[Det er mulig å klikke på bildene for å se dem i litt større format.]
Fredag var vi som nevnt på ei strand. Den het Wembury Beach og ligger rett utenfor sentrum av Plymouth. Da vi kom dit var det lang fjære, og dermed flott å gå rundt. Alle fem ungene var veldig begeistra for å klatre på steiner og knauser, lete etter krabber i små pytter som hadde dannet seg i fjæresanden og i det hele tatt – det var godt å være ute!
Og lykke over alle lykker – jeg fant ei krabbe i en liten pytt. Faktisk fant jeg to, men den ene var død. Dette er den andre. (Og det er ca 10-12 cm vann over krabba - klart atlanterhavsvann.) Ungene var veldig begeistra.
I går (søndag) gikk vi en lang tur langs sjøsida i Plymouth - her heter den 'the Hoe'. I likhet med alle andre engelske kystbyer har den en promenade som er tilrettelagt og følger kystlinja i kilometer på kilometer. Men i motsetning til endel andre tilsvarende byer var det her ikke bare ’tilrettelagt’ natur i fjæra, det var også klipper og utspring og strender og diverse. Litt mer uberørt, med andre ord, og det var selvfølgelig jeg begeistra for. Som du ser av bildet er mesteparten av fjæra bevart med sine svaberg, og så går veien og promenaden i klippene over. Lengst bort er det tilrettelagt et slags ’basseng’ som bare er åpent om sommeren. Der slipper de inn sjøvann i et basseng, og så kan man bade ’i havet’ uten å bekymre seg for de sterke understrømmene som finnes her. Tvers overfor dette stedet (utenfor venstre bildekant) er det på motsatt side en molo som stikker laaangt ut, og selvfølgelig båthavn og gode greier innafor.Plymouth er forøvrig byen som ’Mayflower’ la ut fra i 1620,
båten som har fått æren for å ha rommet de første hvite moderne settlerne til Nord-Amerika. Det er markert i byen på ulike måter – inkludert ei egen kai/trapp som minner om Rådhuskaia i Oslo, egentlig, med trapp helt ned til vannkanten og mulighet for å legge inntil med båt. Oppå selve kaia/platformen er det et minnesmerke med tekst og diverse som utgjør et minnesmerke for Mayflower.Denne mannen satt bak meg på toget fra London i dag. Han satt der da jeg kom, ca 15 minutter før toget skulle gå. 
Etter at jeg satte meg tok det to-tre minutter før han begynte å snorke – og det fortsatte han med. Han snorka høyt og tydelig, til både underholdning og ergrelse for folk rundt seg, tror jeg. Da billettkontrollen kom, kvakk han til, viste billetten, fikk den tilbake – og sovna og snorka med en gang igjen. Det var som om sekundene med billettkontroll hadde skjedd noen andre; han var helt tilbake i drømmeland på et blunk. Da vi kom til stasjonen der han skulle av, hoppet han formelig ut av setet sitt og forsvant. Jeg aner ikke hvordan han visste at vi var der. Men det er kanskje noe som går pa rutine?
Etter at jeg satte meg tok det to-tre minutter før han begynte å snorke – og det fortsatte han med. Han snorka høyt og tydelig, til både underholdning og ergrelse for folk rundt seg, tror jeg. Da billettkontrollen kom, kvakk han til, viste billetten, fikk den tilbake – og sovna og snorka med en gang igjen. Det var som om sekundene med billettkontroll hadde skjedd noen andre; han var helt tilbake i drømmeland på et blunk. Da vi kom til stasjonen der han skulle av, hoppet han formelig ut av setet sitt og forsvant. Jeg aner ikke hvordan han visste at vi var der. Men det er kanskje noe som går pa rutine? 
