One down, one less to go...

I går skulle jeg holde presentasjon av forskningsprosjektet mitt for folk fra avdelinga, både doktorgradsstudenter og ansatte. Jeg var forholdsvis godt forberedt, og sammen med Åsa fra Sverige var jeg den første som skulle i ilden dette skoleåret. Og det gikk greit! Selv syns jeg presentasjonen gikk bra, og dokumentet som den var basert på er jeg også fornøyd med. Fikk flere tilbakemeldinger, mange nyttige – og noen av dem var uvant direkte til å komme fra engelske folk. Jeg syns det var veldig greit og følte i og for seg at kommentarene langt på vei bekreftet at prosjektet mitt har noe for seg og jeg vil være i stand til å gjennomføre det de neste tre årene. Og at det en gang i 2009 vil være verdt å gi meg en doktorgrad for.

Senere på dagen, og i en helt annen sammenheng, hadde jeg en samtale med en person som var min foreleser i fjor. Hun hadde ikke vært tilstede på presentasjonen min, men hadde snakket med to personer som hadde vært der. Hun navnga dem ikke, men jeg har en sterk formening om hvem det kan ha vært. Uansett: de hadde sagt til henne at de syns tilbakemeldingene hadde vært unødvendig harde mot meg, og at jeg virkelig hadde fått gjennomgå. Tenk det!

Det var ikke sånn jeg opplevde det, men de syns altså at folk var for tøffe mot meg og var vel implisitt redde for at jeg skulle være litt lei meg etterpå. Det var jeg overhodet ikke; jeg var faktisk både lettet og glad.

Jeg er nok ikke så skjør som de tror jeg er!

(Og nå trenger jeg ikke presentere noe mer før om 1-2 år. Da skal jeg presentere arbeidet jeg har gjort så langt for å oppgraderes formelt fra MPhil til PhD.)