Gryende akademikerliv

Jeg har ennå ikke vent meg til å se meg selv som en akademiker, men det begynner å krype under huden på meg. Og uker som den jeg nettopp har lagt bak meg bidrar sterkt til det. Jeg har nemlig lagt bak meg ei uke med konferanser.

Den mest interessante var på torsdag og fredag i Nottingham. Siden i fjor har jeg vært studentmedlem i noe som heter University Association of Contemporary European Studies (UACES) Student Forum. I korthet er det studentorganisasjonen til en ’moderorganisasjon’ som består av universiteter/universitetsansatte. Fokus for organisasjonen er studier om og relatert til Europa. Konferansen var for studentorganisasjonen og det var rundt 60 stk som hadde tatt turen til Nottingham for konferansen.

De fleste deltakerne presenterte et ’paper’. Det finnes ikke noen god oversettelse av begrepet på norsk, og også i det norske akademiske miljøet brukes ordet ’paper’. Det er en tekst som er en mellomting av et essay og en artikkel. Jeg presenterte et paper jeg har skrevet for denne konferansen som handler om forholdet mellom Georgia og EU. Det er litt på siden av hva som er hovedfokuset for min doktorgrad, samtidig som det er en relevant bestanddel av den. Og jeg tenkte at det er greit å skrive det i et paper fordi jeg kan og vil bruke det meste av teksten i avhandlinga mi.

Fredag formiddag var det tid for presentasjon. Vi var tre stykker som presenterte hvert vårt paper som handlet om forholdet mellom EU og republikker som tidligere var en del av Sovjetunionen. De to andre handlet om Ukraina og Hviterussland (som på engelsk kalles for Belarus – jeg tror ikke de er klar over at ’bela’ betyr ’hvit’...) og ble presentert av hhv en polakk og en spanjol. Samlet utgjorde vi tre et panel som sammen med en ordstyrer sørget for en diskusjon av tematikken mellom oss og de som var møtt opp for å høre på og kommentere. Det er første gangen jeg gjør noe sånt, og det var en veldig god erfaring å ha med seg. Og det gikk rimelig bra.

I juni skal vi ha en universitets-intern konferanse for postgraduatestudenter (dvs folk som holder på med master- eller doktorgrad) fra alle universitetets avdelinger; Canterbury, Medway og Brussel. Da har jeg tenkt å presentere det samme paper’et. Det kommer nok til å bli endel forandra eller utvikla, dels basert på tilbakemeldinger og dels basert på hva jeg føler for å utdype, men i det store og hele vil jeg presentere det samme. Og siden ingen fra mitt universitet var der, vil det ikke være noen som får det to ganger. Heldigvis.

Men akkurat nå skal jeg kose meg og forsøke å ta litt fri mens det er helg. Jeg brukte formiddagen på å lese ferdig ei fascinerende bok som heter ’the Bang Bang Club’ og handler om fire pressefotografer som dekker konfliktområder, og boka handler spesifikt om hvordan det var da apartheid ble oppløst i Sør-Afrika. En av dem i boka er mannen som tok bildet under, med barnet og gribben. Han fikk så store problemer etterpå at han tok sitt eget liv bare uker etter at han fikk Pulitzer-prisen for bildet. Ei tankevekkende bok som absolutt anbefales!

Det er sol og varmt i Canterbury i dag. Vi har ganske stor hage, så det er ikke lang tid før jeg kommer til å ligge på et pledd i hagen og lese ei anna bok mens jeg nyter været og forsøker å få meg litt farge. Det blir tidsnok mandag og tid for å jobbe igjen for alvor!