Refleksjoner: Hva vil skje på Balkan?

Political considerations that will most probably not appear here in English.

Fredag startet Serbia og Kosovo’s ledere direkte samtaler – såkalte forhandlinger – i New York, hvor FNs generalforsamling for tiden er satt. De har frist frem til 10. desember. Hvis de ikke frem til da klarer å forhandle seg til en løsning om Kosovo som begge parter kan leve med, vil – påstås det – FN overkjøre dem og rett og slett vedta en løsning. Det er få som tror det gjør tingenes tilstand noe bedre.

Partene har formelt sett hatt ‘konsultasjoner’ helt siden freden ble gjenopprettet etter NATO-bombinga i 1999, men senest for tre år siden var det igjen bråk der. Men samtalene har ikke ført til noe resultat. Når målet til serberne er at Kosovo kan få alt annet enn uavhengighet og albanerne ikke vil godta noe annet enn avhengighet sier det seg selv at det er vanskelig å finne en konstruktiv løsning.

I 2005 utnevnte FNs daværende generalsekretær Kofi Annan en spesialutsending som skulle jobbe med Kosovos fremtidige status, Matti Ahtisaari. Etter at Ahtisaari (som i parentes bemerket skal holde gjesteforelesning på mitt universitet 19. oktober!) kom med sitt forslag for hvordan konflikten skulle løses fikk partene en frist frem til 10. desember for å finne en løsning seg imellom. Da hadde de 120 dager på seg. Det er neppe tilfeldig at de fikk 120 dager i stedet for f.eks. 100 dager; hvis de hadde fått 100 dager ville de nemlig vært i sluttfasen rundt 28. november, som er en viktig symboldato for albanerne, og sjansen for at de ensidig skulle erklære uavhengighet (fra Serbia, i strid med FN Sikkerhetsråds resolusjon 1244) ville vært langt større.

Torsdag kveld, dagen før de møttes i FN til direkte samtaler, var Serbias utenriksminister Vuk Jeremic på BBC Worlds nyheter. Han kommenterte det amerikanske utspillet om at de ville godkjenne en ensidig erklæring om uavhengighet dersom Kosovo kommer med den. Det han sa hørtes helt logisk ut: “Når USA går ut med et slikt utspill har ikke kosovoalbanerne noen grunn til å forhandle med Serbia. De kan bare vente til tidsfristen er utløpt uten å være villig til å gi noe som helst i et kompromiss, og til slutt kan de si ‘sorry, vi ble ikke enige’. USAs utspill gjør det enkelt for dem å ikke vise forhandlingsvilje og underminerer dermed prosessen som er i gang for å finne en løsning.”

Det høres logisk ut og han har helt rett. Problemet er bare at dersom man velger en annen strategi, nemlig den Jeremic ba om i BBC-programmet – at man må forhandle seg frem til en løsning, finne en utvei gjennom samtaler mellom partene – har serberne like liten grunn til å være konstruktive. De kan foreslå ting de vet kosovoalbanerne ikke vil godta, og samtidig kreve at problemet må løses gjennom ‘samtaler’. Samtalene fører i realiteten ikke noe sted, men serberne oppnår det de vil, nemlig å blokkere uavhengighet for Kosovo.

Ingen av partene er villige til å gi seg. Og i den nervekrigen er det sannsynligvis Kosovo som vil trekke det lengstre strået. I alle fall for ei stund.

Hvis Kosovo ensidig erklærer uavhengighet vil USA anerkjenne Kosovos uavhengighet utenom FN-systemet, fordi en slik uavhengighet ikke vil oppfylle FNs krav. Og landene i EU vil være delt, noen vil sannsynligvis følge USA mens andre vil la være. Dermed har ikke EU, som fortsatt mangler koordinering av utenrikspolitikken sin, noen helhetlig politikk overfor Kosovo og muligheten for at EU kan utøve positiv innflytelse (og såkalt ‘myk makt/soft power’) i Balkan er sterkt svekket. Noen har sogar argumentert med at situasjonen minner om det den var på 1990-tallet, da EU heller ikke klarte å være en konstruktiv faktor i problemene Balkan stod overfor.

HVIS Kosovo får uavhengighet har man godkjent at en etnisk minoritet som bor geografisk konsentrert innenfor grensene til et land som er dominert av en annen folkegruppe har rett til å erklære seg uavhengig av majoriteten og kreve området de bor på som uavhengig. På Balkan har man en annen slik situasjon i Republika Srpska, som er en del av Bosnia hvor serbere er i flertall. Dersom prinsippet for løsning av Kosovo-konflikten skal innføres for alvor vil dermed RS ha ’rett’ til å erklære seg uavhengig fra Bosnia. Man har også en slik situasjon i det vestlige Makedonia, hvor det nesten bare bor albanere, og hvor det var voldelige sammenstøt i 2001. Og for den del: man har en slik situasjon i Belgia, hvor to folkegrupper mer eller mindre bor i hver sin del av landet. Og i Spania, hvor det er områder som dominieres av baskere. Eller på Korsika, hvor mange korsikere ikke lenger vil tilhøre Frankrike. Og lista kan bli lang. I Kosovo vil i tillegg forholdet mellom den albanske majoriteten og den serbiske minoriteten bli enda mer tilspisset, og de sistnevnte vil være i en enda mer presset situasjon fordi den støtten de i dag får fra Beograd kan bli tvunget til å opphøre. Det skaper en desperat situasjon for dem.

På den annen side: hvis Kosovo IKKE får uavhengighet, vil albanerne der fortsette å lage bråk. De vil fortsette å kjempe for sin sak både med politiske og voldelige midler. Og sjansen er stor for at volden sprer seg til andre områder. Det handler simpelthen om taktikk: jo større problemer du skaper, jo mer blir motstanderen tvunget til å ta deg på alvor. Hvis kosovoalbanerne klarer å skape store nok problemer, vil at EU og det internasjonale samfunnet bli tvunget til større inrømmelser overfor albanerne for å få en slutt på problemene.

Med andre ord: får Kosovo uavhengighet er det store sjanser for bråk. Hvis Kosovo ikke får uavhengighet er det store sjanser for bråk. I dag ser det ut som om situasjonen bare vil skape tapere uansett.

Og jeg har ikke engang skrevet om Russlands innflytelse og interesser, om EUs egeninteresse i å holde Balkanlandene litt på avstand. Om USAs fordeler av å lytte til en sterk albansk lobby. Om Kosovos manglende evne til å klare seg selv økonomisk dersom det blir et uavhengig land. Om kriminelle krefter som har stor egeninteresse av å sabotere enhver mulighet til fred i området. Om link mellom slike nettverk i Albania, Montenegro, Serbia og Kosovo. For eksempel.

Kanskje jeg en gang skriver om hva som kunne løse konflikten. Det vil minne om ønsketenkning, men det er mulig. Tror jeg.