En mann med historier

Helt siden jeg i september 2005 flytta til Canterbury og England har jeg lagt merke til en mann som jeg ofte ser på campus. Han har hudfarge og ansiktstrekk som tilsier at han kommer fra Afrika. Håret er hvitt, skjegget hvitt. På sett og vis minner han om Kofi Annan, antar jeg.

Jeg vet ikke helt hva det er, men hver gang jeg har sett ham har jeg tenkt at jeg har lyst til å sitte og lytte til ham. Han har et ansikt som sier at han er en mann full av historier, uten at jeg har noen holdepunkter for å tro det. Jeg bare automatisk tenkte det da jeg så ham. Han har kloke øyne og virker som om han får med seg mye. Jeg tenkte at jeg ville sitte rundt et langbord med mange andre mennesker, og han skulle være en av dem, og ettersom samtalen gikk ville folk bli stille og lytte – fordi han ville begynne a fortelle historier, som en gammel bestefar som bare henter opp av det han har samlet gjennom livet.

Det har jeg tenkt.

Helt til for ei uke siden. Da var jeg studentrepresentant i et møte hvor han også var tilstede. Vi satt sogar ved siden av hverandre. Men snakket ikke sammen. Og det var helt greit. Da møtet var slutt og de fleste var gått, spurte jeg ei jeg kjenner om hvem han fyren er. – Vet du virkelig ikke det? Spurte hun. Og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen anelse, men at jeg har sett ham på campus og at jeg forestiller meg at han er flink til å fortelle historier.

Da lo hun.

Det viser seg at mannen heter Abdulrazak Gurnah og er en relativt kjent forfatter, og han jobber som professor i litteratur på universitetet. Han har gitt ut flere bøker, og ei av dem (’Paradise’) var sogar en av finalistene i konkurransen om Booker-prisen da den kom ut. Så antakelsen om historiefortelleren viste seg å stemme ganske bra. Nå har jeg lånt meg ei av bøkene hans, By The Sea. Det var tittelen som trakk meg til akkurat den boka.

Det er forunderlig hvem man treffer på noen ganger.