I gaar intervjuet jeg en mann som lever farlig. Ikke fordi han har gjort noe galt, men fordi han har gjort noe rett og det fra en saa viktig/synlig posisjon at mektige kriminelle er ute etter aa ta ham. Han kan f.eks. ikke bo i Beograd fordi han ikke er trygg her, og han kan ikke vandre fritt i gatene slik jeg kan. Han maa tenke seg noeye om foer han drar noen steder, maa alltid ha med sikkerhetsfolk som han stoler paa og hele tida tenke fluktruter osv. Da jeg skulle moete ham, var det en selvfoelge at han valgte sted og tid - og at det var noen av 'hans' folk der som diskret sjekket meg ut foer han selv troppet opp. Den eneste grunnen (?) til at jeg fikk tak i ham er at jeg kjenner noen han stoler paa. MEN han lot seg villig intervjue, fortalte masse nyttig mens opptakeren gikk og var utrolig hyggelig og avslappet, selv om oeynene selvfoelgelig scannet lokalet hele tida. Og jeg tenkte 'dette er nesten surrealistisk!' Men for ham er det hverdagen. Jeg kjente meg plutselig ganske heldig.
Yesterday I interviewed a man who's living dangerously. Not because he did something wrong; on the contrary: he's a good guy who from a powerful position tried to do something right and exposed a lot of bad - to put it simply. Now powerful criminals are out to get him. He can no longer live in Belgrade because he's not safe here, and he cannot roam the streets freely the way I do. He has to consider carefully before going anywhere, always needs to have security people around whom he can trust, think consciously about getaways from all locations etc. When I was arranging to meet him it was obvious that he'd get to chose both time and location - and that some of his people checked me out discreetly before he showed up in person. The only (?) reason I got hold of him in the first place is that I know someone he trusts. BUT he was interviewed and provided me with lots of useful information on the record. And he was very relaxed and friendly, even though his eyes scanned the facilities all the time. At some point I thought 'this is almost surreal!' But to him that is an everyday reality. Suddenly I felt quite lucky.
12 September 2007
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
"Kummelt" spør du meg. Men helt sikkert spennende!
Veldig! Ikke kummelt, men surrealistisk for meg og hard virkelighet for han. Men han takler det veldig bra:)
Post a Comment