Badedag

Man blir aldri for gammel til å oppleve noe nytt. Heldigvis.

I dag har jeg vært en del av nye opplevelser for to personer; meg selv og Seelay. Hun er ei studievenninne av meg som kommer fra Kabul og har vært i England siden 2005. Og av naturlige årsaker har hun aldri lært å svømme, ikke engang å bli fortrolig med vann som er utenfor dusjen og badekaret. Men etter i dag er det annerledes.

I et øyeblikk av sterk impuls-snakking tilbød jeg meg å ta henne med i bassenget en dag, for hun hadde så fryktelig lyst og turte ikke dra alene. Hun forklarte meg at hun ikke kan svømme, ei heller flyte, og at hun er litt redd i vann. Men hun hadde bestemt seg for å begynne med en hobby og hadde landet på at svømming er det rette. Jeg liker initiativet! Og vi dura inn i svømmehallen, som ligger veldig nært der jeg bor. Selv om min begeistring for offentlige svømmehaller er meget begrenset.

Som muslim er det ikke ukomplisert å være i en offentlig svømmehall. Seelay har heldekkende badedrakt, simpelthen en tynn våtdrakt i ’badedraktstoff’, så hun er dekket fra anklene og håndleddene til halsen. I tillegg bruker hun badehette, men det har også med hennes lange, tykke hår å gjøre. I svømmehallen er det dessuten individuelle båser man kan skifte i bak en lukket dør, før man legger sakene sine i låsbare skap utenfor. Og så kan man dusje med badetøy på. Det var i det hele tatt veldig godt tilrettelagt for bittelitt mer privatliv enn det jeg har tilgode å finne i Norge.

Da vi gikk uti vannet var hun tydelig nervøs, gikk ned ’trappa’ som leda ut i hovedbassenget, på grunna. Hun hadde aldri hatt hele ansiktet under vann, aldri hatt munnen under vann, aldri svømt uten flytesaker som holdt henne oppe, aldri slappet av og bare duppet i vannet. Hun hadde vært i basseng bare en eneste gang før. Mens jeg vokste opp med et lite basseng i timene på skolen og fredagsettermiddager i 25meters-bassenget på Melb, vokste hun opp under Taliban og med forbud mot å vise noen særlig mer enn ansiktet i offentligheten – og aldri så mye som et omriss av kropp hvis det var menn tilstede. Det er klart vi var forskjellige.

Da vi skulle opp av vannet to timer senere var det en ekstatisk afghaner som dro det ut i det lengste. Hun dykket under vann, klatra opp på kanten og hoppet uti, fløt på rygg uten å ta flytetak, svømte med armene og visste knapt hvordan hun skulle uttrykke sin glede. Tenk deg en overlykkelig fireåring. Tenk deg samme glede, uttrykt på samme måte, i en voksen dameperson. Og ikke bare det; gleden hennes hadde smittet over på alle som oppholdt seg nær oss i bassenget de to timene vi var der. Så da vi gikk opp var det en rekke bleke engelske kropper i ulike varianter som vinket hadetbra og smilte.

Det var dagens gode gjerning, men jammen gjorde det meg også godt.