, or perhaps the rest of Serbia, it will be rampaged one minute after you leave it in the parking. Guaranteed.
Likewise, if you have a car with Serbian licence plates in Kosovo you are likely to be harassed and have your car vandalized. People solve this by having two sets of licence plates. When we stopped at the border crossing the driver handed our passports to the UNMIK office, then took off the Kosovo licence plates, put on Serbian licence plates he had hidden in the back of the car, and then we got the passports back and could proceed to Belgrade. No one lifted an eyebrow over this. Picture: This might look like a 'mistake shot' but actually shows the driver changing our licence plates while the UNMIK guys look at our passports...I must admit that the weekend offered me a wide range of inputs and increased understanding of the whole 'Kosovo issue'. Although I am not sure I am closer to imagining a solution.
Kosovo - paa norsk
27.09.07: Oppdatert med bilder!
Naa er jeg tilbake i Beograd etter ei helg i Kosovo. Foerst dro jeg til Pristina med minibuss fra Beograd. Den ble helt full foer vi kom til grensen; ca 20 mennesker var det plass til der. Det var baade albanere, serbere, roma og meg - og den eneste UNMIK hadde spoersmaal til var meg. 
Det vil si: de lurte paa hvorfor jeg skulle til Kosovo. Da jeg sa at det bare var for aa besoeke var det helt i orden. I stedet for stempel i passet fikk jeg et slags 'adgangsdokument' med stempel paa. Det er fordi Serbia ikke anerkjenner grensen mot Kosovo, saa det kunne visstnok skapt problemer senere hvis jeg f.eks. reiste UT fra Kosovo via et annet land (enn Serbia, f.eks. Makedonia eller Albania) og deretter skulle inn til Serbia etter det igjen. Da ville jeg mangle et 'utreisestempel' fra Serbia, som jeg normalt faar i passkontrollen paa flyplassen, og dermed ha et forklaringsproblem. Men som sagt; UNMIK hadde rutiner for det. UNMIK er den sivile FN-ledede kontrollen av Kosovo. (Der er i tillegg vaepnede styrker som heter KFOR.) Bilde: Jeg venter paa aa komme inn i Kosovo, paa en 'grenseovergang'. (Jeg skriver det i hermetegn fordi det ikke formelt er en anerkjent grense, men i praksis er det likevel det...)
Selve Pristina er en stor by. Der er massevis av boligblokker, men sentrum er uforholdsvis lite i forhold til antall mennesker som bor der. Det som slo meg var at byen paa ingen maate huset nok bygninger med arbeidsplasser som kunne sysselsette alle disse folkene. Det stemmer med statistikken, som sier en arbeidsloeshet paa 50-70%, men det var noe helt annet aa se det med egne oeyne. De eneste arbeidsplassene med litt stoerrelse (hvis man ser bort fra skoler, universitetet og sykehus) er de byggene som rommer regjeringen, som ikke er allverden stor, og de som rommer internasjonale organisasjoner som EU og FN. Og de som jobber der er som regel utlendinger, dvs de kommer fra ulike FN-medlemsland. Dermed har man i Pristina masse folk og lite jobber. Det ser ganske fattigslig ut i store deler av byen, mye skittent og forfallent. Der er droessevis av kafeer og barer, og butikker som selger ulike ting, men det er ikke saa mange som gaar rundt og bruker penger. Den illegale handelen florerer, der er masse boder paa gata hvor alt mellom himmel og jord kan kjoepes. Skilt er trespraaklige; albansk, serbisk og engelsk.
Men det er nesten bare albanere i gatene, og sikkerhetsnaervaeret er paatakelig. Der er politi og folk i uniform overalt, og det skal nok ikke mye til foer de handler. Alle viktige bygg (regjering, raadhus, FN, EU) har hoeye gjerder og noeye kontroll paa hvem som slipper inn, inkludert til garasjer og parkeringsplasser. Bildet: Dette skiltet er et vanlig syn paa bygg som rommer internasjonale institusjoner/organisasjoner (FN, OSCE, UNMIK, EU...) eller lokale regjeringer/statsinstitusjoner.
Det er ikke mye aa se for turister i Pristina, foruten byen selv. Jeg fikk med meg det meste; nasjonalbiblioteket, et par-tre statuer, monumenter, markedsplasser, et museum (som var stengt den dagen) og... Ja, ei ortodoks kirke, og grava til Ibrahim Rugova;
den forhenvaerende presidenten i Kosovo som doede av kreft i januar 2006. Etter aa ha sett hvor mange som roeyker og hvor mye de roeyker er jeg ikke overraska over at han doede av lungekreft. Det er fort gjort aa faa med seg det som er verdt aa se i Pristina, i alle fall paa dagtid. Det var ikke noe problem aa gaa alene rundt som dame i byen, men de fleste andre damer jeg saa var enten i par (med venninne eller mann) eller tydelig paa vei til/fra jobb. Det var knapt ei dame i byen som drev dank og bare surra rundt, men det var maaaange menn som gjorde det samme. Bildet: Plakat av Ibrahim Rugova, som henger sentralt paa en husvegg midt i byen. Faktisk er dette bygget i Mor Theresas gate, som er hovedgata i Pristina.
Det vil si: de lurte paa hvorfor jeg skulle til Kosovo. Da jeg sa at det bare var for aa besoeke var det helt i orden. I stedet for stempel i passet fikk jeg et slags 'adgangsdokument' med stempel paa. Det er fordi Serbia ikke anerkjenner grensen mot Kosovo, saa det kunne visstnok skapt problemer senere hvis jeg f.eks. reiste UT fra Kosovo via et annet land (enn Serbia, f.eks. Makedonia eller Albania) og deretter skulle inn til Serbia etter det igjen. Da ville jeg mangle et 'utreisestempel' fra Serbia, som jeg normalt faar i passkontrollen paa flyplassen, og dermed ha et forklaringsproblem. Men som sagt; UNMIK hadde rutiner for det. UNMIK er den sivile FN-ledede kontrollen av Kosovo. (Der er i tillegg vaepnede styrker som heter KFOR.) Bilde: Jeg venter paa aa komme inn i Kosovo, paa en 'grenseovergang'. (Jeg skriver det i hermetegn fordi det ikke formelt er en anerkjent grense, men i praksis er det likevel det...)Selve Pristina er en stor by. Der er massevis av boligblokker, men sentrum er uforholdsvis lite i forhold til antall mennesker som bor der. Det som slo meg var at byen paa ingen maate huset nok bygninger med arbeidsplasser som kunne sysselsette alle disse folkene. Det stemmer med statistikken, som sier en arbeidsloeshet paa 50-70%, men det var noe helt annet aa se det med egne oeyne. De eneste arbeidsplassene med litt stoerrelse (hvis man ser bort fra skoler, universitetet og sykehus) er de byggene som rommer regjeringen, som ikke er allverden stor, og de som rommer internasjonale organisasjoner som EU og FN. Og de som jobber der er som regel utlendinger, dvs de kommer fra ulike FN-medlemsland. Dermed har man i Pristina masse folk og lite jobber. Det ser ganske fattigslig ut i store deler av byen, mye skittent og forfallent. Der er droessevis av kafeer og barer, og butikker som selger ulike ting, men det er ikke saa mange som gaar rundt og bruker penger. Den illegale handelen florerer, der er masse boder paa gata hvor alt mellom himmel og jord kan kjoepes. Skilt er trespraaklige; albansk, serbisk og engelsk.
Men det er nesten bare albanere i gatene, og sikkerhetsnaervaeret er paatakelig. Der er politi og folk i uniform overalt, og det skal nok ikke mye til foer de handler. Alle viktige bygg (regjering, raadhus, FN, EU) har hoeye gjerder og noeye kontroll paa hvem som slipper inn, inkludert til garasjer og parkeringsplasser. Bildet: Dette skiltet er et vanlig syn paa bygg som rommer internasjonale institusjoner/organisasjoner (FN, OSCE, UNMIK, EU...) eller lokale regjeringer/statsinstitusjoner.Det er ikke mye aa se for turister i Pristina, foruten byen selv. Jeg fikk med meg det meste; nasjonalbiblioteket, et par-tre statuer, monumenter, markedsplasser, et museum (som var stengt den dagen) og... Ja, ei ortodoks kirke, og grava til Ibrahim Rugova;
den forhenvaerende presidenten i Kosovo som doede av kreft i januar 2006. Etter aa ha sett hvor mange som roeyker og hvor mye de roeyker er jeg ikke overraska over at han doede av lungekreft. Det er fort gjort aa faa med seg det som er verdt aa se i Pristina, i alle fall paa dagtid. Det var ikke noe problem aa gaa alene rundt som dame i byen, men de fleste andre damer jeg saa var enten i par (med venninne eller mann) eller tydelig paa vei til/fra jobb. Det var knapt ei dame i byen som drev dank og bare surra rundt, men det var maaaange menn som gjorde det samme. Bildet: Plakat av Ibrahim Rugova, som henger sentralt paa en husvegg midt i byen. Faktisk er dette bygget i Mor Theresas gate, som er hovedgata i Pristina.
Loerdag morgen ble jeg sammen med et par-tre amerikanere (venners venner) og en albaner henta til Gracanica, en serbisk enklave. Det vil si at det er en liten by 9 km fra Pristina hvor det bor bare serbere, stort sett, men at den/de er omgitt av albansk-kontrollert omraader. Jeg har blitt kjent med ei serbisk dame som bor der, hun er lege og direktoer paa en privat helseklinikk i Gracanica. Baade serbere og albanere kommer dit, de sistnevnte fordi de er mer fornoeyd med tjenestene der enn hos de alternative (albanske) legene... Hun viste oss rundt paa klinikken, vi hadde en lengre samtale og til slutt tok hun oss med til ei klosterkirke. Bilde: Gracanica, sett fra en liten hoeyde i utkanten av byen.
Klosteret i Gracanica er veldig beroemt i serbisk historie. Det var ferdig i 1321 og har mange fresker (malerier) innvendig som var ferdige da kirka sto ferdig. Dette var foer ottomanerne (tyrkerne) etablerte kontroll over Kosovo og store deler av Balkan, og det var ganske spesielt aa se saa gammel kunst. Ei nonne kom og viste oss rundt; hun snakket baade engelsk og fransk, saa vi fikk med oss mye. Hun viste oss at i ei av soeylene i hoveddelen av kirka var det en hemmelig trappegang opp til et hemmelig rom inni den ene kuppelen. Trappa begynte 1,5 meter opp paa veggen, og da de for over 600 aar siden hoerte at ottomanerne var paa vei, gjemte de mange av kirkeskattene i det hemmelige rommet og murte deretter igjen adgangen dit. Jeg spurte selvfoelgelig om lov til aa gaa opp, og det fikk vi. Etter ca 10 trinn i en murgang som ikke var bredere enn at skuldrene mine saavidt fikk plass kom vi opp i et lite rom (8m2?) med fantastiske fresker! Det var ganske spesielt. Gracanica har overlevd alle kriger og konflikter paa Balkan, inkludert NATO-bombinga i 1999, saa det aller meste er bevart slik det var opprinnelig. I dag er det svenske KFOR-soldater som vokter det - og en av dem ble ganske paff da jeg kom bort og begynte aa prate norsk/svensk og ikke engelsk:) Hvis de ikke hadde voktet det hadde det nok tatt kort tid foer albanerne hadde vandalisert kirka og klosteret, for de liker ikke noe som minner om serbisk naervaer der. Dessverre. Bilde: Kirka til klosteret. Det var inni soeyla til den hoeyre kuppelen at den hemmelige trappa var.
Det er mer aa si om hva jeg saa og opplevde og laerte. Men jeg skal la vaere. I alle fall for denne gangen. Kanskje skriver jeg mer naar jeg finner et sted som lar meg laste opp bilder!
21 September 2007
I(n) Pristina
I dag har jeg utforska Pristina, hovedstaden i Kosovo, hvis man kan kalle det for noe saant. Det er ikke akkurat mye aa se, hvis sannheten skal frem, men det er interessant syns jeg. (Bilde t.h.: Nasjonalbiblioteket. Ikke spoer meg hva de tenkte!) Har moett en fyr som jobba med den lokale regjeringa her, saa jeg har faatt stille mange spoersrmaal om ting jeg lurte paa. Det meste er veldig billig her og alt handles i euro, som er offisiell valuta. Til middag spiste jeg en kebabtallerken og drakk to bokser cola. Det kosta tilsammen 4 euro, dvs rundt 30 kroner... Har tatt endel bilder, bl.a. gikk jeg meg paa et tog av unger i nasjonalkostymer fra rundt omkring paa Balkan midt i byen, 
men har ikke med meg utstyr for aa faa dem over paa nett naa. (Oppdatert: Bildet t.v. viser unger fra Ungarn i nasjonalkostymer.)Tok ikke med meg laptopen hit, men jeg skal legge ut bilder naar jeg er tilbake i Beograd, hvis alt gaar som det skal.I morgen blir jeg henta tidlig paa formiddagen av venners venner, og da skal jeg til Gracanica, en serbisk enklave rett soer for Pristina. Jeg haaper aa ogsaa faa sett Mitrovica foer jeg drar; det er en by lenger nord som er delt - det renner ei elv gjennom byen, og paa nordsida bor serbere og soersida albanere. Det ser ut til at jeg drar tilbake til Beograd soendag, men det kan ogsaa hende jeg venter til mandag, litt avhengig av hvilke muligheter som byr seg. Oppdateringer foelger i alle fall etterhvert!
Today I have explored Pristina, the 'capital' of Kosovo. It's not exacatly much to see, but I think it is an interesting place just to observe. I also met with a guy who worked with the Kosovo government, so I got to ask loads of questions and have most of them answered. Most things here are very cheap and euro is the official currency. I had a kebab plate + two coke for dinner and it cost me 4 euros. I have taken some pictures, a.o. some of a parade of children in national costumes from around the Balkans that I ran into in town today, but don't have the equipment to publish them online here and now. Will try to post some when I am back in Belgrade.
Tomorrow I'll be picked up early in the day by friends of friends. I am going to Gracanica then, a Serbian enclave town just south of Pristina. I hope to also see Mitrovica before I leave; it is town further north that is divided - the Ibar river runs through it and the Serbs live on the northern side, Albanians on the southern. It now seems like I will return to Serbia on Sunday, but I may also wait until Monday, depending on what opportunities come up - or not. Updates will follow; watch this space:-)
Update on pictures 27.09.07: Image top right shows the national library in Pristina. Don't ask me what they were thinking! The picture to the left shows children from Hungary dancing a folk dance, wearing national costumes. It's from the parade I mentioned.
19 September 2007
Jeg drar til Kosovo - Going to Kosovo
I morgen (torsdag) drar jeg til Kosovo, avreise fra Beograd kl 16.00. Jeg kommer tilbake mandag kveld. Aner ikke hvorvidt jeg vil ha nettilgang der, saa det kan hende det ikke kommer oppdateringer foer tirsdag. Men jeg haaper aa kunne skrive noe her foer den tid! (Min serbisk mobil tar jeg med meg og den vil/kan brukes som om jeg var her i Beograd!) Reisen gaar med minibuss og tar ca fem timer, tror jeg. Jeg skal til Pristina foerst, og vil i loepet av helga dra til en annen by som jeg ikke husker navnet paa i farta. Pristina er under albansk kontroll, byen jeg deretter skal til er en serbisk enklave; dvs der bor stort sett bare serbere men den er omgitt av albansk-kontrollert omraade. Spennende aa endelig faa se med egne oeyne!
Tomorrow (Thursday) I am going to Kosovo. I leave Belgrade at 4pm. I will be back Monday night. I have no idea about whether I will have internet access there or not, so I may not update my blog until Tuesday. I am travelling by minivan and go to Pristina first, and at some point during the weekend I'll move on to another town whose name eludes me right now. Pristina is controlled by Albanians, the other town is a Serbian enclave, i.e. Serbian people live there but it is surrounded by Albanian-controlled territories. I am excited to finally see this with my own eyes!
Tomorrow (Thursday) I am going to Kosovo. I leave Belgrade at 4pm. I will be back Monday night. I have no idea about whether I will have internet access there or not, so I may not update my blog until Tuesday. I am travelling by minivan and go to Pristina first, and at some point during the weekend I'll move on to another town whose name eludes me right now. Pristina is controlled by Albanians, the other town is a Serbian enclave, i.e. Serbian people live there but it is surrounded by Albanian-controlled territories. I am excited to finally see this with my own eyes!
18 September 2007
God tid - Enough time
Da jeg tok bussen til jobb i dag, stoppa sjaafoeren plutselig et sted hvor det ikke var holdeplass og heller ikke trafikkork. Ingen skjoente helt hvorfor han stoppa. Men ved siden av veien, paa fortauet (det var i byen) var det en offentlig drikkefontene. Der vaska han kaffekoppen sin, fylte vannkagga (femliters, tror jeg) og saa pilte han inn i bussen igjen og kjoerte videre.
Foerst tenkte jeg 'Det er ikke mulig!' Men saa tenkte jeg at bussjaafoerer er en egen rase, og at hvis dette hadde skjedd hjemme hadde jeg blitt sjarmert. Kanskje ikke i Oslo, men naar jeg er nordafoerr syns jeg det er helt greit om sjaafoeren slaar av en prat med noen han kjenner underveis, og jeg har opplevd at en diger rutebuss har snirklet seg opp (og rygget tilbake!) en grusvei som knapt var bred nok til bussen - bare for at ei gammel, skroepelig dame i Lofoten skulle faa skyss til doera. Saa kanskje serbiske sjaafoerer ikke er saa forskjellige fra de norske, naar alt kommer til alt?
When I took the bus to work today the driver suddenly stopped the bus in a place where there was no bus stop nor any other reason to halt. No one quite understood why. But on the pavement there was a public drinking fountain, and there the bus driver washed his coffee mug and filled his big plastic keg with water. Then he rushed back in to the bus and drove on.
At first I thought "It's not possible!" But then it dawned upon me that bus drivers are a species of their own, and if this had happened at home I'd probably be charmed. Maybe not in Oslo, but when I am up north I think it is perfectly OK for the bus driver to stop for a chat with someone he knows. I also once experienced the local bus driving half a mile up a gravel road that was barely broad enough for the bus to drive on, only so that an old frail lady should get lift all the way to her own doorstep. And then that bus backed down that same road. So perhaps the Serbian bus drivers are not too different from their Norwegian counterparts, all things considered?
Foerst tenkte jeg 'Det er ikke mulig!' Men saa tenkte jeg at bussjaafoerer er en egen rase, og at hvis dette hadde skjedd hjemme hadde jeg blitt sjarmert. Kanskje ikke i Oslo, men naar jeg er nordafoerr syns jeg det er helt greit om sjaafoeren slaar av en prat med noen han kjenner underveis, og jeg har opplevd at en diger rutebuss har snirklet seg opp (og rygget tilbake!) en grusvei som knapt var bred nok til bussen - bare for at ei gammel, skroepelig dame i Lofoten skulle faa skyss til doera. Saa kanskje serbiske sjaafoerer ikke er saa forskjellige fra de norske, naar alt kommer til alt?
When I took the bus to work today the driver suddenly stopped the bus in a place where there was no bus stop nor any other reason to halt. No one quite understood why. But on the pavement there was a public drinking fountain, and there the bus driver washed his coffee mug and filled his big plastic keg with water. Then he rushed back in to the bus and drove on.
At first I thought "It's not possible!" But then it dawned upon me that bus drivers are a species of their own, and if this had happened at home I'd probably be charmed. Maybe not in Oslo, but when I am up north I think it is perfectly OK for the bus driver to stop for a chat with someone he knows. I also once experienced the local bus driving half a mile up a gravel road that was barely broad enough for the bus to drive on, only so that an old frail lady should get lift all the way to her own doorstep. And then that bus backed down that same road. So perhaps the Serbian bus drivers are not too different from their Norwegian counterparts, all things considered?
17 September 2007
Forvirra? Confused?
Enga har vunnet en fotballkamp. Og en 'angivelig' Engasupporter kasta en oelboks paa en av motstandernes spillere. Det er ikke bra. Men talsmannen for Klanen (Engas supportergruppe) er heller ikke helt bra. Han heter Espen Knutsen og sier til Dagbladet: - Det går heldigvis lang tid mellom hver gang det blir født en ny Einstein. Denne personen vil bli utestengt fra Vålerengas fotball og hockeykamper. Det er da jeg spoer meg: er det han eller journalisten som er helt paa baertur?
Saavidt meg bekjent var Einstein en ganske intelligent man. Kan det ha vaert Frankenstein han mente?
The Norwegian football club VIF won a football game yesterday. (Yes, football as in 'soccer', but this is the REAL football, hence the noun...) And apparently an alleged VIF supporter threw a can of beer on one of the other team's players. That's not good. But the spokesman for the VIF supporter group is not quite good either. In a statement to the Norwegian daily 'Dagbladet' he says: -Fortunately there's a long time between each time an Einstein is born. This person will be excluded from VIF's football and hockey matches. That's when I ask myself: is it he or the journalist who is completely off track? As far as I know Einstein was a pretty smart guy... Could it be that he meant to refer to Frankenstein?
Saavidt meg bekjent var Einstein en ganske intelligent man. Kan det ha vaert Frankenstein han mente?
The Norwegian football club VIF won a football game yesterday. (Yes, football as in 'soccer', but this is the REAL football, hence the noun...) And apparently an alleged VIF supporter threw a can of beer on one of the other team's players. That's not good. But the spokesman for the VIF supporter group is not quite good either. In a statement to the Norwegian daily 'Dagbladet' he says: -Fortunately there's a long time between each time an Einstein is born. This person will be excluded from VIF's football and hockey matches. That's when I ask myself: is it he or the journalist who is completely off track? As far as I know Einstein was a pretty smart guy... Could it be that he meant to refer to Frankenstein?
16 September 2007
Serbia, Kosovo og EU
(will probably not come in English. Sorry.)
Forholdet mellom Serbia og EU har mildt sagt vaert turbulent. Selv naar man bare konsentrerer seg om tida fra jernteppets fall og frem til i dag er det tydelig at ingen av dem helt vet hva de vil med den andre - og innsatsen for aa faa forholdet til aa fungere er deretter.
Da Jugoslavia begynte aa rakne fra 1991 og utover, hadde EU 12 medlemmer, og fra 1992/3 hadde de 15. EU hadde ingen utenrikspolitikk paa den tida; det meste handlet om EU og det indre markedet. Det husker alle vi som minnes Norges siste EU-debatt og avstemminga i 1994. Uansett: i 1991 begynte de foerste republikkene i Jugoslavia aa erklaere seg uavhengige. Slovenia og Kroatia var foerst ute. Jeg skal ikke gaa inn paa hvorfor de gjorde det. Men det skjedde. I Europa - dvs Vest-Europa - var det mange som mente at EU-landene maatte ha en felles tilnaerming til hvordan de skulle takle spoersmaalet om hvorvidt disse landene burde bli internasjonalt anerkjent eller ikke. De forskjellige medlemslandene i EU hadde ulike historiske forbindelser til de statene som samlet utgjorde Jugoslavia, og de var derfor veldig uenige om hvordan de skulle forholde seg til datidens utvikling.
FN visste heller ikke helt hva de ville gjoere. FN har ikke mer makt enn medlemslandene er villige til aa gi organisasjonen til enhver tid, og i konfliktfylte tider har medlemmene en tendens til aa legge mindre vekt paa FN og mer vekt pa egen valgfrihet i utenrikspolitikken; dvs aa ikke maatte/ville koordinere sitt staasted med andre land gjennom FNs nettverk. Problemene i Jugoslavia var likevel et FN-spoersmaal paa mer enn en maate. I FN's charter, dvs 'grunnloven' til FN, er det nemlig to prinsipper som i gitte situasjoner kan staa mot hverandre. Det ene er prinsippet om at ingen medlemsland skal blande seg inn i andre land's indre anliggender. Med andre ord: hvis Slovenia og Kroatia ikke var fornoeyde med aa vaere i Jugoslavia er det likevel et problem som de jugoslaviske myndighetene (i Beograd) maa loese. Det andre prinsippet er det som handler om retten til selvbestemmelse; folket som bor paa et gitt territorium skal selv ha rett til aa avgjoere hvem som skal styre dem. Det tilsier at Kroatia og Slovenia (og senere andre land) selv boer faa bestemme hvorvidt de vil vaere uavhengige, uten at Beograd skal kunne blande seg inn.
Loesninga i det tidligere Jugoslavia ble katastrofal, som alle vet. Reaksjonen fra EU's medlemsland bidro til det. Tyskland, for eksempel, bestemte seg for aa godkjenne Kroatia og Slvoenias uavhengighet, mens Spania - som sliter med lignende problemer i Baskerland - var mer skeptiske. Etter alle krigene paa Balkan paa 1990-tallet, for ikke aa si underveis; mens de paagikk, skjoente EU at det var noedvendig med en felles utenrikspolitikk. Saa de bestemte seg for aa satser mer paa det. Da EU for faa aar siden fikk 10-12 nye medlemsland (EU27 er den vanlige benevnelsen paa EU i sin siste versjon) ble det enda viktigere aa harmonisere utenrikspolitikken - og paradoksalt nok vanskeligere aa gjoere det, siden en rekke beslutninger krever enstemmighet og/eller flertall.
Det har blitt et problem for EU i forholdet til omverdenen, ogsaa Serbia. Ikke bare er landene i EU uenige om hva som boer vaere loesningen for Kosovo, splittelsen i EU har ogsaa blitt stoerre av at USA har lagt press paa EU i ulike situasjoner og dermed bidratt til at EU har blitt 'delt' mellom de som stoetter USA og de som er skeptiske. Storbritannia er gjerne for USA, mens andre land er mer mot. De gamle Oestblokklandene i EU har vaert delt i hvordan de ser paa EU's forhold til USA. I tillegg spiller forholdet til Russland inn. Polen, Estland og Tsjekkia er kjent som veldig Russlands-skeptiske land, mens Tyskland er kanskje det mest Russlandsvennlige landet i EU. Og et av de rikeste og mest innflytelsesrike, noe som gjoer det vanskelig for de som ikke staar paa Tysklands side.
Spilttelsen i EU har ogsaa vist seg i forholdet til Serbia og i spoersmaalet om Kosovo. Da NATO bombet Serbia i 1999 for aa stoppe Milosevic's angrep paa albanere i Kosovo, var iveren etter en fredsavtale med Milosevic stor. Derfor vedtok FN's sikkerhetsraad resolusjon 1244. Der slaas det fast at Kosovo er en del av Serbia, men at de skal faa en stor grad av selvstyre under oppsyn av det internasjonale samfunnet. Det var et kompromiss; selvstyrepunktet skulle gjoere albanerne fornoeyd, mens prinsippet om serbisk tilhoerighet mildgjorde Milosevic. Hvis man kan kalle det for det. En god loesning var det ikke, men den funket der og da - i alle fall i teorien, for ei stund, og det ble en slutt paa storskaladrepinga.
Men det var ingen varig loesning. FN har jobba hardt og lenge for aa finne en loesning, men det har ikke vaert mulig aa forhandle seg frem til en loesning som kunne var. I hoest gaar den siste innspurten, med uformell deadline 10. desember, men mange mener at toget allerede er gaatt. Kosovo har sagt at de vil aerklaere uavhengighet, det har jeg skrevet om tidligere, og spoersmaalet har vaert hva som vil skje etterpaa. Det er nemlig ikke nok aa erklaere uavhengighet; den maa ogsaa bli anerkjent av andre land for aa vaere 'gyldig' i internasjonal sammenheng. Mange har lurt paa hva USA vil gjoere, og hva EU vil gjoere. For ei droey uke siden sa USA at de vil anerkjenne Kosovo dersom Kosovo erklaerer uavhengighet (fra Serbia). Selv om de i ettertid benekta at de mente det, er det stor enighet om at utspillet var en 'proeveballong' for aa lodde stemninga, og en indikasjon paa hva som virkelig vil skje. For kosovoalbanerne var det signalet de har ventet paa; siden USA vil anerkjenne dem kan ikke resten av verden angripe dem eller tvinge dem til noe annet, og mange land kan ventes aa foelge USA's eksempel for aa holde seg inne med supermakta.
Men for EU er det vanskeligere. Storbritannia og Frankrike ventes aa stoette USA og anerkjenne Kosovo, mens Tyskland, Spania og Hellas er blant landene som ventes aa vaere mer skeptiske. Og siden EU ikke har en utenriksminister som kan bestemme over medlemslandene er det heller ikke mulig aa tvinge noen av medlemslandene til aa bli med paa en felles EU-holdning. Det er typisk at de landene som har problemer med minoritetsgrupper som har territorielle krav om selvstyre er de landene som er mest skeptiske til aa anerkjenne Kosovo. Hvis Kosovo blir anerkjent og faar bli FN-medlem paa sikt der det det samme som aa si 'bare man kjemper hardt og lenge og stygt nok uten aa gi seg i det hele tatt faar man til slutt det man vil'. Det er ikke akkurat noen oppskrift paa fredelig konfliktloesning, verken paa Balkan eller andre steder - for eksempel i Georgia, dit jeg drar om et par uker.
Selv om jeg har en ide om hva som skjer med Kosovo paa kort sikt, har jeg ingen anelse om hva som skjer paa lengre sikt. Men hvis USA og deler av EU anerkjenner Kosovo som uavhengig land, vil Serbia foele seg sviktet. Igjen. Og de vil ikke se at de har noen grunn til aa naerme seg EU eller europeiske standarder i lovgivning, utvikling/modernisering eller andre spoersmaal. Inkludert politisk. Dermed vil landet fortsatt vaere utenfor EU og dets mekanismer, paa kant med verden og uten tillit til omgivelsene.
Jeg vet ikke hva som vil vaere den beste loesninga paa konflikten rundt Kosovo. Men ett vet jeg: samme hva den blir, vil det ikke bidra til fred. Ikke paa lang tid.
Forholdet mellom Serbia og EU har mildt sagt vaert turbulent. Selv naar man bare konsentrerer seg om tida fra jernteppets fall og frem til i dag er det tydelig at ingen av dem helt vet hva de vil med den andre - og innsatsen for aa faa forholdet til aa fungere er deretter.
Da Jugoslavia begynte aa rakne fra 1991 og utover, hadde EU 12 medlemmer, og fra 1992/3 hadde de 15. EU hadde ingen utenrikspolitikk paa den tida; det meste handlet om EU og det indre markedet. Det husker alle vi som minnes Norges siste EU-debatt og avstemminga i 1994. Uansett: i 1991 begynte de foerste republikkene i Jugoslavia aa erklaere seg uavhengige. Slovenia og Kroatia var foerst ute. Jeg skal ikke gaa inn paa hvorfor de gjorde det. Men det skjedde. I Europa - dvs Vest-Europa - var det mange som mente at EU-landene maatte ha en felles tilnaerming til hvordan de skulle takle spoersmaalet om hvorvidt disse landene burde bli internasjonalt anerkjent eller ikke. De forskjellige medlemslandene i EU hadde ulike historiske forbindelser til de statene som samlet utgjorde Jugoslavia, og de var derfor veldig uenige om hvordan de skulle forholde seg til datidens utvikling.
FN visste heller ikke helt hva de ville gjoere. FN har ikke mer makt enn medlemslandene er villige til aa gi organisasjonen til enhver tid, og i konfliktfylte tider har medlemmene en tendens til aa legge mindre vekt paa FN og mer vekt pa egen valgfrihet i utenrikspolitikken; dvs aa ikke maatte/ville koordinere sitt staasted med andre land gjennom FNs nettverk. Problemene i Jugoslavia var likevel et FN-spoersmaal paa mer enn en maate. I FN's charter, dvs 'grunnloven' til FN, er det nemlig to prinsipper som i gitte situasjoner kan staa mot hverandre. Det ene er prinsippet om at ingen medlemsland skal blande seg inn i andre land's indre anliggender. Med andre ord: hvis Slovenia og Kroatia ikke var fornoeyde med aa vaere i Jugoslavia er det likevel et problem som de jugoslaviske myndighetene (i Beograd) maa loese. Det andre prinsippet er det som handler om retten til selvbestemmelse; folket som bor paa et gitt territorium skal selv ha rett til aa avgjoere hvem som skal styre dem. Det tilsier at Kroatia og Slovenia (og senere andre land) selv boer faa bestemme hvorvidt de vil vaere uavhengige, uten at Beograd skal kunne blande seg inn.
Loesninga i det tidligere Jugoslavia ble katastrofal, som alle vet. Reaksjonen fra EU's medlemsland bidro til det. Tyskland, for eksempel, bestemte seg for aa godkjenne Kroatia og Slvoenias uavhengighet, mens Spania - som sliter med lignende problemer i Baskerland - var mer skeptiske. Etter alle krigene paa Balkan paa 1990-tallet, for ikke aa si underveis; mens de paagikk, skjoente EU at det var noedvendig med en felles utenrikspolitikk. Saa de bestemte seg for aa satser mer paa det. Da EU for faa aar siden fikk 10-12 nye medlemsland (EU27 er den vanlige benevnelsen paa EU i sin siste versjon) ble det enda viktigere aa harmonisere utenrikspolitikken - og paradoksalt nok vanskeligere aa gjoere det, siden en rekke beslutninger krever enstemmighet og/eller flertall.
Det har blitt et problem for EU i forholdet til omverdenen, ogsaa Serbia. Ikke bare er landene i EU uenige om hva som boer vaere loesningen for Kosovo, splittelsen i EU har ogsaa blitt stoerre av at USA har lagt press paa EU i ulike situasjoner og dermed bidratt til at EU har blitt 'delt' mellom de som stoetter USA og de som er skeptiske. Storbritannia er gjerne for USA, mens andre land er mer mot. De gamle Oestblokklandene i EU har vaert delt i hvordan de ser paa EU's forhold til USA. I tillegg spiller forholdet til Russland inn. Polen, Estland og Tsjekkia er kjent som veldig Russlands-skeptiske land, mens Tyskland er kanskje det mest Russlandsvennlige landet i EU. Og et av de rikeste og mest innflytelsesrike, noe som gjoer det vanskelig for de som ikke staar paa Tysklands side.
Spilttelsen i EU har ogsaa vist seg i forholdet til Serbia og i spoersmaalet om Kosovo. Da NATO bombet Serbia i 1999 for aa stoppe Milosevic's angrep paa albanere i Kosovo, var iveren etter en fredsavtale med Milosevic stor. Derfor vedtok FN's sikkerhetsraad resolusjon 1244. Der slaas det fast at Kosovo er en del av Serbia, men at de skal faa en stor grad av selvstyre under oppsyn av det internasjonale samfunnet. Det var et kompromiss; selvstyrepunktet skulle gjoere albanerne fornoeyd, mens prinsippet om serbisk tilhoerighet mildgjorde Milosevic. Hvis man kan kalle det for det. En god loesning var det ikke, men den funket der og da - i alle fall i teorien, for ei stund, og det ble en slutt paa storskaladrepinga.
Men det var ingen varig loesning. FN har jobba hardt og lenge for aa finne en loesning, men det har ikke vaert mulig aa forhandle seg frem til en loesning som kunne var. I hoest gaar den siste innspurten, med uformell deadline 10. desember, men mange mener at toget allerede er gaatt. Kosovo har sagt at de vil aerklaere uavhengighet, det har jeg skrevet om tidligere, og spoersmaalet har vaert hva som vil skje etterpaa. Det er nemlig ikke nok aa erklaere uavhengighet; den maa ogsaa bli anerkjent av andre land for aa vaere 'gyldig' i internasjonal sammenheng. Mange har lurt paa hva USA vil gjoere, og hva EU vil gjoere. For ei droey uke siden sa USA at de vil anerkjenne Kosovo dersom Kosovo erklaerer uavhengighet (fra Serbia). Selv om de i ettertid benekta at de mente det, er det stor enighet om at utspillet var en 'proeveballong' for aa lodde stemninga, og en indikasjon paa hva som virkelig vil skje. For kosovoalbanerne var det signalet de har ventet paa; siden USA vil anerkjenne dem kan ikke resten av verden angripe dem eller tvinge dem til noe annet, og mange land kan ventes aa foelge USA's eksempel for aa holde seg inne med supermakta.
Men for EU er det vanskeligere. Storbritannia og Frankrike ventes aa stoette USA og anerkjenne Kosovo, mens Tyskland, Spania og Hellas er blant landene som ventes aa vaere mer skeptiske. Og siden EU ikke har en utenriksminister som kan bestemme over medlemslandene er det heller ikke mulig aa tvinge noen av medlemslandene til aa bli med paa en felles EU-holdning. Det er typisk at de landene som har problemer med minoritetsgrupper som har territorielle krav om selvstyre er de landene som er mest skeptiske til aa anerkjenne Kosovo. Hvis Kosovo blir anerkjent og faar bli FN-medlem paa sikt der det det samme som aa si 'bare man kjemper hardt og lenge og stygt nok uten aa gi seg i det hele tatt faar man til slutt det man vil'. Det er ikke akkurat noen oppskrift paa fredelig konfliktloesning, verken paa Balkan eller andre steder - for eksempel i Georgia, dit jeg drar om et par uker.
Selv om jeg har en ide om hva som skjer med Kosovo paa kort sikt, har jeg ingen anelse om hva som skjer paa lengre sikt. Men hvis USA og deler av EU anerkjenner Kosovo som uavhengig land, vil Serbia foele seg sviktet. Igjen. Og de vil ikke se at de har noen grunn til aa naerme seg EU eller europeiske standarder i lovgivning, utvikling/modernisering eller andre spoersmaal. Inkludert politisk. Dermed vil landet fortsatt vaere utenfor EU og dets mekanismer, paa kant med verden og uten tillit til omgivelsene.
Jeg vet ikke hva som vil vaere den beste loesninga paa konflikten rundt Kosovo. Men ett vet jeg: samme hva den blir, vil det ikke bidra til fred. Ikke paa lang tid.
13 September 2007
No guns, please!
I dag intervjuet jeg en person som er parlamentsmedlem her nede. I resepsjonen hang det et skilt av typen 'forbudsskilt', dvs et motiv med en roed ring rundt og en roed strek over. Hva som var forbudt? Vaapen. Det var en pistol der, og skiltet viste tydelig at det er forbudt aa ta med pistoler inn i parlamentet. Det var betryggende aa vite.
Today I interviewed an MP here. In the reception there was a prohibition sign of sorts, you know the kind with a red circle with an object inside and then a red line across the object. What the sign was about? Weapons. The object on the image was a gun, so it is apparently illegal to bring guns into the parliament. How comforting to know.
Today I interviewed an MP here. In the reception there was a prohibition sign of sorts, you know the kind with a red circle with an object inside and then a red line across the object. What the sign was about? Weapons. The object on the image was a gun, so it is apparently illegal to bring guns into the parliament. How comforting to know.
12 September 2007
Farlig - Danger ?
I gaar intervjuet jeg en mann som lever farlig. Ikke fordi han har gjort noe galt, men fordi han har gjort noe rett og det fra en saa viktig/synlig posisjon at mektige kriminelle er ute etter aa ta ham. Han kan f.eks. ikke bo i Beograd fordi han ikke er trygg her, og han kan ikke vandre fritt i gatene slik jeg kan. Han maa tenke seg noeye om foer han drar noen steder, maa alltid ha med sikkerhetsfolk som han stoler paa og hele tida tenke fluktruter osv. Da jeg skulle moete ham, var det en selvfoelge at han valgte sted og tid - og at det var noen av 'hans' folk der som diskret sjekket meg ut foer han selv troppet opp. Den eneste grunnen (?) til at jeg fikk tak i ham er at jeg kjenner noen han stoler paa. MEN han lot seg villig intervjue, fortalte masse nyttig mens opptakeren gikk og var utrolig hyggelig og avslappet, selv om oeynene selvfoelgelig scannet lokalet hele tida. Og jeg tenkte 'dette er nesten surrealistisk!' Men for ham er det hverdagen. Jeg kjente meg plutselig ganske heldig.
Yesterday I interviewed a man who's living dangerously. Not because he did something wrong; on the contrary: he's a good guy who from a powerful position tried to do something right and exposed a lot of bad - to put it simply. Now powerful criminals are out to get him. He can no longer live in Belgrade because he's not safe here, and he cannot roam the streets freely the way I do. He has to consider carefully before going anywhere, always needs to have security people around whom he can trust, think consciously about getaways from all locations etc. When I was arranging to meet him it was obvious that he'd get to chose both time and location - and that some of his people checked me out discreetly before he showed up in person. The only (?) reason I got hold of him in the first place is that I know someone he trusts. BUT he was interviewed and provided me with lots of useful information on the record. And he was very relaxed and friendly, even though his eyes scanned the facilities all the time. At some point I thought 'this is almost surreal!' But to him that is an everyday reality. Suddenly I felt quite lucky.
Yesterday I interviewed a man who's living dangerously. Not because he did something wrong; on the contrary: he's a good guy who from a powerful position tried to do something right and exposed a lot of bad - to put it simply. Now powerful criminals are out to get him. He can no longer live in Belgrade because he's not safe here, and he cannot roam the streets freely the way I do. He has to consider carefully before going anywhere, always needs to have security people around whom he can trust, think consciously about getaways from all locations etc. When I was arranging to meet him it was obvious that he'd get to chose both time and location - and that some of his people checked me out discreetly before he showed up in person. The only (?) reason I got hold of him in the first place is that I know someone he trusts. BUT he was interviewed and provided me with lots of useful information on the record. And he was very relaxed and friendly, even though his eyes scanned the facilities all the time. At some point I thought 'this is almost surreal!' But to him that is an everyday reality. Suddenly I felt quite lucky.
Markuskirka - Church of St. Mark
Dette er Markuskirka, eller ’kirka til apostelen og evangelisten Markus’, som det hele og fulle navnet er på serbisk. Den ligger ganske sentralt i byen, ikke langt fra parlamentet, og sist søndag havna jeg tilfeldigvis på ettermiddagsmesse her. Det var fascinerende, men med sår forkjølelseshals ble det litt slitsomt med røkelsen etterhvert...This is St. Mark’s Church, or ’the Church of the Apostle and Evangelist Mark’, as its full Serbian name reads. It is located quite centrally in Belgrade, close to the Republican Parliament. Last Sunday afternoon I incidentally found myself at mass here. It was quite fascinating (and the singing was beautiful!), but with a sore throat the inscence was a bit too much in the end...
Apostelen Markus vokter inngangen.
The Apostle Mark watching the entrance of the church.
Egentlig ville jeg ta bilde av altertavla, for den var nydelig. Men så la jeg merke til den gamle dama i sorte klær. Hun var helt tydelig veldig ’med’ på messa, og korsa seg og neia og alt hva man tydeligvis skulle. Noen ganger korsa hun seg fra panna og bøyde seg helt ned til bakken – uten å bøye knærne! Langt mer spenstig enn hva jeg forventa da jeg trodde jeg bare så ei gammel dame...
Originally I intended to take a picture of the alter paintings, because they were amazing. But then the old woman in black clothes caught my attention. She was completely into the whole mass, and she crossed herself and kneeled and did everything that seemed to belong to the mass ’procedures’. Some times she’d cross herself so completely that she bent down and touched the ground – without bending her knees at all! I was quite impressed; she was a lot more fit than I expected when I thought I saw just a random old lady...
Apostelen Markus vokter inngangen.The Apostle Mark watching the entrance of the church.
Egentlig ville jeg ta bilde av altertavla, for den var nydelig. Men så la jeg merke til den gamle dama i sorte klær. Hun var helt tydelig veldig ’med’ på messa, og korsa seg og neia og alt hva man tydeligvis skulle. Noen ganger korsa hun seg fra panna og bøyde seg helt ned til bakken – uten å bøye knærne! Langt mer spenstig enn hva jeg forventa da jeg trodde jeg bare så ei gammel dame...Originally I intended to take a picture of the alter paintings, because they were amazing. But then the old woman in black clothes caught my attention. She was completely into the whole mass, and she crossed herself and kneeled and did everything that seemed to belong to the mass ’procedures’. Some times she’d cross herself so completely that she bent down and touched the ground – without bending her knees at all! I was quite impressed; she was a lot more fit than I expected when I thought I saw just a random old lady...
Glam-Ingeborg
Dette er Ingeborg. Hun har på seg en kjole hun fikk i bursdagsgave fra meg tidligere i år. Den passa ikke så verst vel? Jeg syns hun ser ut som ei filmstjerne:-)This is my friend Ingeborg, wearing a dress I bought her for her birthday earlier this year. It fit her quite nicely, I think. She looks like a movie star to me!
Mest for nordmenn – Mostly for Norwegians
Dette er Nikola Pasic’s Torg midt i Beograd. Fontenen er en populær kilde til avkjøling på varme sommerdager, men denne dagen var det ikke nevneverdig varmt. Men hvis du ser deg rundt: Hva er det norske her? Send svaret på postkort til Elisabeth, Beograd, Serbia.
Hard to make sense of for non-Norwegians. But this is Nicola Pasic Square in Belgrade, and I ask what’s Norwegian here. [Answer on a postcard to Elisabeth, Belgrade, Serbia!] The fountain is a popular cooling spot during hot summer days, by the way, but this day it was not very warm.
Hard to make sense of for non-Norwegians. But this is Nicola Pasic Square in Belgrade, and I ask what’s Norwegian here. [Answer on a postcard to Elisabeth, Belgrade, Serbia!] The fountain is a popular cooling spot during hot summer days, by the way, but this day it was not very warm.Gary More @ Kalemegdan
Dette er festivalområdet på Kalemegdan sist fredag kveld. Det var musikkfestival der i helga, og dette bildet ble tatt mot slutten fredag kveld, når Gary More spilte. Han er en av mine favoritter, og selvfølgelig måtte jeg dit. Det firkanta området som er ’inngjerdet’ av lys på bildet var temmelig smekkfullt da han spilte! Nedenfor ser du mannen selv; han synger akkurat refrenget på ’Still got the blues’... Sukk.This is the festival area of Kalemegdan last Friday night. There was a music festival last weekend, and Friday night Gary More was one of the last artists on stage. He is one of my long-time favourites and of course I had to be there. The squared area that is fenced in was quite crowded when he played. The image below shows the man himself, singing the chorus of ’Still got the blues’. Quite heart-breaking.
Fotoutstilling – Photo exhibition
Fredag kveld var jeg på ei fotoutstilling i et lokale i sentrum. Noen bilder hadde jeg mer sansen for enn andre. Dette er en serie på tre jeg likte veldig godt, spesielt det midterste bildet hadde noe ved seg. Jeg brukte litt tid på det. Nedenfor ser du bildet i litt større format.Friday night I went to a photo exhibition in town. There were some pictures I liked more than others, and this series of three images caught my interest – in particular the middle one. Below you can see it in a slightly larger format. It communicates a whole lot, I think.
10 September 2007
Fremtida venter - The future's waiting
...og om under en maaned reiser jeg til Tbilisi i Georgia og skal vaere der frem til jul. I dag fikk jeg vite at ei jeg skal jobbe sammen med har ordnet innkvartering til meg. Jeg skal dele leilighet med en amerikaner som heter David og den ligger i gangavstand fra kontoret jeg skal jobbe paa. Billetten min ble levert i dag, jeg fikk mailen om leiligheta (til en OK pris!) paa formiddagen og i det hele tatt. Verden kunne ikke vaert bedre!
...and in less than a month I'm going to Tbilisi, in Georgia, where I will be staying until Christmas. Today I learned that one of my future colleagues has arranged a flat for me, I'll be sharing it with an American called David and the flat is within walking distances of the offices where I'll be working in my internship. Great! My airplane ticket was delivered today, I got the info about the flat (which btw comes at a decent price!) and...all things considered, life could not be better at the moment!
09 September 2007
Medievett noen? - Media sense anyone?
Dette er faren til Lindsay Lohan. De har vaert uvenner lenge. Men naa har de moettes som en del av hennes behandlingsopplegg. Og hva faar mannen seg til aa si til pressen? "- Jeg kan ikke kommentere mitt forhold til min datter, men det var fantastisk, sier faren." Hallo? Hvis du ikke kan kommentere det saa ikke si noe! Aa si at det er fantastisk er jo det samme som aa kommentere, mann... Kanskje ikke rart hun vil holde litt avstand.(Og ja, jeg ser det bekymringsverdige i at jeg vier tid og oppmerksomhet og bloggplass til denne uviktige hendelsen. Det skal ikke bli noen vane aa kommentere kjendisnyheter.)
This is Lindsay Lohan's dad. They haven't been friends for a while. But now they've met as a part of her rehabilitation programme. And what does he say to the press? "I cannot coment on my relationship with my daughter, but it was wonderful, her dad says." Hulloh? If you can't comment then don't say anything, man! Saying it was wonderful is making a coment, in case you hadn't noticed. Perhaps no wonder she prefers to keep her distance.
(And yes, I do see the the worry that can arise from my commenting on celebrity gossip. I will not make a habit of devoting space and attention to it though.)
08 September 2007
Demokrati og valg
(will come in English later, probably)
Jeg har tenkt litt paa demokrati i det siste. Det er kanskje ikke saa rart siden jeg studerer det, tross alt. Jeg har lest om fremveksten av nasjonalstater, om hva det er som binder folk sammen som et folk, som gjoer at de/vi oppfatter seg/oss som ei gruppe i et politisk fellesskap. Selve begrepet 'nasjonalstat' har bare eksistert i rundt 200 aar i Vest-Europa, og det er der slike stater har eksistert lengst. Men i en verden hvor globaliseringen (et begrep jeg foroevrig ikke tror paa!) blir stadig sterkere blir vaar identitet stadig utfordret; hvem vi definerer oss som og hvordan vi definerer fellesskap med andre forandrer seg i takt med at verden rundt oss kommer naermere og forandrer seg. Vi tenker ikke mye paa det til daglig, men naar man begynner aa resonnere litt kan man oppdage mye om seg selv og sitt forhold til verden. Hva er det som binder oss sammen med andre som kaller seg norske, for eksempel? Det er kanskje verdt et innlegg i seg selv, men det faar bli en annen dag.)
Det er lokalvalg i Norge neste helg. Og siden jeg var hjemme sist helg fikk jeg faktisk forhaandsstemt. Mandag var jeg innom Raadhuset og avleverte min lille stemme. Den er ikke stor, men sammen med andre faar den konsekvenser for om ungene paa Stokmarknes skal faa vann i bassenget eller ikke, om sykehjemmet skal bli bedre bemannet eller ikke, om kraftverket skal faa leve som en profesjonell bedrift eller bli sterkere styrt av politikere, om sykehusbukta skal fylles igjen - og i tilfelle om den skal forbeholdes de som er 'heldige' nok til aa bosette seg der eller om den skal bli offentlig tilgjengelig rekreasjonsomraade. For eksempel.
Jeg fikk et dilemma. Det er et parti som ligger mitt hjerte naermere enn andre, det er ingen hemmelighet. Men samtidig var det en person paa ei anna liste enn mitt parti's liste som jeg har veldig sansen for. Jeg stoler paa vedkommende, paa vedkommendes intensjoner og oenske om aa oppriktig bidra til et bedre lokalsamfunn der jeg har mine roetter og hoerer til. Jeg har rett og slett tillit til at vedkommende vil gjoere en god jobb dersom vedkommende faar mer makt i lokalpolitikken. Saa jeg vurderte aa foere vedkommende opp paa lista jeg leverte, for aa gi en liten stemme dit ogsaa (selv om det ville tatt litt 'vekt' bort fra stemmen til mitt parti).
Men paa samme liste som den personen jeg liker er det ogsaa et menneske jeg overhodet IKKE liker, verken som politiker eller som person. (Jeg vet det ikke er en kristelig nestekjaerlig ting aa si, men la meg vaere aerlig i det minste...) Og dersom jeg stemte paa den jeg likte ville stemmen ogsaa gi makt til en person jeg IKKE liker og overhodet ikke vil se i maktposisjon i mitt lokalsamfunn hjemme. Snarere tvert om, jeg skulle oenske vedkommende kunne gi se snart og gi plass til andre og mer konstruktivt orienterte mennesker. En stemme til personen jeg liker ville dermed kunne foere til en politikk jeg ikke liker av en person jeg ikke har sansen for. Utilsiktet konsekvens, tror jeg man kan kalle det.
Loesningen ble aa se paa programmene til baade mitt parti og til partiet til de to andre, hvorav jeg liker den ene. Det er tross alt programmene de velges paa; og hvis det de har gjort de siste fire aarene ikke stemmer med det de sier de vil gjoere er det lett aa ikke tro dem og dermed ikke stemme paa dem. Jeg fant ut at programmet til mitt parti er naermest mitt hjerte ogsaa lokalt, selv om jeg ikke er enig i alle punktene. Likeledes var det noen ting i 'de andres' program jeg var enig i og noen punkter jeg var HELT uenig i. Dermed maatte jeg veie hvilke saker som var/er viktigst for meg; hva er jeg villig til aa kompromisse paa og hva er jeg uboeyelig paa?
Da jeg hadde grublet ei stund visste jeg svaret. Og da jeg kom inn i 'boksen' paa Raadhuset for aa avgi min stemme var valget gjort og rett lapp ble lagt i konvolutten. Det var mitt valg. Jeg vet at jeg er delaktig i hva som skjer fremover; jeg har medvirket til aa gjoere valg for meg og mitt lokalsamfunn. Det store, uangripelige begrepet 'demokrati' har plutselig faatt et reelt og maalbart innhold for meg. Det har faatt en praktisk betydning.
Jeg mener at dersom man ikke stemmer i valg, har man heller ingen 'rett' til aa klage paa hva som skjer i lokalsamfunnet - eller nasjonalt, naar det er landsdekkende valg. Mange sier at 'alle partiene er like og jeg liker ikke noen bedre enn andre'. Det er greit nok. Men hvis du ikke klarer aa gjoere et valg om hvem du helst vil se med makta, hvordan kan du da stole paa de som maa gjoere kompliserte og viktige prioriteringer i den delen av samfunnet som har med deg aa gjoere? Hvorfor tror det er enklere for andre aa velge og prioritere enn for deg - og hva ville skje dersom de sa det samme som deg? Jeg sier ikke at alle skal melde seg inn i politiske partier. Men jeg mener at dersom man er i tvil ved valg, boer man finne noen faa - om saa bare en - politisk sak som er viktig for en selv og stemme paa det partiet som i den saken staar for det synet man har. Samme hva det er.
Det verste man kan gjoere er aa ikke stemme naar det er valg.
Jeg har tenkt litt paa demokrati i det siste. Det er kanskje ikke saa rart siden jeg studerer det, tross alt. Jeg har lest om fremveksten av nasjonalstater, om hva det er som binder folk sammen som et folk, som gjoer at de/vi oppfatter seg/oss som ei gruppe i et politisk fellesskap. Selve begrepet 'nasjonalstat' har bare eksistert i rundt 200 aar i Vest-Europa, og det er der slike stater har eksistert lengst. Men i en verden hvor globaliseringen (et begrep jeg foroevrig ikke tror paa!) blir stadig sterkere blir vaar identitet stadig utfordret; hvem vi definerer oss som og hvordan vi definerer fellesskap med andre forandrer seg i takt med at verden rundt oss kommer naermere og forandrer seg. Vi tenker ikke mye paa det til daglig, men naar man begynner aa resonnere litt kan man oppdage mye om seg selv og sitt forhold til verden. Hva er det som binder oss sammen med andre som kaller seg norske, for eksempel? Det er kanskje verdt et innlegg i seg selv, men det faar bli en annen dag.)
Det er lokalvalg i Norge neste helg. Og siden jeg var hjemme sist helg fikk jeg faktisk forhaandsstemt. Mandag var jeg innom Raadhuset og avleverte min lille stemme. Den er ikke stor, men sammen med andre faar den konsekvenser for om ungene paa Stokmarknes skal faa vann i bassenget eller ikke, om sykehjemmet skal bli bedre bemannet eller ikke, om kraftverket skal faa leve som en profesjonell bedrift eller bli sterkere styrt av politikere, om sykehusbukta skal fylles igjen - og i tilfelle om den skal forbeholdes de som er 'heldige' nok til aa bosette seg der eller om den skal bli offentlig tilgjengelig rekreasjonsomraade. For eksempel.
Jeg fikk et dilemma. Det er et parti som ligger mitt hjerte naermere enn andre, det er ingen hemmelighet. Men samtidig var det en person paa ei anna liste enn mitt parti's liste som jeg har veldig sansen for. Jeg stoler paa vedkommende, paa vedkommendes intensjoner og oenske om aa oppriktig bidra til et bedre lokalsamfunn der jeg har mine roetter og hoerer til. Jeg har rett og slett tillit til at vedkommende vil gjoere en god jobb dersom vedkommende faar mer makt i lokalpolitikken. Saa jeg vurderte aa foere vedkommende opp paa lista jeg leverte, for aa gi en liten stemme dit ogsaa (selv om det ville tatt litt 'vekt' bort fra stemmen til mitt parti).
Men paa samme liste som den personen jeg liker er det ogsaa et menneske jeg overhodet IKKE liker, verken som politiker eller som person. (Jeg vet det ikke er en kristelig nestekjaerlig ting aa si, men la meg vaere aerlig i det minste...) Og dersom jeg stemte paa den jeg likte ville stemmen ogsaa gi makt til en person jeg IKKE liker og overhodet ikke vil se i maktposisjon i mitt lokalsamfunn hjemme. Snarere tvert om, jeg skulle oenske vedkommende kunne gi se snart og gi plass til andre og mer konstruktivt orienterte mennesker. En stemme til personen jeg liker ville dermed kunne foere til en politikk jeg ikke liker av en person jeg ikke har sansen for. Utilsiktet konsekvens, tror jeg man kan kalle det.
Loesningen ble aa se paa programmene til baade mitt parti og til partiet til de to andre, hvorav jeg liker den ene. Det er tross alt programmene de velges paa; og hvis det de har gjort de siste fire aarene ikke stemmer med det de sier de vil gjoere er det lett aa ikke tro dem og dermed ikke stemme paa dem. Jeg fant ut at programmet til mitt parti er naermest mitt hjerte ogsaa lokalt, selv om jeg ikke er enig i alle punktene. Likeledes var det noen ting i 'de andres' program jeg var enig i og noen punkter jeg var HELT uenig i. Dermed maatte jeg veie hvilke saker som var/er viktigst for meg; hva er jeg villig til aa kompromisse paa og hva er jeg uboeyelig paa?
Da jeg hadde grublet ei stund visste jeg svaret. Og da jeg kom inn i 'boksen' paa Raadhuset for aa avgi min stemme var valget gjort og rett lapp ble lagt i konvolutten. Det var mitt valg. Jeg vet at jeg er delaktig i hva som skjer fremover; jeg har medvirket til aa gjoere valg for meg og mitt lokalsamfunn. Det store, uangripelige begrepet 'demokrati' har plutselig faatt et reelt og maalbart innhold for meg. Det har faatt en praktisk betydning.
Jeg mener at dersom man ikke stemmer i valg, har man heller ingen 'rett' til aa klage paa hva som skjer i lokalsamfunnet - eller nasjonalt, naar det er landsdekkende valg. Mange sier at 'alle partiene er like og jeg liker ikke noen bedre enn andre'. Det er greit nok. Men hvis du ikke klarer aa gjoere et valg om hvem du helst vil se med makta, hvordan kan du da stole paa de som maa gjoere kompliserte og viktige prioriteringer i den delen av samfunnet som har med deg aa gjoere? Hvorfor tror det er enklere for andre aa velge og prioritere enn for deg - og hva ville skje dersom de sa det samme som deg? Jeg sier ikke at alle skal melde seg inn i politiske partier. Men jeg mener at dersom man er i tvil ved valg, boer man finne noen faa - om saa bare en - politisk sak som er viktig for en selv og stemme paa det partiet som i den saken staar for det synet man har. Samme hva det er.
Det verste man kan gjoere er aa ikke stemme naar det er valg.
06 September 2007
Hurrah!
I dag kom kofferten min frem! De hadde oedelagt laasen (for tollinspeksjon?) i stedet for aa spoerre meg hva koden var, og jeg fikk ikke engang hengelaasen tilbake, men i alle fall: naa har jeg koffert, toalettsaker, klaer osv. Etter de siste dagers eskapader er det stor fremgang:)
Today my suitcase arrived! They had destroyed the lock at the airport (for customs inspection purposes?) instead of asking me what the code was and they did not even give me the lock back, but at least I have my suitcase and its contents, such as toiletries, essential clothes etc. After the escapades of the last week I'd say that's progress!
Today my suitcase arrived! They had destroyed the lock at the airport (for customs inspection purposes?) instead of asking me what the code was and they did not even give me the lock back, but at least I have my suitcase and its contents, such as toiletries, essential clothes etc. After the escapades of the last week I'd say that's progress!
05 September 2007
Veien til lykke? / The Road to Happiness?
Jakten på regnbuen. (Også kjent som ’tur til Sortland for å kjøpe klær siden kofferten min ikke kom frem sammen med meg’.)
Chasing the rainbow. Also known as ’ On the way to another town to buy clothes since my suitcase did not arrive when I did’.Mine nieser - My nieces
Thea plukket ville bringebær og rips da jeg tok jentene med ut en tur på lørdag. Her spanderer hun på Thale, som likte bringebærene men ikke rips. Omtrent som tanta, med andre ord. 
Thea has been picking wild berries while we were out for a walk and now she’s treating her sister Thale to a few. Very popular, that is, the raspberries were. The other ones were not.
Morbid?
Denne plakaten hang på veggen på flyplassen i Munchen da jeg var på reisefot i helga. De viser seg at under byggearbeider fant man et sted i Øst-Tyskland (antar jeg!) et lik begravet på et område hvor Sovjet pleide å ha styrker. Det har ligget der i anslagsvis 10-15 år og er ’offer for en forbrytelse’, som de sier. De har forsøkt å rekonstruere hvordan vedkommende kan ha sett ut og viser også frem klærne hans. Nå lurer de på hvem det er og om noen vet noe om dette. Tydeligvis har de håp om at noen som ferdes på flyplassen i Munchen vet noe. Jeg syns det var litt makabert. Og litt kuriøst.
This poster hangs on the wall of an internet corner cafe at Munich Airport. During works to prepare a construction site they’ve found the skeleton of a human who was murdered and buried 10-15 years ago, on a site somewhere in East Germany, presumably, since it was on premises where the Soviet Union used to have troops. They have tried to reconstruct how the person might have looked and also show the clothes the person was wearing. Now they wonder who it might be and if anyone know anything. Apparently they hope that someone passing through Munich Airport’s internet corner in the travel centre might know. I thought it was a bit morbid. And a bit peculiar.
This poster hangs on the wall of an internet corner cafe at Munich Airport. During works to prepare a construction site they’ve found the skeleton of a human who was murdered and buried 10-15 years ago, on a site somewhere in East Germany, presumably, since it was on premises where the Soviet Union used to have troops. They have tried to reconstruct how the person might have looked and also show the clothes the person was wearing. Now they wonder who it might be and if anyone know anything. Apparently they hope that someone passing through Munich Airport’s internet corner in the travel centre might know. I thought it was a bit morbid. And a bit peculiar.
03 September 2007
Reidun & Antonette
Dette er Reidun og Antonette fra Narvik. De er begge 87 år og kusiner til min (avdøde) bestemor. De var i vigslinga til mamma. Reidun fortalte at hun nå skal slutte å fornye sertifikatet sitt, for hun vil heller ta seg en konjakk hver morgen:)This is Reidun (left) and Antonette, both 87 years old and coming from Narvik in northern Norway. They are cousins of my late grandmother, but not sisters. Their home town Narvik is where they've lived all their lives. During WW2 it was heavily bombed and it suffered one of the earliest occupations the Nazi's carried out because of its strategic importance. There is a.o. a railway in Narvik that is linked directly to Sweden and mining activities, and Hitler wanted to control that. Both these women were there then and could tell lots of it first-hand. Before Narvik got its present name it was called Victoriahavn/Port Victoria, presumably in honour of the then English Queen Victoria. Reidun told us she has chosen not to renew her driving licence again. Not because of ill health or anything. She just wants to enjoy having a glass of cognac/brandy every morning instead!
Søndagens vigsling - Church last Sunday
Dette er mamme og biskop Tor B. Jørgensen i Hadsel kirke sist søndag. Mamma ble viglset som sognediakon. Kirka er åttekanta, bygd i tre og rødmalt utenpå. Den er fra 1824 og jeg elsker den.
This is my mum and the bishop yesterday. Now she is an 'officially approved' deacon in the local church district. The picture was made in our local church, an octogonal building made of wood and painted red, that dates back to 1824. I love it. And it was packed yesterday. By the time you read this I am on my way to Oslo (Monday) and going back to Belgrade via Munich (Tuesday).
This is my mum and the bishop yesterday. Now she is an 'officially approved' deacon in the local church district. The picture was made in our local church, an octogonal building made of wood and painted red, that dates back to 1824. I love it. And it was packed yesterday. By the time you read this I am on my way to Oslo (Monday) and going back to Belgrade via Munich (Tuesday).
Den Gode - The Goodie
I går ble mamma vigslet til diakon i kirka. Torgeir og pappa hadde spleiset på billetten for at jeg skulle kunne opp fra Beograd, så jeg var også der. Kjempestas! Bildet viser meg og Torgeir på Menighetshuset til kirkekaffen. Det var over 100 mennesker som kom dit, og dobbelt så mange tilstede i kirka tidligere på dagen. Mandag (i dag) reiser jeg til Oslo, tirsdag flyr jeg fra Oslo til Beograd via München og Milano. Det har vært lite internett noen dager nå, men skal forsøke å oppdatere mer snart. Da jeg kom hjem fredag kveld fikk jeg forøvrig et digitalkamera i gave fra Torgeir. Han syns jeg trengte et! Utrolig snilt...
Yesterday my mum was 'ordinated' as a deacon in the local church. The Bishop had come to perform the ceremony, and my dad + my brother had come up with money to pay my ticket from Belgrade to Stokmarknes, my home town in northern Norway. It was great! There were more than 200 people in church at the service and half that crowd came for the coffee afterwards. This picture shows me and my brother Torgeir at the coffee. On Monday I travel to Oslo, and on Tuesday I fly to Belgrade via Munich and Milan. A short break - but a very welcome one!! When I came home Friday night I received a digital camera as a present from Torgeir because he thought I needed one. Isn't he kind???
01 September 2007
Hemmeligheten avsloert - Secret revealed
Naa er hemmeligheten jeg har baaret i flere maander avsloert:
Jeg er hjemme paa Stokmarknes! Mamma skal vigsles inn i stillinga som diakon paa soendag, og i all hemmelighet har pappa og Torgeir sponset reisen min fra Beograd og hjem (og tilbake). Saa i gaar kveld henta ei venninne meg paa Sortland og kjoerte meg hjem. Mamma og pappa satt i stua. Jeg ringte paa doera, gikk inn og da jeg saa mamma sa jeg: "Er det her det er ledig rom?" Hun sa ingenting. Hun bare falt om halsen min og graat av glede. Jeg skal vaere her til mandag, da drar jeg tilbake soerover. Gjett om jeg koser meg over at konspirasjonen funka?
(og over at det var bittelitt nordlys i gaar og er nysnoe i fjellene)
Now the secret I have had for months has been revealed:
I am at home in the house of my parents! Up north, way north, in the Arctic:) I got here yesterday. Tomorrow is a big day for my mum in her job, and my dad and my brother decided to sponsor the trip so that I could come too. It was an amazing surprise for her, and when I walked in the door she just fell around my neck and cried... I am staying here until Monday, when I start heading south again. If you want to see what it's like here have a look at this webcam. Pictures will obviously follow!
Jeg er hjemme paa Stokmarknes! Mamma skal vigsles inn i stillinga som diakon paa soendag, og i all hemmelighet har pappa og Torgeir sponset reisen min fra Beograd og hjem (og tilbake). Saa i gaar kveld henta ei venninne meg paa Sortland og kjoerte meg hjem. Mamma og pappa satt i stua. Jeg ringte paa doera, gikk inn og da jeg saa mamma sa jeg: "Er det her det er ledig rom?" Hun sa ingenting. Hun bare falt om halsen min og graat av glede. Jeg skal vaere her til mandag, da drar jeg tilbake soerover. Gjett om jeg koser meg over at konspirasjonen funka?
(og over at det var bittelitt nordlys i gaar og er nysnoe i fjellene)
Now the secret I have had for months has been revealed:
I am at home in the house of my parents! Up north, way north, in the Arctic:) I got here yesterday. Tomorrow is a big day for my mum in her job, and my dad and my brother decided to sponsor the trip so that I could come too. It was an amazing surprise for her, and when I walked in the door she just fell around my neck and cried... I am staying here until Monday, when I start heading south again. If you want to see what it's like here have a look at this webcam. Pictures will obviously follow!
Subscribe to:
Posts (Atom)
