Schizofreni. Et studium. (Eller: Kunsten å bedra seg selv)

Dato: 02.11.2006
Dialog mellom Syke Elisabeth og Kloke Elisabeth.
Sted: Sørøstlige England

Kloke Elisabeth: - Du må ha mat snart, du har ikke spist hele dagen.
Syke Elisabeth: - Men jeg har ikke appetitt i det hele tatt. Jeg bare hoster!
Kloke Elisabeth: - Det hjelper ikke. Du blir ikke bedre av å ikke spise.
Syke Elisabeth: - Men jeg VIL ikke!
Kloke Elisabeth: - Du skal. Spørsmålet er bare hva du vil ha, ikke hvorvidt du vil ha.

[Utspekulert blikk observert i Syke Elisabeths øyne.]

Syke Elisabeth: - Kan jeg velge helt selv?
Kloke Elisabeth: - Ja. Hva som helst er bedre enn ingenting.

[Syke Elisabeth og Kloke Elisabeth går til campus shop’en.]

Kloke Elisabeth: - Se her, her er Repsils. De tar vi i kurven. Og løk og bananer og paprika, så kan du lage noe med pasta og saus og få i deg litt vitaminer. [fyller kurven]
Syke Elisabeth: - Kan jeg legge oppi det jeg selv vil ha også?
Kloke Elisabeth: - Jada masa, det har jeg jo sagt.

[Syke Elisabeth beveger seg mot hyllene til høyre. Fyller kurven med utvalgte produkter, hvorav flere er basert på kakaobønner og sukker m.m. Betalingen skjer i stillhet, i likhet med turen hjem. De ca 200 metrene blir bare avbrutt av noen dugelige hostekuler.]

Vel hjemme møter Elisabeth x 2 housemate Turkai. Etter innledende høflighetsfraser om helse og tilstand utspiller følgende ordveksling seg:

Turkai: - Did you get some proper food today?
Syke Elisabeth: - No, not really, but I just got back from the campus shop so I have some supplies. But I don’t really have an appetite.
Turkei: - What did you get?
Kloke Elisabeth: - Strepsils and some vegetables, and some pasta.
Syke Elisabeth: - And this one! [Holder opp en stor plate Cadburysjokolade.]
Turkai: - Oh, maybe you shouldn’t eat that. I don’t think it is good for your throat.
Syke Elisabeth og Kloke Elisabeth i kor: - I don’t really care. Nothing is good for my throat, so I’d rather eat something that is good for my head! [triumferende]
Turkai: [taushet, deretter humring]

# # #

Så nå sitter jeg her, med laptopen i fanget, sjokoladen ved min side og selvmedlidenhet så det rekker. Ganske uspiselig, egentlig. Men i morgen ringer jeg doktoren for å få time og antibiotika eller noe. Så det ikke fortsetter i all evighet. Det skal bli godt å blir sitt vante seg igjen.