Beograd – med sveitsiske opplevelser på innerlomma

Nå er jeg tilbake i Beograd igjen. Selv om konferansen i Sveits var så som så var de siste dagene bedre og bedre. Jeg hang mye sammen med Anne Elisabeth og ei fransk dame som heter Fabienne, og sammen med andre fant vi tre på mye gøy tidligere i uka.

Mandag etter lunsj dro vi på fjelltur sammen med Daniel fra USA, Antoine fra Frankrike/Slovenia og Aube-Violaine fra Frankrike. Vi gikk opp til et sted som heter Sochoux; det er en liten fjelltopp/punkt på ca 1500m høyde overfor Montreux og Caux. Der hadde Anne og Fabienne avtale med noen lokale paraglidere, så de fikk hvert sitt tandemhopp! Det er ei fantastisk utsikt derfra, både mot Caux hvor vi kom fra såvel som til resten av Sveits og inn til Frankrike. (Bildet (f.v.): Antoine, Daniel, Fabienne, Anne Elisabeth. Foran: Aube-Violaine og jeg.)

Tirsdag ettermiddag tok Anne Elisabeth, Daniel, Fabienne og jeg et lite lokaltog til en enda høyere fjelltopp; Rocher-de-Naye. Der var det fantastisk vakkert! Vi hadde en times ventetid på toppen før toget returnerte, og da titta vi oss rundt i området. Det var gode stier, så det var ikke noe problem for meg å gå med flipflops, selv om jeg noen steder måtte være mer oppmerksom på hvor jeg satte føttene. Jeg ble sogar servert musserende hvitvin der oppe! (Bildet viser selve toppen av Rochers-de-Naye. Den er 2.045 m.o.h.)

Og som om ikke det var nok: tirsdag kveld bestemte vi oss for å dra ned til Montreux, hvor det for tida er en stor jazzfestival på gang. Anne, Fabienne, Daniel, Manuela fra Argentina og jeg forlot Caux da alle de hvithårede konferansedeltakerne var på tur i seng, og dro til byen. Det var en fantastisk opplevelse! Masse folk og liv og musikk og boder og det hele, og samtidig veldig avslappa stemning. Da vi steg ut av bilen som brakte oss dit hoerte jeg akkurat stemmen til Norah Jones dundre over området, og etterhvert ble jeg forklart at det faktisk ikke var et cd-anlegg som spilte, men dama selv som holdt konsert! Senere fikk jeg med meg et sveitsisk rockeband som heter Vivian på en utendoers-scene (se bildet), og de var fantastisk flinke! Minner om Madrugada i musikkstilen, men hakket mer energisk i stedet for melankolsk.

Både innendørs- og utendørsscenene og selve festivalområdet befinner seg rett ved vannet, så det gikk an å kjøpe seg mat og sette seg og dingle med foettene i vannet, omtrent. Veldig kompakt uten å være trangt, folksomt uten å bli slitsomt...frister veldig til gjentatt besøk! Vi var ute og dansa i timesvis, og klokka var drøyt tre før vi var tilbake i Mountain House i Caux. Absolutt verdt det – men litt surt å bli vekket kvart over sju neste morgen for en brannøvelse som medførte at vi måtte gå ut og hele greia...

Da jeg reiste tilbake til Beograd i går (onsdag) var det såvidt jeg kom meg tilbake. Jeg reiste via Tyskland, og i Düsseldorf trodde ikke grensepolitimannen som sjekka passet mitt at det var ekte! Jeg måtte vise andre identitetsdokumenter, og han satt bokstavelig talt med lupe for å sjekke detaljer i passet... Jeg ble litt nervøs da folk begynte å gå på flyet, og jeg sendte noen heftige bønner til Han der oppe! Plutselig samlet politimannen sammen passet og de øvrige papirene mine og ga dem til meg og sa ’gute Reise!’ uten videre forklaring... Jeg må innrømme at jeg var så opprørt at jeg ikke engang sa hadet, jeg bare tok papirene, skulte på ham og gikk og stilte meg i boardingkøen.

Men helt ærlig talt: Jeg er veldig glad for å være tilbake i Beograd og ville ikke heller vært noe annet sted i verden akkurat nå, selv om det er venta 43 grader i skyggen i dag. Det var 40 da jeg kom tilbake i 20-tida i går kveld. I 22:30-tida gikk jeg, Jelena og husvertinna en laaaang tur langs elva (Donau), hvor lufta er svalere. Vi var ute i omtrent tre timer, men det var utrolig fint – og masse folk ute, i alle aldre!