Et 'merakkels' i hverdagen

Lykken er å ta en tilfeldig taxi en kveld og oppdage at sjåføren snakker engelsk. Det er den første jeg har kommet over. Og det var så hyggelig å snakke med ham at jeg fikk lyst til å ta drosje dobbelt så langt som jeg skulle bare for å fortsette å kunne prate. Jeg fikk mobilnummeret hans. Og når jeg skal noen steder nå der jeg vet jeg trenger taxi, ringer jeg bare og sier “Hey, it’s Elisabeth from Norway!” Da blir han glad, spør hvor jeg er og så henter han meg der jeg vil og bringer meg dit jeg skal.

De fleste taxisjåfører her i byen snakker ikke engelsk, selv om de gjerne later som for å få deg inn i bilen. Det finnes ingen formell godkjenning av sjåfører eller tildeling av løyver, så det er ofte de ikke vet hvor stedet du skal til er, enten det er gate eller en organisasjon eller et firma. Da stopper de underveis og spør kolleger og tilfeldig forbipasserende. Det gjør at hvis jeg planlegger å ta taxi et sted må jeg også planlegge å ha litt ekstra god tid, for å rekke frem presis selv med alle eventualiteter underveis. Eller, det var slik det var frem til jeg møtte den engelsktalende sjåføren.

Senere i dag skal jeg til et sted helt i utkanten av byen for å gjøre et intervju for mitt eget forskningsprosjekt. Så jeg ringte nå og spurte om han kan hente meg kvart over tre. Det kan han. Og jeg skal vedde på at han gjerne henter meg også. Som de fleste sjåfører her setter han pris ut fra magefølelse (kilometerteller?) heller enn å bruke taksamenter, men han har aldri forsøkt å snyte meg og jeg har ikke betalt for mye en eneste gang. Det har jeg sjekka med mine georgiske venner, særlig de som tar langt mer taxi enn det jeg gjør.

Vidunderet heter Givi. Og er utdannet fysiker.