18. januar 2009 (en dag på etterskudd)

Det var i utgangspunktet en helt vanlig søndag. Opp tidlig, gå hjemmefra kl 10 eller litt før, og start i kirka kl 10.30. Etter gudstjenesten: vandre et snaut kvarter inn til sentrum for å kjøpe mitt ukentlige smørbrød på Subway. Vanligvis tar jeg det med hjem og spiser det mens jeg leser en avis eller løser sudoku eller noe. Men denne lørdagen var annerledes.

Været var simpelthen strålende, og ikke så kaldt at det plaget meg. Så å dra hjem var utelukket. Jeg satte meg i stedet på bussen til Whitstable, nærmeste kystby, og gikk meg en tur langs havet. Det er bølgebrytere ca hver 20. meter, for bølgene kan bli ganske sterke her og erosjonen kunne eskalert voldsomt. Det du ser er Nordsjøen, og innover mot venstresida er etterhvert munningen til Themsen.

Jeg fant meg et sted i en solvegg, med bølgebryter bak ryggen, sola i fjeset og steinstrand under rompa. Der satt jeg, med ei fantastisk god bok (Lise Lindbæk: Brennende jord) og ubetalelig utsikt, salt havlukt i nesen og frisk luft i håret. Det var ubeskrivelig deilig! Og tida gikk, men ikke raskere enn at jeg godt hang med. Det var nesten et bittelite snev av vår i lufa. Tror jeg.

Jeg var langt fra den eneste som var ute. Folk med hunder, folk med barn, folk med partner eller foreldre eller venner eller venninner. Alle slags folk var ute og gikk denne dagen. Noen holdt seg på promenaden, andre gikk ned til vannet, og atter andre gjorde som meg og satte seg ned et sted. Det var litt som Hadselåsen en sen sommerkveld; du møter alltid noen – om enn litt færre folk enn i Whitstable, naturlig nok. Denne lille familien, med datter, foreldre og mormor, lot til å kose seg like mye som jeg gjorde.

Batteriene er på det nærmeste fulladet nå.