Be så skal du få...?

Som tidligere nevnt skulle jeg ut på skogstur sammen med et gjeng fra kirka i dag. For å komme dit turen skulle starte, må man litt utenfor byen. Jeg skulle få skyss dit av ei som heter Karen. På vei til der hun bor i byen, gikk jeg som så mange ganger før langs elva. Med ett så jeg mannen foran meg peke ut noe for kona si. Jeg fulgte retninga, og på den andre sida av elva lå denne karen!
Ser du Mikkel midt i bildet? Han lå der og koste seg i sola, og selv når folk stoppa og titta var han ikke affisert i det hele tatt. Han lot til å kose seg maksimalt der han lå i kjerret – godt synlig for omgivelsene, men langt nok unna til å føle seg trygg. Jeg har sett rev tidligere i Canterbury, bl.a. flere ganger rundt huset hvor jeg bodde frem til sommeren 2007, men jeg har aldri sett den liggende og så avslappet som dette.
Ashley og Matthew var kartsjefer. En er mattefyr, den andre er datafyr, begge er fantastisk hyggelige. Men de var ikke helt stødige på kart, så vi gikk bittelitt annerledes enn vi i utgangspunktet hadde tenkt, sånn i starten. Men de henta oss raskt inn igjen, og vakkert var det uansett. Det var i det hele tatt veldig godt å være ute og gå i naturen!
Noen steder gikk vi langs skogsveier, andre steder var det bare sti. Begge delene var til tider veldig gjørmete, så det ble skitne sko og støvler etterhvert. Jeg gikk ved siden av den opprinnelige stien noen steder, men der vokste det tornekratt og jeg fikk meg noen stikk etterhvert. Til slutt valgte jeg å holde meg mer på stien til tross for gjørma. Her krysser vi en liten bekk som man normalt bare kunne skrittet over, men det var tett av gjørme på begge sider og bare glatte trestammer til bro, så folk satte pris på litt 'backup' når de kryssa.
Lang, lang rekke... Her gikk stien litt nedover igjen. Det er mye flatt i landskapet rundt Canterbury, og Blean Woods hvor vi gikk er forsåvidt ikke noe unntak. Men det hender det går litt opp og litt ned, og vi har kanskje forsert tilsammen 50 høydemeter i dag, vil jeg tro. Her ser du (f.v.) Karen, Tom, Sarah, Kathryn, Shona (skjult, i rød jakke), Gordana (skjult, i organge jakke) og Jon.
Av alle steder – eller naturlig nok, til å være England? – endte stien vi gikk langs her. Vi kom frem rett bak det grønne huset, fulgte veien et stykke bortover og tok deretter en ny sti innover i skogen igjen.

Det som så skjedde skulle jeg gjerne hatt bilde av, men av naturlige årsaker har jeg ikke det. Du får nøye deg med fortellinga.

På vei innover i skogen igjen ble jeg gående sammen med Shona. Vi pratet om hvor fint det var å gå tur og sånn, og jeg sier at "hver gang jeg er ute og går som dette skulle jeg ønske at jeg hadde en hund, for det er så koselig å gå tur med hund!" Lite visste jeg... Et par minutter senere roper noen stopp, hvilket var ganske normalt hvis gruppa ble for spredt mellom de som gikk foran og de som gikk bakerst. Denne gangen ropte de imidlertid det fordi de oppdaget at vi hadde en ekstra hund med oss plutselig. En brunn hann-labrador hadde fulgt oss et stykke før det gikk opp for dem at den ikke tilhørte noen i vårt følge. Jeg klarte å få tak i den, og så at den hadde halsbånd med et merke som inneholdt en (menneske)navn og et telefonnummer. Mens jeg holdt hunden ringte jeg nummeret, men ingen svarte.

Etter litt sjekking fant vi ut at det ikke var noen i umiddelbar nærhet av oss som hunden kunne tenkes å til høre, og det var åpenbart at den ikke lette etter noen eier heller. Jeg har vært ute ei vinternatt før og funnet hund, så jeg skjønte at det beste ville være å ta den med oss og finne tak i eieren etterhvert. Ingen hadde et belte eller ei snor av noe slag de kunne unnvære, men jeg kom på at jeg hadde iPoden min med meg, og øreproppene er ødelagt (det er ikke lyd i den ene) og jeg har tenkt å skaffe meg nye. Så mens jeg fikk Karen til å holde hunden i halsbandet, tok jeg frem iPod-øretelefonene mine og knytta ledninga rundt halsbandet til hunden – med tre solide knuter, for å være på den sikre siden.

Deretter la vi ut på vandring igjen, jeg med et godt tak i min ende av ledninga til øretelfonene. Mindre enn ti minutter etter at jeg hadde sagt jeg gjerne ville ha hund, hadde jeg plutselig hund med meg på tur – i improvisert lenke, for å si det pent! Men han tok kommandoer helt fint, så det var stort sett greit å gå med ham. Underveis ringte jeg opp igjen til det nummeret som stod på halsbåndet hans og la igjen beskjed på telefonsvareren om hva som hadde skjedd. Et kvarters tid senere ringte telefonen min; det var eieren.

Hun fortalte at hun hadde vært ute og gått tur med begge hundene sine, og plutselig hadde denne bare stukket av. Nå var mannen ute i skogen og lette, mens hun var kommet hjem. Vi avtalte hvor vi skulle møtes, og ei lita stund senere ble hun og hunden gjenforent.

Jeg somla meg selvfølgelig aldri til å ta bilde av hunden, en nydelig brun labrador, men historien er like fullt sann! Det ble en lørdag litt utenom det vanlige. Og jeg storkoste meg.

Oppdatering: I høyre bildekant her kan du skimte meg (i rød jakke) og hunden Toby (brun) litt oppi bakken. Jeg har stjålet bildet fra min venn Matthew, som er avbilda lenger opp.