Serbia, Kosovo og EU

(will probably not come in English. Sorry.)

Forholdet mellom Serbia og EU har mildt sagt vaert turbulent. Selv naar man bare konsentrerer seg om tida fra jernteppets fall og frem til i dag er det tydelig at ingen av dem helt vet hva de vil med den andre - og innsatsen for aa faa forholdet til aa fungere er deretter.

Da Jugoslavia begynte aa rakne fra 1991 og utover, hadde EU 12 medlemmer, og fra 1992/3 hadde de 15. EU hadde ingen utenrikspolitikk paa den tida; det meste handlet om EU og det indre markedet. Det husker alle vi som minnes Norges siste EU-debatt og avstemminga i 1994. Uansett: i 1991 begynte de foerste republikkene i Jugoslavia aa erklaere seg uavhengige. Slovenia og Kroatia var foerst ute. Jeg skal ikke gaa inn paa hvorfor de gjorde det. Men det skjedde. I Europa - dvs Vest-Europa - var det mange som mente at EU-landene maatte ha en felles tilnaerming til hvordan de skulle takle spoersmaalet om hvorvidt disse landene burde bli internasjonalt anerkjent eller ikke. De forskjellige medlemslandene i EU hadde ulike historiske forbindelser til de statene som samlet utgjorde Jugoslavia, og de var derfor veldig uenige om hvordan de skulle forholde seg til datidens utvikling.

FN visste heller ikke helt hva de ville gjoere. FN har ikke mer makt enn medlemslandene er villige til aa gi organisasjonen til enhver tid, og i konfliktfylte tider har medlemmene en tendens til aa legge mindre vekt paa FN og mer vekt pa egen valgfrihet i utenrikspolitikken; dvs aa ikke maatte/ville koordinere sitt staasted med andre land gjennom FNs nettverk. Problemene i Jugoslavia var likevel et FN-spoersmaal paa mer enn en maate. I FN's charter, dvs 'grunnloven' til FN, er det nemlig to prinsipper som i gitte situasjoner kan staa mot hverandre. Det ene er prinsippet om at ingen medlemsland skal blande seg inn i andre land's indre anliggender. Med andre ord: hvis Slovenia og Kroatia ikke var fornoeyde med aa vaere i Jugoslavia er det likevel et problem som de jugoslaviske myndighetene (i Beograd) maa loese. Det andre prinsippet er det som handler om retten til selvbestemmelse; folket som bor paa et gitt territorium skal selv ha rett til aa avgjoere hvem som skal styre dem. Det tilsier at Kroatia og Slovenia (og senere andre land) selv boer faa bestemme hvorvidt de vil vaere uavhengige, uten at Beograd skal kunne blande seg inn.

Loesninga i det tidligere Jugoslavia ble katastrofal, som alle vet. Reaksjonen fra EU's medlemsland bidro til det. Tyskland, for eksempel, bestemte seg for aa godkjenne Kroatia og Slvoenias uavhengighet, mens Spania - som sliter med lignende problemer i Baskerland - var mer skeptiske. Etter alle krigene paa Balkan paa 1990-tallet, for ikke aa si underveis; mens de paagikk, skjoente EU at det var noedvendig med en felles utenrikspolitikk. Saa de bestemte seg for aa satser mer paa det. Da EU for faa aar siden fikk 10-12 nye medlemsland (EU27 er den vanlige benevnelsen paa EU i sin siste versjon) ble det enda viktigere aa harmonisere utenrikspolitikken - og paradoksalt nok vanskeligere aa gjoere det, siden en rekke beslutninger krever enstemmighet og/eller flertall.

Det har blitt et problem for EU i forholdet til omverdenen, ogsaa Serbia. Ikke bare er landene i EU uenige om hva som boer vaere loesningen for Kosovo, splittelsen i EU har ogsaa blitt stoerre av at USA har lagt press paa EU i ulike situasjoner og dermed bidratt til at EU har blitt 'delt' mellom de som stoetter USA og de som er skeptiske. Storbritannia er gjerne for USA, mens andre land er mer mot. De gamle Oestblokklandene i EU har vaert delt i hvordan de ser paa EU's forhold til USA. I tillegg spiller forholdet til Russland inn. Polen, Estland og Tsjekkia er kjent som veldig Russlands-skeptiske land, mens Tyskland er kanskje det mest Russlandsvennlige landet i EU. Og et av de rikeste og mest innflytelsesrike, noe som gjoer det vanskelig for de som ikke staar paa Tysklands side.

Spilttelsen i EU har ogsaa vist seg i forholdet til Serbia og i spoersmaalet om Kosovo. Da NATO bombet Serbia i 1999 for aa stoppe Milosevic's angrep paa albanere i Kosovo, var iveren etter en fredsavtale med Milosevic stor. Derfor vedtok FN's sikkerhetsraad resolusjon 1244. Der slaas det fast at Kosovo er en del av Serbia, men at de skal faa en stor grad av selvstyre under oppsyn av det internasjonale samfunnet. Det var et kompromiss; selvstyrepunktet skulle gjoere albanerne fornoeyd, mens prinsippet om serbisk tilhoerighet mildgjorde Milosevic. Hvis man kan kalle det for det. En god loesning var det ikke, men den funket der og da - i alle fall i teorien, for ei stund, og det ble en slutt paa storskaladrepinga.

Men det var ingen varig loesning. FN har jobba hardt og lenge for aa finne en loesning, men det har ikke vaert mulig aa forhandle seg frem til en loesning som kunne var. I hoest gaar den siste innspurten, med uformell deadline 10. desember, men mange mener at toget allerede er gaatt. Kosovo har sagt at de vil aerklaere uavhengighet, det har jeg skrevet om tidligere, og spoersmaalet har vaert hva som vil skje etterpaa. Det er nemlig ikke nok aa erklaere uavhengighet; den maa ogsaa bli anerkjent av andre land for aa vaere 'gyldig' i internasjonal sammenheng. Mange har lurt paa hva USA vil gjoere, og hva EU vil gjoere. For ei droey uke siden sa USA at de vil anerkjenne Kosovo dersom Kosovo erklaerer uavhengighet (fra Serbia). Selv om de i ettertid benekta at de mente det, er det stor enighet om at utspillet var en 'proeveballong' for aa lodde stemninga, og en indikasjon paa hva som virkelig vil skje. For kosovoalbanerne var det signalet de har ventet paa; siden USA vil anerkjenne dem kan ikke resten av verden angripe dem eller tvinge dem til noe annet, og mange land kan ventes aa foelge USA's eksempel for aa holde seg inne med supermakta.

Men for EU er det vanskeligere. Storbritannia og Frankrike ventes aa stoette USA og anerkjenne Kosovo, mens Tyskland, Spania og Hellas er blant landene som ventes aa vaere mer skeptiske. Og siden EU ikke har en utenriksminister som kan bestemme over medlemslandene er det heller ikke mulig aa tvinge noen av medlemslandene til aa bli med paa en felles EU-holdning. Det er typisk at de landene som har problemer med minoritetsgrupper som har territorielle krav om selvstyre er de landene som er mest skeptiske til aa anerkjenne Kosovo. Hvis Kosovo blir anerkjent og faar bli FN-medlem paa sikt der det det samme som aa si 'bare man kjemper hardt og lenge og stygt nok uten aa gi seg i det hele tatt faar man til slutt det man vil'. Det er ikke akkurat noen oppskrift paa fredelig konfliktloesning, verken paa Balkan eller andre steder - for eksempel i Georgia, dit jeg drar om et par uker.

Selv om jeg har en ide om hva som skjer med Kosovo paa kort sikt, har jeg ingen anelse om hva som skjer paa lengre sikt. Men hvis USA og deler av EU anerkjenner Kosovo som uavhengig land, vil Serbia foele seg sviktet. Igjen. Og de vil ikke se at de har noen grunn til aa naerme seg EU eller europeiske standarder i lovgivning, utvikling/modernisering eller andre spoersmaal. Inkludert politisk. Dermed vil landet fortsatt vaere utenfor EU og dets mekanismer, paa kant med verden og uten tillit til omgivelsene.

Jeg vet ikke hva som vil vaere den beste loesninga paa konflikten rundt Kosovo. Men ett vet jeg: samme hva den blir, vil det ikke bidra til fred. Ikke paa lang tid.