Ensomt, nei...

Ryktet vil ha det til å ta en doktorgrad er en ensom affære. Man holder på med sitt eget, har en nærværende eller fraværende veileder (stryk det som ikke passer), sitter mye for seg selv og har så spesialisert tema at andre personer har lite å bidra med. Er man ekstra uheldig er det stor konkurranse og man må vokte seg vel i omgangen med kolleger. (Bare spør Helene Uri!) Fagidioter premieres og sosiale mennesker blir utfrosset fordi de ikke ’passer inn’ ble jeg også fortalt. Så jeg var litt spent da jeg skulle gå i gang med det i høst.

Men jeg må si at det har gått over all forventning. Det har vært en av de minst ensomme affærene jeg har vært involvert i av all skolegang jeg har bak meg. Og det begynner å bli endel etterhvert, coming to think of it. I avdelinga hvor jeg studerer, Pol&IR (politics and international relations) har ikke PhD-studentene egne kontorer. I stedet har vi et rom som heter Vera Cameron Room (’kontoret’), oppkalt etter dama som sikkert ga penger til det en gang i tida. Der er det 8 pc’er og like mange studieplasser i et ganske stort felleskontor, og så har vi et tilstøtende stueaktig rom med lenestoler og bokhyller hvor man kan sitte litt mer komfortabelt hvis man vil lese et annet sted enn ved en pult.

På dette rommet har vi fått et kjempefint fellesskap! I følge Alex, en veteran, var det ikke slik i tidligere år, men vi som begynte i høst har fått et veldig godt sosialt miljø, og vi drar andre inn og inkluderer dem i fellesskapet. Alle respekterer at de andre har arbeid å gjøre, så kontoret er genrelt et rolig og godt arbeidssted. Men det er også en kilde til avveksling og sosialisering; vi går ut sammen, utveksler tips og ideer, diskuterer hverandres oppgaver/teorier, holder sladdermuskelen noenlunde vedlike og har det generelt veldig bra sammen. Ikke minst er det godt å ha noen å avreagere med når man har hatt kjipe opplevelser med veiledere eller i undervisninga. Flere av oss er nemlig seminarledere for bachelorstudenter.

Selv har jeg også vært heldig med veilederne mine. Vi har i prinsippet tre stykker, to som angår faget og en som holder oppsyn med at alt det formelle er på plass osv. Begge mine veiledere (Sakwa og Bieber) er veldig dyktige i det de gjør, jeg får tak i dem når jeg trenger å snakke med dem, de gir meg gode råd og innspill, og de plager meg ikke unødig med å kreve innleveringer og papirer i tide og utide hvis det ikke er naturlig i den arbeidsprosessen jeg til enhver tid er i. Jeg er i det store og hele strålende fornøyd.

Nå er det bare meg selv det kommer an på!