Overgangsvinduet

I går var den dagen min verden – i Canterbury – forandra seg. Eller kanskje det var den dagen forandringa ble mer synlig, hvis jeg skal være nøye. Hele året har jeg hatt venner fra ulike klasser jeg har tatt. Vi var ’alle’ samlet ut mars, som var slutten på vårterminen og siste undervisningsperiode. April var frimåned, i mai og juni var det eksamensperiode og de fleste var på plass igjen. Og i løpet av sommeren har folk i varierende grad vært tilstede, jobbet med masteroppgaven og sosialisert litt innimellom. De fleste på min utdanning hadde frist 25.august, men mange som tok andre utdanninger har hatt frister mellom 1. og 11. september. Sistnevnte dato – 11. september – var i går. Det var også fristen for å flytte ut for alle som har innkvartering på universitetsområdet.

Det betyr at etter i går er det ingen igjen her av de jeg har vært omgangsvenner med siste året. Noen har dratt tidligere, andre dro i går eller i dag morges. Det er helt rart. Vi har ikke hatt noen skikkelig avslutning, verken på skoleåret eller for klassene, så det har vært litt utflytende grenser for når året virkelig sluttet. Og resultatet er at det er veldig mange jeg ikke har sagt hadet til, mange jeg ikke har utveksla kontaktinfo med, mange jeg ikke aner hvor har dratt – hjem eller til nytt land og ny jobb. Og det føles litt tomt å ikke hå hatt en ordentlig form for avslutning.

De som er vennene mine, de nærmeste, har jeg selvfølgelig noenlunde kontakt med. I en overgangsfase er det gjerne litt tregt, men så tar det seg opp – for håpentligvis. Noen har dratt til sine hjemland, andre er noenlunde i nærheten, f.eks. London. Men det siste året har jeg knapt kunne bevege meg utendørs uten å møte noen jeg kjenner enten fra klassen eller fra der jeg har bodd. Nå er det bare uker til nye mennesker fyller campus, nye fjes på ’gamle’ steder. Det er rart å tenke på. Jeg skal dessuten praktisk talt ikke ta noen klasser selv, så jeg blir ikke lenger en del av et klassemiljø og det sosiale som utvikler seg fra de faglige møteplassene. Jeg skal bare undevise selv i høst, folk som er ca 18 år eller deromkring og tar første året av sin bachelorutdanning. Det er også noen samlinger hver uke og andre ting for doktorgradsstudenter, så jeg håper det blir litt sosialt ut av det. Og så har jeg selvfølgelig hele nettverket i kirka og relatert til folk i lokalmiljøt på den måten, så det er ikke synd på meg.

Men i går leverte jeg inn mine nøkler fra Tyler Court A. Tidligere var det et hus med nær 300 hybler hvor jeg kjente nærmere 100 mennesker og visste om enda fler. Nå blir det bare en stor, lang boks som er full av folk jeg ikke har noe forhold til og et hus jeg ikke lenger har tilknytning til. Det er utvilsomt en overgang.