Hva skjedde egentlig?

Nå som ting her i byen har roet seg en smule kan man spørre: hva skjedde egentlig? Svaret er sammensatt, men jeg vil prøve å forklare. Det blir et langt innlegg.

Fredag 2. november begynte en demonstrasjon utenfor parlamentet. Det var opposisjonen som hadde tillyst den. Opposisjonen består både av partier som er i parlamentet og partier som ikke kom inn på grunn av at sperregrensen er på 7 %. (Til sammenligning er den 3 % i Norge, som har ca like stor befolkning som Georgia.)

Demonstrasjonene var veldig store den første dagen, kanskje 50.000 mennesker, men det var rolig og avslappede forhold stort sett. Samtidig var det et toppmøte i byen den helga, hvor presidenten var vertskap for ledere fra 18 østeuropeiske land, EU, FN, USA og Russland, for å nevne noen. Folk var blide og det virket som om de fleste var der mer for å se på enn av et oppriktig politisk engasjement. Demonstrasjonen fortsatte gjennom helga. Antall deltakere ble stadig lavere og alt var fredelig.

Kravet var i hovedsak at presidenten måtte gå inn i dialog med opposisjonen om enkelte saker, bl.a. ville de at valgdatoen neste år skulle fremskyndes. Det skal etter grunnloven (som ble forandra på dette punktet for et år siden) være valg både på president og parlament i oktober 2008. Det at valgene skjer samtidig gjør at valgkampen blir den samme for begge valgene, og det gjør det dermed enklere – og vanskeligere – for ett parti eller ei gruppe å få flertall i begge.

Tidlig denne uka, jeg tror det var mandag kveld, svarte presidenten til slutt på protestene. Han sa i hovedsak at han stod på sitt og at valgene vil finne sted i oktober 2008, som fastsatt i grunnloven. (Han lurte også på hvorfor opposisjonen ikke hadde sagt noe da denne grunnlovsendringa ble vedtatt for et år siden. Det er et timelig spørsmål, men jeg skal la det ligge her.) Opposisjonen reagerte med å oppfordre til økte demonstrasjoner og annonserte at de ville opprette en teltleir foran parlamentet og at flere ville gå til sultestreik. De krevde også at presidenten går av og skriver ut nyvalg med en gang.

Onsdag morgen ba politiet demonstrantene om å fjerne seg, under påskudd av at de hindret trafikken. Demonstrantene nektet og politiet fjernet dem med makt. Det tente folk. Kort tid senere hadde antall demonstranter, som i utgangspunktet hadde sunket til det knapt nådde et tresifret antall, økt til flere tusen. Myndighetene svarte med å sette inn et firesifret antall terrorpoliti (i Norge ville vi kanskje sagt ’beredskapstroppen’?) og militære styrker mot demonstrantene. De skjøt med vannkanon og gummikuler, brukte tåregass over en lav sko, slo med batonger og trestokker og kjeppjaget folk. Det ble erklært unntakstilstand i Tbilisi i 48 timer. Og da demonstrantene etter noen timer samlet seg på ’Europe Square’, ei slette på andre sida av elva, ble de jaget også derfra.

Litt utpå ettermiddagen onsdag hadde politiet ryddet og rensket en drøy kilometer av hovedgata i Tbilisi, Rustaveli Avenue. De hadde fysisk sperret alle tilførselsgatene med militære lastebiler og busser, og de hadde pøst inn soldater, sivilt og uniformert politi og lagt et jerngrep om hele byen. Unntakstilstanden ble utvidet til å gjelde hele landet og erklært å skulle vare i 15 dager. Det ble dog ikke innført portforbud, og dermed kunne jeg uhindret gå rundt hvor som helst og fikk også full frihet til å knipse bilder overalt. Det var ingen som forsøkte å hindre meg i noen av delene og jeg kunne bokstavelig talt gå rett gjennom sperringene som var satt opp.

I løpet av torsdagen ble det klart at reaksjonene fra omverdenen var negative. Georgia forsøker å komme seg inn i Nato i løpet av relativt kort tid, og har også ambisjoner om sterkere tilknytning til EU etterhvert. Nato fordømte aksjonene, EU og USA uttrykte bekymring og stemninga var generelt ikke til fordel for president Saakashvili. Torsdag kveld erklærte han derfor at han ville imøtekomme kravene. Opposisjonen hadde bedt om valg i april, men Saakashvili annonserte at det vil bli presidentvalg allerede 5. januar. Fredag morgen var store deler av jerngrepet over byen i ferd med å lette, og samme kveld var de fleste (men ikke alle!) tegnene på uniformert maktbruk borte og trafikken gikk som normalt langs Rustaveli.

Hva skjer nå? 45 dager før valget, dvs rundt 27. november, må presidenten formelt fratre sin posisjon og landet blir formelt styrt av speakeren i parlamentet. Hun heter Nino Burjanadze. I disse 45 dagene skal det etter grunnloven i være nærmest ’time out’ i politikken og store beslutninger skal i teorien vente til ny president og regjering er på plass. Denne regelen er innført for at ikke de som sitter med makta skal ha en urettmessig fordel i forhold til andre deltakere i valgkampen.

Det som skjer i beste fall: Ting roer seg i gatene. Opposisjonen samler seg om en kandidat til presidentvervet. Valgkampen går sin gang, 5. januar velges en president som – enten det blir Saakashvili eller noen andre – deretter fortsetter å styre Georgia i retning Nato og Europa. Landet og verden utvikler seg videre.

Det som skjer i verste fall: Opposisjonen klarer å samle seg om en sterk og troverdig kandidat. Saakashvili skjønner at han har gjort seg upopulær med å sette inn makt mot fredelige demonstranter. En løsning for å samle støtte er å ha en sterk ytre fiende. Noen frykter at Saakashvili og hans folk vil sette inn militæret for å få kontroll over Sør-Ossetia, et område av Georgia som mer eller mindre rev seg løs tidlig på 1990-tallet og som i praksis fungerer uavhengig av Tbilisi. Da får Saakashvili oppmerksomheten rettet mot noe annet enn sine egne handlinger. Georgia vil klare å skaffe seg kontroll over de sørlige delene av området, men opprørerne vil få støtte fra Nord-Ossetia, som ligger i Russland, og andre steder som f.eks. Dagestan. Resultatet blir en blodig krig med store tap på begge sider før man til slutt ender opp med en situasjon som er temmelig lik den vi har i dag. Bare med den forskjellen at Saakashvili og Georgia har tapt all sin troverdighet overfor de euro-atlantiske forbindelsene sine og dermed verken kommer seg inn i EU eller Nato i overskuelig fremtid. Og samtidig har skjerpet konflikten med Russland, som allerede er ganske intens.

Jeg vet ikke hva som skjer, men er veldig spent på å følge med. Jeg håper det ikke skjer noe som gjør at jeg må fremskynde avreisen min, som er planlagt til 21. desember. Men uansett skal jeg følge godt med. Og oppdatere her innimellom.

For ordens skyld: bilder er mer sammensatt enn jeg har skissert over, og det er mange argumenter, detaljer og momenter jeg har utelatt. Det får være grenser for hvor lang denne posten skal være, tross alt.