Intet nytt fra vestfronten. (Men litt fra tigerstaden.)

Dagene flyr. Ikke fortere enn at jeg henger med, men raskt nok til at jeg ikke har blogget til tross for alt som har skjedd. Ikke før nå. De tre siste dagene og nettene har jeg tilbrakt på tre ulike steder – og det har vært supert overalt!

Fredag dro jeg til Jeppedalen, som ligger mellom Hurdal og Nannestad omtrent. Jeg har blitt kjent med et par som bor der og driver med hundekjøring, og nå var jeg invitert på besøk. De har to flatcoat retrievere og ca 20 alaskhuskyer! Hundegården er ved siden av hagen ute, og det var forbausende stille der! Hundene var helt tydelig trent til å ikke bråke i hundegården og den ene som slet med å holde seg stille ble taus da det kom en dusj av vann fra hageslangen. Jeg var veldig imponert over hvor stille hundene var til tross for at de fulgte med på hva som skjedde på verandaen og tydelig var nysgjerrige på hvem denne nye personen var. Bildet over viser den nederste delen av hundegården. Noen av dem står på kjetting, andre går løse i hundegårder som er inndelt for to og to hunder. Alle hundene har også full frihet til å gå inn i 'sitt' hundehus om de vil. Alt er i henhold til Mattilsynets forskrifter her!

Kjersti og Per, som jeg var på besøk hos, kjører løp i vintersesongen. Det er Per som kjører, og som regel stiller han i 'åpen klasse', som betyr at han har 12-14 hunder foran sleden. Han har kjørt flere av langdistanseløpene i Norge og også noen av de kortere. Bare Finnmarksløpet mangler i skalpen – i alle fall foreløpig! De har også lånt ut hunder ved et par anledninger. Hunden på bildet over er Amigo. Sist mars gikk han som leder i Nina Skramstad sitt spann i Finnmarksløpet, fordi Per ikke kunne stille selv pga en infeksjon i en arm. Her ser du Nina innom en snartur, og da hilser hun selvfølgelig på. Du kan se mer av dem begge her. Og her ser du meg og flatcoaten Buster, sett gjennom Kjerstis linse!

Lørdag rakk jeg såvidt å komme inn til byen før jeg satte kursen mot Aker Brygge og Nesoddbåten. Jeg var nemlig invitert til å være med Anne og kjæresten på grillfest hos en av hans venner der ute, og kjæresten bor også der. Det ble en kjempekveld i veldig godt selskap! Jeg ble også veldig sjarmert av huset hans. Han kjøpte et gammelt, nedsarva hus for 5-6 år siden og har pussa opp alt omtrent fra grunnen av. Det har blitt utrolig fint. Og som du ser av bildet over: utsikta er det ikke noe å si på! Han har en stor veranda på sør- og vestsida av huset og her var det like fint til frokost som til solnedgang og sent om kvelden.

Huset ligger nært Nesoddtangen, omtrent øverst i skråninga på vestsida. Det tar bare rett i underkant av 10 minutter å tusle til ferga herfra. Da han pusset opp la han vekt på å ha mange og store vinduer med ubrutte flater mot fjorden. Det gir både lys og utsikt, og best av alt: det er ingen naboer som har innsyn her, så han trenger ikke gardiner. Den åpne døra nede leder inn til stua. I utbygget oppe hvor det er vinduer rundt hele, har han soverommet sitt. Og senga er i det utbygget, slik at han har lys og utsikt på alle kanter når han legger seg og når han våkner. Fantastisk flott!

Utpå dagen søndag dro jeg og Anne tilbake til byen med båten. Det var godt over 15 grader i skyggen, og vi tusla i god tid fra huset til kaia slik at vi fikk tid til en is og å lese aviser før båten kom – Anne spanderte begge deler. Kjempestas. Det er så godt å være sammen med noen man slapper av med, har det hyggelig sammen med uten å måtte prate hele tida, og noen man gjerne tilbringer tid med uansett hva man gjør eller ikke gjør. Anne og jeg har vært bestevenninner siden 1995. Med unntak av min nærmeste familie er det ingen som kjenner meg like godt som henne – og enkelte ting kjenner hun utvilsomt bedre enn familien! :-) Det er ikke akkurat vanskelig å trives i hennes selskap. Ei heller i kjærestens selskap, viste det seg.

I dag var jeg på besøk hos Kristine. Det er ikke mange vennskap man kan tidfeste nøyaktig, men hun og jeg vil alltid kunne det – vi møttes for første gang 11. september 2001. Ja, akkurat DEN dagen. Og det er helt sant. For seks uker siden fikk hun sitt andre barn, ei jente som heter Eline. Selvfølgelig måtte jeg hilse på og kose litt med den lille. Hun ser ganske fornøyd ut, gjør hun ikke?

Det er synd hverdagen venter snart igjen. Og litt godt.