Selv om det er en by ser jeg harer og rev på vei hjem. Selv om det er mørkt ser jeg månen som en stor gul skive på himmelen, i morgen er den full. Når jeg har tilbrakt 15 timer på kontoret og knapt sett frisk luft er det godt å gå hjem om kvelden, selv om det får meg hjem nesten en halvtime senere enn en drosje ville gjort.Det er nesten ingen mennesker ute. Ikke i mitt nabolag i alle fall. Kanskje de er fornuftige; kanskje de er folk som legger seg klokka ti fordi de skal opp halv sju? De må ha triste liv. De går glipp av stillheta som legger seg som et teppe over byen. Gater som om morgenen er fulle av pendlere hvisker seg i mellom, de sladrer om den siste skandalen – det faktum at jeg og en tilfeldig forbipasserende er ute på denne tida av døgnet. Tenk at det går an! sier de til hverandre, der de spekulerer på om det er noe forbindelse mellom meg og den andre personen. Det er det ikke. Vi bare var i samme gate på samme tid.
Den hvite katta til naboen blir oransje i skinnet fra de nye gatelysene. En ensom drosje seiler forbi, litt saktere når han er nær meg i fall jeg skulle la meg inspirere til å strekke ut handa og stoppe ham. Det gjør jeg ikke. Jeg vil gå. Jeg vil tusle hjemover i nedoverbakke midt på natta i denne byen som har krøpet under huden og blitt min de siste par årene. Jeg vil komme hjem til et mørkt hus med folk som sover, liste meg i dusjen og deretter til sengs. Den drøye halvtimen i frisk luft fulgt av femten minutter mellom ytterdøra og senga er mitt lille pusterom akkurat i dag. I natt.
Visst er det travle dager, og visst ligner jeg en workaholic for tida. Men kjedelig er det ikke. Og lørdag er denne fasen over.
No comments:
Post a Comment