Rett utenfor en bokhandel så jeg en litt gammel, men vital mann sammen med et barn jeg antok var hans barnebarn, en gutt på kanskje 12-13 år eller deromkring. Det var et eller annet med bestefaren som virket kjent, men det tok meg et sekund å komme på hvorfor. På det sekundet hadde de gått inn i butikken. Jeg så bare baksida av mannen. Men da slo det meg. Det var selveste erkebiskopen av Canterbury – overhodet for den anglikanske kirka på verdensbasis. Midt i påska, midt i byen, midt i turiststrømmen, kunne han i mørke penbukser og med mørk blå frakk gå omkring som en vanlig mann uten at noen la merke til det. Nesten som Supermann.Det var litt godt å se, egentlig.
Today I saw the Archbishop of Canterbury in town, in civilian clothes and with his grandson (presumably). I was quite amazed that no one seemed to recognize him, but also very happy somehow to see that he was allowed to be himself in an informal setting without any problems. At least as far as I could tell. I did not tell anyone either. Tomorrow he preaches in the Cathedral, but I will not be there. I will be in a new facility with my church for the very first time and I can hardly wait!
No comments:
Post a Comment