Fra kirkebakken

Som nevnt tidligere finner Lambeth-konferansen sted denne uka. Det er den anglikanske kirkas høyeste møte og arrangeres bare hvert tiende år. Den er alltid i Canterbury, siden erkebiskopen her er overhode for den anglikanske kirka globalt. Den dekker 38 ’provinser’ i 164 land og antas å ha ca 70 millioner medlemmer. Konferansen har ca 1.500 deltakere, i hovedsak biskoper og andre høytstående geistlige, pluss enkelte inviterte ’økumeniske gjester’. Svært mange av deltakerne bor på campus, og mitt team er et av de mange som sørger for at det er rent og ordentlig der de bor.

Årets konferanse har flere saker på dagsordenen som vekker stort engasjement. Det ene er homofili. Den anglikanske kirka har nemlig en søsterkirke i USA (der heter det den episkopale kirka), og folk derfra er også invitert til Lambeth. Mens geistlige i England og de fleste andre steder blir utpekt (appointed) etter en prosess som ikke er ulik bispeansettelser i Norge, blir de i den episkopale kirka i USA demokratisk valgt (elected) av menighetene i det området hvor de evt skal tjene. En konsekvens av dette er at man i Norge (og England) formelt også har muligheten til å avsette biskoper, mens man i USA ikke kan det – man kan ikke ’av-velge’ en biskop eller tvinge vedkommende til å gå av.

I New Hampshire på USAs østkyst ble Gene Robinson valg til biskop i 2003. Han er homofil og lever i partnerskap. Av den grunn er han ikke invitert til konferansen her, mens folk i posisjoner over og under ham er invitert. Likevel har han valgt å komme til England mens konferansen pågår, noe som selvfølgelig fører til økt konfrontasjon. Han har talt i menigheter i London i forkant av konferansen, og han har generelt holdt en høy medieprofil. Blant de mest intense motstanderne hans er biskoper fra flere afrikanske anglikanske kirker, som mener at å godta ordinasjon av homofile – enten de lever i forhold eller sølibat – ikke kan godtas fordi det strider mot Bibelen, enkelt sagt. Innenfor den anglikanske kirka har han både motstandere og støttespillere, og det er ikke en entydig skillelinje som definerer hvem som står hvor i den debatten.

Et annet konfliktspørsmål på årets konferanse er temaet kvinnelige prester/biskoper. Synoden (årsmøtet) til den engelske kirka fant sted sist uke. Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, er kjent for å være positivt innstilt til kvinnelige biskoper, men han er også en mann som søker kompromiss og enhet – han forsøker å finne en middelvei i et minelagt landskap. Han hadde på synoden kommet med et forslag om sterkere ’vern’ for dem som IKKE vil ha kvinnelige biskoper (ordning med alternativt tilsyn osv.), men det ble nedstemt. Sagt på en annen måte: der Williams forsøkte å ta hensyn til de som er uenige med ham ble han nedstemt, slik at de som er positive til kvinnelige biskoper ’vant’. Dermed ble de ’konservative’ (som ikke ønsker kvinnelige biskoper) overkjørt og tvunget til å enten godta flertallets avgjørelse eller skape konfrontasjon.

Det sier seg selv at det ikke er lett å skulle bevare enhet i kirka når frontene er så steile på avgjørende spørsmål, og erkebiskopen har på mange måter en vanskelig oppgave. Saken blir ikke bedre av at han i seg selv er en tidvis omstridt mann – fortjent eller ufortjent, det skal jeg la være usagt. Han har uttalt seg om politiske saker som har skapt storm, og det er flere biskoper i den engelske kirka som føler seg forbigått da Williams ble utnevnt i 2003, og de gjør lite for å hjelpe ham til å bevare enheten og styrke kirka. Mens han lederstil handler om å søke konsensus og forsoning er det mange som kritiserer ham for å være for ’svak’ som leder, fordi han ikke står hardt på krava og kjemper gjennom ett enkelt syn. De oppfatter den myke tilnærminga hans som manglende lederskap. Avisen The Guardian siterer biskopen i London, Richard Charters, som sier om Williams at ”problemet med Rowan er at han er for kristen mot sine motstandere!”

Mange ser en reell fare for at den anglikanske kirka skal oppleve en splittelse. De konservative (som er mot ordinasjon av homofile og kvinner) søker seg mot den katolske kirka, for eksempel, for å finne meningsfellesskap. Men i forkant av Lambeth har paven gått ut med høy fane og støttet Williams i hans kamp for enhet i den anglikanske kirka. Da ei gruppe konservative menigheter sendte representanter til Vatikanet for å spørre hvordan de ville bli mottatt dersom de kollektivt rev seg løs fra de anglikanske kirka og meldte overgang til den katolske, fikk de uttrykkelig beskjed om – om enn på diplomatisk språk – at de heller burde søke å bli der de var og arbeide for enhet og forsoning i den anglikanske kirka.

Det er i hovedsak to grunner til dette. Det ene er at den katolske kirka er redd for å bli ansett for å blande seg inn i ei annen kirkes interne forhold. De siste årene har det vært en dialog og tilløp til forsoning mellom den anglikanske og den katolske kirka, etter et motsetningsforhold som strekker seg helt tilbake til Reformasjonen på 1500-tallet, og både paven og Williams er sterkt engasjert i dette. De ønsker ikke at den prosessen skal skades. Det andre er at paven vet at dersom det blir splittelse i den anglikanske kirka øker sjansene for at dette også skal skje i den katolske kirka. Katolikkene har sine egne stridstemaer som f.eks. sølibat og spørsmålet om kvinner i geistlige posisjoner, og paven ser at splid lett kan forplante seg til den katolske kirka og eskalere spenningene som allerede finnes i rikt monn der.

Jeg aner ikke hva utfallet av konferansen og diskusjonene blir. Men det er interessant å følge med på, og det er litt fascinerende å gå rundt på campus når alle studentene er bytta ut med folk som har ’presteskjorter’ og dessuten er mye eldre enn den ordinære befolkninga på campus. Det er satt opp møtetelt et par steder, bord og benker er plassert til utebruk på universitetsbakken med utsikt mot byen, og katedralen er veldig lite tilgjengelig for turister mens konferansen varer. Rommene hvor deltakerne bor viser at de har laget ei egen sangbok (mest med salmer) for konferansen, og de har også temahefter bl.a. om forsoning.

Det er jo lov til å håpe at de vil leve som de lærer.