Å bygge et land

’Kofførr blir ikkje byggan restaurert?’ spurte et lite familiemedlem på kommentaren til det forrige innlegget. Godt spørsmål.

Den første tida etter bombinga var det simpelthen ikke penger til å gjøre noe, tror jeg. Og deretter har det manglet på politisk vilje. Mange serbiske politikere har i sitt stille sinn syns det var greit at utbomba bygg står midt i byen og minner folk om hva NATO gjorde for under et tiår siden. På den måten kan de ”legitimere” skepsis mot Europa og USA, byggene står som levende bevis på at man ikke kan stole på Europa og USA. Dermed sørger de indirekte for at det ikke oppstår et politisk press om reformer og EU-tilpasning, og politikerne kan i stedet sikre sin egen posisjon og krangle om maktkamper seg imellom.

Hvis byggene hadde blitt rehabilitert med en gang kunne det ha blitt sett på som en form for innrømmelse av å ha gjort noe galt; av typen ’vi slikker sårene og går videre’. Mange i Serbia, både blant politikere og befolkninga forøvrig, VIL ikke gå videre dersom det betyr å utvikle seg i mer demokratisk, markedsøkonomisk, europeisk retning. De husker bombene og ikke minst de harde sanksjonene som fulgte etterpå, noe som rammet vanlige folk veldig hardt. De som ikke vil ’gå videre’ ønsker at Serbia skal holde fast på sine tradisjoner, verdier og politiske retning. De ser på europeisk tilnærming som et svik mot fortida og det som er ’ekte serbisk’, og i denne sammenhengen kommer også Kosovo-spørsmålet inn. (For dem er det uhørt å gi opp Kosovo; den politiker som gjør det vil i deres øyne svikte sitt land, sitt folk og seg selv som serber. Det ville være som om Norge skulle selge Dovre til Sverige, eller noe sånt.) Utbomba bygg er dermed en konstant påminnelse om at ”jeg/vi har rett”.

Nå er de dog i gang med å restaurere det gamle forsvarsdepartementet. Det var så ruvende i regjeringskvartalene at de ikke ville være bekjent lenger av å ha det stående slik; signalet om å rydde i eget hus var viktig å sende. Deretter var det en lang og intens krangel om hvem som skulle betale; hvem som skulle eie bygget, hvem som skulle bruke det etter rehabilitering, hvordan en evt salgsprosess skulle være, betingelser for salg, hvem som skulle få tillatelse til å kjøpe og det ene med det andre. Det er sterke bånd mellom pengesterke folk i den illegale økonomien på den ene siden og politikere på den andre siden, så det var mange som hadde skjulte interesser bak det de påstod var en politisk agenda. Og mange som tjente gode penger da salget gikk gjennom. ( Det måtte godkjennes i parlamentet bl.a.)

Men bygget ble solgt, nå er det under restaurering og om ikke lenge vil noen kunne tjene gode penger på å leie ut kontorplasser i et helt kvartal og i 7-8 etasjer midt i byens prestisjestrøk, med bl.a. den amerikanske ambassaden (og flere) lenger ned i gata...