27.09.07: Oppdatert med bilder!
Naa er jeg tilbake i Beograd etter ei helg i Kosovo. Foerst dro jeg til Pristina med minibuss fra Beograd. Den ble helt full foer vi kom til grensen; ca 20 mennesker var det plass til der. Det var baade albanere, serbere, roma og meg - og den eneste UNMIK hadde spoersmaal til var meg. 
Det vil si: de lurte paa hvorfor jeg skulle til Kosovo. Da jeg sa at det bare var for aa besoeke var det helt i orden. I stedet for stempel i passet fikk jeg et slags 'adgangsdokument' med stempel paa. Det er fordi Serbia ikke anerkjenner grensen mot Kosovo, saa det kunne visstnok skapt problemer senere hvis jeg f.eks. reiste UT fra Kosovo via et annet land (enn Serbia, f.eks. Makedonia eller Albania) og deretter skulle inn til Serbia etter det igjen. Da ville jeg mangle et 'utreisestempel' fra Serbia, som jeg normalt faar i passkontrollen paa flyplassen, og dermed ha et forklaringsproblem. Men som sagt; UNMIK hadde rutiner for det. UNMIK er den sivile FN-ledede kontrollen av Kosovo. (Der er i tillegg vaepnede styrker som heter KFOR.) Bilde: Jeg venter paa aa komme inn i Kosovo, paa en 'grenseovergang'. (Jeg skriver det i hermetegn fordi det ikke formelt er en anerkjent grense, men i praksis er det likevel det...)
Selve Pristina er en stor by. Der er massevis av boligblokker, men sentrum er uforholdsvis lite i forhold til antall mennesker som bor der. Det som slo meg var at byen paa ingen maate huset nok bygninger med arbeidsplasser som kunne sysselsette alle disse folkene. Det stemmer med statistikken, som sier en arbeidsloeshet paa 50-70%, men det var noe helt annet aa se det med egne oeyne. De eneste arbeidsplassene med litt stoerrelse (hvis man ser bort fra skoler, universitetet og sykehus) er de byggene som rommer regjeringen, som ikke er allverden stor, og de som rommer internasjonale organisasjoner som EU og FN. Og de som jobber der er som regel utlendinger, dvs de kommer fra ulike FN-medlemsland. Dermed har man i Pristina masse folk og lite jobber. Det ser ganske fattigslig ut i store deler av byen, mye skittent og forfallent. Der er droessevis av kafeer og barer, og butikker som selger ulike ting, men det er ikke saa mange som gaar rundt og bruker penger. Den illegale handelen florerer, der er masse boder paa gata hvor alt mellom himmel og jord kan kjoepes. Skilt er trespraaklige; albansk, serbisk og engelsk.
Men det er nesten bare albanere i gatene, og sikkerhetsnaervaeret er paatakelig. Der er politi og folk i uniform overalt, og det skal nok ikke mye til foer de handler. Alle viktige bygg (regjering, raadhus, FN, EU) har hoeye gjerder og noeye kontroll paa hvem som slipper inn, inkludert til garasjer og parkeringsplasser. Bildet: Dette skiltet er et vanlig syn paa bygg som rommer internasjonale institusjoner/organisasjoner (FN, OSCE, UNMIK, EU...) eller lokale regjeringer/statsinstitusjoner.
Det er ikke mye aa se for turister i Pristina, foruten byen selv. Jeg fikk med meg det meste; nasjonalbiblioteket, et par-tre statuer, monumenter, markedsplasser, et museum (som var stengt den dagen) og... Ja, ei ortodoks kirke, og grava til Ibrahim Rugova;
den forhenvaerende presidenten i Kosovo som doede av kreft i januar 2006. Etter aa ha sett hvor mange som roeyker og hvor mye de roeyker er jeg ikke overraska over at han doede av lungekreft. Det er fort gjort aa faa med seg det som er verdt aa se i Pristina, i alle fall paa dagtid. Det var ikke noe problem aa gaa alene rundt som dame i byen, men de fleste andre damer jeg saa var enten i par (med venninne eller mann) eller tydelig paa vei til/fra jobb. Det var knapt ei dame i byen som drev dank og bare surra rundt, men det var maaaange menn som gjorde det samme. Bildet: Plakat av Ibrahim Rugova, som henger sentralt paa en husvegg midt i byen. Faktisk er dette bygget i Mor Theresas gate, som er hovedgata i Pristina.
Det vil si: de lurte paa hvorfor jeg skulle til Kosovo. Da jeg sa at det bare var for aa besoeke var det helt i orden. I stedet for stempel i passet fikk jeg et slags 'adgangsdokument' med stempel paa. Det er fordi Serbia ikke anerkjenner grensen mot Kosovo, saa det kunne visstnok skapt problemer senere hvis jeg f.eks. reiste UT fra Kosovo via et annet land (enn Serbia, f.eks. Makedonia eller Albania) og deretter skulle inn til Serbia etter det igjen. Da ville jeg mangle et 'utreisestempel' fra Serbia, som jeg normalt faar i passkontrollen paa flyplassen, og dermed ha et forklaringsproblem. Men som sagt; UNMIK hadde rutiner for det. UNMIK er den sivile FN-ledede kontrollen av Kosovo. (Der er i tillegg vaepnede styrker som heter KFOR.) Bilde: Jeg venter paa aa komme inn i Kosovo, paa en 'grenseovergang'. (Jeg skriver det i hermetegn fordi det ikke formelt er en anerkjent grense, men i praksis er det likevel det...)Selve Pristina er en stor by. Der er massevis av boligblokker, men sentrum er uforholdsvis lite i forhold til antall mennesker som bor der. Det som slo meg var at byen paa ingen maate huset nok bygninger med arbeidsplasser som kunne sysselsette alle disse folkene. Det stemmer med statistikken, som sier en arbeidsloeshet paa 50-70%, men det var noe helt annet aa se det med egne oeyne. De eneste arbeidsplassene med litt stoerrelse (hvis man ser bort fra skoler, universitetet og sykehus) er de byggene som rommer regjeringen, som ikke er allverden stor, og de som rommer internasjonale organisasjoner som EU og FN. Og de som jobber der er som regel utlendinger, dvs de kommer fra ulike FN-medlemsland. Dermed har man i Pristina masse folk og lite jobber. Det ser ganske fattigslig ut i store deler av byen, mye skittent og forfallent. Der er droessevis av kafeer og barer, og butikker som selger ulike ting, men det er ikke saa mange som gaar rundt og bruker penger. Den illegale handelen florerer, der er masse boder paa gata hvor alt mellom himmel og jord kan kjoepes. Skilt er trespraaklige; albansk, serbisk og engelsk.
Men det er nesten bare albanere i gatene, og sikkerhetsnaervaeret er paatakelig. Der er politi og folk i uniform overalt, og det skal nok ikke mye til foer de handler. Alle viktige bygg (regjering, raadhus, FN, EU) har hoeye gjerder og noeye kontroll paa hvem som slipper inn, inkludert til garasjer og parkeringsplasser. Bildet: Dette skiltet er et vanlig syn paa bygg som rommer internasjonale institusjoner/organisasjoner (FN, OSCE, UNMIK, EU...) eller lokale regjeringer/statsinstitusjoner.Det er ikke mye aa se for turister i Pristina, foruten byen selv. Jeg fikk med meg det meste; nasjonalbiblioteket, et par-tre statuer, monumenter, markedsplasser, et museum (som var stengt den dagen) og... Ja, ei ortodoks kirke, og grava til Ibrahim Rugova;
den forhenvaerende presidenten i Kosovo som doede av kreft i januar 2006. Etter aa ha sett hvor mange som roeyker og hvor mye de roeyker er jeg ikke overraska over at han doede av lungekreft. Det er fort gjort aa faa med seg det som er verdt aa se i Pristina, i alle fall paa dagtid. Det var ikke noe problem aa gaa alene rundt som dame i byen, men de fleste andre damer jeg saa var enten i par (med venninne eller mann) eller tydelig paa vei til/fra jobb. Det var knapt ei dame i byen som drev dank og bare surra rundt, men det var maaaange menn som gjorde det samme. Bildet: Plakat av Ibrahim Rugova, som henger sentralt paa en husvegg midt i byen. Faktisk er dette bygget i Mor Theresas gate, som er hovedgata i Pristina.
Loerdag morgen ble jeg sammen med et par-tre amerikanere (venners venner) og en albaner henta til Gracanica, en serbisk enklave. Det vil si at det er en liten by 9 km fra Pristina hvor det bor bare serbere, stort sett, men at den/de er omgitt av albansk-kontrollert omraader. Jeg har blitt kjent med ei serbisk dame som bor der, hun er lege og direktoer paa en privat helseklinikk i Gracanica. Baade serbere og albanere kommer dit, de sistnevnte fordi de er mer fornoeyd med tjenestene der enn hos de alternative (albanske) legene... Hun viste oss rundt paa klinikken, vi hadde en lengre samtale og til slutt tok hun oss med til ei klosterkirke. Bilde: Gracanica, sett fra en liten hoeyde i utkanten av byen.
Klosteret i Gracanica er veldig beroemt i serbisk historie. Det var ferdig i 1321 og har mange fresker (malerier) innvendig som var ferdige da kirka sto ferdig. Dette var foer ottomanerne (tyrkerne) etablerte kontroll over Kosovo og store deler av Balkan, og det var ganske spesielt aa se saa gammel kunst. Ei nonne kom og viste oss rundt; hun snakket baade engelsk og fransk, saa vi fikk med oss mye. Hun viste oss at i ei av soeylene i hoveddelen av kirka var det en hemmelig trappegang opp til et hemmelig rom inni den ene kuppelen. Trappa begynte 1,5 meter opp paa veggen, og da de for over 600 aar siden hoerte at ottomanerne var paa vei, gjemte de mange av kirkeskattene i det hemmelige rommet og murte deretter igjen adgangen dit. Jeg spurte selvfoelgelig om lov til aa gaa opp, og det fikk vi. Etter ca 10 trinn i en murgang som ikke var bredere enn at skuldrene mine saavidt fikk plass kom vi opp i et lite rom (8m2?) med fantastiske fresker! Det var ganske spesielt. Gracanica har overlevd alle kriger og konflikter paa Balkan, inkludert NATO-bombinga i 1999, saa det aller meste er bevart slik det var opprinnelig. I dag er det svenske KFOR-soldater som vokter det - og en av dem ble ganske paff da jeg kom bort og begynte aa prate norsk/svensk og ikke engelsk:) Hvis de ikke hadde voktet det hadde det nok tatt kort tid foer albanerne hadde vandalisert kirka og klosteret, for de liker ikke noe som minner om serbisk naervaer der. Dessverre. Bilde: Kirka til klosteret. Det var inni soeyla til den hoeyre kuppelen at den hemmelige trappa var.
Det er mer aa si om hva jeg saa og opplevde og laerte. Men jeg skal la vaere. I alle fall for denne gangen. Kanskje skriver jeg mer naar jeg finner et sted som lar meg laste opp bilder!
No comments:
Post a Comment