Høsttegn

Det er ikke godt å si hva som er det tydeligste høsttegnet for tida. Et tegn er at universitetet igjen er fullt av studenter som er klare til å starte på’n på mandag. I helga var det fullt av studenter med 1-2 foreldre og/eller søsken på slep som stod med kart i handa og forsøkte å finne fram på campus. Stadig ser man grupper som guides rundt på biblioteket, på gymmen og på campus forøvrig. Det er utvilsom et høsttegn.

Et annet høsttegn er kalenderen. Selv om været varierer mye hver eneste dag, er det som regel på et eller annet tidspunkt minst 15 grader i skyggen, og når sola skinner er det for varmt til å gå med noe annet enn en lett topp på seg. Men den intense heten som preget store deler av sommeren har gitt seg, og om natta er det så kaldt at jeg ikke lenger har vinduet mitt på vidt gap. Det holder å ha det sånn passe åpent.

Et tredje høsttegn er at det igjen er helt greit å lage seg en kopp varm te med honning om kvelden. Hele sommeren har det vært kalde, svalende drikker som har vært tingen. Men forleden kveld, på et tidspunkt jeg de siste månedene ikke har tenkt på som egentlig kveld, stod jeg på kjøkkenet og lurte på hva jeg skulle lage meg å drikke. Det slo meg plutselig at det var mørkt ute. Helt mørkt. Og når teboksen lyste mot meg så snart skapdøra var åpen, var valget enkelt. Det ble te. Og siden det var ’sesongens’ første kopp unnet jeg meg en stor skje honning også oppi den. (Jeg har senere gjentatt prosedyren flere ganger i ren glede!)

Det fjerde, og for meg viktigste, høsttegnet kom jeg over i dag. Da skyene lettet så jeg at fjellsida opp mot Hallartinden er kledd i høstgyldne farger. Jeg håper været hjemme blir tørrere enn de siste dagene, så jeg kan nyte synet lenge før løvet begynner å falle av trærne. Tanken på å gå opp på Storheia igjen og skue sørover, se øya mi kledd i gult og rødt og gulloransje og nyte den skarpe lufta...

Er det rart jeg sukker her jeg sitter?